Antony Flew: Fra ateisme til teisme

[Amatus]

 
Jeg holder for tiden på å lese en over gjennomsnittet interessant bok om den historiske engelske filosofen Antony Flew sitt paradigmeskifte (inkludert hans filosofiske og vitenskapelige grunnlag) etter over 60 år som overbevist ateist.

 

I 2004 kunngjorde han at han i tråd med sitt livskall om å følge dit evidensen fører, nå hadde forkastet ateismen (og dermed store deler av sitt livsverk) til fordel for teismen, eller rettere sagt deismen (i form av troen på den aristoteliske Gud).
 
I motsetning til den absurde kunstigheten over nettets filosofiske debattfora (som for alltid vil tiltrekke den særskilt militante og ideologipropagandistiske gruppen, virker det som), tenkte jeg en rolig utredningen av en ærlig, jordnær og åpenbart habil filosof sin åpenhet og pragmatikk i den reelle verden utenfor nettet kunne være et friskt pust og et fornuftig avbrekk fra den politiske cyber-krigføringen... 
 
...For ikke å snakke om en vidt anerkjent filosof sine refleksjoner i motsetning til den ofte mangelfulle argumentasjonen hos diverse tastaturfastgrodde lekmenn.
 
La oss nå ikke glemme hva hensikten med debatten er i utgangspunktet. Eller - hva er din hensikt med det? Hva er filosofiens mål om det ikke er den reelle, praktiske sannhet? 
 
Flews introduksjon til boken:
 

Ever since the announcement of my “conversion” to deism, I have been asked on numerous occasions to provide an account of the factors that led me to change my mind. In a few subsequent articles and in the new introduction to the 2005 edition of my God and Philosophy, I drew attention to recent works relevant to the ongoing discussion on God, but I did not elaborate further on my own views. I have now been persuaded to present here what might be called my last will and testament. In brief, as the title says, I now believe there is a God!

 

The subtitle, “How the World’s Most Notorious Atheist Changed His Mind,” was not my own invention. But it is one I am happy to employ, for the invention and employment of apt yet arresting titles is for Flews something of a family tradition. My theologian father once edited a collection of essays by himself and some of his former students and gave to this polemic paperback the paradoxical and yet wholly appropriate and properly informative title The Catholicity of Protestantism. In the matter of form of presentation, if not of substantive doctrine, following his example, I have in my time published papers with such titles as “Do-gooders Doing No Good?” and “Is Pascal’s Wager the Only Safe Bet?”

 

At the outset I should make one thing clear. When reports of my change of mind were spread by the media and the ubiquitous Internet, some commentators were quick to claim that my advanced age had something to do with my “conversion.” It has been said that fear concentrates the mind powerfully, and these critics had concluded that expectations of an impending entrance into the afterlife had triggered a deathbed conversion. Clearly these people were familiar with neither my writings on the nonexistence of an afterlife nor with my current views on the topic. For over fifty years I have not simply denied the existence of God, but also the existence of an afterlife. My Gifford Lectures published as The Logic of Mortality represent the culmination of this process of thought. This is one area in which I have not changed my mind. Absent special revelation, a possibility that is well represented in this book by N. T. Wright’s contribution, I do not think of myself “surviving” death. For the record, then, I want to lay to rest all those rumors that have me placing Pascalian bets.

 

I should point out, moreover, that this is not the first time I “changed my mind” on a fundamental issue. Among other things, readers who are familiar with my vigorous defense of free markets may be surprised to learn that I was once a Marxist (for details, see the second chapter of this book). In addition, over two decades ago I retracted my earlier view that all human choices are determined entirely by physical causes.

 

Since this is a book about why I changed my mind about the existence of God, an obvious question would be what I believed before the “change” and why. The first three chapters seek to answer this question, and the last seven chapters describe my discovery of the Divine. In the preparation of the last seven chapters, I was greatly helped by discussions with Professor Richard Swinburne and Professor Brian Leftow, the former and current occupants of the Nolloth Chair at Oxford.

 

There are two appendices to the book. The first is an analysis of the so-called new atheism of Richard Dawkins and others by Roy Abraham Varghese. The second is an open-ended dialogue on a topic of great interest to most religious believers—the issue of whether there is any kind of divine revelation in human history, with specific attention to the claims made about Jesus of Nazareth. In the interest of furthering the dialogue, the New Testament scholar N. T. Wright, who is the present bishop of Durham, kindly provided his assessment of the body of historical fact that underlies Christian theists’ faith in Christ. In fact, I have to say here that Bishop Wright presents by far the best case for accepting Christian belief that I have ever seen.

 

Perhaps something should be said about my “notoriety” as an atheist, which is referenced in the subtitle. The first of my antitheological works was my 1950 paper “Theology and Falsification.” That paper was later reprinted in New Essays in Philosophical Theology (1955), an anthology I coedited with Alasdair MacIntyre. New Essays was an attempt to gauge the impact on theological topics of what was then called the “revolution in philosophy.” The next major work was God and Philosophy, first published in 1966 and reissued in 1975, 1984, and 2005. In his introduction to the 2005 edition, Paul Kurtz, one of the leading atheists of our age and author of the “Humanist Manifesto II,” wrote that “Prometheus Books is delighted to present what by now has become a classic in the philosophy of religion.” God and Philosophy was followed in 1976 by The Presumption of Atheism, which was published as God, Freedom and Immortality in the United States in 1984. Other relevant works were Hume’s Philosophy of Belief and Logic and Language (first and second series), An Introduction to Western Philosophy: Ideas and Arguments from Plato to Sartre, Darwinian Evolution, and The Logic of Mortality.

 

It is paradoxical indeed that my first published argument for atheism was originally presented at a forum presided over by the greatest Christian apologist of the last century—the Socratic Club chaired by C. S. Lewis. Yet another paradox is the fact that my father was one of the leading Methodist writers and preachers in England. Moreover, at the start of my career, I had no particular interest in becoming a professional philosopher.

 

Since, notoriously, all good things, if not all things without exception, must come to an end, I will end my introductory words here. I leave it to readers to decide what to make of my reasons for changing my mind on the question of God.

(Flew, Antony; Varghese, Roy Abraham (2009). There Is a God (s. 1-6). HarperCollins. Kindle Edition.) 

 

 

Innholdsfortegnelsen:
 

Preface

INTRODUCTION PART I: MY DENIAL OF THE DIVINE

1. The Creation of an Atheist

2. Where the Evidence Leads

3. Atheism Calmly Considered

 

PART II: MY DISCOVERY OF THE DIVINE

4. A Pilgrimage of Reason

5. Who Wrote the Laws of Nature?

6. Did the Universe Know We Were Coming?

7. How Did Life Go Live?

8. Did Something Come from Nothing?

9. Finding Space for God

 

Appendices

Appendix A

The “New Atheism”: A Critical Appraisal of Dawkins, Dennett, Wolpert, Harris, and Stenger

Roy Abraham Varghese

Appendix B

The Self-Revelation of God in Human History: A Dialogue on Jesus with N.T. Wright

Notes

About the Author

Praise

Credits

Copyright

About the Publisher

 

Selv har jeg kommet cirka halvveis i boken (er i del to), hvor det for min del begynner å bli virkelig interessant. Språket er noe teknisk og visse avsnitt i første halvdel (den mer biografiske delen) krevde et par tre gjennomganger for min del. Det å få et inntrykk av Flews utgangspunkt og sosiale, intellektuelle, religiøse og akademiske forutsetninger er imidlertid greit når man kommer til del to.

 

Som en person som de siste årene har fått en voksende avsmak for propaganda-/forkynnervirksomhet som spiller mer på følelser og/eller fordommer enn det appellerer til kognitiv virksomhet, sitter jeg med inntrykket av en eksepsjonelt dyktig, ydmyk, balansert, rettferdig/sannferdig og kompetent person i Antony Flew som både som ateist og siden teist har gjort seg fortjent til sine utmerkelser innen religionsfilosofien. Uten tvil.

 

Jeg kjenner at dette kommer til å bli en bok som jeg som en filosoferende teist og kristen som sådan kommer til å dra betydelig inspirasjon og motivasjon fra når det gjelder de filosofisk og vitenskapelig solide argumentene som ligger til grunn for det teistiske verdensbildet.

 

Boken kan lastes ned til Kindle for 70 kroner på Amazon.co.uk. Dette vil jeg si er en must-read for seriøse tenkere.

[Gavekort]

Det er dårlig å anklage internett-debatten for å være forskjøvet. Det blir en unnskyldning for å skjerme seg selv for realiteten.

 

Men mine to cent er at det ikke er galt i å tro på en Gud. Jeg er ikke enig med Antony Flew, men jeg kan forstå meg på troen av den Aristoteliske guden, som har lite med Kristendommen å gjøre. Dette er filosofi. Ikke teologi.

Endret 21. desember 2015 av Gavekort

[cuadro]

Det er såpass mange passiv-aggressive uttalelser i førstepost at hele tråden har mistet sin legitimitet allerede ved tredje avsnitt.

[Belfaborac]

Sant nok det kanskje, men de er nå ganske så berettingede uttalelser da, også i forhold til dette forumet.  Å håpe på å kunne føre en reflektert debatt her blir like naivt som Marie Antoinettes mytiske "la dem spise kake".

[Finland]

Mennesker kan ikke overleve uten religion. Mennesker er skapt for å bli hersket. Vi lever i grupper og følger gruppen som ville dyr. Se hvordan vi oppfører oss. Gi mennesket for mye frihet og de oppfører som neandertalere. Religion holder oss i sjakk og gir oss folkeskikk.

 

https://www.youtube.com/watch?v=5HG2MYX4N4s

 

Men fra spøk til alvor. Jediism, helt seriøs altså. En religion basert på Star Wars.

Enda et bevis på mennesker kommer aldri til å kaste vekk religion.

Endret 21. desember 2015 av Finland

[Gavekort]

...Og der var vi i gang med en generisk religions-debatt uten kobling i topic.

 

Det er ingenting som tyder på at vi blir mer siviliserte med religion. Etikk og moral eksisterer langt utenfor religion, og mindre religiøse land har en trend til å være bedre på f.eks menneskerettigheter.

Endret 21. desember 2015 av Gavekort

[Imlekk]

Si meg, hva er så disse eget overbevisende argumentene, som du påstår overbeviste én hel ateist til å bli teist deist?

 

(...)tenkte jeg en rolig utredningen av en ærlig, jordnær og åpenbart habil filosof sin åpenhet og pragmatikk i den reelle verden(...)

Åpenbart habil? I think not.

[RWS]

Uten bevis for noen gud så er også denne boka bare spesiel pleading og verre tankefeil... Og hvordan kan man være ærlig når man tror på et sett med påstander men forkaster alle andre likelydende påstander? Blir jo bare å bade i uærlighet det i mine øyne.. Hadde folk vært ærlige så ville det ikke fantes noen religiøse i det hele tatt, bortsett fra de som trodde på ALLE gude påstandene, da det er langt mer ærlig enn å tro på en av påstandene... Det mest ærlige er selvsagt å ikke tro på noen av påstandene...

[Amatus]

Si meg, hva er så disse eget overbevisende argumentene, som du påstår overbeviste én hel ateist til å bli teist deist?

 

(...)tenkte jeg en rolig utredningen av en ærlig, jordnær og åpenbart habil filosof sin åpenhet og pragmatikk i den reelle verden(...)

Åpenbart habil? I think not.

 

 

Jeg gidder ikke å skrive om igjen det som Flew allerede så fint oppsummerer i boken sin, Imlekk. Hvis du vil vite det, så kan du bare lese boken; det er derfor jeg la den ut. Hør det fra én som vet hvordan det er å tenke som en ateist.

 

Og angående Oppenheimers bortforklaringer i form av manipulasjon og alderdom som du henviser til - disse anklagene har for lengst blitt slått tilbake av Flew selv. Et kjapt søk på Wikipedia er ikke å forakte:

 

In 2007, Flew published a book titled There is a God, which was listed as having Roy Abraham Varghese as its co-author. Shortly after the book was released, the New York Times published an article by religious historian Mark Oppenheimer, who stated that Varghese had been almost entirely responsible for writing the book, and that Flew was in a serious state of mental decline, having great difficulty remembering key figures, ideas, and events relating to the debate covered in the book.^[8] His book praises several philosophers (like Brian Leftow, John Leslie and Paul Davies), but Flew failed to remember their work during Oppenheimer's interview.

 

A further article by Anthony Gottlieb noted a strong difference in style between the passages giving Flew's biography, and those laying out the case for a god, with the latter including Americanisms such as "beverages", "vacation" and "candy". He came to the same conclusion as Oppenheimer, and stated that "Far from strengthening the case for the existence of God, [the book] rather weakens the case for the existence of Antony Flew".^[39] Varghese replied with a letter disputing this view.^[40] Flew released a statement through his publisher stating:

 

My name is on the book and it represents exactly my opinions. I would not have a book issued in my name that I do not 100 percent agree with. I needed someone to do the actual writing because I’m 84 and that was Roy Varghese’s role. This is my book and it represents my thinking.^[41]

 

Selv synes jeg det er uimponerende å ty til ad hominem-argumentasjon istedenfor bare å åpne seg for tanken at valget mellom det ateistiske og teistiske verdensbildet i bunn og grunn verken handler om personer eller om kognitive/psykososiale ferdigheter overhodet. Det blir bare så innbitt og så trangsynt, så helsikes arrogant.

 

Er vi så lukket og arrogante at vi velger å tro at det ateistiske mindretallet i verden er de eneste som sitter på reelle observasjoner og som tar forskningen seriøst?

 

Les boken til Antony Flew. Våg å la noen oppegående og seriøse forskere utfordre den satte ateismen. 

Endret 21. desember 2015 av Mennesket

[Amatus]

Det er såpass mange passiv-aggressive uttalelser i førstepost at hele tråden har mistet sin legitimitet allerede ved tredje avsnitt.

 

Du må gjerne ta deg nær av mine følelser rundt det som foregår her inne, hvis du vil det. Men ifølge debattetikken her har jeg da lov til å være så passiv-aggressiv som jeg bare vil uten at det skal ha noen føring for legitimiteten ved mine poeng?

 

Skulle jeg avlegitimisere ethvert passiv-aggressivt ateistinnlegg som jeg har måttet bære over med her inne, hadde jeg aldri lært noe som helst.

[Amatus]

...Og der var vi i gang med en generisk religions-debatt uten kobling i topic.

 

Det er ingenting som tyder på at vi blir mer siviliserte med religion. Etikk og moral eksisterer langt utenfor religion, og mindre religiøse land har en trend til å være bedre på f.eks menneskerettigheter.

 

Dette handler ikke om religion. Det handler om teisme og ateisme som filosofiske tilnærminger til verden.

Endret 21. desember 2015 av Mennesket

[Amatus]

Det er dårlig å anklage internett-debatten for å være forskjøvet. Det blir en unnskyldning for å skjerme seg selv for realiteten.

 

Men mine to cent er at det ikke er galt i å tro på en Gud. Jeg er ikke enig med Antony Flew, men jeg kan forstå meg på troen av den Aristoteliske guden, som har lite med Kristendommen å gjøre. Dette er filosofi. Ikke teologi.

 

Fullt enig i at teisme og religion (f.eks. kristendommen) er to forskjellige ting. Men det skarpe skillet som du setter mellom filosofi og teologi synes jeg er kunstig. Så snart man begynner å snakke om Gud, beveger man seg inn i et teologisk felt. Filosofi og teologi er to overlappende emner.

 

Angående nettdebatten, så er det ingen unnskyldning. Den er forskjøvet. Å tro at det som skjer her inne på Diskusjon.no eller på noe annet nettforum representerer den virkelige verden, er i mine øyne fullstendig virkelighetsfjernt. Da har man sittet i cyberspace litt for lenge.

 

I min egen krets utgjør jeg, fra alt jeg vet, et nærmest pinlig fåtall som faktisk gidder å bruke tid på å utrede og diskutere ens tanker og overbevisninger med vilt fremmede på nett. Slike steder og diskusjoner tiltrekker uten tvil en særskilt gruppe med mennesker - det skriker all min erfaring med nettdebatt både her og minst fire andre seriøse debattfora.

Endret 21. desember 2015 av Mennesket

[cuadro]

 

Det er såpass mange passiv-aggressive uttalelser i førstepost at hele tråden har mistet sin legitimitet allerede ved tredje avsnitt.

 

Du må gjerne ta deg nær av mine følelser rundt det som foregår her inne, hvis du vil det. Men ifølge debattetikken her har jeg da lov til å være så passiv-aggressiv som jeg bare vil uten at det skal ha noen føring for legitimiteten ved mine poeng?

 

Skulle jeg avlegitimisere ethvert passiv-aggressivt ateistinnlegg som jeg har måttet bære over med her inne, hadde jeg aldri lært noe som helst.

 

 

For all del, jeg tar meg ikke nær. Men det er tydelig at det som sveier deg er apell til følelser. På en annen side, skulle jeg i det hele tatt ønske å komme med motforestillinger til noe av det du har i førstepost, har du allerede skjermet deg for all input med passivt-aggressjon. Jeg er da bare en "tastaturfastgrodd lekmann" som er militant av natur, ikke sant?

 

Det er ganske mye uærlighet i måten du presenterer tema.

[Amatus]

 

 

Det er såpass mange passiv-aggressive uttalelser i førstepost at hele tråden har mistet sin legitimitet allerede ved tredje avsnitt.

 

Du må gjerne ta deg nær av mine følelser rundt det som foregår her inne, hvis du vil det. Men ifølge debattetikken her har jeg da lov til å være så passiv-aggressiv som jeg bare vil uten at det skal ha noen føring for legitimiteten ved mine poeng?

 

Skulle jeg avlegitimisere ethvert passiv-aggressivt ateistinnlegg som jeg har måttet bære over med her inne, hadde jeg aldri lært noe som helst.

 

 

For all del, jeg tar meg ikke nær. Men det er tydelig at det som sveier deg er apell til følelser. På en annen side, skulle jeg i det hele tatt ønske å komme med motforestillinger til noe av det du har i førstepost, har du allerede skjermet deg for all input med passivt-aggressjon. Jeg er da bare en "tastaturfastgrodd lekmann" som er militant av natur, ikke sant?

 

Det er ganske mye uærlighet i måten du presenterer tema.

 

Hvis du trodde at førsteposten min var en oppfordring til debatt eller diskusjon, har du misforstått. Dette er Prekestolen og jeg ønsket bare å dele noe jeg har troen på. Du må gjerne komme med alle de motforestillingene du bare vil, men da står du i fare for både å bli og føle deg truffet av min utålmodighet med endeløse tastekriger. I've been there and done that.

 

Sukk. Ja, jeg er sikkert fryktelig hyklerisk i dine øyne. 

Endret 21. desember 2015 av Mennesket

[Thoto79]

Om man forlater en ateistisk tilværelse og begir seg over i en religiøs trosretning så har det skjedd noe alvorlig i livet til vedkommende. Dødsfall, depresjon, nære svik, ensomhet, alt dette gjør at man blir søkende og ofte desperat etter noe som kan lindre.

Og med slike ting vil det alltid være bedre å snakke med en psykolog eller respektivt medisinsk personell slik at man både kan lette tilværelsen og på sikt få tilbake en mening med livet, noe også religionen vil kunne tilby, men her samtidig beholde sin rasjonalitet ved å ikke måtte forkaste sitt vitenskapelige syn på verden, og dermed også beholde sin selvrespekt gjennom hele prosessen som igjen vil gjøre deg sterkere.

 

Forøvrig syntes jeg førsteposten din holder seg godt innenfor det akseptable med tanke på hvilken kategori på forumet den tross alt er postet

[cuadro]

Hvis du trodde at førsteposten min var en oppfordring til debatt eller diskusjon, har du misforstått.

Oia, daså.

[Gavekort]

 

Det er dårlig å anklage internett-debatten for å være forskjøvet. Det blir en unnskyldning for å skjerme seg selv for realiteten.

 

Men mine to cent er at det ikke er galt i å tro på en Gud. Jeg er ikke enig med Antony Flew, men jeg kan forstå meg på troen av den Aristoteliske guden, som har lite med Kristendommen å gjøre. Dette er filosofi. Ikke teologi.

 

Fullt enig i at teisme og religion (f.eks. kristendommen) er to forskjellige ting. Men det skarpe skillet som du setter mellom filosofi og teologi synes jeg er kunstig. Så snart man begynner å snakke om Gud, beveger man seg inn i et teologisk felt. Filosofi og teologi er to overlappende emner.

 

Angående nettdebatten, så er det ingen unnskyldning. Den er forskjøvet. Å tro at det som skjer her inne på Diskusjon.no eller på noe annet nettforum representerer den virkelige verden, er i mine øyne fullstendig virkelighetsfjernt. Da har man sittet i cyberspace litt for lenge.

 

I min egen krets utgjør jeg, fra alt jeg vet, et nærmest pinlig fåtall som faktisk gidder å bruke tid på å utrede og diskutere ens tanker og overbevisninger med vilt fremmede på nett. Slike steder og diskusjoner tiltrekker uten tvil en særskilt gruppe med mennesker - det skriker all min erfaring med nettdebatt både her og minst fire andre seriøse debattfora.

 

 

Som jeg nevnte så er det ingenting galt med et livssyn som har en abstrakt Gud som en puslebrikke. Problemet blir når du begynner å tro på bibelen og er skråsikker. Richard Dawkins liker å kalle slike med "Einsteins Gud" for ateister. Det mener jeg var på grunn av forskjellen på en filosofisk Gud og en definert Judea-kristne Gud. Å diskutere filosofi og teologi på samme plan er ingenting annet enn lurespill, mest for Kristne, til å tro at man kan rettferdiggjøre sin egen tro ved å se på hva filosofiske teorier sier. Der poenget drukner i semantikk, kun fordi man kaller en Gud for en Gud, og en spade for en spade.

 

https://en.wikipedia.org/wiki/Religious_views_of_Albert_Einstein

Endret 21. desember 2015 av Gavekort

[Amatus]

 

 

 

Det er dårlig å anklage internett-debatten for å være forskjøvet. Det blir en unnskyldning for å skjerme seg selv for realiteten.

 

Men mine to cent er at det ikke er galt i å tro på en Gud. Jeg er ikke enig med Antony Flew, men jeg kan forstå meg på troen av den Aristoteliske guden, som har lite med Kristendommen å gjøre. Dette er filosofi. Ikke teologi.

 

Fullt enig i at teisme og religion (f.eks. kristendommen) er to forskjellige ting. Men det skarpe skillet som du setter mellom filosofi og teologi synes jeg er kunstig. Så snart man begynner å snakke om Gud, beveger man seg inn i et teologisk felt. Filosofi og teologi er to overlappende emner.

 

Angående nettdebatten, så er det ingen unnskyldning. Den er forskjøvet. Å tro at det som skjer her inne på Diskusjon.no eller på noe annet nettforum representerer den virkelige verden, er i mine øyne fullstendig virkelighetsfjernt. Da har man sittet i cyberspace litt for lenge.

 

I min egen krets utgjør jeg, fra alt jeg vet, et nærmest pinlig fåtall som faktisk gidder å bruke tid på å utrede og diskutere ens tanker og overbevisninger med vilt fremmede på nett. Slike steder og diskusjoner tiltrekker uten tvil en særskilt gruppe med mennesker - det skriker all min erfaring med nettdebatt både her og minst fire andre seriøse debattfora.

 

 

 

 

Som jeg nevnte så er det ingenting galt med et livssyn som har en abstrakt Gud som en puslebrikke. Problemet blir når du begynner å tro på bibelen og er skråsikker. Richard Dawkins liker å kalle slike med "Einsteins Gud" for ateister. Det mener jeg var på grunn av forskjellen på en filosofisk Gud og en definert Judea-kristne Gud. Å diskutere filosofi og teologi på samme plan er ingenting annet enn lurespill, mest for Kristne, til å tro at man kan rettferdiggjøre sin egen tro ved å se på hva filosofiske teorier sier. Der poenget drukner i semantikk, kun fordi man kaller en Gud for en Gud, og en spade for en spade.

 

https://en.wikipedia.org/wiki/Religious_views_of_Albert_Einstein

 

 

Dawkins?

 

Hvis det er et problem at troende anvender koblingen mellom den filosofiske ideen og semantikken om en intelligent Skaper og teologiens gudsbegrep, da er faktumet at den skråsikre Dawkins kaller Einstein en ateist - en ordbruk som Einstein ettertrykkelig tilbakeviste¹ - verdens undergang i forhold.

 

Skal ateistbegrepet utvides til alle som ikke bekjenner én og samme type Gud, er det vel ikke galt å utvide teismens gudsbegrep til å favne alt det som rommer en skapende intelligens. Fra det jeg har forstått, er ateismen rent semantisk og filosofisk motsetningen til teismen. Dermed har det ingenting å gjøre med religion, akkurat slik som teismen. Det har å gjøre med den filosofiske ideen om en "superior Mind", en intelligent Designer, som også i filosofien kalles Gud.

 

Teologi som fag favner også den generelle gudsåpenbaringen - naturlig teologi. Og da beveger man seg ut av den direkte gudsåpenbaringen (religion) og inn i den øvrige verden og fornuften tilgjengelig til alle, noe som er filosofiens hovedfelt. 

 

Selv er jeg fullt klar over forskjellene og har ikke tenkt å drive noen misjonsvirksomhet i filosofiens navn. Det ser jeg på som fullstendig overflødig.

 

 

¹ 'According to Prince Hubertus, Einstein said, "In view of such harmony in the cosmos which I, with my limited human mind, am able to recognize, there are yet people who say there is no God. But what really makes me angry is that they quote me for the support of such views." ' (Wikipedia)

 

"Dawkins, for instance, explains away Einstein’s statements about God as metaphorical references to nature. Einstein himself, he says, is at best an atheist (like Dawkins) and at worst a pantheist. But this bit of Einsteinian exegesis is patently dishonest. Dawkins references only quotes that show Einstein’s distaste for organized and revelational religion. He deliberately leaves out not just Einstein’s comments about his belief in a “superior mind” and a “superior reasoning power” at work in the laws of nature, but also Einstein’s specific denial that he is either a pantheist or an atheist." (Flew, Antony; Varghese, Roy Abraham (2009): Loc 229.)

Endret 22. desember 2015 av Mennesket

[Amatus]

Om man forlater en ateistisk tilværelse og begir seg over i en religiøs trosretning så har det skjedd noe alvorlig i livet til vedkommende. Dødsfall, depresjon, nære svik, ensomhet, alt dette gjør at man blir søkende og ofte desperat etter noe som kan lindre.

Og med slike ting vil det alltid være bedre å snakke med en psykolog eller respektivt medisinsk personell slik at man både kan lette tilværelsen og på sikt få tilbake en mening med livet, noe også religionen vil kunne tilby, men her samtidig beholde sin rasjonalitet ved å ikke måtte forkaste sitt vitenskapelige syn på verden, og dermed også beholde sin selvrespekt gjennom hele prosessen som igjen vil gjøre deg sterkere.

 

Forøvrig syntes jeg førsteposten din holder seg godt innenfor det akseptable med tanke på hvilken kategori på forumet den tross alt er postet

 

Jeg er helt enig; det er i mange tilfeller rett det du skriver. Har sett flere tilfeller hvor folk i kriser kaster seg inn i religion for å skape distanse fra en verden full av problemer. Noen kaster en god del av selvstendig refleksjon og sin kritiske sans til side i møte med et (blindt) tros- og moralitetstyranni som det i mange religiøse kretser blir til. Det er ikke bærekraftig.

 

Jeg har imidlertid også sett unntak; folk som kommer til tro gjennom rolig utforskning, refleksjon og observasjon. Antony Flew er et eksempel på det, noe som gjør det han skriver desto mer interessant for min del. Det ligger nærmere min egen udramatiske erfaring, enda det nok var skjønnheten/harmonien ved Gud (fremfor rasjonaliteten per se) som hadde den største tiltrekningen på meg som ENFP-er. 

 

Alltid kjekt med en godkjent førstepost! 

[RWS]

 

Jeg har imidlertid også sett unntak; folk som kommer til tro gjennom rolig utforskning, refleksjon og observasjon.

Hva med ærlighet? Å tro på kun en av disse påstandene om guder er ingen ærlig refleksjon. Men dette unngår du hele tiden å skrive noe om har jeg merket meg... Man kan utforske, reflektere og observere så mye man bare orker, faktiske bevis for en gud (den kristne, islamske, hinduistiske whatever...) forefinnes ikke og det blir derfor kun en geografisk styrt greie hva man er uærlig nok til å falle ned på i valg av gud... Og hvordan dette valget kan foregå rasjonelt er jo umulig...