Neffi

Men her er det et skille, og det skillet er min og din virkelighet. I min virkelighet fins enhjørninger, i din gjør det ikke det. Og her kommer jeg tilbake til de ulike vitenskapelige teoretiske paradigmene; eksempelvis en fenomenologisk tilnærming, som vi ofte finner i hermeneutikken. Metafysikk er også en vitenskapelig gren. Ut ifra hvordan du beskriver din virkelighet og syn på vitenskap, bruker du en absolutt positivisme, også fornekter du all vitenskap basert på hermeneutikk. Du kan godt ha en personlig vitenskapelig tilnærming, de fleste av oss har det, men du tillater deg videre å mene at forskningen er utelukkende enig med ditt syn. Og det er den ikke, i og med at eksempelvis filosofi, religion og humaniora også er vitenskap. Strengt tatt bygger all forskning på førstnevnte; den filosofiske. Men for å hjelpe deg med ditt argument; hvis du sier at all naturvitenskap peker mot at det ikke fins en Gud, så høres det mer 'sant' ut.

Du sier deg selv imot her. Hvis vi kan bevise noe uten å forstå hvordan det fungerer, så kan vi også bevise at noen mennesker tror på noe gudommelig, selv om vi ikke forstår hvordan det eventuelt fungerer. Videre velger du ut de spørsmålene som for deg er lett å besvare, og hopper over de vanskelige. Eksempelvis; hvis ett menneske har en hallusinasjon, er det sant for individet, eller ikke? Svaret forteller at vi kan eksistere med individuelle virkeligheter. Så kan man si at en hallusinasjon ikke er sann, fordi andre rundt ikke opplever det samme. Men følelser er også individuelle. Hvor setter vi grensen her? Hvis jeg er sint, er det sant eller usant?

Legg til "per dags dato", og definer hvilken type Gud du her sikter til, så er det kanskje noe i argumentet ditt. Mennesker opplever eksempelvis guddommelighet. En følelse. Er følelsen en illusjon? Er glede en illusjon? Andre følelser? Psykologi er i grunn ikke en vitenskap på den måten vi tenker "vitenskap", nettopp fordi vi baserer psykologi på antagelser. En felles enighet i at "slik kan det være", mens vitenskapelige målinger og bevis blir nært umulig å fremstille. Er det da sånn at mennesker ikke har en psyke, fordi vi ikke kan bevise hva det innebærer? Eller kan det være noe i den menneskelige opplevelsen som ikke nødvendigvis kan bevises, men må oppleves? Er opplevelser sannhet, eller bare illusjoner? Og om det er illusjoner, hva er ikke illusjon? Det som vitenskapelig lar seg bevise? Nå har vi flere retninger innen vitenskapen, og flere metodiske tilnærminger, basert på hvilket epistemologisk og ontologisk perspektiv man har. Disse retningene setter premisser for hvilket syn man har på hvordan mennesker lærer og eksisterer i verden.

Kan ikke si jeg helt deler din opplevelse, men jeg syns det er sabla fint at du ordlegger akkurat det du opplever, for da kan jeg forstå hva du mener og føler. Og selv om jeg ikke står i en slik situasjon, kanskje mest i forhold til tanker og følelser rundt ensomhet, så har jeg selv også måttet ta ett oppgjør mot egne forventninger av andre og deres posisjon i mitt liv. Og slike innrømmelser og realistiske justeringer gjør vondt når man er i prosessen med å gå fra drømmer og forventninger – over til noe annet. Det er så mange faktorer og sider ved det hele, og mange av forventningene vi har om andres deltagelse i våre liv, er basert på sosiale konstruksjoner og sosial arv, som ikke trenger å ha så mye grobunn i vår menneskelige natur. Eksempelvis læres vi opp til/trenes til å være sosial uten noe særlig til personlige grenser og det sies vi er sosiale dyr, men det betyr ikke dermed at ikke mange av oss har store behov for egentid. Her vil de fleste mennesker, gjennom selvutvikling og vekst, lære seg selv å kjenne på andre måter enn å konstant stå i ett bekreftelsesforhold i sosiale grupper. For det er det vi kommer ifra som barn. Vi trenger speiling og bekreftelse for å lære hvordan vi som gruppe fungerer, og hvordan vi skal oppføre oss. Men så kommer egenutvikling. Innen psykologi kalt individualisering. Selvstendiggjøring kan man si. En ting kan jeg si; Voksenlivet er ikke slik som man tenkte innen man kom dit. Vel, man kunne vel kanskje fått livet til å se ut som enhver episode av ‘Friends’, eller ‘Modern family’, men det hadde vært på bekostning av noe annet. For de fleste av oss handler hverdagene om å bite tennene sammen, gi omsorg for de som trenger det og jobbe for å nå de økonomiske og karrieremålene man har satt seg. Det er liksom hverken godt eller vondt. Mer flatt. Har hørt en del mennesker fortelle om ganske like opplevelser som deg, og jeg har brukt noe tid på å reflektere rundt akkurat dette. Jeg tror mennesker som opplever sterk ensomhet, er i en prosess av individualisering (Ifølge psykologi-teori, en prosess som forløper i mange trinn gjennom livet). Og kanskje det skal gjøre vondt, for når en ide eller tankesett gjør nok vondt, blir vi tvunget til å endre oss. Rett og slett fordi vi ikke orker å ha det slik. Sånn sett kan ensomhet være en pådriver til vekst. Her er mine tips til endring i tanker og valg som kan bedre følelsen av ensomhet; Når vi føler at andre ikke bryr seg så kan vi starte med oss selv. Eksempelvis kan vi adoptere en hund, besøke eldre på bosenter og finne på aktiviteter som gleder de, rett og slett gi mer av oss selv til de som ikke KAN gi noe tilbake. Resultatet blir til at tanken endres. Noen bryr seg. Du bryr deg. Vi kan bare stå til ansvar for oss selv. Hvis du er for mye alene, så bruker du antagelig for mye tid hjemme hos deg selv. Ta kurs eller finn på ting som drar deg ut blant folk. Ta initiativ til å snakke med folk. Si hyggelige ting, og vær oppmerksomme på andre. Alle liker å få et smil. Slipp folk fremfor deg i køen på butikken og legg merke til takknemmeligheten i øynene. Slike ting. Et klokt hode sa at ensomhet handler om evnen til å formidle det man har på innsiden. Man kan altså være ensom selv om man er sammen med andre mennesker. Nå syns jeg du virker som en god formidler, for du skriver rett fram hvordan du har det! Men kanskje du har ett større behov for å utrykke deg? Kanskje du ville hatt godt av å lære deg å spille ett instrument, eller finne en kunstform som er veldig ‘deg’, slik at du får utrykt deg mer?

Vi er alle helten i vårt eget narrativ og liv, og lever ut ifra vår egen tro og overbevisning. Eneste metode for å ha en vektor – en retning i en tilværelse av kaos. Hadde vi sett motsetningen av det, klart og tydelig, hadde vi hedret alle de individuelle perspektivene, framfor å polarisere, eller påstå at det bare fins en sannhet.

Det er vel helst myten i seg selv som er misforstått. Man kan bare bruke slike påstander om noe som er målbart, uten variabler. Jeg kan si en buss er 7 meter lang. Alle vet at busser kommer i flere lengder. Så man snakker om trend i sosial tale. Forskningsmessig måler man medianer, gjennomsnitt, mean og standardavvik. Så har man mennesker som ikke klarer å delta i sosiale diskusjoner med bruk av generaliserende trender, fordi det blir for upresist, de tar det bokstavelig, eller krever dokumentasjon bak hver setning. Hva kalles dette miljøet? 'Skeptikere'? De nye frelserne/Jesus? Nå sier ikke jeg at man ikke skal sjekke kilder og vurdere ting man hører, men å skulle argumentere slik i hverdagstale er dårlig ressursforvalting. Derfor har vi begrepet allmennkunnskap, som også i forskning ikke trenger referanse til kilde. Ting vi stort sett er enig om – dog generalisert.

Denne diskusjonen har pågått i det uendelige, med særlig med trykk på det siste hundre år, og her møter vi samme utfordring; vi må definere hva vi mener med å ‘bruke’ og sette tydelige forutsetninger for å kunne re-teste. Hver hjerne-del har ulike funksjoner. Bruker vi hjernen på en optimaliserende måte når vi bruker amygdala, eller krever det involvering av frontallappene? Svaret ligger i situasjonen – opplevelsen. Sagt på en annen måte; det hjelper fint lite om bena våre spinner når vi skal løfte en sten med hånden. Om vi hadde sagt at vi omså bruker 50 % av hjernekapasiteten vår, så viser all adferdsforskning at menneskehjernen har klare begrensinger, men også den påstanden trenger en definisjon av ‘begrensninger’ for å ha noen validitet. Hva er denne optimaliserte bruken? Er det evne til å huske, som i hukommelse, eller evne til å se komplekse sammenhenger? Evne til å forstå sosiale situasjoner? Vi snakker om flere typer intelligens, men en og samme person kan vise ulike nivåer alt etter situasjonen (det snakkes her blant annet om begrepet ‘flow state’ innen adferd og psykologi når hjernen, eller bruken av nevnte, oppnår en produktiv optimalisering). Ergo, generalisering som «hjernen bruker ## % av kapasiteten sin» er egentlig et flåsete utsagn, og alle slike generaliseringer kan plukkes ifra hverandre, men vi bruker de for å poengtere en trend, og i forskning brukes ikke slike påstander i det hele tatt, fordi de ikke er definerte nok, hverken begrepsbruken eller forutsetningen.

Syns 'fins/fins ikke' argumenter er kjedelig i grunn, for skal man tenke en smule vitenskapelig på det, med en undersøkende tilnærming, krever det at man først definerer hva man mener med Gud. Gjør man det, har man allerede gått bort ifra den Gud som individer kanskje tror på, for det baseres uansett på ett individuelt subjektivt og følt perspektiv. Med andre ord ender man opp med på å kverulere med sin egen oppfattelse av hva andre tror på, ens egne begrensninger og illusjoner. Og om noen finner det trist at enkelte tror på Gud, så er det like trist at noen bruker tid på å kverulere med sitt eget ‘speilbilde’ av det de tror andre tror på og at de tror det er mulig. Stort sett alle litterære religioner (de basert på ett eller annet litterært verk) påpeker at Gud ikke skal avbildes og det menes nok like mye metaforisk som billedlig, siden dette ble skrevet før "selfie generasjonen", med et hint om at mennesker ikke skal/kan begrense hva Gud kan være. Kanskje fordi vi bare bruker rundt 5 % av hjernekapasiteten vår, og er fysisk bygget til å ha en unik ekstensiell opplevelse av omgivelsene. For å snu litt på det; tenker flaggermus på Gud og en gudommelig makt? Er de fysisk utstyrt med redskaper for å lage slike tanker? Er vi? Jeg er ikke smart/klok nok til å definere hva Gud er. Er du? Hvis vi da rasjonaliserer med at vi ikke klarer å definere Gud, nok til å kunne undersøke begrepet i seg selv, så har det altså ikke noe materialistiske egenskaper som sådan. Da blir kanskje Gud lettere å undersøke som en følelse, eller ett abstrakt ideal. Litt sånn som kjærlighet. Noen tror på kjærlighet, andre ikke. Noen 'kjenner/føler' det liksom ikke og det blir veldig vanskelig å bevise dens eksistens. Mens for de som tror på kjærlighet – de vil enkelt mene de har bevis for kjærlighetens eksistens, gjennom sin egen opplevelse og følelser. Manifestering på sett og vis. Da har de jo rett da – alle sammen. Både de som tror og de som ikke tror. For det blir som du tror.

Hvis du logger inn på 'min side' hos If, mener jeg du skal kunne få opp alle detaljene i forsikringsavtalen din, hva som dekkes og under hvilke forutsetninger og betingelser. For tror ikke disse avtalene kan generaliseres. Det man kjøper er en 'dekningsgrad', og ulike dekningsgrader innehar ulike betingelser og forutsetninger. Men det hadde vært spennende å fått detaljerte opplysninger om pris og hva avtalene dekker, hos flere aktører, gjerne med flere kunder, for det er ikke nødvendigvis slik at kunder får samme forsikring til samme pris.