Riktig. Jeg vil ikke forstå, for det har ikke med forståelse å gjøre, det har med private valg å gjøre. Alle tar sine egne valg, men mine valg kan ikke annerkjennes fordi det ikke 'stemmer' med andres valg. Det er et ganske merkelig premiss. Har jeg i det hele tatt lov til å ta egen valg, hvis det er en felles kosensus som bestemmer hva jeg skal 'forstå' eller ikke forstå?
Mine valg er ikke basert utelukkende på mine opplevelser med menn. De er basert på summen av en kompleks vurdering, som du kan sidestille med en matematisk modell med veldig mange variabler. Her blir det nesten litt dumt å gi eksempler, for da vil det fortsette i det uendelige med misforståelser med at eksemplene mine skal diskuteres ihjel, når de bare er fragmenter av ett større bilde. Men, du skal få noen i alle fall; Jeg har masse venner som lever i par, akkurat som at jeg har venner som lever alene. Det er ikke sånn at de som lever som par nødvendigvis har det bedre enn de som lever alene. Det er 1 variabel, som forteller meg at livet med partner ikke nødvendigvig gir noen ett godt liv som en fasit. Videre består en drøss av variablene av statistikker. De forteller mye om eksempelvis risiko, noe jeg skal komme tilbake til.
La oss si statistikken jeg nevner over her viser meg at ca 50 % av alle menn som fins, er menn som ville redusert min livskvalitet etter jeg legger sammen statistikken på de emnene jeg mener er viktig for meg. Da sitter jeg med en 50/50 sjangse for å få redusert min livskvalitet med å innvolvere meg med en mann. Så kan du si, '50 % er høyt, 50 % av menn er ikke onde." Riktig, men statistikken som ligger til grunn handler ikke om ondskap. De handler om utfall av eksempelvis; hvor delaktig menn er i arbeidsoppgaver i hjemmet, hvor mange som er utro (det trenger ikke bety at noen er ond, vi kan heller kalle det situasjonsbetinget, men fremdeles; er det noe man vil ha i stuen sin?), hva menn selv forventer av en partner og hvordan det sammenfaller med hvem jeg er etc. Igjen, dette er små fragmenter av et stort og kompleks helhetsbilde.
Du skriver her et spørsmål om at jeg kanskje tiltrekker meg en bestemt type menn, og det er også såklart med i variablene, for min personlighet og situasjon er også av betydning. Eksempelvis har jeg sterke egne meninger, egen karriere, egne fritidsaktiviteter, egne prioriteringer osv. som påvirker mulige utfall og nye variabler.
En av tankerekkene er eksempelvis; forskning viser at jo høyere utdannelse en kvinner har, jo mer øker oddsene for at hun ikke har partner. Normale, la meg lage et eget begrep for å benevne en samfunnsnormalitet si, 'pre-romantiserte' (hvor jeg da snakker om ett arketypisk sosialt felles konsenus på hvordan kvinner og menn skal leve (i parforhold)) mennesker med sine idealer leser sikkert den sistnevnte statistikken som kun en informasjonsetning, mens jeg stiller endel videre spørsmål om hvorfor. Og da kommer det et stort ras av kjønnsroller inn i bildet; eksempelvis at normen er at kvinner helst skal være svake og avhengig av menn (et dogma som på sin side kanskje styrker en par-relasjon, hvem vet). Dette bildet faller ikke kvinner med høy utdannelse inn i, og det oppstår problemer i forhold til menns usikkerhet. Min erfarig er at menn veldig ofte er fryktelig usikker på seg selv (og kanskje med god grunn, pga all den uroen som ligger i samfunnet med forventinger og stigmatiseringer, maktkamper og oppfatnigner mot og om menn). Det er en årsak til at de eksempelvis ofte finner seg veldig mye yngre partnere. Utad heter det seg at det handler om menns seksuelle lyster som er påstått å ha med det visuelle å gjøre, men jeg ser på det heller som en sak som handler om usikkerhet, og menns behov for avhengige partnere, fordi det gir dem makt. Ved store aldersforskjeller blir det en veldig skjev maktbalanse, som tilfaller menn. Menn kan med andre ord i slike forhold få mer kontroll og de føler seg dermed mindre truet.
Her blir kvinner med høy utdannelse motsatt; de gjør i stor grad menn utrygge fordi kvinnen får for mye kontroll. Kunnskap er makt. Utrygge/redde menn øker risikoen for aggresjon og ulike utbrudd av maktutøvelse, hvilket øker risikoen i statistikkene på de ulike variablene jeg over har lagt til grunn i min vurdering. Her blir det sosiale konsensus sitt narrativ, som baserer seg på at menn er 'normaliteten', at "kvinner søker menn som har mer utdanning eller høyere stillinger enn seg selv", fordi de er en eller annen form for lykkejegere som skal tilskaffe seg ressurser gjennom en mann (tradisjonelt synspunkt, skapt gjennom å frata kvinner muligheter til å fremskaffe egne ressurser). Kvinnen er avviket, og det blir ikke lagt til grunn at disse mennene med høyere utdannelse eller stilling enn kvinnen faktsik ikke blir truet av kvinnens makt (kunnskap=makt). Jeg syns dette sosiale konsensuet som alltid skal dømme og snakke ned kvinner er usmakelig, og det reduserer min tiltrekning til menn. De blir rett og slett ganske usexy og ynkelige, når de til stadighet skal fremstilles som helter, og kvinner som tragedien i ett spill om makt, som bunner i dårlig utviklet selvfølelse, -tillit og -respekt.
Nå har jeg bare gitt en bitteliten smakebit på den komplekse risikovurderingen jeg har som ligger bak mitt begrunnede valg, som jeg dog fremdeles kan forstå virker provoserende og truende mot det sosialt aksepterte konsenus (hvordan kvinner og menn skal leve sammen).
Allikevel er det rart at det skal få noen til å reagere. Jeg trenger jeg ikke å vise ett regnskap på mine vurderinger. Disse er private. Det er faktsisk merkelig at det skaper reaksjoner. Riktignok ikke fra så mange, men særlig fra en mann her på forumet. Jeg mistenker at han og hans eventuelle meningsfeller blir veldig provosert, nettopp fordi de er ganske usikre på seg selv, og mister noe av avhengigheten og kontrollen over meg.
Gratulerer! Da var sikkert dette et mål og en drøm du hadde, som du ultimatiserte og gav prioritet etter sannsynlighet.
Hva har jeg klaget på? Vis meg ett eksempel på hvor jeg klager? Mener du mine variabler og hvis jeg diskuterer kjønnsroller, så blir mitt perspektiv klaging? Eller mener du at siden mitt valg ikke er det sosiale konsensus, så har ikke jeg talerett, eller rett til å ha meninger om kjønnsroller? Forstår ikke helt hvor du vil med denne, annet enn at du finner det truende at mine meninger fraviker fra dine meninger, og dermed ikke har rett til å eksistere? La meg også påpeke her at det er du som henvender deg til meg her, med din fortelling. Jeg oppsøkte ikke deg og bad om din mening. Likt med den mannen som skulle plukke ihjel mitt valg, fordi det ikke passet med hans meninger. Blir da ett motsvar 'klager'?
Igjen, jeg truer ditt sosiale arketypiske bilde på kjønnsrollene, gjør jeg ikke? Når jeg sier at jeg tror på kjærligheten, så mener jeg at jeg tror det fins mye fin kjærlighet der ute, og at jeg tror at noen par har det fint sammen, og at noen opplever stor kjærlighet til sin hund, naturen eller hva som helst. Jeg opplever også å føle på kjærlighet til både menn og kvinner, men ikke i ett parforhold. Lucky me kan føle kjærlighet for alle, fordi den ikke eies av én person (partner). Kanskje er også dette noe av grunnen til at mennesker som velger å lever alene skal snakkes til 'forståelse'? De går runt å føler kjærlighet helt random, og det er litt horete, eller noe? Det jeg mener er at å leve alene ikke betyr at man ikke føler kjærlighet. Jeg kan være stormforelsket i mennesker som løfter meg opp, helt uten at jeg trenger å aggere på det. Men for det sosiale konsensus blir det viktig med gjensidighet og helst skal det fullbyrdes med sex? Det er liksom ikke kjærlighet om man ikke parrer seg? Dette forstår jeg ikke...
Jeg lever ikke alene i frykt. Jeg lever et godt liv, men takk for omtanken. For meg ville det å hatt en partner blitt til ett liv med mye frykt og bekymringer. Bare tanken på å skulle dra på en date gir meg frykttanker. Så jeg tenker ikke på det! Frykløst liv.
Ikke har jeg sagt at alle menn er "lavmål", men oddsene i min situasjon er forsvinnende liten på at jeg skulle treffe en mann som er raus og trygg nok på seg selv til å kunne ha et godt partnerskap med meg. Kvalitet er et stikkord her. Men du har nok rett i at jeg er kynisk, bitter og feminist. Men jeg er ikke bitter over å ikke ha en partner! Kynismen er berettiget og feminist må jeg være fordi jeg har menneskeverd iboende i meg. Hvis du liker å 'forstå' hva du blir fortalt at du skal tenke og mene, så deg om det. Good for you!? Hvorfor blir det viktig for deg at jeg 'skal være som deg'? Er du redd du kanskje tar feil? Føler du deg truet av andres virkelighet? Hvordan ødelegger min enslige tilværelse for andre jenter/kvinner?
Ok, men hvorfor er det så viktig for deg at jeg skal ha en mann? Jeg kan tenke meg at en grunn er fordi storsamfunnet ser på enslige som en trussel, er fordi de potensielt kan forføre de som er i parforhold og dermed virke ødeleggenede på deres forhold. Blir ikke den frykten uberettiget hvis partnere er til å stole på? (og uberettiget med mitt sølibatliv gjennom flere tiår, men mine meninger teller jo ikke, og er feil, så det kan ikke tas hensyn til, eller hva?)
