Neffi

Og Markedsføring mot SoMe, ikke minst! Joda, men livets harde skole ER faktisk en kompetanse som bedrifter drar nytte av. Spør bare Petter Stordalen og Steinar J. Olsen! Ingen kan si at ikke det fungerer. Gjerne sammen med faglig kompetanse. Dessuten, de fleste mellomledere idag har ingen kompetanse på ledelse i det hele tatt, men gått veien gjennom praktisk erfaring og ledelse av Team, mens deres formelle kompetanse ligger i bransjefaget de er i. Det er jo mye av det samme. Resten er bare holdningene våre til arenaen.

Ok. Jeg kommer tilbake om en ukes tid!

Nei, jeg snakker om ledelse. Få andre situasjoner vil kreve en tilsvarende håndtering av eksempelvis organisatorisk ambideksteritet (Definert som «an organization’s ability to be aligned and efficient in its management of today’s business demands while simultaneously being adaptive to changes in the environment» (Raisch & Birkinshaw, 2008)), som det å skulle øke familien med en nyfødt. Berører andre komplekse oppgaver også. HMS (riktignok uten dokumentasjonskrav, men tankegangen), Kvalitetsskring og Lean. Dagene skal gå opp.

En deltidsstilling trenger ikke å gi en god nok dekningsgrad til foreldrepermisjon som er regulert etter mottatt lønn. Det er ustabilt.

Vi vurderer jo ofte kandidater ut ifra kommunikasjonsferdigheter også. Modellen som bygger realkompetanse består av formell kompetanse og uformell kompetanse. Og siden jeg allerede har snakket om holdninger, så blir akkurat holdniger vurdert som den viktigeste komponenten i uformell kometanse (kilde: Lai, 2017)

Strålende eksempel på hvordan det handler om holdninger i samfunnet. Arbeidsgivere mister folk det året de får barn uansett. Det jeg snakker om er å se på erfaringen som den kompetansehevingen som det faktisk er, når man kommer tilbake i jobb etterpå.

Men om din jobb handler om å ta vare på de som tar vare på å arkivere og behandle data, så vil det å ha vært hjemme med barn telle mer enn et excelkurs i faktisk kompetanse. Å ta være på menneskelige ressurser er å ta vare på menneskelige ressurser.

Å ha ansvar.

Jeg kan godt vise deg forskningslitteratur innen fagfeltet ledelse og HR, så kan du selv se hvor kryss-lik kompetansen er med det å ha omsorg for barn. At du ser ned på omsorgsrollen fordi den i stor grad blir utført av kvinner, betyr ikke at den er ulik helt vanlige lederroller i næringslivet. Denne kompetansen får arbeidsgivere gratis idag, helt uten noen spesiell grunn. Klart det vil være vanskelig å få gjennomført, fordi det er for mange menn som styrer arbeidsgiver AS, og det er en viktig agenda å holde kvinner økonomisk uselvstendig.

Arbeidslivet betaler for faktisk kompetanse. Å ta vare på barn er helt unikt kompetansehevende og krevende! Arbeidsgivere betaler for tulle-kurs i excell som glemmes innen en uke, og kaller det kompetanse. Du kan sette styreverv på CV, men ikke det å ha ansvaret for liv, 24 timer i døgnet? Tjenestepliktsår blir også regnet som kompetanse, fordi man faktisk lærer noe. Spør hvilken småbarnsforeldre som helst, de mener jobb er ferie i forhold til oppgavene hjemme når barna er små, og de lyver ikke. Jobb er lunsj i forhold.

Tenkte ikke i forhold til økonomi, men i forhold til stabilitet. Samt, vi kan ikke sammenligne norge med USA på noen slags måte, i og med at de ikke har ett velferdssystem for kvinner, ala svangerskapspermisjon/mamma og pappa-perm.

Vi har ALDRI prøvd å endre holdningene, eller verdien (målt i kompetanse) til det å bære hjemme med barn. Det blir i arbeidslivet og ellers sett på noe 'stusselig', mens det egentlig er drastisk mer krevende enn en generell lederstilling. Hvis det å være hjemme med barn ble regnet som den faktiske kompetansen som det krever, reflektert i arbeidslivet, hadde både menn og kvinner vært villig til å ta året/årene utenfor arbeidslivet (hvilket kreves når man velger å få barn). Hvis du med to år hjemme med barn fikk på CV'en en konkurransegyldig kompetanse tilsvarende 4 år i lederstilling, ville dette vært lukurativt som fy!

Det er ikke (de fruktbare) kvinnene som tar støyten på den konjunkterelle arbeidsledigheten. (kilde fra SSB) Men de utgjør 35 % av arbeidsstyrken med deltidsansatte, mot 15 % menn. (kilde: google)

Makroøkonomien er avhengig av en andel arbeidsledige for å kunne balansere etterspørsel med tilbud. Dette er så nødvendig at man stimulerer til arbeidsledighet hvis tallet blir for høyt.

Stråmann. Hun har ikke sagt at ikke kvinner kan eller bør være hjemme med barn mens de er små. Hun sier det er problematisk at kvinner betaler for dette resten av livet. Dette er forøvrig et problem som opprettholdes av enkelte holdninger; eksempelvis at man tar fokuset helt ut av kontekst og serverer stråmenn når problemet tas opp! Men trenger du enkle forslag på hva som kan gjøres, så er eksempelvis omsorg for barn en fantastisk kompetanse som burde kvalifisere som rene ledelse-roller i næringslivet. Kanskje til og med med dobbel ansiennitet siden ansvarsbyrden er større og mer omfattende (24 timer i døgnet osv). Å komme tilbake i jobb med opprykk hadde kompensert for å ta vare på barn.

At du kanskje ikke er vant med kvinner som snakker tilbake, gjør meg ikke til en mannlig Tate, selv om det føles ubehagelig for deg å bli konfrontert med ting du sier. Tja, du kan kanskje tolke det dit henn at jeg er en kvinnelig variant av Tate, fordi jeg ikke ønsker å involvere meg med menn. Det er bare ett problem med den ligningen, og det er at Tate faktisk involverer seg med kvinner. Hadde han ikke gjort det, hadde han ikke vært et problem. Hadde jeg lurt menn inn i forhold for å rane de for ressurser og mishandlet de, da kunne du sammenstilt oss. At jeg proklamerer min rett til frihet fra menn, er heller ikke sammenlignbart med Tate. Ikke har jeg sammenlignet de to og du du misbruker utrykket jeg brukte med "sin egen lykkes smed", for å bagatellisere og umyndiggjøre min versjon, med å gi begrepet ditt eget innhold, slik at det kan fremstå som om at du vet hva du snakker om og det jeg sier er tull. Det er en ufin retorisk manipulasjon, i praksis lager du lommer for å kunne dissosiere sammenhenger, slik at ditt narrativ 'høres' ut som riktig. Å være sin egen lykkes smed, har ikke den egoistiske betydningen du gir begrepet. Det er ingen korrelasjon mellom å skape sin egen lykke i livet og egoisme, slik som du liker å lime berepene sammen. Men det får meg til å fundere over hvilke arketypiske kvaliteter du tilegner kvinner. Mange ser på kvinner som individer som skal tjene andre og ikke ha en oppfattelse av egne behov manifistert i et ego og identitet. Det fins også slike kvinner. De er groomet og formet gjennom å frarøve de identitetsfølelsen, ved gjentatte fornektelser av deres følelser og tanker. Dette er dog destruktivt og vil gå til grunne av selg selv. Ego er nødvendig for selvoppholdelse, også hos kvinner, med både id og superego. Egoistiske valg er i mange tilfeller helt innenfor det rasjonelle og sunt for alle parter. Hvis en kvinner tar slike valg, på noen som helst måte, så er de ikke som Tate. Å være som Tate vil kreve at man faktisk handler for å skade andre. Man kan fint lage sin egen lykke uten å ha med andre mennesker å gjøre. Og om du ikke visste det fra før; kvinner har en bevissthet og identitet bygget opp av akkurat de samme elementene som menn. Kvinner er ikke enhjørninger som spyr ut en ubegrenset kilde av regnbuer for de som måtte ha behov. Her mener jeg du bekrefter mine tanker om ditt syn på arkekvinnen: Øm og varm uten egne behov. Litt som en mor med ubetinget kjærlighet og hengivenhet. Ikke noe galt i det, bortsett fra at du ikke er ett spedbarn. Da blir det litt rart å fremdeles søke disse egenskapene hos kvinner. Det blir faktisk veldig skjevt og ubalansert på tusen vis. Som jeg sa i siste kommentar, så har vi ulike kjærlighetsspråk og de er individuelt, mer enn kjønnsdelt. Jeg syns eksempelvis at respekt for andres syn og oppfattning (romslighet til andre individer), selvtillit og selvfølelse nok til å ikke føle seg truet og evnen til å være autentisk og seg selv i møte med andre er ganske romantisk/forførende. Top det med å løfte andre rundt seg, så er jeg ganske solgt. Og som sagt tidligere, så passer ikke våre 'brikker'. Du har veldig tradisjonelt språk som jeg håper for din del ikke kommer av sosial arv og manglende individualiseringsutvikling, men at det faktsik er ditt helt unike ståsted. Hva om jeg ikke snakker i vitser og gåter, men faktisk snakker ganske så rett fram? Aner ikke. Saken er at jeg har for mye på gang i livet til å skulle bruke dagene på å lete etter en enhjørning. Samtidig har jeg (og nå snakker jeg rett fram uten koder); opplevd eksempelvis å bli fortalt at hvis jeg ikke er lydig og blir med på denne mannens fremtidsplaner så kan det lett settes en pris på hodet mitt, fra en mann jeg var uheldig å komme i snakk med i tiden jeg var åpen for at en partner kunne finnes der ute. Har også andre ubehagelige opplevelser som i sum gjør at det innebærer for høy risiko å ha døren åpen. Denne risikoen er jeg ikke villig til å ta. Så om det fins en prosent eller promille mulighet i at det kan eksistere en partner der ute, så får han ha meg unnskyldt. Jeg er ikke redd for at noen skal stikke. Jeg er redd for å bli sittende fast i noe som ikke er bra for meg. Det motsatte av at noen stikker egentlig. Helt fint om folk stikker! Jo før jo bedre! Jeg prøver å vise deg at ikke alle livssituasjoner krever at en mann kommer inn i bildet for å redde dagen. Hvis ett barn skal lære å svømme kan innpakningen stå mellom liv og død; holde en hånd under haka, eller kaste på sjøen. Jeg hadde blitt skikkelig skuffet om du ikke ble gald for nye sokker, etter at dine gamle til stadighet havnet i kaffekoppen din. Men igjen, vi er forskjellig. Du har sikkert rett. Du har sagt endel ting som gjør at jeg allerede har ett negativt bias mot deg. Jeg snakker ikke i gåte. Dette skrev du som svar på min analogi om å være sin egen smed i hht følelse av ensomhet: "Folk er også forskjellige. Noen trives i eget selskap mer enn andre. Så det er ikke noen fastisvar for alt og alle her (om det var det du trodde?). Hvis noen derimot savner denne relasjonen, og synes det er vondt, så er svaret ditt; Næh.. lev med det! Og ti heller stille med deg, for ellers kaster du bare ansvaret for dine egne følelser over på meg! Hva i all verden er det for et svar til noen som lider?" på et eksempel hvor jeg forklarte årsaker og mekanismer bak ensomhetsfølelser, og metoder for å rydde opp i eget indre. Ditt svar der henger ikke sammen med det jeg skrev i det hele tatt. Kanskje? Kommer mye ann på hvor god du er på å kommunisere... Min frykt går på å sakte dø i et elendig forhold, med mulgiheten for å bli skutt hvis jeg skulle våge å gå. Det kan jo også tenkes at jeg forstår hva du sier, men kanskje ikke alltid er enig, siden du ikke blir fortalt tilbake klare og korte 'ja'? Tviler jeg på. (siden du ikke liker koder; nå spøkte jeg litt, fordi spørsmålet er litt dumt. Alle kan ta feil.) Riktig. Jeg byttet om, og tenkte det var innlysende siden kjønnsfordelingen av de som blir plassert hjemme er ganske så homogen. Enig. Enig. Jeg skal gjøre det, men nå er jeg sliten og klokken er langt over leggetid. Mistenker deg for å drive på med en eller annen utmattelsesteknikk. Jo, men de går ikke rundt med ett flagg som sier det. Og fienden ville i såfall brukt slike flagg for å få tak i sine ofre. Ja, du har umyndiggjort meg med å bruke ideologier når jeg diskuterer sak. Sak er ikke ideologi, men sak. Du har kommentert ideologi. Jeg driter i ideologi. Snakk om det med guttene i garderoben, ikke til meg. Du lever i en boble. I en annen virkelighet. På den andre siden av bordet (som ER rigget). Jeg forholder meg kun til sak, ikke ideologier. Som sagt, ta det med guttene i garderoben, der det hører hjemme. Tror poenget nå er vannet ut til at jeg ikke vil gi deg siste ordet. Alle menn aksepterer at det selges jenter og at de eier ett statbudsjett mer enn kvinner, ellers hadde det endret seg. Det hadde tatt en dag å endre forholdene rundt kapitalgapet. 1 arbeidsdag for å ordne med skattefritak for kvinner som investerer med formue under xxx kr eksempelvis. Eller 10 % skattefradrag på kvinners lønn for å tette igjen lønnsgapet. Ting som er helt forjævlig aksepteres. Jeg vet hvorfor. Vet du? FU. Bare. Jeg kan godt diskutere kvalitet på forskning, men ikke under dine premisser om ideologier. Problemer rundt objektivitet fins, men da bruker man akkurat disse ordene og ikke slenger seg om med merkelapper. Forøvrig ER jeg feminist og kvinne. Du har sønner du tenker på og sliter like mye med objektiviteten. Åh, var det det du ville jeg skulle gjøre? Svare med å gjengi det du sier? Hvorfor sa du ikke det med en gang? Til hvilket formål? Kan du ikke bare kjøpe deg en papegøye til det? Også kan du skrive til meg når du ønsker å diskutere noe skikkelig med responser fra ett annet sinn enn ditt eget?

J. P. skulle lagt til noen ekstra setninger der i analogen sin etter han avslutter med "But compared to the alternatives - it's pretty damn good!" for det gjelder i hovedsak menn. Som jeg sa til deg tidligere, er bordet rigget. Gifte menn lever gjerne lengre enn ugifte, for kvinner er det motsatt, hvis vi skal tro professor Paul Dolan: Women are happier without children or a spouse, says happiness expert | Health & wellbeing | The Guardian Så kan vi diskutere oss gul og blå om det stemmer, men kvinner søker trygghet over risiko. Formelen blir at hvis det er mer risiko i å finne en partner, enn å forbli uten, så velger kvinner fort å være uten. Kvinners hjerne er gjennom evolusjonen utviklet til å søke og foretrekke ro og stabilitet, fordi vi er kodet til en beskytte-foster-tilnærming til våre omgivelser. Man kan ikke ha en vill gorilla på fødestuen, og dette vet også J. P. Det er derfor hans hovedbudskap består i å få gutter til å bli mer sivilisert. Kompromisset er edelt nok. Hans utilitaristiske syn blir at hvis guttene skjærper seg litt, så får kvinnene være fornøyde. Jeg tenker det må litt mer til enn å ha Andrew Tate stemning i guttegarderoben, med speaker på volum 'sånn at bitchene hører høyt og tydelig hvor de hører hjemme', for å så fremstå som familiens respektable beskytter når holdninger blir tatt opp. Eller med andre ord; J. P. sitt siviliseringskurs ser ikke ut til å skli inn mellom ørene. Det er bare fine ord og referanser man kan bruke når, som sagt, holdninger skal (bort)forklares. Utløpsdatoen er når skuta kjører mot bunnen. Det kan skje rett etter graviditet, eller når som helst. Nei, jeg står tørrskodd på land. Det er veldig fint her. Ja, partnere kan komme å gå så kjærligheten er ganske flyktig, mens kjærlighet for sine barn er gjennomgående hele livet. Så barna blir den viktigeste. Ja, jeg finner på ting under veis for å gi deg flere kvinnelige perspektiver og situasjoner man kan være i. Idag er jeg lesbisk med ett barn fra ett tidligere forhold. Fra før jeg ble klok på meg selv. Da lar vi det fare. Man kan være litt skeptisk som lesbisk også, så fremdeles relevant. Vi er veldig uenig, men har noen få felles referansepunkter. Der var ett. Nei, her viser du bare svak forståelse og du krisemaksimerer en naturlig prosess for å høre dramatisk ut. Manipulering faktisk. Selv om vi lærer barn å gå selv, så er ikke det det samme som at vi avviser de, eller er egoistiske når vi ikke bærer de rundt mer. Kom igjen da! Hallo? Vi har ulike kjærlighets-språk og det er fint! Min brikke passer ikke med din brikke. Du treffer nesten spikeren her, men så sklir du helt ut på viddene med: Ja, for du beskrev jo help til selvstendighet som å bli kastet på ishavet, ikke som å lære ferdigheter. Da forstår jeg at hjelp til selvstendighet føles som en avvisning, kald skulder og en egoistisk handling. Det er egenlig ett lite under at du lærte deg å snakke... Ok. Siden du ikke forstår noe her, skal jeg gi deg ett annet eksempel enn ensomhet, siden det ser ut som om at akkurat det er et sårt tema for deg, og har stengt av din koknitive kapasitet. (Ikke noe å skamme seg over. Frykt for å bli forlatt kommer gjerne av negative erfaringer). La oss ta eksempel med sinne. Du gjør meg fryktelig sint fordi du ikke plukker opp sokkene dine etter deg. (den tilsynelatende episoden) Egentlig trenger jeg ikke å bli fryktelig sint. Hvis du vil ha sokker over alt kan jeg legge de i kaffekoppen din, og være glad for at min kaffe ikke har sokker i seg. Da har jeg tatt ansvar for min aggresjon. Skjønner du nå hva jeg mener med å ta ansvar for følelsene sine? Eller er det også egoistisk, siden du fikk sokk i kaffen din? Det vil jo være et definisjonspørsmål. Det kan også være humor. Nei. Jeg ser fremdeles ikke annet enn at du har underbevisste kjerneverdier som sier at du kan bli forlatt. Men det kan være yrkesskade. Slik jeg ser det er starten, prøveperioden om du vil, hvetebrødsdager og da er alt bare solskinn og enhjørninger. Det er senere, når rugbrød-dagene kommer at det blir vanskelig og oddsen for at noen kan finne på å gå øker betraktelig. Faktisk blir det vanskeligere og vanskeligere jo mer tid som går. Tar man hverandre etter hvert for gitt, så tusler man egentlig på lava uten å vite at det brenne under bena. Husker du det jeg sa litt over her, det om Andrew Tate stemning i guttegarderoben, og det om å bruker andre 'stemmer' når man skal snakke om ting? Det betyr bokrett at man kan si en ting og man kan gjøre noe annet. Med andre ord er det egentlig helt bortkastet å bruke ord, det å komme til enighet, diskutere, vurdere og analysere. For handlinger trenger ikke stå i forhold til ord. Ord er 'Smoke and morrors', og handling er noe man fornekter. Faktisk kan man spørre seg om det er noen korrelasjon i det hele tatt i mellom de to. Slikt er vanskelig å forholde seg til når man skal få hverdager til å gå opp. Da er det enklere å være alene, det krever mindre, og man slipper disse merkelige 'spillene'. Det er en variant. Det fins mange fler. Vi kan ta variant 'Jeg redder deg med å la deg være hjemme med barna, sånn at jeg kan beundres for å bære oss alle, mens du går hjemme å tar deg av alt der, og når noen spørr, så kan jeg svare at du er lat og det ikke går så bra." Det er en ganske morsom variant! Har flere som man kan le av, men la oss gå videre... Jo, man kan undre seg hvordan noen får det til, men vet du hva som kreves aller aller mest for å få til noe sånt? En fullstendig naiv og blind tro på kjærlighet. Nå har ikke jeg 6 barn med 4 fedre, men om jeg hadde det, skulle jeg vært stolt av det, og storkoset meg med barna, og antagelig havnet på å bli like kynisk som det jeg er. Man trenger jo ikke slike erfaringer for å lære. Man kan også bare observere. Argumentene dine her slår hverandre ihjel. Du ser det ikke, men vet det fins, og hvis du ikke ser det så er det ikke nødvendig? Den tankerekken gir ingen validitet til noe som helst. Jeg har sett deg, og andre, bruke begepet feminisme. Jeg har snakket om sak, og sakene jeg tar opp blir avfeid med at det kommer fra en feminist, dokumentert av feminister og da ikke er troverdig. Da er det jo du som sitter fast i ideologien. Ja. Det fins også et giftig kvinnehat som lever i beste velgående. Så spørs det, hvor berettiget er hatet? Og hvis det skal hates så intenst, er det ikke da kanskje like greit med mer avstand og mindre partnerskap? Jeg vil si at å umyndiggjøre andres opplevelser og observasjoner ved bruk av påstander om ideologier kvalifiserer som skitne triks. Det er trist at 'gode' menn blir lidende for den negative biasen som rettes mot menn. Helt klart. Vi kvinner kan klage over å ikke bli representert i samfunnet, mens menn representeres som troll. Stort tema med dype røtter i historie og biologi, og ikke noe vi klarer å finne løsningen på her. Er hverken opptatt av merkelappene du bruker eller at vi skal ha det så bra sammen. Det er ikke grunnlag for å ha det bra sammen i samfunnet vårt, når bordet allerede er rigget. Eksempelvis kan jeg ikke tro på menns kjærlighet for kvinner over hodet, når det selges jenter noen gater unna, og menn eier ett statsbudsjett mer enn kvinner i egenkapital. Noe er feil her og dette er ikke kjærlighet! Med mindre man ser på kvinner som en eiendel, og gjør man det så har man ikke sjel. Jeg vil ikke være blant sjeleløse. Jeg har allerede forklart hvordan du forholder deg til den forskningen som du ikke liker resultatet av. Klart alle gjør hva de vil, men forskning viser... Hva individer gjør er meg revnende likegyldig. Jeg bare vet hva jeg vil, og handler deretter, og angriper alle de som prøver å stoppe meg. Forskningen er ikke en fasit. Men den kan være en kilde til å ta informerte valg. Ja. Og la alle ta sine egne valg.

Tror mye ligger i at det ble opplest og vedtatt at unge mødre, gjerne uten skikkelig utdannelse og familieplanlegging, var noe skikkelig skambelagt og utdatert. Det ble forbundet med et 'red-neck' eller 'getto' fenomen. Det snakkes mye om at kvinnens alder har blitt høyere ved fødsel, men det snakkes lite om mekanismene bak. Skammekroker er svært effektive samfunnsdrivere. Det har ikke vært lett for unge mødre, som ble gravid uten en nøktern familieplanlegging først. Sikkert ikke nødvendigvis så lett for barna deres heller (og det er det jo også forsket endel på), men denne gruppen mødre eksisterer knapt idag, og har vært jevnt fallende de siste 4 ti-år, med nærmest total stop etter 2010. Dette er det ikke vanskelig å finne data på.

Oi. Jeg vil ha avkom med deg! Seriøst. (Selv om jeg ikke kan)

Du sier jeg ikke kan finne kjærlighet på grunn av holdningene mine, men jeg kan love deg at jeg har kjærlighet i livet mitt, holdninger til tross! Selv om jeg ikke føler at jeg kan elske og ære noen resten av livet som en automatikk av noens eksistens i livet mitt. Du vil kalle en kjærlighet med utløpsdato for korrupt, jeg vil kalle det sunn fornuft. Om noen styrer en skute til bunn, så skal man ikke ha dårlig samvittighet for å hoppe av og legge på svøm. Forøvrig, som jeg også har nevnt tidligere, så er ikke en partner eneste kilden man har til kjærlighet. Man kan også ha gjensidig kjærlighet med foreldre, dyr, venner, fremmede, barn osv. Ok da, for å få innleggene mine til å stemme bedre, la oss si jeg er enke med 5 barn. Bedre nå? Eller forresten, jeg ombestemte meg. Jeg er skilt alenemor med 6 barn, og 4 fedre. Hei! 😉 Nei, de 4 fedrene hadde hver sine greier i skapene. Hvis du vil ha historier, får du spørre. Prøver! Med forbehold, for å fylle det tomrommet kommer gjerne med store konsekvenser. Det skjønner man fort hvis man snakker med alenemødre som har 6 barn med 4 fedre. Få har prøvd så hardt som de, og da skjønner man at romfylling kanskje heller handler om å rydde i indre rom. Relasjoner er gull og fint. Hellig kan man si. Partnerskap kan også være fint, men det kan også være verre enn døden. Mye verre. Neida. Jeg jobber og skriver i pauser. Det går litt fort for seg av og til. Hvis du vil, så kan jeg kjøre innleggene gjennom språkvasken, men da kommer svarene gjerne med et etterslep på ett døgn eller to. Samme for meg. Du er i alle fall ikke psykolog! Det er ikke sånn man motiverer til egenutvikling og jeg ville aldri formulert ett slikt budskap på den måten. Kan du lese deg opp på forskning innen temaene autonomi og motivasjon i skjæringspunkt med hvilke fagområder som helst? Jeg skal gi deg en liten 'historie' fra pleie-tjenesten; Når eldre mennesker skal få hjelp og pleie er det essensielt at de får lov til å knote med sin svekkede motorikk, for hjelpes de over hva de selv kan få til, så tar man i fra de den lille selvstendigheten de har igjen. Da dreper man livslysten på de fordi de fratas sin autonomi og selvbestemmelsesrett. Hjelpen og støtten skal alltid være mestringsrettet, fordi følelsen av mestring er et essensielt behov mennesker har. De har også læringsbehov. Behov for å utvikle seg. Selv når de sitter der og ikke kan løfte armene sine. Derfor bør man oppdatere de med ting som skjer. Tilpasset og ikke over evne, men akkurat nok til at de føler at de er 'med' og at de faktisk kan henge med. Med akkurat disse menneskelige prinsippene mener jeg selvstendiggjøring er den høyeste formen for kjærlighet i praksis. Gjøre ens nærmeste stadig sterkere og mer mestringsdyktige, – det motsatte av avhengighet. Du har rett. Jeg håper ikke så mye på en partner-relasjon. For meg er slike relasjoner krevende og tar mer enn hva de gir. Men det betyr ikke at jeg ikke tror på kjærlighet. Opplever gjensidig kjærlighet med de 6 barna. Ja, nei, de 6 barna er på sett og vis bevis på at det ikke er banna-garantert! Fordi du dømmer når du bruker stigmatiserte grupper som 'feminister', osv, og du dømmer meg når du ikke skjønner hva jeg mener. Så sitter vi her å dømmer, og kanskje, ett eller annet sted inne i oss, så gjør det litt godt å dømme andre? Jeg vet ikke? Hva tror du? Ok. Jeg er i mottaker-modus i mitt forhold til Gud som gir meg styrke. Du snakker ned den kampen som har gitt kvinner plass i arbeidslivet og du forherliger den tiden da kvinner var hjemme og knasket angstmedisiner. Derfor. Det beste for barna er å ha yrkesaktive mødre. All forskning viser at det faller best ut for barna, bortsett fra en ting; Barn av arbeidende mødre får oftere tannskader enn barn av mødre som ikke jobber. Dette kommer antagelig av at barn av arbeidende mødre er mer aktive på sportsarenaer, og dermed slår seg oftere. Sant det. Jeg setter helt klart premisser, og er kravstor til tusen. Du gjør også det. Sikkert en menneskelig greie. Man finner ut hva man vil. P.S Nå har jeg svart med kronologiske sitat, slik som du bad om. Håper du nå klarer å følge med. Lykke til!

For alt du vet så er jeg kanskje det. Kanskje til og med en sabla god en! Eller kanskje ikke. Er det et kriterie du stiller for om du kan høre på noen? I såfall er jeg det 😝

@Fustasjeopphengsforkobling Selv om jeg ikke har møtt ett menneske som jeg har tenkt at 'deg vil jeg elske og ære resten av livet', så betyr ikke det at jeg har problemer med å finne en partner om jeg skulle ha lyst til det. Jeg kan ha både mann og 5 barn for alt du vet, og fremdeles ha den tanken og følelsen. Det er følelsen som er problemet. To forskjellige ting. Du skjønte ikke hva jeg mente med at alle er sin egen lykkes smed. Du mente følelsen av ensomhet kan fikses ved å fylle tomrommet med mennesker, mens jeg mener man kan fikse tankerekken som skaper ensomheten. Hvis man er ensom så kommer det av årsaker som kan gjøre en like ensom i tosomheter. Eksempelvis om man ikke får kommunisert det man har på innsiden, og det er en kunst. Det kan man lære seg og slik bli ett vesen som trives i eget selskap, og som ikke kaster ansvaret over egne følelser over på andre. Men du er så imot selstendighet, at ett utviklet sinn for deg er en trussel mot forståelsen din, defor kan du hverken høre eller forstå hva jeg sier. For deg er det å ta ansvar for egne følelser rett og slett egoistisk, for det er å bare bry seg om seg selv. Hvilket er tull. Det er å være en større ressurs for andre, kontra en belastning. Videre omtalte jeg ikke kjærlighet som et fengsel. Det jeg sier er at kjærlighet kan leve i beste velgående uten at kvinner skal holdes utenfor arbeidslivet, eller være avhengig av en mann som kanskje ikke står til ansvar for egne følelser (eksempel over) tanker, holdninger og handling. Det er du som setter premisser om 'tradisjonelle kjønnsroller', for at en familie skal være bra (etter din målestokk). Men vi kan være enig om å være uenig. At vi ikke har kapasitet til å forstå hverandre.

Forøvrig er dette reinspikka tull. Hadde du jobbet litt med selvfølelsen din hadde du forstått at folk kan trenge hverandre og ønske hverandre, helt uten å skulle være fysisk fange av hverandre.

Hvordan du setter en kobling til feminisme og 68-generasjonen er for meg et mysterie. Ibsen, Collett, Marx, eller hva med C. T. Krog? var ikke de feminister? Eller passer de for dårlig til narrative ditt? Ganske godt jobbet å skrive om historiebøkene fordi man ikke liker hvordan det høres ut i forhold til egeninteresser!

Man kan ta veldig mange fine sjangser i livet som ikke involverer å låse seg fast i en situasjon hvor man uansett kommer ut som taperen, fordi bordet allerede er rigget. Ingen hadde tatt seg bryet med å spørre om årsak, og ikke skulle det hatt noen betydning. Dette er ikke en diskusjon om å finne en partner. Dette er en diskusjon om hvordan man fikser fruktbarheten. Jeg kom inn med mine synspunkter på hvordan kvinner tenker i forhold til det å skulle få barn. At det risikovurderes, og ikke gjøres på 'whim of the moment'. Han sa opp innen han fikk oppsigelsen som lå i kortene. Det var sikkert lurt. For det hadde kommet flere klager fra studenter, og ledelsen hadde sjekket kildene han brukte i undervisningen og fant ut han hadde laget egne og ikke dokumenterte påstander. Gjentatte ganger. Det at han selv trakk seg førte personalsaken over til en 'fredfull' avsluttning, fremfor en lengre og pinlig prosess for alle parter. Hahaha, hva mener du nå? Skal jeg snike meg inn imellom lakene til folk og skremme de med en "Bø!"? Jeg vil ikke i fengsel, og hva andre gjør blir deres greie. Jeg gjør min.