Gaea

Han anmeldte meg for falske anklager @leticia. Men ja, det er jo rart at det ikke kom med én gang han ble gjort kjent med det, og flere måneder etter at saken min ble henlagt. I midlertidig har han 4 år på seg fra han ble gjort kjent med at ble anmeldt, som var i fjor. Bistandsadvokaten rådet meg til å ikke klage på henleggelsen i min sak tidligere i år, for at jeg ikke skulle vekke sinne i ham. Samtidig forteller hun meg at "du trenger jo ikke være redd for ham, han har jo sagt i avhør at han ikke skal gjøre deg noe vondt". @krikkert uttalte at det var en veldig suspekt uttalelse fra min eks. Jeg er i alle fall sikker på en ting, jeg ville aldri brukt bistandsadvokaten min igjen. Etterpåklokskap var at jeg ikke gjorde noe research, og bare valgte den første som svarte meg. Jeg ville nok heller lyttet til andres anbefalinger om advokat. Hun jeg var i kontakt med nå ble jeg anbefalt både fordi hun er erfaren juridisk men hun er også god på psykosial støtte for voldsutsatte. Hun har forståelse for mekanismer som gjør at man tar voldsutøver i forsvar, noe jeg selv antar er grunnen til at saken min ble henlagt. Husker bistandsadvokaten sa: "hvorfor gikk du ikke første gangen? Var det egentlig så ille når du gikk tilbake til ham?" Herregud, sånne spørsmål/kommentarer forventer man heller fra en forsvarer, evt fra politiet, ikke sin egen bistandsadvokat. Hun jeg var i kontakt med nå bare gjentok det kriseteamet i kommunen og DPS har sagt til meg, at det er normalt å gå tilbake til sin voldsutøver. På sikt har jeg planer om å skrive mer om oppfølgingsavhør og prosessen etter det frem til henleggelsen tidligere i år. Jeg diskuterte saken mye med @krikkert, så jeg skal prøve å skrive det jeg husker vi pratet om. Prøver å balanse litt mellom å tenke på saken kun i "grubletid" og ellers holde fast i hverdagen og normalitet for å unngå å bryte ned psykisk. Jeg var egentlig i en god flow psykisk nå, og der skal jeg faen meg holde meg. Han får ikke lov til å knekke meg mer, jeg tillater det ikke. Nå spør jeg ikke helt reelt her fordi dette har jeg virkelig ikke kapasitet til og jeg tenker at det holder at påtalejuristen henlegger saken, spør av nysgjerrighet; For meg er det jo åpenbart at hans anklage om falsk er falsk, for jeg vet jo at jeg snakker sant. Kunne jeg i teorien ha motanmeldt meg for å motanmelde meg? Altså, skjer det i noen saker?

Jeg rådførte meg med en advokat igår. Hun anbefalte meg å ikke stille i avhør, bare vise til tidligere forklaring. Det vil ikke utgjøre noen forskjell mente hun og ei heller å ha med advokat. Hun sa at hun var ganske sikker på at saken min bli henlagt og at det er veldig positivt tegn at politiet aldri endret på statusen min når påtalebeslutningen opprinnelig falt eller underveis i min opprinnelig sak. Hun sier at jeg dette vil gå bra, politiet bare følger rutinene med å informere meg om hva han gjør, og så vil dette være siste gangen jeg trenger å forholde meg til ham.Håper hun har rett i det. Så nå blir jo nye tider med å vente på brev i digipost. Tenker at han gjør det for å prøve å bryte meg ned og prøve hevne seg, den gleden skal jeg ikke gi ham. Han får ikke definisjonsmakten over meg, og heller ikke mer kontroll nå.

Jeg orket tydeligvis ikke å dele mer detaljert om prosessen, og det orker jeg i alle fall ikke nå. Nå har han også motanmeldt meg. Jeg hadde en ganske stor psykisk knekk i januar mens jeg gikk og ventet på svar, en ny psykisk knekk i februar når jeg fikk svaret, en ny knekk rett etter sommeren da jeg trodde bare at traumene skulle følge meg resten av livet..Hadde et forsøk som mislykkes. Så kom jeg meg opp igjen psykisk, begynte på antidepressiva og kom meg opp i 60% jobb. Prøvde å gå videre og ta livet tilbake. Også blir jeg motanmeldt.

Begynt på antidepressiva og har det så mye bedre. ❤️

Jeg nylig ett forsøk pga traumer, men AAT anser meg ikke som moderat deprimert en gang i etterkant. Etter forsøket var jeg på et 5 dagers-lavterskeltilbud for slike tanker, anbefales.

Life, it seems, will fade away Drifting further, every day Getting lost within myself Nothing matters, no one else I have lost the will to live Simply nothing more to give There is nothing more for me Need the end to set me free Things not what they used to be Missing one inside of me Deathly loss, this can't be real I cannot stand this hell I feel Emptiness is filling me To the point of agony Growing darkness, taking dawn I was me, but now he's gone No one but me Can save myself But it's too late Now I can't think Think why I should even try Yesterday seems as though It never existed Death greets me warm Now I will just say goodbye Bye...

På vei hjem fra AAT gikk jeg foran en bil i håp om å bli truffet av den, bilen svingte unna så ble ikke truffet. Skaper bare trafikkfarlige situasjoner med å være så deppa som jeg er

Hva slags grunner har man til å velge livet? Og hva er så viktig med at akkurat jeg eksisterer?

Jeg har forsøkt 3 ganger i de siste dagene å bli innlagt. I journalen min står det at jeg er velstelt, har god hygiene og fremstår ikke alvorlig deprimert. Og her sitter jeg og klarer ikke spise, ikke dusjet på flere dager, ikke greid håret, tenker at verden har det bedre uten meg og tenker..wtf? Jeg er så deprimert at jeg ikke klarer å gråte. Fastlegen min ringte akutteamet og sa at jeg vanligvis ikke ber om hjelp, så det var viktig å ta meg på alvor. Sjefen min uttalte at hun var bekymret for at hvordan jeg ville møte pasienter, kolleger har ytret bekymringer. Etter å ha ikke ha s**** i 2 år, så sprakk jeg idag. Ringte å sa ifra etter jeg gjorde det, fikk beskjed om å dra på legevakten for ny vurdering. Prøvde å si at det orker ikke jeg. Skjønner ikke helt hvordan jeg skal bruke reise et stykke,for så å bare bli avfeid igjen etter å ha sittet og ventet. Jeg utkjørt av angst og depresjon. Endte opp med å ringe et lavterskeltilbud som tar imot mennesker med s***m**tanker så mulig jeg benytter meg av det tilbudet der for å utsette planene jeg har. I 2020 fikk jeg tilbud om innleggelse (stabiliseringsopphold) men da takket jeg nei. Nå snur jeg og ber om det, men de mener at ikke har behov..og jeg er mye mer deprimert nå enn forrige gang.

Annet spørsmål relatert til det over. Har jeg rett på å få tilbake leie for de 10 ish dagene før månedskiftet. Jeg betalte full månedsleie i forkant. Ny leietaker har flyttet inn/overtatt nøkler. Jeg har flyttet lenge før oppsigelsestiden som egentlig var fram til 1.september, har det skriftig fra utleier at oppsigelsestiden ble fra når noen betaler ifra siden vi begge to ble enige om kontraktsbrudd. Jeg fant flere aktuelle kandidater til utleier som kunne betale fra nå, han valgte ei annen som allerede har flyttet inn. Bør jeg finne ut om hun betaler fra nå?

Hvordan formulerer man et betalingskrav til sin tidligere utleier? Har vel rett på refusjon for dårlig utvask fra forrige leietaker uten at utleier gjorde egne grep, samt manglende tilstedeværelse av renholdsfirmaet som jeg betaler et tillegg på (700 kr tillegg til husleie) Er det noen frister fra min side?

Jeg er også spent på ordlyden i dommen. Men, har det ikke kommet frem at hun støtter ektemannen? https://www.aftenposten.no/norge/i/wgGzrn/tone-ingebrigtsens-vitnemaal-ga-full-stoette-til-ektemannen-i-retten (Og hvorfor skriver Aftenposten om dette? ... har de ikke forbud?) * Klør seg i hodet *

Jeg har aldri godkjent å få daglige nyhetsbrev. En gang blant greit nok, men ikke hver eneste dag.

Mao, nei. Måtte prøve meg og sjekke mulighetene, må betale for to soner for å komme meg til arbeidsplassen 😝 dyyyrt

Takk for svar. Har jeg rett til å få dekt noe reisestøtte til å fra jobb i mitt tilfelle? Jobben blir jo brukt som en del av avklaringen min av funksjon, men det er samtidig heller ikke arbeidsutprøving hvor jeg jobber gratis heller. Da jeg hadde arbeidsutprøving fikk jeg reise dekket. Regner egentlig med nei i dette tilfellet, men må spørre

Enig..Er enkelte nettbutikker som sender helt ekstremt med nyhetsbrev. Da mister de meg som kunde.

Stemmer det at man mister AAP-vedtaket sitt, egentlig hvis man jobber mer enn 60%? Men at man etter avtale allikevel kan jobbe 100% så lenge man bruker jobbeperioden som avklaring? Jeg vet at man mister AAP-utbetaling om man jobber mer enn 60%, og ikke har opptrappingsvedtak. Det er ikke selve utbetalingen, men vedtaket jeg spør om. Veilederen min sa at det kom til å gå i orden så lenge jeg brukte jobbingen som avklaring og jeg måtte/burde visstnok skrive en daglig logg underveis - mandag til søndag. Nevnte også at jeg føler meg litt nødt til å takke ja til jobbtilbud på grunn av det økonomiske (betaler på 2 leiligheter i 2 mnd på minstesats på AAP - som sier seg selv, det går ikke opp)

Jeg tar gjerne imot tips til måter jeg kan eksperiementere med tillit på. Hvilke relasjonelle situasjoner kan jeg våge meg inn i for å lære meg at at andre er til å stole på? Trenger konkrete tips. Jeg har kjent PTSD og har gått i traumebehandling. Jeg har definitivt blitt bedre på det enn hva utgangspunktet var, da jeg ikke taklet å ha hvem som helst gående bak meg og i samme rom og jeg havnet i enda flere konflikter enn jeg gjør nå. Men jeg har fortsatt noe "paranoid beredskap" og det hemmer meg. Jeg har god sykdomsinnsikt og vet veldig godt at jeg tolker andres oppførsel i verste mening uten at det nødvendigvis er tilfelle, jeg mistenker at andre kan skade meg (forgifte meg, dope meg ned, utføre voldtekt) selv om jeg vet at det er vrangforestillinger og høyest usannsynlig at det kommer til å skje igjen. Jeg tenker ofte at jeg blir latterliggjort og baksnakket, at folk hater meg og skal klikke på meg, og at folk synes at jeg er kjempeidiot. Er også veldig redd for å si ifra om behov. Alt dette må jeg utfordre på en eller annen måte, men hvordan? For ordens skyld før noen anbefaler henvisning til psykolog, får jeg ikke noe mer terapi på DPS da jeg anses for frisk selv om de samtidig mener at jeg fortsatt kvalifiserer for PTSD -diagnosen. Tillitsvanskene oppsto med PTSD, ikke plaget i forkant av mishandlingen jeg ble utsatt for. Kan ha mye bedre funksjon, til og med fungere normalt i perioder hvis jeg ikke trigges. Men jeg kan ikke gå rundt å være så "triggbar", det vil begrense livet mitt. Under traumenebehandlingen har det hovedsakelig vært eksponeringsterapi fremfor MCT tilnærming som har hjulpet meg. Hodet mitt klarer ikke bare å la være å tenke på ting, jeg må utfordre frykt, og da spesifikt frykt i relasjon. Jeg fikk så gode råd her inne tidligere for å få bedre jobb/fritidbalanse, så jeg spør her igjen i jakt på gode råd.

Jeg har, i følge min nevrolog, kronisk kompleks migrene med hjernestammeaura og menstruell migrene og fikk i mars Ajovy på blåresept. Utgangspunktet mitt før oppstart av Ajovy var 25 anfall i mnd, og daglig symptomer i og mellom anfall; nesetetthet, svimmelhet, nærbesvimelse, besvimelser, ekspressiv afasi, dysiatri, nummenhet, kvalme, oppkast, synsforstyrrelser, utmattelse, søvntrang, og svært sensitiv for lys, lukt og lyder. Jeg har foreløpig satt 2 doser. Å sette selve injeksjonen var helt uproblematisk, det er fort overstått. Kjenner ikke noe særlig til at nålen treffer huden, men det svir først i noen sekunder når væsken injiseres. Jeg lar alltid Ajovy ligger ute minst 45 min. Fikk ingen lokalreaksjoner første dose, men fikk lokalreaksjon (rødt, varmt, hardt "utslett") ved injeksjonsstedet etter 3 dager. Lokalreaksjon har vært eneste bivirkningen. Foreløpig har jeg kun hatt ett moderat anfall ila 1,5 mnd, og har fravær av alle symptomer bortsett fra at jeg fortsatt er noe sensitiv for lukt. Jeg trodde før at nesetettheten skyldes allergi, men trenger ikke lenger å bruke saltvannspray flere ganger daglig, så åpenbart hadde nevrologen rett i nesetettheten faktisk var et migrenesymptom. Kommer til å dele oppdateringer her etterhvert som tiden går, og ønsker gjerne å høre andre erfaringer med Ajovy, eller andre typer. Andre med like god erfaring som meg, andre som måtte prøve forskjellige typer? Hvor raskt ble dere bra? Hvilke symptomer forsvant, hva slags bivirkninger hadde dere?

Siden 2021, klaget jeg her i denne tråden, samt på intraforumet, over boligsituasjonen jeg var i. Jeg fant meg faktisk nytt sted å bo først i år, i mars (!) Flytter i mai. Må dessverre betale dobbelt opp med leie i 2 mnd. Boligsituasjonen min ble i grunn bare verre og verre. Har vært uten dusjmuligheter hjemme i 1 år ish, delvis grunnet rørfornying, og lekkasje på vårt bad som oppsto i etterkant. I en periode 1,5 mnd delte vi et utetoalett som aldri ble vasket med 26 boenheter. Har i perioder vært uten radiatorvarme i fyringsesong. Støvsuger sluttet å fungere og min roomie som også er min utleier kjøpte aldri ny. Toalettet ble ødelagt et par dager før jeg flyttet inn i 2021, og ble ikke fikset før romjul 2022. Vaskemaskinen sluttet å fungere også og måtte vaske klær hos naboer over flere uker. Ellers har det har det vært mye uanmeldt besøk, gaming til langt på natt, har måttet gå en del på tå hev hjenme osv. Har gjennom årene grått meg i søvn pga boligsituasjonen, og vært på veldig mye visninger, før jeg da altså i mars fant meg et nytt sted å bo. Det som irriterer meg nå er at den gjenværende tiden går så ekstremt sakte...

Synes denne saken er veldig vond å følge, samt kommentarene i trådene som støtter tiltalte og spesielt oppførselen og utsagnene til Reinsvang, men det forstår man ikke med mindre man selv er et offer for vold i nære relasjoner og selv har vært gjennom en skikkelig smertefull og langdryg prosess.

For min del var det helt uproblematisk å ha egen far som trener. Noen av oss hadde fedre som mestret å være en kjærlig far og omsorgsfull og dyktig trener - hilsen ei som selv har 2 gull i NM. (Snakker i fortid da min far er død)