Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Livet mitt føles som om det har gått i stykker. Jeg klarer ingenting lenger og føler meg så utrolig mislykket nå. Jeg eier ikke glede, alt som pleide å holde meg tilbake for å gjøre diverse ting betyr liksom ingenting nå. Jeg har bare lyst å ligge i sengen min å råtne bort, men prøver å holde meg selv tilbake fra å gjøre det.

 

Jeg klarte også å forsove meg til en time hos DPS i dag noe som ødela meg enda mer. Brukte så flere timer for å bygge opp psyken slik at jeg kunne gå ned å få ny time, men da jeg endelig kom ned var kontoret stengt, noe som da gjorde at jeg sank enda dypere. Så skulle jeg på trening, noe jeg egentlig ikke hadde så lyst til med tanke på humøret mitt, men jeg drog nå allikevel. Så i løpet av treninga fikk jeg spørsmål fra treneren min om alt var bra og at det såg ut som jeg var litt deppa. Jeg sa da at det ikke var noe og at jeg bare var sliten (de trenger jo ikke å vite alt, ikke sant?) Etter det hadde jeg svært lyst til å låse meg inne på toalettet og falle sammen, men jeg holdt meg sammen og stod løpet ut selv om det var grusomt.

I tillegg skal jeg ha eksamen på mandag, i ett fag jeg så absolutt ikke kan, jeg klarer heller ikke å lese fordi konsentrasjons evnen min er lik null, så skal jeg også ha klart en duett og en solo innen fredag, duetten har jeg nesten ikke tenkt på og soloen er såvidt begynt på, så stress-nivået mitt er jo på topp i forhold til alt dette også.

Faen som jeg hater livet mitt nå.

 

Har egentlig også lyst å få meg selv innlagt for jeg vet ikke om jeg orker så mye mer snart. Det er bare det at tanken på det skremmer meg, og jeg vet ikke hvorfor.

Noen som har erfaring med innleggelser og sånt? Må jeg på tvangsparagraf før de i det hele tatt tar meg seriøst eller kan jeg be om det? Og viss jeg ber om det er det lange ventelister på slikt?

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Gjest Slettet+5132

Har egentlig også lyst å få meg selv innlagt for jeg vet ikke om jeg orker så mye mer snart. Det er bare det at tanken på det skremmer meg, og jeg vet ikke hvorfor.

Noen som har erfaring med innleggelser og sånt? Må jeg på tvangsparagraf før de i det hele tatt tar meg seriøst eller kan jeg be om det? Og viss jeg ber om det er det lange ventelister på slikt?

Det varierer nok hvor lang ventetid det er og psykologen din må nok vurdere hvor stort beovet er for innleggelse, men om du klarer å forklare hvordan du har det og om du virkelig føler at du trenger det, så vil nok h*n ordne plass til deg dersom vedkommende ser at det er behov for det.

Men vær forberedt på at de har et eller annet "program" der som du må følge, du får med andre ord ikke lov til å bare ligge på rommet og ønske at du var død/råttne bort (noe man gjerne vil når man er helt på bunn). Noe som egentlig er bra, selv om man kanskje ikke føler det der og da.

Foreslår at du vurderer å legge musikk-karrieren på hylla for en liten stund, selv om det sikkert er kjipt. Men det virker som du hadde hatt godt av en ting mindre å tenke på.

Lenke til kommentar

Det varierer nok hvor lang ventetid det er og psykologen din må nok vurdere hvor stort beovet er for innleggelse, men om du klarer å forklare hvordan du har det og om du virkelig føler at du trenger det, så vil nok h*n ordne plass til deg dersom vedkommende ser at det er behov for det.

Men vær forberedt på at de har et eller annet "program" der som du må følge, du får med andre ord ikke lov til å bare ligge på rommet og ønske at du var død/råttne bort (noe man gjerne vil når man er helt på bunn). Noe som egentlig er bra, selv om man kanskje ikke føler det der og da.

Foreslår at du vurderer å legge musikk-karrieren på hylla for en liten stund, selv om det sikkert er kjipt. Men det virker som du hadde hatt godt av en ting mindre å tenke på.

 

Takk for svar :)

Skal ned på fredag for å få ny time neste uke, så håper å få snakket om det da. Er enda bare på utreding, men har merket at jeg bare har blitt verre og verre etter at jeg ble henvist, så håper jeg får frem det da vertfall.

Tenkte meg at de hadde et program egentlig, men kjenner at det kanskje også kan vær bra for meg, være i trygge omgivelser hvor det er faste rammer rundt hva som er forventet av meg osv.

Det er heller en Drill-karriere, hvor jeg er trener for en del jenter, og to av de skal da ha en duett og en av de skal ha solo, og jeg har ikke akkurat samvittigheten til å gi dem opp.

Lenke til kommentar
Gjest sutrekjerring

Hei!

 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men har behov for å få ut noen tanker. Here it goes:

 

Jeg er vanligvis ei oppegående og blid jente, men innimellom knekker jeg bare helt sammen. I dag er en sånn dag, jeg gråter og gråter, og alt ser håpløst ut. Sitter helt alene på hybelen min (bor sammen med tre andre, men de er alle ute), midt iblant masse eksamener som jeg ikke orker tanken på. Hater å være alene, er veldig avhengig av å ha folk rundt meg.. I tillegg savner jeg kjæresten noe grusomt (han bor 2 timer unna), men han er opptatt med sitt, og jeg vil ikke forstyrre han. Vanligvis når jeg får sånne sammenbrudd pleier jeg å ringe foreldrene, men har skjønt at de begynner å bli grundig leie av å få depressive telefoner, så vil helst spare dem for det. Har ei venninne som jeg også vanligvis kunne ringt til, men hun befinner seg i Tyskland nå. Har så lyst til å ringe kjæresten, siden hovedgrunnen til at jeg er trist er at jeg savner han. Men vil som sagt ikke forstyrre han, ei heller fremstå som ei jævla sutrekjerring! Føler at det er jeg som tar kontakt med han hver eneste gang, så jeg prøver derfor å moderere meg litt. Vil liksom ikke være en av de jentene som er totalt avhengige av typen sin! Men jeg klarer jo faen meg ikke slutte å gråte, alt ser bare mørkt ut. Lengter bare etter en god klem og noen oppmuntrende ord!

 

Vet som sagt ikke helt hvor jeg vil med denne posten, men kanskje noen har noen tips til hva man kan gjøre for å unngå å lengte sånn etter kjæresten? Og hvordan man bedre kan takle sånne "helsvarte" dager? Kan nevne at jeg oftere blir trist i vinterhalvåret, kan ikke fordra kulde og mørke..

 

Anyway, da har jeg hvertfall fått lettet litt på trykket. Hilsen Sutrekjerringa.

Lenke til kommentar

Jeg jobber på sjøen og går turnus som gjør at jeg må jobbe i julen, jeg klarer ikke å tenke på noe annet enn familien. Jeg blir trist av tanken at jeg ikke får feire jul sammen med dem. Jeg gikk også glipp av bursdagen til sønnen siden jeg var på jobb. Det er så frustrerende å ikke få være sammen de jeg er så glad i.

Lenke til kommentar

Jeg ble plutselig veldig motivert til å begynne på skolen sist helg og ringte sokolen på mandagen. Tirsdag tok de endelig telefonen og da skulle de ringetilbake på onsdag. På onsdag ringte de ikke tilbake og ikke på torsdag heller så i 1tiden på torsdag ringte jeg og ingen tok telefonen...

 

Er ikke så syyyykt motivert mer når jeg har fått flere mailer fra skolen om at de ønsker at jeg skal begynne igjen og når jeg faktisk vil gidder de ikke å ringe tilbake eller å ta telefonen...

 

Har fått meg en jobb da, selv om det er frivillig så kommer jeg meg ut om dagene men det er en kinda trist jobb hvor jeg jobber med dyr som ikke har det bra og det er ikke så mye jeg kan gjøre, har ringt mattilsynet 3 ganger men de syns det er helt greit at kaninene sto i bur som hadde mugla lort, innsekter og det stinka som f..

 

Føler egentlig at alt er veldig negativt nå.. :(

 

Barnevernvakten kommer innom hver kveld for å se hvordan jeg har det også, utrolig irriterende, om jeg ikke sier 'bra' og smiler blir jeg plassert på en institusjon for om jeg er trist fordi en ørkenrotte døde så er det jo heeelt klart omsorgssvikt. Mamma kan jo selvsagt gjøre dyr udødelige sånn at jeg ikke blir trist når de dør.. :nei:

Lenke til kommentar

I dag har jeg mest lyst til å bare gå berserk og knuse noe. Jeg klarer ingenting føles det ut som. Hodet bare kverner og kverner og kverner. Føles ut som en karusell jeg ikke klarer å hoppe av. Motivasjonen er på bånn når det gjelder alt. Klarer jeg å bevege meg ut av senga så må jeg samle krefter bare for det. Det er så mye jeg skulle gjort, men jeg får meg ikke til å gjøre det. Hater meg selv nå. Hater livet mitt. HATER jula.

Blir kvalm av å sitte her å tenke, men jeg klarer ikke gjøre noe annet. Føler meg fanget av meg selv.

Lenke til kommentar

Depresjonen tok litt overhånd for et par dager siden, og som millioner vis av ganger før har jeg mistet matlysten og har spist 2 1/2 brødskive, litt frokostblanding og en potet og to små lefser de siste 3 dagene. Argh, jeg vil ha i meg maten, men kroppen min sier nei.

 

Jeg er også begynt å utvikle litt aggresjon ovenfor min forelskelse, vi var ute på byen sammen og sov på samme hotell rom, det skal nevnes at vi har snakket sammen og hun har sakt at det ikke kan bli noe av oss, hun la seg attmed meg i senga, selv om hun ble tilbudt å sove med noen andre veninner, i løpet av natten gled hun seg nærmere og nærmere innpå meg til vi lå helt tett i sammen. Neste morgen snakket hun ikke noe om det, og hun er mer avvisende enn tidligere, jeg blir så forbannet på hvordan hun oppfører seg, det er klart jeg ville det der og da, men det river bare opp i sår dagen etterpå ved å gi meg håp som det.

 

Jeg er også begynt å fortrenge følelser etter mitt lille utbrudd her om dagen, da jeg innsåg hvordan jeg har det egentlig, så nå når min beste venninne slo opp med kjæresten på 3 år klarte jeg ikke å vise empati, sympati eller samvittighet, noe hun virkelig trenger akkurat nå.

 

Skal til fastlege den 20 for å diskutere depresjonen og angsten.

Lenke til kommentar

Denne lengselen etter nærhet, etter intimitet, etter kjærlighet driver meg til vanvidd. Alt jeg vil er å ha et menneske som elsker meg. Et menneske som kan holde meg i hånden og legge seg ved min side om kvelden. Denne lengselen river meg i filler. Det som hjertet vil rive seg løs fra sitt kroppslige fengsel å hoppe ut i lyset. Jeg holder ikke ut. Befri meg fra disse lenker jeg har selv har smidd. Kveld etter kveld ligger jeg der, med blanke øyne og et tomt blikk. Ensomheten er en konstant følgesvenn, men den er på ingen måte min venn.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg vandrer i tåken atter en gang. Forbannet, dritt.. dritt dritt dritt.. jeg er så lei å bære meg selv nå fytti rennende helvete.. Ikke for å være en amagad ingen har det værre en meg, men jeg har båret på meg selv i 7 år nå om dere forstår hva jeg mener.. Begynner å tære på... helvete..

Lenke til kommentar

Jaja. Nå er det snart desember på hell, og jeg har holdt ut nok et år. Utrolig hvor fort tiden går når man har mye å tenke på. Sommeren har jeg brukt på å skrive brev til eks-dama. Jeg fullførte, leverte og nyter godene av arbeidet jeg la i det. Hun har ikke hoppet tilbake til meg som jeg drømte om i det fjerne, men de vonde og sjuke tankene jeg hadde gjort om meg selv etter at det ble slutt er borte og har ikke makt over meg mere. Andre tanker har jo bare tatt opp plassen, men det er tanker jeg skulle ha jobbet med til å begynne med, så kanskje det går mot en ende på elendigheten. Eller kanskje ikke..

 

-Hva er det med leger og dette at jobb er eneste veien til et bedre liv? Jeg jobber og strever med meg selv for å kunne føle en slags tilfredshet med å være meg selv. Arbeidslivet har alltid vært vanskelig for meg mye pga at jeg igrunnen har hatet meg selv og alt jeg sier og gjør, og fordi jeg setter fritid ekstremt høyt. Hver eneste seier jeg klarer å gi meg selv, klarer liksom det offentlige å ødelegge med å kreve mere og forvente alt mulig rart. Kunne endelig, etter et utall dager med å overtale meg selv, si til meg selv at jeg er kjempeflink for å kunne jobbe tre hele dager i uka. Jeg begynte jo på bare en halv.. "Når kan du begynne med fire? Eller 3 faste dager i det minste?" Fikk jeg bare av legen.. Det var det. Nå sitter jeg her etter en kjempesmell i forrige uke og prøver å godsnakke meg selv til å gå på jobb på fredag i det minste. Kan ikke være hjemme hele uka. Og så så flaut det er å ikke møte opp sånn plutselig. Egentlig burde jeg være stolt for at jeg fortsatt forsøker og sloss for å bli bedre av dette deprimerte helvete, men jeg skammer meg i stedet så til den grad at det bunner i selvforakt, sinne og hat. Liker ikke meg selv, bare fordi en vilt fremmed person har bedt meg ta hardere i og arbeide oftere.. Selvmordstankene og avskjedsbrevene har tatt plass i tankegangen min igjen, og det er slitsomt bare det.. "jobbe mere"

 

Var en tur til USA i tre uker sammen kompiser. Det var gøy, og jeg opplevde, så og lærte mye :) De er ikke så dumme de amerikanerne allikevel. Prøvde å lære meg litt om det å bare være seg selv og si hva man mener. Og det er ei lekse som var viktig å lære. Det finnes snaut noe verre enn å gå og angre på noe man ikke har sagt eller gjort. Vær ærlig med deg selv og andre. Til en viss grad da selvfølgelig. Ord har en voldsom makt, og kan gjøre like mye ondt som godt.

 

Åh.. Men jeg er sliten for tida. Skulle ønske at jeg kunne stappet tankene og følelsene mine inn i hodet på de som skal hjelpe oss som er deprimerte. Bare litt, sånn at de kunne forstå at det er så enkelt alltid, og at det noen ganger rett og slett blir for mye og at jeg bare har nok med meg selv.

 

Peter Gabriel og Kate Bush - Don't give up går i repeat for n-te gang. Det er en litt støttende sang synes jeg. Savner støtte, en skulder og en klem. Vet godt at jeg ikke kan være hva jeg ønsker å være for ei sånn som jeg er for tida. Men jøss som jeg savner ei å kunne dra inntil meg og ha det fint sammen med.. Den tid kommer, sier de lærde. Hehe..

 

Manner meg opp til å trene i det jeg skriver dette. Hvis kroppen også visner bort, har jeg tapt. Har bestemt meg for å iallfall ha styrke i kroppen til å holde det tunge hodet mitt oppe.. Er svak kjenner jeg. Tankene har gjort sitt og kroppen er liksom ikke min lenger. Bare det å skrive kjennes tungt ut. Løfte finger etter finger.. Puste... Tankene går. "Hva skal skje fremover? Hvor ender dette? Hva kan jeg drive med? Har jeg noen interesser? Har jeg tid til å komme meg igjen? Vil jeg i det hele tatt få noe som kan kalles et liv? Blir jeg ufør? SKal jeg i det hele tatt gidde å kjempe mere? Vil jeg noensinne få oppleve kjærlighet igjen?"

 

-Don't give up!-.. Det SKAL gå! Livet har så mye godt å by på, for alle. Det vet jeg. Noen må bare gå litt lenger for å oppnå det ser det ut til. Men hardt er det..

 

Ble mye dette, som alltid..

 

Håper dere alle får en fin jul! Så godt det lar seg gjøre. :)

 

-tvinger seg opp av stolen-

  • Liker 4
Lenke til kommentar

Denne lengselen etter nærhet, etter intimitet, etter kjærlighet driver meg til vanvidd. Alt jeg vil er å ha et menneske som elsker meg. Et menneske som kan holde meg i hånden og legge seg ved min side om kvelden. Denne lengselen river meg i filler. Det som hjertet vil rive seg løs fra sitt kroppslige fengsel å hoppe ut i lyset. Jeg holder ikke ut. Befri meg fra disse lenker jeg har selv har smidd. Kveld etter kveld ligger jeg der, med blanke øyne og et tomt blikk. Ensomheten er en konstant følgesvenn, men den er på ingen måte min venn.

 

Ett hundre prosent meg...

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...