Språk for fjols - Lær å skrive rett!

[Emancipate]

Kan noen fortelle meg hva ordet "nominell" egentlig betyr? Da tenker jeg ikke i økonomi sammenheng, men i dagligdags bruk, når man kaller noe nominelt / en nominell ting.

Jeg har alltid tolket det som "i navnet". Oppslag viser at det kommer fra det latinske ordet for navn.

 

Altså at det er slik det er angitt, uten at det nødvendigvis stemmer.

Endret 14. mars 2016 av Emancipate

[Emancipate]

Sitat:

52-åringen fortsatte sin kriminelle løpebane og er nå dømt for forfalskning av lånesøknader og grovt økonomisk utroskap mot banken.

 

Er dette rett, eller skal det være "på sin kriminelle løpebane"?

[Zeph]

Blir det riktig å bruke anførselsteikn i denne setningen?
 

Denne type betalt reklame som gjør det vanskelig å skille annonsen fra resten av innholdet blir kalt «native advertising», eller «innfødt reklame» på norsk .

[Emancipate]

Ja, jeg mener det er riktig sånn det står. Bortsett fra at "innfødt reklame" var et dårlig uttrykk. Etter å ha googlet og prøvd å forstå hva det er vil jeg foreslå uttrykket "formatidentisk reklame". På folkemunne: "snikreklame".

 

Edit: Eller "assimilert reklame".

Endret 22. mai 2016 av Emancipate

[Zeph]

Takk for svaret. Det er ikkje så lett å halde kontroll på alle uttrykk innanfor diverse fagfelt.

 

Eit anna spørsmål. Dette er for øvrig ei masteroppgåve som eg les korrektur på.

 

Studenten som skriv oppgåva har utført ein spørjeundersøking på nett og skal skrive kva som er gjort i oppgåva. For at det skal bli lettare å lese er eksempel på spørsmål og svar frå spørjeundersøkinga satt inn i ei punktliste. Skal ein då ha med anførselsteikn der?

 

I vanleg tekst kan det sjå sånn ut:

 

 

Andre spørsmål i undersøkelsen var «Hvis jeg hadde sett dette, ville jeg blitt:», med svaralternativene «Interessert», «Nyskjerrig», «Irritert» osv.

 

Dersom dette skal skrivast i listeform, skal ein då ha med anførselsteikn?

 

 

«Hvis jeg hadde sett dette, ville jeg blitt:»

• «Interessert»
• «Nyskjerrig»
• «Irritert»

 

Eller på denne måten?

 

 

Hvis jeg hadde sett dette, ville jeg blitt

• interessert
• nyskjerrig
• irritert

Iht. Språkrådet er det sånn ein skal skrive det i sjølve spørjeundersøkinga, men skal det stå sånn i oppgåva som demonstrerer kva som sto i spørjeundersøkinga?

[Vox_populi]

«Hvis jeg hadde sett dette, ville jeg blitt

• interessert
  
• nysgjerrig
  
• irritert »
  

[Emancipate]

Merk nysgjerrig med g.

 

Og husk å få med om det er mulig å krysset bare ett, eller flere alternativer.

[Husam]

Fra Korrekturavdelingen: ( http://www.korrekturavdelingen.no/K4kommaRegler.htm#leddsetning )

 

Ikke komma i slike eksempler:

• Hvis ikke er du dum.
• Som seg hør og bør røyker kongen.
• Til tross for din åpenhet må jeg si nei.
• I parentes bemerket vil jeg bare si at jeg er en seriemorder.
• Som anført ovenfor skal det ikke være komma i disse eksemplene.
• For å kunne yte bedre service har reisebyrået ansatt enda en kundebehandler

 

Det siste eksempelet overrasker meg. Er ikke "for å kunne yte bedre service" en leddsetning som står først i en helsetning? Jeg ville ha skrevet

 

- For å kunne yte bedre service, har reisebyrået ansatt enda en kundebehandler. 

 

eller

 

- Reisebyrået har ansatt enda en kundebehandler for å kunne yte bedre service.

 

Hvorfor tar jeg feil?

[Imsvale]

Er ikke "for å kunne yte bedre service" en leddsetning som står først i en helsetning?

Er for en subjunksjon? 

[Husam]

 

Er ikke "for å kunne yte bedre service" en leddsetning som står først i en helsetning?

Er for en subjunksjon? 

 

 

Jeg vet ikke. Tydeligvis ikke.  

[Imsvale]

Jeg vet ikke. Tydeligvis ikke.  

 

Årsaksadverbial kan vi kanskje kalle dette? For er i så fall bare en kjedelig preposisjon.

[ærligøs]

Det siste eksempelet overrasker meg. Er ikke "for å kunne yte bedre service" en leddsetning som står først i en helsetning? 

 

Hvorfor tar jeg feil?

For å avgjøre om noe er en leddsetning, må vi først slå fast at det i det hele tatt er en setning. Vi må finne et verb i presens eller preteritum for at noe skal være en setning. 

I "for å kunne yte ..." finner vi bare to verb i infinitiv. Det er følgelig ingen setning, og derfor kan det heller ikke være en leddsetning. I engelsk setter en vel komma i slike tilfeller (?), men ikke på norsk. 

[Husam]

For å avgjøre om noe er en leddsetning, må vi først slå fast at det i det hele tatt er en setning. Vi må finne et verb i presens eller preteritum for at noe skal være en setning. 

I "for å kunne yte ..." finner vi bare to verb i infinitiv. Det er følgelig ingen setning, og derfor kan det heller ikke være en leddsetning. I engelsk setter en vel komma i slike tilfeller (?), men ikke på norsk. 

 

 

Takk for et godt og lærerikt svar! Har du for øvrig en kilde på akkurat det jeg har uthevet? Det er helt nytt for meg, og jeg er interessert i å lære mer om det.

[Vox_populi]

Norsksidene synest eg gjev ei grei innføring i grammatikk. T.d. står det der om setningar: "Når vi set saman setningsledd, kan vi få setningar. Ei setning er ei ytring som minimum inneheld subjekt og verb i finitt form (presens, preteritum eller imperativ). Unntak: I ei imperativsetning manglar til vanleg subjektet."

[ærligøs]

 

For å avgjøre om noe er en leddsetning, må vi først slå fast at det i det hele tatt er en setning. Vi må finne et verb i presens eller preteritum for at noe skal være en setning. 

I "for å kunne yte ..." finner vi bare to verb i infinitiv. Det er følgelig ingen setning, og derfor kan det heller ikke være en leddsetning. I engelsk setter en vel komma i slike tilfeller (?), men ikke på norsk. 

 

 

Takk for et godt og lærerikt svar! Har du for øvrig en kilde på akkurat det jeg har uthevet? Det er helt nytt for meg, og jeg er interessert i å lære mer om det.

 

Korrekturavdelingen sier noe av det samme her: 

http://www.korrekturavdelingen.no/K4kommafeil.htm

 

Her er det også noe:

http://www.godtsprak.no/ufullstendige-og-uselvstendige-setninger/

 

Nøyaktig hvor jeg har hentet ting fra, kan jeg ikke oppgi. Jeg har satt sammen notater fra flere ulike grammatikkbøker uten å ta med hvilken bok jeg har hentet informasjonene fra. 

 

Det greieste er å glemme imperativ og begrepet "finitthet" og holde seg til presens og preteritum, synes jeg. Tar en med begrepene "subjekt" og "verbal" (som Vox_populi nevnte), har en alt en trenger for å avgjøre om noe er en frase eller en setning. 

 

For eksempel: 

1. For å rekke bussen til stasjonen før klokka fem måtte Jørgen ta drosje. 

 

Det finnes ingen verb i presens eller preteritum der jeg har streket under. Da finnes det heller ingen verbaler, og vi kan ikke ha en setning. 

 

2. For å overbevise Jørgen om at det var nødvendig å ta drosje, måtte vi skremme ham. 

 

Ovenfor finner vi derimot et verb i presens (var). Da kan vi gå videre og se om vi også finner et subjekt, og det finner vi også (det). Da er de nødvendige kriteriene for at en ytring er en setning, oppfylt: verb i presens/preteritum + subjekt. 

 

Uttrykket "for å kunne yte bedre service" er en preposisjonsfrase med en infinitivskonstruksjon som utfylling. Når preposisjoner har en setning som utfylling, kalles de ofte "subjunksjoner":

 

1. Etter å ha spist middag gikk vi hjem. 

2. Etter at vi hadde spist middag, gikk vi hjem. 

 

Det er ordet "hadde" som er preteritumsverbet i 2, og som gjør av vi leter etter et subjekt (vi). Når vi har funnet både verbal og subjekt, vet vi at vi har en setning. Når denne setningen (etter at vi hadde spist middag) avsluttes og en ny setning påbegynnes (gikk vi hjem), skal vi sette komma. 

 

Denne boka er veldig grei for å få oversikt over det viktigste:

https://www.adlibris.com/no/bok/sprakets-monstre-9788215007717

 

Hvis du vil slite litt (jeg slet fælt og ga litt opp mot slutten), kan du se på denne:

https://www.adlibris.com/no/bok/norsk-grammatikk-9788241710421

Endret 18. juni 2016 av ærligøs

[Imsvale]

Og her kommer jeg for å stikke kjepper i hjulene.

 

 

Tradisjonelt har termen setning vært forbeholdt konstruksjoner som inneholder subjekt og finitt verbal (Petra svømmer). Den nye kategorien subjunksjon innebærer at setningsbegrepet er utvidet til også å omfatte infinitte setninger og setninger uten subjekt. Dette vil vi forklare nærmere gjennom eksemplene nedenfor.

Fra nå av er alt det som står i klammene, leddsetninger:

1 Petra var glad for [at Kari ikke dro]

2 Petra liker [å ikke svare på dumme spørsmål]

3 Petra liker gutter [som ikke er slemme]

4 Petra er penere [enn Pål noen gang vil bli]

5 Petra er penere, [som jeg alltid har sagt]

http://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Spraknytt-2007/Spraknytt-22007/Nye-grammatiske-termer/

 

Hvordan Husams problemsetning passer inn her skal ikke jeg svare på.

 

Når preposisjoner har en setning som utfylling, kalles de ofte "subjunksjoner":

 

Vil ikke det si at de da per definisjon innleder en leddsetning? I et for å ...-uttrykk har man da dobbel subjunksjon.

[ærligøs]

 

Joda, jeg kjenner til dette. Men det er bare nummer 2 som er problematisk, mener jeg. Jeg fikk et svar fra Riksmålsforbundet hvor de avviste at infinitivskonstruksjoner kunne kalles leddsetninger. Det er visst en del uenighet om disse tingene. 

 

Det skal være komma etter en leddsetning som står som første ledd i en helsetning, men vi setter jo ikke komma slik: Å gå, er slitsomt! Dette med "å" som subjunksjon forstår jeg lite av, og det ødelegger jo hele setningsbegrepet. Hvis en setning verken trenger subjekt eller finitt verb, hva blir da kriteriene på en setning? Jeg holder meg til det tradisjonelle. 

 

Nei, jeg tror det det første ordet vil regnes som preposisjon (for at, om at,). I "for å" mener jeg vi ikke har en eneste subjunksjon. Vi har en preposisjon og infinitivsmerke, og det som følger, blir ikke en leddsetning, men en infinitivskonstruksjon. Jeg holder på dette inntil jeg må endre oppfatning. Dette er forvirrende, og jeg ber deg om å fjerne kjeppene fra hjulene så jeg kan kjøre uforstyrret videre i min boble av tradisjonell grammatikk. 

 

Infinitivsmerket befant vel seg utenfor de ti tradisjonelle ordklassene. Kanskje noen har bestemt at "å" måtte inn i en ordklasse, og så ble subjunksjon foreslått som en spøk som ble tatt på alvor. Jeg vet ikke. Norsklærere får ha lykke til med å forklare setningsbegrepet når "å gå" regnes som en setning. 

Endret 18. juni 2016 av ærligøs

[Imsvale]

Joda, jeg kjenner til dette. Men det er bare nummer 2 som er problematisk, mener jeg. Jeg fikk et svar fra Riksmålsforbundet hvor de avviste at infinitivskonstruksjoner kunne kalles leddsetninger. Det er visst en del uenighet om disse tingene. 

 

Det skal være komma etter en leddsetning som står som første ledd i en helsetning, men vi setter jo ikke komma slik: Å gå, er slitsomt! Dette med "å" som subjunksjon forstår jeg lite av, og det ødelegger jo hele setningsbegrepet. Hvis en setning verken trenger subjekt eller finitt verb, hva blir da kriteriene på en setning? Jeg holder meg til det tradisjonelle.

Må si meg enig. Det virker ikke helt gjennomtenkt. Vi har vel sett før at dette systemet bryter sammen, og her ser vi det igjen.

 

Nei, jeg tror det det første ordet vil regnes som preposisjon (for at, om at,). I "for å" mener jeg vi ikke har en eneste subjunksjon.

Utelukkende en definisjonssak da.  Jeg kan heller ikke støtte et system som ikke henger sammen, så jeg må pent avvise definisjonen og slutte å vise til denne siden.

 

Vi har en preposisjon og infinitivsmerke, og det som følger, blir ikke en leddsetning, men en infinitivskonstruksjon. Jeg holder på dette inntil jeg må endre oppfatning. Dette er forvirrende, og jeg ber deg om å fjerne kjeppene fra hjulene så jeg kan kjøre uforstyrret videre i min boble av tradisjonell grammatikk. 

 

Infinitivsmerket befant vel seg utenfor de ti tradisjonelle ordklassene. Kanskje noen har bestemt at "å" måtte inn i en ordklasse, og så ble subjunksjon foreslått som en spøk som ble tatt på alvor. Jeg vet ikke. Norsklærere får ha lykke til med å forklare setningsbegrepet når "å gå" regnes som en setning.

Misunner dem ikke. Kjepper ettertrykkelig fjernet fra hjulene. Carry on.

[ærligøs]

Carry on.

 

 

Riksmålsforbundet skrev for øvrig at "å" var en subjunksjon som innledet infinitivskonstruksjoner, ikke leddsetninger. Men Vinje i Skriveregler skriver at subjunksjoner er ord som innleder leddsetninger. 

[Imsvale]

Riksmålsforbundet skrev for øvrig at "å" var en subjunksjon som innledet infinitivskonstruksjoner, ikke leddsetninger. Men Vinje i Skriveregler skriver at subjunksjoner er ord som innleder leddsetninger. 

 

Ulike definisjoner med andre ord. Dem om det.