Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Fødselsdepresjon hos pappaen?


Anbefalte innlegg

For fire måneder siden fikk vi en nydelig sønn. Vårt første barn. Pappaen er oppriktig glad i gutten, han koser med han og viser stor omsorg for han, MEN dette gjør han bare når babyen ligger i leikegrinda.

 

Pappaen er veldig engstelig for å gjøre noe som kan skade sønnen. Han er ikke vant til babyer og barn generellt og føler seg ikke tilfreds med det ansvaret. Han har i utgangspunktet ikke hatt lyst på barn, men så skjedde det likevel. Han er såpass engstelig for den skjøre lille kroppen at han vegrer seg for å gi mat (gutten får erstatning), skifte bleie og bære rundt på han. Det blir dermed til at jeg gjør det aller meste når vi er hjemme med sønnen vår begge to. Hvis han er alene så gjør han selvsagt alt stell, men han har da skuldrene oppe ved hårfestet (har sett han gjøre det en sjelden gang når jeg er hjemme) og er tydelig ikke komfortabel med det.

 

Jeg lurer på om han har en fødselsdepresjon som kan ramme pappaer. Jeg hadde en tøff fødsel og det var fare for at jeg skulle miste livet, men mannen fikk dårlig oppfølging rundt dette. Det var ingen som spurte hvordan han tok det og hvordan det gikk med han. De glemte hans psykiske helse, og fokuserte bare på min psykiske helse. Mannen min skal til legen i dag for å få litt hjelp rundt dette.

 

Han går ikke bevisst inn for å ikke gjøre de praktiske tingene med babyen, men er oppriktig engstlig. Han kompanserer dette med å gjøre mer i huset. Han er som jeg skrev over oppriktig glad i gutten vår. Går det ann å ha fødselsdepresjon og føle at det meste er ork, men samtidig vise at gutten betyr mye for han?

 

Jeg kan omsider begynne å trene igjen om en måned og da er det kvelder mannen må være alene med sønnen vår. Jeg håper det kan hjelpe på engstelsen hans.

 

Hvis babyen er urolig blir pappaen fort irritert og takler ikke å høre gutten gråte! Han blir veldig stresset av det.

 

Er det noen inne her som har menn som har hatt det på samme måte? Kan dere gi meg noen råd? Hvor lenge hadde mannen din det sånn? Og gikk det over når babyen ble litt større?

 

Postet av anonym: 55f0b34beff5e4f5789501d6d451230e

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Fødselsdepresjon er vel at man kjenner seg fremmedgjort overfor barnet, og vegrer seg for å stelle det av den grunn. Mens det virker som mannen her er overdrevent engstelig for å gi feil omsorg, og det blir noe annet enn fødselsdepresjon.

Det er ikke helt uten grunn at han engster seg, for eksempel er det vanskelig for store mannehender å klippe neglene på babyen, eller gjøre annet arbeid med små detaljer. Han har kanskje lest om en pappa som mistet barnet sitt ned på betonggulvet, og ble dømt for det (fordi han ikke brakte barnet til lege).

 

Selv om Lysbakken beordrer menn til å være like interesserte i små babyer som damer er, så er det slik at flere menn er skeptiske til barn som ikke har lært å snakke.

Det behøver ikke være noe galt med en mann som tenker som tidligere generasjoner gjorde. Jeg mener at man ikke kan kommandere alle til å være som Lysbakken.

Lenke til kommentar

Er det for mye "forlangt" å håpe at mann og barn får et godt forhold, og tar sin del av stell?

Tror en del unge kvinner går fra sine menn fordi de er skuffet over deltagelsen. Men det spørs jo om man bør være glad for det man har, eller om man skal bli singel og alenemor. Og deretter finne seg en mann som har barn selv. Da sitter man plutselig i det med "mine, dine og våre barn", sjalu eks, problemer med samvær. Man får ikke se barna sine mer enn kanskje 50% av tida, og må ta seg av den nye mannens barn som er på besøk, for det gjør han ikke selv. Men lykke til, uansett hva du velger!

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147

Kanskje ts må senke skuldrene litt!?

 

smile.gif

 

 

Det er jeg som er TS. Hvorfor skal jeg senke skuldrene? Er det for mye "forlangt" å håpe at mann og barn får et godt forhold, og tar sin del av stell?

 

Det var ikke det jeg mente. Derimot mente jeg at du kanskje ubevisst virker å ha "høye skuldre" overfor barnefaren, og at han uten å kunne sette fingeren på "det" føler prestasjonsangst.

Lenke til kommentar

Har dere vurdert å stelle barnet sammen? Er han usikker trenger han kanskje å se stellet bli utført på en trygg måte og at du kan lære han opp litt. Og hvis han er usikker rundt dette må du for all del ikke presse han for da blir det bare værre.

 

Det er vel ikke for mye forlangt, men du bør være forsiktig. Det er mange menn som opplever stor usikkerhet rundt dette med barn, spesielt i de første to leveårene. Du skrev at barnet bare er 4 mnd gammelt, da hadde jeg nok tatt litt mer tid før du begynner å vurdere det ene eller det andre. La han i det minste få tid til å finne trygghet og du må vise støtte, ikke oppgitthet. Hvis han ikke har skjønt det bør du kanskje fortelle han at barn ikke har vondt av å skrike litt, og at selv om de er skjøre er de ikke laget av glass.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...