Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Mindfulness like bra som medisiner?


dag1234

Anbefalte innlegg

Duuuuude, antidepressiva virker for 1/3. Så om mindfulness-meditasjon ikke virker i det hele tatt så kan man si at det virker like bra som antidepressiva for 2/3 av pasientene. Så her kan man si mye rart.

 

Eller man kan påpeke at antidepressiva virker like "bra" som placebo, så om mindfulness virker like bra som antidepressiva, ... :)

 

 

Det var ellers lite som tydet på at meditasjonsprogrammene hadde effekt på andre forhold, som stressnivå, livskvalitet, dopbruk, spisevaner, søvnmønster eller vekt.

Med andre ord indikerer dette kun en endring i opplevelsen av problemene, ingen reelle endringer. Lindring kan jo være en start, men ikke et tiltak som helbreder.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Mindfulness brukes nok av ymse terapeuter, men det var de kognitive som 'oppdaget' og gjorde teknikken til sin.

 

I de kroppsorienterte terapiformene (i den grad det drives i noen særlig grad lengre) er dette innebakt i selve metoden, slik som også i psykoanalytiske terapier (som jo de kroppsorienterte springer ut fra). Der er den frie assosiasjon ganske så lik Mindfulness, det er selv grunnmetoden og, paradoksalt nok, endemålet; når en kan assosiere fritt, uten å dømme eller fordømme, er en ferdigbehandlet. (Det tar imidlertid noen flere timer enn hos de kognitive) (humoralarm

 

Eksistensialistisk terapi tror jeg det knapt er noen som driver med lengre i Norge. Vi er et lite land...

Hva er egentlig problemet her? At mindfulness er utviklet av kognitive terapeuter, noe som er feil fordi prinsippene hører hjemme i psykodynamiske og klientsentrerte terapier? Beklager, jeg sliter bare litt med å henge med her. Jeg føler det er helt naturlig at tradisjoner glir inn i hverandre etter hvert som man lærer mer.

 

Når det gjelder eksistensiell terapi så er nok de rendyrkede terapiene forsvunnet. Men eksistensielle perspektiver lever godt videre. I Bergen læres studenter opp i emosjonsfokusert terapi, som henter massivt fra eksistensialisme og mindfulness.

Lenke til kommentar

@Kakofoni:
Mindfulness er å finne opp kruttet på nytt, fordi de kognitive trenget et tilfluktssted til følelsene og det irrasjonelle, som har for liten plass i CBT. Det var ikke noe annet problem enn det, heller ikke noe annet vesentlig poeng jeg ville formidle.

 

Jeg har aldri hevdet at Mindfulness stammer fra klientsentrert terapi. Det får stå for din regning.

 

Det kan være om noen generasjoner, men neppe før, at vi står overfor et paradigmeskifte. Enn så lenge må vi leve med ulike forklaringer på og nehandlinger av samme fenomen.

Men kjekt å se at emosjoner er tilbake på psykologistudiet i Bergen. Lenge var det begrenset til hva som skjedde i de limbiske strukturer, og knapt nok der. (Humoralarm)

Lenke til kommentar

Dag,

 

Ok, da har jeg nok misforstått deg :)

 

Men jeg må bare presisere at jeg ikke skrev at mindfulness "stammer fra" klientsentrert terapi. Jon Kabat-Zinn har vel æren for å ha utviklet mindfulness, og han var inspirert av østlig vipassana-meditasjon og zen-filosofi. Det slår meg ikke som en typisk CBT-praksis. Personlig synes jeg teknikken teoretisk sett passer mye bedre inn i emosjonsfokuserte/eksistensielle terapier.

 

Emosjoner har våknet opp i psykologien og dermed også i psykoterapifeltet, som følge av nyere funn i emosjonsforskning. Antonio Damasio står nærmest som personifiseringen av denne utviklingen, blant annet ved å påpeke emosjonenes essensielle rolle for rasjonalitet og for sin "reformulering" av James-Lange-hypotesen. Tipper at slike utviklinger skal ha mye av æren for at psykoterapien går i denne retningen. Men jeg er ikke terapeut, jeg har bare plukket opp ting som student på passe lavt nivå.

 

Skyen,

 

Mindfulness-en som det er snakk om er nok diverse variasjoner av et åtte ukers program med daglig 30 min (?) meditasjon eller yoga. Sentralt er at oppmerksomheten på en eller annen måte skal være rettet mot her-og-nå, og den skal returneres til her-og-nå med vennlighet hver gang den uungåelig svever avgårde.

Endret av Kakofoni
Lenke til kommentar

@Kaka: Jo, vi snakket forbi heverandre:-). Og helt enig med deg: Mindfulness har langt mer til felles med emosjons-/affekt-orienterte terapier. Det er litt komisk når de kognitive gjør hevd på Mindfulness. Nuff said, ferdig prata, nå gjentar jeg meg selv.

 

Antonio Damasio sier ikke meg så mye, men jeg ser på wiki at han er oppttt av emosjoner i feltet nevro-adferd-vitenskap. Jeg har vel hørt navns nevnelse i diverse fora, men ikke nøyere kjennskap.

 

Det er i fall en logisk utvikling av faget (om kanskje ikke behandlingsmetodene); psykologi er et bio-psyko-sosialt fag, der individets tanker, adferd og følelser ses som resultatet av samspillet mellom organismen i et miljø.

 

Terapimetodene har gått i flere retninger og er i hovedsak preget av en utviding av eldre terapier, stort sett psykodynamiske og kognitive, der de har vært nærmest imperialistisk overfor de mindre utbredte terapiformene.

 

Det er fremdeles en viss verbal rivalisering mellom disse leirene, slik som det ofte blir når ungdommen skal markere seg, men i en praktisk hverdag er de fleste terapeuter sørgelig like, og når den ser hva flinke psykologer faktisk gjør med pasienter, så er de komisk like. Det er noen X-faktorer som går igjen hos de dyktige, noe som har ledet til hypotesen om Dodo-effekten. http://en.wikipedia.org/wiki/Dodo_bird_verdict

Og etter hvert er det en større vilje til å ville respektere hverandre og de ulike utgangspunktene som de ulike terapiretningen har.

 

Noen hevder at nettopp nevrovitenskapen er det feltet som kan bygge bro mellom de ulike terapiformene, men det er langt frem, sa kjerringa, hun så seg tilbake. (humoralarm)

 

 

Ed: 'X-faktor'. Latterlig, må slutte å poste før sola har stått opp.

G-faktor heter det, selvsagt.

G(enerell) faktor som viser seg hos alle dyktige terapeuter på tvers av terapiretninger. Disse regnes vanligvis å være: respekt, åpenhet, empati og egen tiltro til metodene en benytter. Eller sagt på folkelig norsk: oppføre seg anstendig og ha peiling på hva du gjør.

 

Som et (mal)apropos vil jeg slenge inn at mange terapeuter tror at relasjonen er det viktigste for å få et vellykket resultat, mens det viser seg at de fleste pasienter mener at det som hjeper er en felles forsåelse av målene en skal jobbe mot. Men det er altså ganske OT i denne tråden.

 

 

 

Endret av dag1234
Lenke til kommentar

Dette er et apropos, men kunne ha vært en egen tråd.

 

Det sies at medisinske sannheter kun har en levetid på ti år. Det stemmer nok ikke alltid, men er mer et bilde på at ingen sanheter er hugget i stein, heller ikke de om psykofarmaka eller Mindfulness.

 

Selv om denne linken omtaler meniskoperasjoner, så illustrerer den ett faktum; medisinsk historie, og spesielt innen psykiske plager, er full av metoder som ikke virker selv om samtiden har hatt klokkertro på dem. Spesielt psykiatri er full av tullebehandlinger, mange av dem rein mishandling.

 

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/operasjon-ikke-bedre-enn-placebo-operasjon/

Lenke til kommentar
  • 3 uker senere...

min psykriater vil jeg skal gå kurs på noe hun kallte mindfullnes.. tydeligvis ikke helt det samme dere mente.

 

mmen hun forklarte det slik :

 

da mine personlighetsforstyrrelser gjør at jeg i situasjoner opplever sterke følelser før tankene (rasjonaliseringen) får begynne å jobbe, som da resulterer i sterke overreaksoner.

 

mindfullnes skulle da hjelpe meg å bremse den følelsesmessige raksjonen å la tankene komme fortere å tydeligere så jeg får en lettere raksjon.

Lenke til kommentar

Spesielt psykiatri er full av tullebehandlinger, mange av dem rein mishandling.

Og i den andre tråden anklaget du meg for å bruke sterke ord! :p

 

Selv om en behandling kan gjøre mer skade enn gang synes jeg ikke vi kan kalle den en tullebehandling så lenge intensjonen er god.

 

Lobotomering er en typisk behandling som fått et stygt rykte i ettertiden. Men jeg synes ikke det er noen grunn til det, bortsett fra at forskning på lobotomi ble utført på pasienter som ikke trengte lobotomi. Noen pasienter led så mye (eller skapte så mye lidelse) at det var faktisk bedre at de ble en grønnsak. I etterpåklokskapens ånd glemmer vi at de ikke hadde hverken epilepsimedisiner eller antipsykotisk medisin i riktig gamle dager.

 

En annen såkalt skamplett var troen på at hysteri (i dag: lettere psykiske lidelser) skulle kureres av å gi kvinner orgasme. Vi ler av det i dag, men fakta er at orgasme utløser endorfiner, og en av de mest anbefalte behandlingene for psykiske lidelser i dag er trening, som visstnok skal virke fordi det utløser endorfiner. Enkelte pasienter virker å kun respondere på morfinstoffer (sammenlignet med SSRI og BZD): http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15766302

Lenke til kommentar

Når det gjelder psykiatriens historie så kan det neppe brukes sterke nok ord om de svarteste kapitlene.

 

Men når du synes lobotomi har et ufortjent dårlig rykte, så skjønner jeg at vi står relativt langt fra hverandre. For å si det litt forsiktig. Det blir som å hevde at det ikke er forskjell på svart og hvit.

 

Ellers er det interessant at noen forsøker mindfulness på personlighetsforstyrrelse. Det er kanskje ikke det som er vanligst.

Lenke til kommentar

Men når du synes lobotomi har et ufortjent dårlig rykte, så skjønner jeg at vi står relativt langt fra hverandre. For å si det litt forsiktig. Det blir som å hevde at det ikke er forskjell på svart og hvit.

De gjorde det de trodde kunne hjelpe. Det er ikke alltid det går som man vil. Endret av Tåkelur
Lenke til kommentar

 

Men når du synes lobotomi har et ufortjent dårlig rykte, så skjønner jeg at vi står relativt langt fra hverandre. For å si det litt forsiktig. Det blir som å hevde at det ikke er forskjell på svart og hvit.

De gjorde det de trodde kunne hjelpe. Det er ikke alltid det går som man vil.

 

 

Målet helliger aldri middelet. Aldri.

Det går en grense både i etikken og i jussen. Det påhviller en hver helsearbeider å drive forsvarlig; det betyr også å vurdere konsekvensene av tiltak. 'Å ville' eller 'å tro' at noe er kan hjelpe er ikke tilstrekkelig. Da er jo det fritt frem for hva som helst.

All behandling må skje innen rammer av vitenskaplighet, humanisme og forsvalighet, og helsearbeidere skal være særs aktpågivende overfor mennesker i sårbare faser.

 

Lobotomi ble ikke utført for å gjøre pasientene friske, men for å skape ro på avdelingene. Det er en høy pris å betale å ødelegge og i mange, mange tilfeller drepe mennesker for at hverdagen skulle bli lettere for pleierne. Mange av de som overlevde lobotomi fikk da også erstatning i ettertid. På lik linje med ofrene for LDS-behandling.

Jeg har enda ikke sett erstatningssaker på insulinkomaofre. Det var enda en helt medisinsk unyttig mishandling av pasienter når de var på sitt mest fortvilte. I denne pasientgruppen var det også høy dødelighet. http://en.wikipedia.org/wiki/Insulin_coma_therapy

Lenke til kommentar

 

Ellers er det interessant at noen forsøker mindfulness på personlighetsforstyrrelse. Det er kanskje ikke det som er vanligst.

Jeg har ikke lest så mye, men jeg har lest at DBT (http://en.wikipedia.org/wiki/Dialectical_behavior_therapy) er en av de få behandlingene som har vist seg effektivt på bordeline, og den inneholder mindfulness.

 

 

Det stemmer at Dialektisk Adferdsterapi er lovende ifht PF, og den har elementer av Mindfulness. Det har du rett i.

Men om DAT er mer effektivt enn andre terapier, det gjenstår å se.

Lenke til kommentar

Det er riktig, Tåkelur, likevel hevdet de at det var oppmot 80% som ble bra av denne fæle plagingen av pasienter som allerede var på sitt svakeste.

Nei, verden går fremover, men den går ofte ikke så raskt som vi ønsker, og det er grunn til å være nøkterne overfor alt nytt, enten det kalles medisiner, mindfulness eller hvilke fancy bokstaver en hiver på.

 

Ofte er the proof in the pudding, det tar bare ofte noen generasjoner før alle har fått smakt nok på puddingen til å si hvilke proof. Så gjelder det å ikke miste motet i mellomtida og samle gull mellom gråstein, vel vitende om at det ikke er gull alt som glimrer.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147

 

 

Ellers er det interessant at noen forsøker mindfulness på personlighetsforstyrrelse. Det er kanskje ikke det som er vanligst.

Jeg har ikke lest så mye, men jeg har lest at DBT (http://en.wikipedia.org/wiki/Dialectical_behavior_therapy) er en av de få behandlingene som har vist seg effektivt på bordeline, og den inneholder mindfulness.

 

 

Det stemmer at Dialektisk Adferdsterapi er lovende ifht PF, og den har elementer av Mindfulness. Det har du rett i.

Men om DAT er mer effektivt enn andre terapier, det gjenstår å se.

 

 

elementer av, er vel litt for svakt å si

 

 

 

Mindfulness is one of the core concepts behind all elements of DBT. It is considered a foundation for the other skills taught in DBT, because it helps individuals accept and tolerate the powerful emotions they may feel when challenging their habits or exposing themselves to upsetting situations. The concept of mindfulness and the meditative exercises used to teach it are derived from traditional Buddhist practice, though the version taught in DBT does not involve any religious or metaphysical concepts. Within DBT it is the capacity to pay attention, non-judgmentally, to the present moment; about living in the moment, experiencing one's emotions and senses fully, yet with perspective.

 

namaste

 

:)

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...