TimeShift [PC]

[MiSP]

Merk: Dette er kun en omtale av enspillerdelen av spillet.

 

TimeShift er et spill av den amerikanske utvikleren Saber Interactive, som tidligere har utviklet det ikke så alt for kjente spillet Will Rock. I likhet med Will Rock er TimeShift et ganske standard FPS-spill (førstepersons skytespill), standard i den betydningen at du også her (som i de fleste andre FPS-spill nå til dags) får med på kjøpet en aldri så liten gimmick flettet inn med variert suksess i gameplayet.

 

Tiden, et leketøy

 

I TimeShift ser vi denne gimmicken i form av en drakt som gir deg kontroll over selve tidsflyten. Ved første øyekast virker dette ganske spennende, men selv om spillets lasteskjermer byr på formuleringer som «be creative» og «think in four dimensions», er ikke denne egenskapen mer interessant enn at ting begynner å føles litt repetitivt mot slutten av spillet. Å bremse ned tiden har vi allerede sett gjort (og godt gjennomført) i F.E.A.R., et spill som kom ut hele to år tidligere, og selv om det fremdeles er gøy, har det på mange måter mistet litt av sjarmen sin.

 

I tillegg til nedbremsing av tiden kan drakten kan også stoppe tiden helt. Å gjøre dette for, la oss si, å ta et våpen ut av hendene til en fryst fiende, tømme et magasin i luften foran ham og så se hva som skjer når tiden plutselig går tilbake til normalt, er noe som er gøy de første par gangene, men som raskt tydeliggjør sin begrensede nytteverdi. Dette er i hovedsak ettersom det kreves mye kraft for å stoppe tiden helt, og denne kraften går raskt tom under slike omstendigheter.

 

Riktignok byr din spesielle drakt på en tredje tidsfunksjon, nemlig å reversere tiden. Denne funksjonen er egentlig ganske interessant, og den er kjekk å bruke når du får en klistregranat festet på deg, men den har ellers et ganske begrenset bruksområde, og brukes mest i hjernetrimsekvenser, hvor du for eksempel må reversere tiden for å bli blåst den riktige veien i en vindtunnel.

 

Spillet inneholder faktisk forbausende få slike hjernetrimsekvenser til å være et spill som gir deg kontroll over selve tiden. Verken kvantitet eller kvalitet er stikkord her, for det lille av hodebry som spillet gir deg er oftest kjedelig og preget av lite kreativitet, og lar deg sitte igjen med en følelse av at det fint kunne blitt så mye mer. I tillegg er det enkelte småfeil med funksjonen som reverserer tiden, så enkelte ganger må du prøve det samme om og om igjen før spillet endelig klarer å gjøre det riktig og kan bringe historien videre.

 

Historie?

 

Og her kommer vi til det som er mitt største ankepunkt mot spillet – historien, eller snarere mangelen på den. Hvis du fint kan leve nesten utelukkende med en stemme som forteller deg hvor du skal gå og hva du skal gjøre, så kan du fint få mye moro ut av spillet. Dersom du vil ha en historie innimellom all skytingen, så har du kommet feil – prøv heller Half-Life 2. (Hvis du allerede har spilt gjennom det, så er det absolutt verdt en gjennomspilling eller to til.)

 

Som de fleste andre spill i dag har TimeShift en åpningsvideo som du får presentert når du begynner et nytt spill, og denne serveres i form av korte og hektiske bruddstykker av noe som kan se ut som en persons minner. Det foregår visst noe på et futuristisk forskningssenter, men ellers sier sekvensen ganske lite, og det ender med at når du endelig får kontroll over karakteren din, så står du av en eller annen grunn i en nedslitt bygning på midten av 30-tallet og skjønner overhodet ikke bæret av hva du gjør der, annet enn de konkrete målene drakten din formidler til deg.

 

Problemet her er at disse målene ofte er vanskelige å koble sammen til noe fornuftig. Du får en prikk på radaren som forteller deg hvor du skal, samt litt tekst som forteller deg hva du skal gjøre der, men når du ikke engang har forutsetninger for å vite hvorfor du plutselig hoppet en ikke ubetydelig menge tiår tilbake i tid, så gir det liten mening å umiddelbart måtte gå på leting etter en spesifikk bryter eller undergrunnsinngangen til akkurat den bygningen der.

 

Det viser seg imidlertid raskt at en annen stor personlighet på det nevnte forskningssenteret også har en lignende drakt slik den du har, og han har hoppet tilbake i tid for å – du gjettet det – overta verden. Vel, spillet sier riktignok ikke noe om hans ambisjoner, men det er ganske klart ut ifra hans gigantiske fem-fotballbaner-store, minst en skyskraper høye, firbente og vandrende hovedkvarter med gigantiske plasmakanoner at han enten vil overta verden eller prøver å kompensere for noe.

 

 

Pang, pang, gjesp, pang

 

Mesteparten av tiden din i spillet består i å vandre fra sted til sted for å trykke på brytere mens du skyter og tidsfinter deg gjennom horder av fiender. Selve skytingen fungerer greit og gir for det meste god underholdning mye takket være tidskreftene, men også her er det et par mangler.

 

Utømmelige ammunisjonsreserver er av en eller annen grunn spredd jevnt utover din vei, og der du ikke finner slike kilder, finner du mer enn nok av fiender som har våpnene som trengs. Dette fører til at du stort sett kan bruke favorittvåpenet ditt gjennom hele spillet, noe som gjør hele opplevelsen mer monoton.

 

Våpenarsenalet er heller på ingen måte revolusjonerende – her finner vi en relativt vanlig pistol, et maskingevær, en slags armbrøst med eksplosive piler (minus eksplosivene er dette våpenet stort sett en råkopi av Half-Life 2 sin armbrøst), en rakettskyter med mulighet for laserstyring av raketter (også Half-Life 2-inspirert), en snikskytterrifle, samt et futuristisk våpen som jeg ikke helt kan klassifisere, men som definitivt er ganske likt som i mange andre spill av samme type.

 

Spillet er ellers lite engasjerende. Som nevnt løper du fra sted til sted på vei mot neste mål, som vanligvis er å trykke på en eller annen bryter, eller til forandring å dra i en spake. Dette er noe spillsjangeren stort sett gjorde seg ferdig med for en del år tilbake – nå finner man vanligvis på litt mer kreative mål for å dra spilleren videre. Her har utviklerne ligget på latsiden, og det merkes. Spillet klarer rett og slett aldri helt å fange.

 

 

Var det alt?

 

Spillets slutt (spoileravsnitt!) består i en relativt kjedelig kamp hvor du fra avstand skal ødelegge de store kanonene på det vandrende hovedkvarteret til erkefienden, og når dette er gjort vises en filmsekvens hvor han av en eller annen grunn kommer krypende mot deg, tydelig skadet, selv om han rett før dette var et par kilometer vekke. Sekvensen avsluttes med et totalt feilforsøk på en badass-finale hvor karakteren du spiller pent og pyntelig planter en kule (eller en plasmaklump?) midt mellom øynene på karen, og deretter vises en filmsekvens med en ganske åpen og forvirrende slutt som, kun i kraft av å være åpen og forvirrende, så vidt makter å si «vi planlegger en oppfølger» før den er over. Det er litt artig å høre computerstemmen i drakten din si «paradox imminent», men da denne snasne formuleringen stjal sluttshowet, så sier vel det sitt om resten.

 

Det er ikke mange timene man legger ned i dette spillet før det er over (jeg gjetter på 10–15 timer), og det er kanskje like greit.

 

Konklusjon

 

Det ligger en viss underholdningsverdi i det å kunne styre tiden, men denne egenskapen står i fare for raskt å bli repetitiv. Historien i spillet er så lite til stede at den ikke engang kan kalles klisteret som limer resten av spillet sammen, og varigheten er ikke mye å snakke om. Det hele ender med at spillet drukner mellom alle de andre spillene i samme sjanger. Alt i alt makter spillet å underholde i all galskapen – men hvor ble sammenhengen av?

 

Karakter: 6/10

Endret 6. januar 2010 av MiSP

[Coffey]

Takk, nå gir du meg enda et spill jeg må prøve ut.

 

*noterer ned på den allerede meterlange spill-jeg-må-spille-lista*

 

Takk... Virkelig.

 

 

EDIT: Sarkamse: EndOfSequence.

 

Kjempeanmeldelse! Vurderer ikke det å endre signaturen din til "Nok en kvalitetspost fra MiSP"? ^_^

 

Er enig i det meste du sier, ihvertfall det jeg selv har opplevd av spillet (de 10 første minuttene før spillet kræsjet (GO PIRACY!)).

 

Selv om; fortsatt har jeg lyst til å prøve det. Har akkurat begynt å spille igjennom F.E.A.R, som du nevner (for en tilfeldighet!), og det å kunne fryse tiden er et instant adrealinkick og morrabrødmateriale uten like.

 

Nok en gang, en anmeldelse Gamer.no verdig.

[MiSP]

Takk skal du ha, KoffeinKanin, det varmer med slike gode ord. Blir motivert til å skrive flere anmeldelser da vettu.

[Coffey]

At du ikke har forstått at det var min intensjoner allerede fra start?

[lrims]

Prøvde demoen, tragiske greier

[Era_InnleggNO]

Kjøpte faktisk dette spillet for 149,- på Gamestop for ikke så lang tid tilbake, etter sterk oppfordring av en ansatt der da jeg stod å kikka på det. Er enig, tragiske greier.. Heldigvis kom dette spillet til nytte på ett "bytt 3 PS3 spill - få et eller annet nytt spill" tilbud ;D

Endret 8. februar 2009 av Era

[head_hunter]

A bit out in the game you are on a air balloon, shooting on planes with some turrets and i got to say it was it was quite fun but after 20 min of re playing it (it was way to hard) i put the game on the shelve and there it is to day collecting dust bunny's.

[JoanTheMan]

A bit out in the game you are on a air balloon, shooting on planes with some turrets and i got to say it was it was quite fun but after 20 min of re playing it (it was way to hard) i put the game on the shelve and there it is to day collecting dust bunny's.

Yeah i was stuck there for ages but suddenly I got past it

[Coffey]

Skjerp dere, gutter. Skriv på norskt på et norskt forum.

[AltF4]

Personlig likte jeg TimeShift bedre enn BioShock.

 

Fordi TimeShift hadde kanskje en standard gimmick i tidsmanipulasjonen, men den funket bra både som våpen, hjelp i trange situasjoner og hjernetrimmer. Historien var tynn, men den ble fortalt på en måte som ikke gjorde at du følte at du gikk på skinner fra A til Å, noe som de aller fleste fps'er sliter med, og som BioShock sliter veldig med. Dessuten har dna-gimmiken i BioShock ikke noe mer å tilby enn tidsmanipulasjonen i TimeShift. Moro de første gangene, men så bruker du de samme to om og om igjen. Dessuten gledet jeg meg til å fryse ned en fyr, se han falle i bakken og så sende han pokker i vold med en syklon, men spliceren ble jo bare hengende der i løse lufta..

TimeShift prøvde ikke å pushe en liksom-moralistisk holdning til å knerte småjenter eller ei, men så lenge de belønner at du gjør det "riktige" (lar de leve) er jo det moralsket i valget borte.

 

BioShock er skarpere grafisk og rent stemningsfullt, men grafikk er mindre viktig og stemning er ikke nok til å unngå at alt det fine BioShock liksom skulle ha var borte, og igjen satt jeg med en skuffelse når spillet var ferdig - en skuffelse jeg ikke følte i TimeShift.

 

Og derfor syns jeg TimeShift er bedre enn BioShock.

 

Smak og behag

Endret 4. mars 2009 av AltF4