Skandinav

Svar: Nei.

Da er det "forsvarlig" å dra til tannlegen. På lik linje med fastlegen, drar man til tannlegen når man føler ubehag og opplever et problem som kan kreve behandling.

Dette må du utdype. Hvordan endret utseende? Hvordan kjennes de løse? Hvordan forandre seg? Og hva mener du med forsvarlig å dra dit nå? Tilleggsspørsmål: Har du noen andre kjente diagnoser, fysiske såvel som psykiske?

Bl. a. nihilistisk determinisme dikterer at barns oppdragere, altså foreldre, skole og samfunn, er skaperne av minst 86% av personers selvbilde. Det er nesten umulig å i forkant av fødsel utpeke hvilke barn innenfor normalfordelingsområdet, som er disponert for biologiske og sosialt forklarte avvik på området, altså medfødt lavt selvbilde. Men det er en gruppe som øker i omfang. Jeg spekulerer om at det dreier seg om utarming av fundamentale kjerneverdier og tydelige normgrenser. Derfor tør jeg påstå at når du som menneske klarer å abstrakt reflektere over et eget dårlig selvbilde, da trenger du andre mennesker til å endre tankemønster. Vi snakker selvfølgelig om mennesker som kan bygge deg opp. Noen trenger bare gode venner og kollegaer, andre trenger profesjonelle medhjelpere. Prosessen kan ta mange år. I noen tilfeller er man likevel irreversibelt rammet uten patologisk forklaring, ref din påstand om "[...] lav self-esteem blir en selvoppfyllende profeti.". Klarer du ikke å abstrakt reflektere over din livssituasjon, da har du heller ikke den kognitive kapasiteten til endring. Man er på dette stadiet likevel ikke fortapt. De fleste kan stimuleres til egenrefleksjon og opparbeidelse av oppbyggende tankeprosesser. Men det bunner i viljen til endring og at man i det minste har en følelse av at man ikke har det bra. Altså bøker.. Noen tjener grovt på skrive bøker på dette området. Masse svada om ting vi allerede kjenner til. Mest til nytte for den som vil hjelpe andre, men svært sjelden til nytte for den som søker endring. Det er som å kaste en bok om patofysiologi til en kreftsyk å si at her har du oppskriften, fiks deg selv.

Her får du servert vitenskapen bak atferden til verdens snilleste mann i edru tilstand: https://sml.snl.no/alkoholbetinget_psykose Råd: Du kan ikke ha grisen på kjøkkenet å kaste perler til den bare fordi den er snill når den er edru og du er glad i den. Dette er en nedadgående spiral. Du hjelper ikke ham ved å stå ved hans side, tvert om hjelper du ham å opprettholde en nedadgående spiral fordi ditt nærvær ikke er en motivasjon til endring. Ultimatum fungerer bare når det gagner deg, ikke ham. Du er nødt til å følge opp et ultimatum når du først stiller det. Hvis du først bestemmer deg for å forlate ham, kan du forvente en forverring, og siden mulig bedring. Hvis du ikke ser en rask endring, kan du stille deg selv spørsmålet om du i det hele tatt betydde noe for ham

Enig med øvrige poster. Langvarig magetrøbbel slik du beskriver den, kan tyde på en lumsk infeksjon, ikke umulig Salmonella.

Det anonyme svaret her ovenfor gir et korrekt svar på noen av dine spørsmål. Men: Her er begrepet "antatte vilje" svært viktig. Så lenge du er i livet, bør du i tilfelle gi beskjed til de plassene der du vet at det oppbevares journalopplysninger om deg, at din vilje er at de ikke skal utleveres etter din død. Det vil f.eks kunne være din kjernejournal, ditt lokalsykehus, din fastlege, Blakstad, Dikemark, Brøset, etc. Det er dessverre ikke mulig å delvis reservere seg. Det vil si å gi tilgang journal for somatiske hendelser, men hemmeligholde alt som har med psykiatri å gjøre. Dette betyr likevel ikke at din journal er "låst og nøkkelen er kastet". Fjotolf Hansen vil f.eks aldri kunne reservere sin journal mot innsyn. Jeg råder imidlertid deg til å ikke gjøre dette med mindre det er av eksepsjonelt vektige grunner, som f.eks å beskytte levende personer fra skade. Årsaken er at det kan skje at du mister livet som følge av feilbehandling. Eller f.eks miste livet i en trafikkulykke der noen kan forsøke å undergrave dine evner til å føre kjøretøy grunnet din tidligere helsesituasjon ved et rettslig oppgjør. Har du da "låst" din journal, kan andre rammes unødvendig.

Dette var nok så diffust. Selv med beskrivelsen "trykksmerter" er det vrient å forstå hva du mener. Her er det nok bare et direkte møte med kvalifisert helsepersonell som kan trykke, klemme, kna og pirke på deg, som kan hjelpe deg. Jeg lurer uansett på hvilke medfødte eller ervervede diagnoser du har fra før?

Se her: https://www.boktips.no/familie-helse-og-livsstil/sjarmen-med-tarmen/

Forstoppelse er svært vanlig. Spesielt sommertid da kroppen trekker mer væske ut av tarmen. 1 døgn uten avføring er overhode ikke unormalt, selv om du er vant med avføring hver dag. Du bør umiddelbart oppsøke lege først når du har noen av følgende tilleggssymptomer: - Blødning fra endetarmen - Samtidig foregående betraktelig vekttap - En følelse av total blokade der ikke en gang en fjert passerer - Hvis du i forkant har hatt minskende diameter på avføringen - Hvis du har startet opp med nye medisiner der forstoppelse kan være en bivirkning (da holder det oftest med en telefon til lege) Siden du har hatt endringer i hyppigheten på avføring fra før, bør du prøve livsstilsendring i kostholdet før du oppsøker legen. Det er bare å google "Hvordan forebygge forstoppelse", så får du mange gode råd. I hovedsak går det på endringer i kostholdet, økt aktivitet, og tilstrekkelig væskeinntak.

Hæ.. hvorfor det? You can't trust a fart.

Jeg ser kjøtt, ben, brusk, væske og skiveprolaps.

Nei. Legen er mest interessert i en tarm som kan være syk. Det kan f.eks være, diare over tid, smerter, blod i avføringen, hvit eller svart avføring, lang tid mellom hver bommelom. Hos deg virker det som om alt er som det skal(l). Det er veldig mye som passerer tarmen ufordøyd. Fargen på majskorn gjør det bare litt mer gjenkjennelig.

Hva bruker du i stedet for hvetemel? Men fremfor alt, smaker det fremdeles pannekaker?

Søtsuget forsvinner over tid når tilført energi har lav glykemisk indeks. Kroppen holder på vann når det er nye karbohydrater som skal fordøyes. Men mindre karbohydrater i kosten, har ikke kroppen behov for like mye vann. Det tilkommer også en rekke andre faktorer som f.eks mengde sukker og salter, men det utgjør ikke hovedparten. Lavkarbo er vel og bra når man skal ned i vekt, men å gå med karbohydratunderskudd som livsstil, er ikke bra. Man må heller velge en sunn kilde for de karbohydratene som kroppen trenger. I en familiesituasjon kan du fint servere familien "husmannskost" samtidig som du bare spiser mindre av noe og mer av noe annet. Kilde: https://nhi.no/kosthold/ernaring/karbohydrater/

Siden du beskriver en atferd som ikke nylig har oppstått, kan vi i første omgang legge mistanke om demensutvikling, forgiftning, og mangellidelser til side. Dog kan det likevel dreie seg om dette, men da i kombinasjon med andre grunnleggende psykiske lidelser. Jeg skal ikke videre spekulere i hva som er årsaken til din mors atferd, annet enn at jeg som du, mener at hun kan ha krav på helsehjelp. Grovt skissert, jeg blir å gjenta det Anonym og Outlier sier. Mitt råd erat du tar en prat med din mor på et tidspunkt du kan tenke at hun er mest mottakelig for en "voksenprat". Kanskje 1 uke etter siste "utbrudd". Det bør ikke være flere tilstede enn deg og henne, da det å "gang up" kan føre til omvendt effekt. Unngå alle muligheter for at hun skal "tape ansikt". Se til å ha god tid, det skal ikke være noe tidspress tilstede. Begynn samtalen med at du vil ha en prat med henne fordi du er bekymret for hennes helse. Det beste er en samtaleform der du stiller spørsmål som får henne til å selv sette ord på problemstillingen. Hold samtalen rolig å referer gjerne til fornuften. Målet her er at hun selv skal forstå at hun bør søke om hjelp. Noe som f.øvrig begynner hos fastlegen. Du kan gjerne tilby henne å være med til den konsultasjonen. Hvis du derimot raskt oppfatter at dette er helt fånyttes, at hun overhode ikke har en anelse om hvorfor du i det hele tatt bryr deg, da kommer du ingen vei der og da. Det er likevel ikke bortkastet tid. Du har sådd et frø. Si heller at hun kan tenke på hva dere har snakket om å spør om dere kan ha en prat om det samme noen uker senere. Hvis hun heller ikke vil det, spør om hun likevel kan gjøre det for sin sønns skyld. Hvis hun også da nekter, da tror jeg vi har å gjøre med en person som på nåværende tidspunkt ikke lar seg hjelpes. Men da kan du med god samvittighet si til deg selv at du har prøvd.

For å kunne gi et mer presist råd om det, trenger vi å vite hva du observerer av symptomer? Har hun kjent psykisk lidelse fra før (eller annen sykdom)? Hvor gammel er hun?

Tenker du på dine skjelett i skapet?

Du har uten diskusjon rett til tre dagers egenmelding ved barnepassers sykdom (inntil barnet er 12 år).

Jeg må dessverre si at Neglesprett har rett i at det å lage støy og oppstyr hos media fungerer bedre enn en politianmeldelse. Gjerne notere ned en logg over all galskapen for å så få det på dagsorden i lokalpolitiske sammenhenger.

Slutter meg til svarene gitt her overfor, altså: Nei.

Nei, det er ikke noe som forhindrer deg i å gå til sjefen din. Resten er avhengig av en rekke faktorer vi ikke vet noe om.

Svaret er helt enkelt; ja. Men sannsynlighetsvurderinger innenfor medisin som vitenskap, har bare kvantitativ statistikk som grunnlag. Du presenterer ingen parametere av betydning for å kunne gi deg noe som helst beroligende uttalelser. Derimot er sannsynligheten stor for at den som henviste deg til CT har fått alle opplysninger du kan gi, men ikke heller da har tilstrekkelig med opplysninger, nettopp derfor skal du undersøkes ved en CT. Beklager, men det eneste vi kan si til deg er at du må vente til du får et svar.

Når jeg hører om en bedrift som skal drive med seriøs helsehjelp, som heter "Kreativ Surgery - Kreative Dental", da blir jeg kreativt paranoid. Prøv det først. Jeg vil på det sterkeste råde deg til å uttømme dine muligheter her i Norge.

Hvis du med ditt spørsmål mener hva du selv kan gjøre utenom bistand fra helsevesenet, er det faktisk noe du kan gjøre. Men først er det viktig å avklare hvilken depressivitet vi snakker om her. Depressivitet er ingen diagnose, men en benevnelse på tendenser til depresjon. Hvis du fra tidligere f.eks er diagnostisert med en depresjonslidelse, eller føler du på vei til psykisk kollaps, er jeg helt enig med Salvesen, da må du søke adekvat hjelp. Noen depresjonslidelser skal man ikke undervurdere, det kan gå fra null til suisidalitetstanker på få dager. Men kommer depresiviteten hos en ellers frisk person, som en reaktiv manifestasjon etter f.eks en form for sorg, enten det er kjærlighetssorg, eller annen sosial traume, da er det normalt sett ikke behov å oppsøke helsehjelp umiddelbart. I disse tilfellene vil jeg påstå at noen timers gåtur hver dag har en helbredende effekt på psyken fremfor noe annet du kan foreta deg på egen hånd. Har du gode venner eller støttende familie, er det å snakke om sine problemer noen ganger svært verdifullt i prosessen. Du er selv inne på dette med sunne livsstilsvalg. Forskning viser at et sunt kosthold er en av grunnpilarene for selvhelbredelse av mange psykiatriske tilstander. Mange finner også hjelp i oppmerksomhetstrening og selvrefleksjon under meditasjon. Noen ganger via f.eks yoga.