Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

På tide å gi opp?


Anbefalte innlegg

Jeg er 31 år gammel. Aldri hatt en fast jobb, utdannelsen er halvgjort og mislykket. Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse og alvorlig somatisk kronisk sykdom. Jeg har hatt én kjæreste, som gikk fra meg fordi jeg ikke klarte å leve opp til hennes forventninger angående karriere og inntekt. Vennene faller fra én etter én ettersom de får familie og etterhvert barn. Jeg har søkt jobb i over et år nå, etter at utdannelsen havarerte, men uten erfaring og referanser har jeg ikke fått et eneste intervju engang.

 

Jeg orker snart ikke mer av dette. Jeg har prøvd behandling, deltatt i en gruppe i snart tre år, men det fører ingensteds. Det er ingenting behandlerne forteller meg som jeg ikke allerede har tenkt over hundre ganger, og situasjonen har bare blitt verre og verre med årene. Det er jo ikke som om jeg ikke prøver; jeg trente meg opp igjen etter at jeg havnet på sykehus sist, stiller opp for venner og familie, har søkt på dusinvis av jobber og generelt gjort alt både NAV, sykehus og DPS har bedt meg om. Det er bare det at ingenting hjelper. Hvor lenge må man prøve, før man uten skam kan tømme BSU, sette seg på flyet og dø på en sydhavsøy?


Anonymous poster hash: b595f...26c



Anonymous poster hash: b595f...26c
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

 

Jeg er 31 år gammel. Aldri hatt en fast jobb, utdannelsen er halvgjort og mislykket. Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse og alvorlig somatisk kronisk sykdom. Jeg har hatt én kjæreste, som gikk fra meg fordi jeg ikke klarte å leve opp til hennes forventninger angående karriere og inntekt. Vennene faller fra én etter én ettersom de får familie og etterhvert barn. Jeg har søkt jobb i over et år nå, etter at utdannelsen havarerte, men uten erfaring og referanser har jeg ikke fått et eneste intervju engang.

 

Jeg orker snart ikke mer av dette. Jeg har prøvd behandling, deltatt i en gruppe i snart tre år, men det fører ingensteds. Det er ingenting behandlerne forteller meg som jeg ikke allerede har tenkt over hundre ganger, og situasjonen har bare blitt verre og verre med årene. Det er jo ikke som om jeg ikke prøver; jeg trente meg opp igjen etter at jeg havnet på sykehus sist, stiller opp for venner og familie, har søkt på dusinvis av jobber og generelt gjort alt både NAV, sykehus og DPS har bedt meg om. Det er bare det at ingenting hjelper. Hvor lenge må man prøve, før man uten skam kan tømme BSU, sette seg på flyet og dø på en sydhavsøy?

Anonymous poster hash: b595f...26c

 

Anonymous poster hash: b595f...26c

 

Hvor lenge må man prøve, spør du. Jeg mener så lenge som mulig, et helt liv om nødvendig. Man kan være en taper i egne øyne, men,--- en ekte taper er du bare hvis du gir opp. En helt er en som aldri gir opp, til tross for motgang på motgang på motgang....

Syns altså ikke at du skal gi deg som 31-åring...(stå på:-)

Lenke til kommentar

Å gi opp er ikke noen løsning. Har vært hvor du er jeg og. Er 31 år å sitter som uføre pga angst/depresjons lidelselser å ramlet ut av arbeidslivet i 2008. Mine tanker ble da at jeg kun er en byrde for samfunnet og at jeg ikke har noe fremtid å må sitte med minimums pensjon resten av livet.

Ser venner kjøper seg hus, nye biler, campingvogner osv, mens jeg sitter å leier en hytte fordi jeg ikke har råd til annet. Det værste man gjør er å ha sånne selvdestruktive tanker å det tar litt tid å få tankene bort fra det. Har jobbet med meg selv i flere år å har det mye bedre i dag.

 

Husk du er ikke alene i situasjonen du er i. Selv om det ser mørkt ut akkurat nå, så skal du se det blir bedre, man må bare jobbe og jobbe med seg selv.

 

Lykke til videre :)

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Deter faktisk lov å gi opp, men kun etter at aboslutt alle muligheter er prøvd ut og det er absolutt intet håp for bedring og nåværende tilstand er ulevelig.

 

Ofte vil deprimerte folk ikke klare å innse at det er håp for bedring selv om det faktisk er det, det fører til at noen av dem gir opp uten at de burde ha gjort det, det finnes desverre ingen angreknapp.....

 

Lykke til



Anonymous poster hash: 5f1de...242
Lenke til kommentar

Jo lenger man sliter med noe, jo verre blir det. :)

 

Og jo større blir fornektelsen. Jeg tenker på fornektelsen om at ting kan bli bra, at det er håp, at du klarer å endre ting.

 

Alt sitter i hodet, dette vet jeg helt sikkert. Men jeg har ikke klart å lært meg selv det helt enda. Det som holder meg selv igjen mest er frykten. Det å tørre å leve. Jeg har angst i flere former, en av de er sosial angst. Men jeg har fått til ting jeg aldri trodde var mulig, for meg. Jeg har en lang vei å gå, men jeg har funnet mange teknikker for å hjelpe meg selv.

 

 

1. Jobb med tankene og holdningene dine. Vær positiv. Vær din egen venn, prøv ting selv om du har prøvd i mange år, selv om det føles håpløst. Ikke rakk ned på deg selv hvis du gjør noe dumt, eller du ikke får til noe i livet. Fokuser på det du har fått til, og det du kan få til.

 

2. Lær av feilene dine, ikke bruk dem som en bekreftelse på at du er verdiløs - fordi det er du ikke.

 

3. Vær sosial eller i det hele tatt snakk med folk og gå utenfor døren. Kanskje gjør du det allerede?

 

4. Utfordre deg selv i livet, gjør ting du ikke har gjort før. Tør å satse, ikke sett for høye krav til deg selv.

 

5. Begynn i det små og gjør produktive ting for deg selv. Jobb mot mål, gjerne sett dem på papir. Det gjelder også for tanker, kan være nyttig å få dem ned.

 

6. Du skaper din egen virkelighet, slik fungerer hjernen. Begynn med å si positive ting til deg selv, med en gang du får negative tanker så stopper du dem og erstatter dem med noe positivt. Det virker. Jeg har i mange år benektet dette med at "det er håpløst, ikke vits å prøve".

 

 

 

Jeg skal ikke si at "det er bare til å gjør ditt og datt så blir alt bra", men jeg er sikker på at du kan endre ditt eget liv til noe bedre. Det første steget tror jeg er å være grei mot seg selv, vær din egen bestevenn. Jeg pleide å tro at jeg ikke hadde viljestyrke til å tenke positivt hele tiden og takle hverdagen. Men guess what, jeg har hatt viljestyrken til å være negativ og analysere alt og hodet har egentlig gått på høygir hele tiden. Er ikke det et bevis på man bare bruker hjernekapasiteten og energien på feil ting? Det krever bare omprogrammering av hjernen.

 

 

Gjerne del utfordringer og ting du sliter med. Ting du ikke vet hvordan du skal håndtere eller ting du ønsker å oppnå. Er garrantert folk her som vet en ting eller to om det. Og ikke la dårlige dager ødelegge, de er ikke permanente.

 

Lykke til! :) You can do this! Anonymous poster hash: 077bf...21d

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Ville tatt en kikk på CV-en igjen, eventuelt fått hjelp av noen til å skrive den korrekt. Har hørt om folk som har sendt ut hundrevis av CV-er uten svar fordi den har vært for dårlig utformet. Det burde absolutt ikke være umulig for deg å få en jobb eller deltidsjobb i en matbutikk eller bensinstasjon for eksempel.

 

Et råd kan være å møte opp i person og levere CV og ta en prat med sjefen. Mye større sannsynlighet for å bli ansatt da.

 

Finnes mer i livet enn å jobbe også. Viktigste er at man er komfertabel med seg selv.

Lenke til kommentar
  • 1 måned senere...

Trådstarter her. Har unngått internett en stund, og ærlig talt var jeg såpass skamfull over å ha skrevet dette innlegget at jeg ikke turte å sjekke det før nå. Takker for alle svar.

 

Hva er verst, den psykiske unnvikende PF eller den somatiske sykdommen?

Hva er det som hemmer deg mest?

Hvis du kunne endret en eneste ting i livet ditt, uten tanke på om det er mulig, hva ville det vært?

 

Jeg tror det er det første som hemmer meg mest. Den somatiske sykdommen er et problem, men jeg tror jeg håndterer den rimelig greit, sånn for det meste.

 

En eneste ting? Da vil jeg har kjæresten min tilbake.



Anonymous poster hash: b595f...26c
Lenke til kommentar

Du kan begynne å besøke bedrifter og spørre de om der er mulighet for arbeid, det viser at du vil.

Og velg ikke fra øverste hylle.

Velg noe du har lyst/kan gjøre og gå på den bedriften og forhør eg.

Husk ærlighet er best.

 

Lykke til. :thumbup:

 

Jeg prøver, men sliter veldig med dette. Jeg vil jo ikke. Å være ærlig hadde vært å innrømme det. Jeg later som for harde livet, noe må man jo bidra med, men tanken på ansvar, sjefer og kolleger skremmer ærlig talt vettet av meg.

 

Anonymous poster hash: b595f...26c

Lenke til kommentar

Når det gjelder CV og søknad er det ikke det som er problemet. Jeg har gått på flere jobbsøkerkurs og stort sett bare fått gode tilbakemeldinger. Problemet er altså selve innholdet, ikke det estetiske. Greia er vel heller at jeg stort sett hele livet har unnlatt å sette meg i situasjoner som medfører en fare for å feile eller dumme seg ut, og det inkluderer å søke på jobber. Som student var det lettere for meg å leve for en tusenlapp eller to i måneden enn det var å risikere forlegenhet i en jobbsøker- eller arbeidstakersituasjon.



Anonymous poster hash: b595f...26c
Lenke til kommentar
  • 3 år senere...

Jo lenger man sliter med noe, jo verre blir det. :)

 

Og jo større blir fornektelsen. Jeg tenker på fornektelsen om at ting kan bli bra, at det er håp, at du klarer å endre ting.

 

Alt sitter i hodet, dette vet jeg helt sikkert. Men jeg har ikke klart å lært meg selv det helt enda. Det som holder meg selv igjen mest er frykten. Det å tørre å leve. Jeg har angst i flere former, en av de er sosial angst. Men jeg har fått til ting jeg aldri trodde var mulig, for meg. Jeg har en lang vei å gå, men jeg har funnet mange teknikker for å hjelpe meg selv.

 

 

1. Jobb med tankene og holdningene dine. Vær positiv. Vær din egen venn, prøv ting selv om du har prøvd i mange år, selv om det føles håpløst. Ikke rakk ned på deg selv hvis du gjør noe dumt, eller du ikke får til noe i livet. Fokuser på det du har fått til, og det du kan få til.

 

2. Lær av feilene dine, ikke bruk dem som en bekreftelse på at du er verdiløs - fordi det er du ikke.

 

3. Vær sosial eller i det hele tatt snakk med folk og gå utenfor døren. Kanskje gjør du det allerede?

 

4. Utfordre deg selv i livet, gjør ting du ikke har gjort før. Tør å satse, ikke sett for høye krav til deg selv.

 

5. Begynn i det små og gjør produktive ting for deg selv. Jobb mot mål, gjerne sett dem på papir. Det gjelder også for tanker, kan være nyttig å få dem ned.

 

6. Du skaper din egen virkelighet, slik fungerer hjernen. Begynn med å si positive ting til deg selv, med en gang du får negative tanker så stopper du dem og erstatter dem med noe positivt. Det virker. Jeg har i mange år benektet dette med at "det er håpløst, ikke vits å prøve".

 

 

 

Jeg skal ikke si at "det er bare til å gjør ditt og datt så blir alt bra", men jeg er sikker på at du kan endre ditt eget liv til noe bedre. Det første steget tror jeg er å være grei mot seg selv, vær din egen bestevenn. Jeg pleide å tro at jeg ikke hadde viljestyrke til å tenke positivt hele tiden og takle hverdagen. Men guess what, jeg har hatt viljestyrken til å være negativ og analysere alt og hodet har egentlig gått på høygir hele tiden. Er ikke det et bevis på man bare bruker hjernekapasiteten og energien på feil ting? Det krever bare omprogrammering av hjernen.

 

 

Gjerne del utfordringer og ting du sliter med. Ting du ikke vet hvordan du skal håndtere eller ting du ønsker å oppnå. Er garrantert folk her som vet en ting eller to om det. Og ikke la dårlige dager ødelegge, de er ikke permanente.

 

Lykke til! :) You can do this! Anonymous poster hash: 077bf...21d

 

Helt klart at det sitter i hodet. Med sosial fobi og unnvikende personlighetsforstyrrelse har jeg kommet meg ganske så langt. Hatt kone i langt over 10 år og har barn. Familieliv var noe behandler sa var svært uvanlig. Hus, kone, barn og bil er noe jeg har oppnådd. Alt er bare fryd å gammen og tipp, topp tommel opp? 

 

Nei, jeg er så utrolig sliten. Det er ikke slik at jeg kun har sittet der og surmulet. Har sett positivt på saker og ting men problemet blir ikke borte av den grunn. Vil si jeg har jobbet på for å få det så bra som mulig og selvfølgelig, det er jo bedre enn alternativet. Saken er bare at jeg ikke orker å ha det slik lenger. Det tærer slik på. Det er ikke slik at jeg bruker masse energi på å se det negative i det her, kall det heller for en likegyldighet. Jeg er så sliten og lei at jeg hadde blitt glad hvis legen hadde fortalt at jeg ikke hadde så lenge igjen å leve. 

 

Velger å komme med dette her mye på grunn av at en kanskje setter seg visse "unnskyldnings mål" som enten er avhengig av andre personer eller verdier. Hadde jeg bare hatt .... så hadde alt vært så mye bedre. Men det blir ikke bedre av den grunn. En er nødt til å kjøre veien selv, men hvor skal en kjøre hvis alle veiene er stengt?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 89dcb...051

Lenke til kommentar

Hvis jeg forteller deg at det kun finnes så mange jobber i samfunnet, og at du ikke bør ha dårlig samvittighet for ikke å ha jobb, hvordan føles det å høre dét? At den du var sammen med ikke var glad i deg pga personlighet, men pga penger og status, er ikke din feil. Det finnes andre med mer solide verdier der ute.

 

Det har noe med politikken og den økonomiske modellen som føres å gjøre. Fritt marked betyr fritt vilt. Du er blitt et offer for dette systemet. Det blir mange vinnere, men hvis det må være vinnere, så må det bli noen som havner på utsiden. Dette er ikke ord jeg står ved, men ord som politikere og media bruker.

 

Du bør søke uføretrygd, så du får fred i sjela fortest mulig. Dette er sporet du bør dreie deg inn på. Kom i kontakt med en psykolog, og legg frem historien på denne måten, så du kan søke om uføretrygd med autoritet og kompetanse i ryggen. Du har prøvd alt du har kunnet, og må ikke dømme deg selv for at det ikke har gått veien.

 

Når du så har fått uføretrygd, så kan du jobbe når du har overskudd til det. Bygge opp livet på nytt.

 

Å prøve å bygge opp et liv uten å ha et stabilt grunnlag å vokse fra, er umulig.

Lenke til kommentar

Hvis jeg forteller deg at det kun finnes så mange jobber i samfunnet, og at du ikke bør ha dårlig samvittighet for ikke å ha jobb, hvordan føles det å høre dét? At den du var sammen med ikke var glad i deg pga personlighet, men pga penger og status, er ikke din feil. Det finnes andre med mer solide verdier der ute.

 

Det har noe med politikken og den økonomiske modellen som føres å gjøre. Fritt marked betyr fritt vilt. Du er blitt et offer for dette systemet. Det blir mange vinnere, men hvis det må være vinnere, så må det bli noen som havner på utsiden. Dette er ikke ord jeg står ved, men ord som politikere og media bruker.

 

Du bør søke uføretrygd, så du får fred i sjela fortest mulig. Dette er sporet du bør dreie deg inn på. Kom i kontakt med en psykolog, og legg frem historien på denne måten, så du kan søke om uføretrygd med autoritet og kompetanse i ryggen. Du har prøvd alt du har kunnet, og må ikke dømme deg selv for at det ikke har gått veien.

 

Når du så har fått uføretrygd, så kan du jobbe når du har overskudd til det. Bygge opp livet på nytt.

 

Å prøve å bygge opp et liv uten å ha et stabilt grunnlag å vokse fra, er umulig.

 

Burde kanskje nevnt det at jeg lånte denne tråden, slik at jeg ikke forveksles med trådstarter. 

Min kone skal ha all den ære som er mulig å oppdrive, kan ikke klandre hun for noe i det hele tatt. Hun er der alltid, selv om det er enkelte ting hun ikke forstår seg på, er hun støttende. 

 

Nå er det ett par år siden jeg ga opp å prøve å komme meg ut i ordinært arbeid. Fikk da beskjed som du sier her, at en på uføretrygd kunne arbeide når en ville, for å si det slik. Men hvorfor skal noen ha meg i arbeid da? Som arbeidsgiver ville du vel heller hatt en annen i arbeid fremfor meg?

Har uføretrygd så jeg slipper det økonomiske presset, heldigvis. Tok i dag og ringte NAV for igjen å høre om VTA (varig tilrettelagt arbeidsplass) eller lignende tiltak, noe som kommer til å bli det lille lyspunktet. 

 

Som tråden her viser så er faktisk folk mest opptatt av CV'er og at så å si hvem som helst kan arbeide bak kassen på Kiwi. For ett par år siden var jeg i god fysisk form. Kan ikke si det samme i dag. Det kan jeg takke meg selv for siden jeg har vært såpass inaktiv den siste tiden. Om det er så pga at CV'en min ikke er så innholdsrik og at jeg ikke kan sitte bak kassen på Kiwi, hva da? 

 

Problemet med uføretrygden var at alt forsvant. Synes det er drastisk at det er vanskeligere å få lov til å sysselsette seg selv når en har uføretrygd enn det det er å få innvilget uføretrygd i utgangspunktet. En får jo nesten slengt døren midt i fleisen når en henvender seg hos NAV. 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 89dcb...051

Lenke til kommentar

Anonymdiskusjon, post rett over:

 

Det finnes alltids andre jobber enn Kiwi/dagligvarebutikk ^^ Det finnes lagerjobber, truckkjøring, kanskje park- og anlegg i kommunen. Automatiséringen har ikke slått inn for fullt enda. Og jeg tenker at hvis det er sånn at en arbeidsplass kanskje får dekket din del av lønna, så vil de naturligvis være villige til å ha deg der én dag i uka.

 

Ja, kan skjønne den. Det er trist at folk har den erfaringen. NAV burde ikke ta autoritative toner og holdninger på den måten der, særlig ikke når folk faktisk kommer med ærlige hensikter. Kanskje det er en strategi for å se hvor mye "kamp" folk har i seg. For meg er det så unødvendig å skape så mye ekstra stress, særlig for folk som lever med nok mentalt stress fra før. Det er akkurat som at de ikke har et snev av forståelse for psykologi, alt går på rutiner og automatikk. Samfunnet skal liksom være et samarbeid, og ikke en rå kamp for å overleve. Det er røde verdier mot blå verdier, sosialisme vs kapitalisme.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Anonymdiskusjon, post rett over:

 

Det finnes alltids andre jobber enn Kiwi/dagligvarebutikk ^^ Det finnes lagerjobber, truckkjøring, kanskje park- og anlegg i kommunen. Automatiséringen har ikke slått inn for fullt enda. Og jeg tenker at hvis det er sånn at en arbeidsplass kanskje får dekket din del av lønna, så vil de naturligvis være villige til å ha deg der én dag i uka.

 

Ja, kan skjønne den. Det er trist at folk har den erfaringen. NAV burde ikke ta autoritative toner og holdninger på den måten der, særlig ikke når folk faktisk kommer med ærlige hensikter. Kanskje det er en strategi for å se hvor mye "kamp" folk har i seg. For meg er det så unødvendig å skape så mye ekstra stress, særlig for folk som lever med nok mentalt stress fra før. Det er akkurat som at de ikke har et snev av forståelse for psykologi, alt går på rutiner og automatikk. Samfunnet skal liksom være et samarbeid, og ikke en rå kamp for å overleve. Det er røde verdier mot blå verdier, sosialisme vs kapitalisme.

 

Finnes selvfølgelig andre jobber enn Kiwi  :)  Det er noe med den der arbeidssituasjonen. Kan bare snakke for meg selv her. Jeg trenger mer trygghet enn hva en ordinær arbeidsplass kan gi meg. Det er sikkert vanskelig for mange å forstå, men kan bare ikke hjelpe det. Hadde jeg fått valget mellom en jobb som hadde gitt meg 1 mill i årslønn og en VTA plass hadde valget vært enkelt. 

 

Ringte selvsagt NAV som jeg sa jeg skulle. Denne gangen fikk jeg heldigvis vite litt mer. Nå kontakter jeg kommunen ang psykisk helse og ser hva de har og tilby først. Søknadskjemaet til VTA plass fikk jeg i posten og skal søke der. Det kunne være litt ventetid der men det er helt greit. Dette var det hun på NAV anbefalte så kaster meg på den.  

 

Anonymous poster hash: 89dcb...051

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...