Ole-Br

Det får du mene. Kort oppsummert svarer jeg at det ikke må muskler til for å få seg dame. Og at jeg mener at det er viktigere at menn får seg bedre selvbilde enn at de får seg muskler.

Jeg kjenner hundre spjælinger med dame. Det er realfag- og tek-guttene. De som ofte er litt upopulære eller usynlige på grunnskole og videregående. De er bare ålreite nerder som er stødige og er snille med andre. De er riktignok mest sannsynlig ikke så interessert i de damene du har lyst til å tiltrekke deg? Men de finner seg alltid ei hyggelig dame. Trening gir overskudd, energi selvfølelse og opplevelse av mestring. Det gir mye, ikke bare til utseende. Akkurat det tror jeg er viktigere for menn enn for damer for å tiltrekke en partner. Men hovedproblemet som mange menn nekter å ta innover seg er dårlig selvbilde. De skammer seg. De liker ikke seg selv. Enten så henger de med hue og tigger eller så overkompenserer de med skryt, muskler og intellektualisering. Kvinner lukter det på mils avstand. Hvis ikke så lukter de det når de kommer nærme deg. Spør du meg burde alle vært i militæret, om så bare for tvangsosialisering, stabilitet og rutine. Og så bør de skremmes til å se på hva de faktisk synes om seg selv. Det blir ikke pent, men det er bedre enn å gå halve og hele livet mens man tøffer seg og juger for seg selv og andre.

Overhøflig og oversnill høres ut som dørmatte og konfliktsky. Snill og høflig holder i massevis. Å være føyelig er å legge seg under. Det er ikke å være snill. Det er å være redd. Og redde folk sitter og venter på dom. Det oppfattes ikke som veldig attraktivt. Men det kan man jobbe med. Det er viktig for alle å ha sine egne grenser og kunne sette dem, først og fremst for egen del. At man oppfattes som mer attraktiv er en bonus. At man tiltrekkes av sunnere folk da er også det.

Sex er enkelt. Man har det med folk som er våkne og viser at de vil det. Må man stille masse spørsmål, så er man åpenbart ikke klar for det. Det nærmeste som går an er å vekke noen man kjenner med seksuelle tilnærmelser hvis man vet at de synes det er digg. Selv da må man selvfølgelig ha sans for timing. Hvis du ikke legger merke til at partneren din sovner, så kan jeg ikke se noe annet enn at du tar dem bakfra på siden og at det er snakk om ganske få sekunder før du legger merke til at de har sovnet. Enhver oppegående person vil få med seg at partneren sin sovner rimelig kjapt, fordi en sovende blir unormalt passiv. Sex er ikke argumentasjon. Det er aktivt samtykke. Enkelt for alle som greier å følge med i verden og på menneskene rundt seg.

Det er ingen av de tingene du peker på som utgjør noe av selve kvaliteten i odysseen. Så hva er problemet? Verkets kvalitet forandres ikke av at karakteren ikke er hvit. Det er det første poenget. Det andre poenget er at modernisering av verker ikke anses som et onde. "Oversettelse" av klassikere til moderne tid er tvertimot ansett som en kunstform. Et kunstverk (eller ulike budskap generelt for den del) formidles gjennom sin tids normer. Det er det at et verk kan oversettes innenfor et annet samfunns normer som gjør det tidløst og ikke foreldet. Og det at en formidler eller kunster eventuelt klarer det, viser dyktighet. Så glemmer du at odysseen er en bok og at den bare "ved å bli film", ikke lenger engang er den skrevne odysseen. Det får være måte på hvor sart man mener at den vestlige kulturarven er.

Når det er SÅ mye, virker det som regel maladaptivt. Vil ikke si det er sunn dagdrømming på grunn av hyppigheten og varigheten, først og fremst. Kan vel være typisk for både de med adhd indre hyperaktivitet, folk med ptsd og kptsd, dissosiative lidelser etc. Uansett. Det blir en form for eskapisme og det kan gjøre en ganske passiv i dagliglivet. Det krever mye hjernekapasitet og er veldig stimulerende selv om den som gjør det kan føle den slapper av. Du flykter fra virkeligheten og den blir kjedelig fordi du ikke investerer i den. Slet mye med det selv. Adhd. Ser han ikke på det som et problem? Det er kanskje noen der hjemme som gjør det.

Jeg skjønner man er forbanna på fyren hvis man har engasjert seg, ja. Det er det vel ingen som betviler. Det var ikke poenget.

VIrkelig, på lag med en fyr som har fått sin hvite identitet krenket fordi seks personer som ikke finnes ble anklaget for rasisme? Ikke sånn jeg kjenner Bergen, uansett skepsis til selve Ali-saken eller ikke. Drama, kalles dette.

Illustrerer bare at mange har utvidet denne saken til en konkurranse og at det ikke er noe som bare er typisk for barn.

Det er noe helt annet enn den gjennomgående tonen i denne tråden som er rettet mot andre. Det er først og fremst skryt og nedlatenhet. Lærdom og klokskap kommer av erfaring, ikke av mistenksomhet, selv om det kan innebære bevissthet om fravær av kunnskap og informasjon. Det garderer verken mot å tro tidvis feil eller vurdere feil. Det er rimelig spesielt å holde det imot klubben Djerv som Ali spilte i at de opprettet en spleis. Jeg tror ikke noe på at du mener man skal mistenke folk man kjenner for å lyve i utgangspunktet, noe man ville gjort hvis man nektet å tro på det han sa. Det er ingen dyd å opptre som overordnet objektiv analytiker når kjente forteller at de er blitt utsatt for noe, og sitte å "vente til saken er avgjort" ved dokumentasjon. Vi opptrer ikke som rettssal i kjente relasjoner, og det hadde ikke vist klokskap, men mangel på rolleforståelse og forsvarsinnstinkt. Djerv beskytter spilleren sin, ikke deg, ikke meg. Å forsvare noen krever ikke at det opprettes spleis, men det var det som ble gjort. Ikke noe vanskelig å forstå. Og siden engasjementet mot rasisme kan være stort, ble det overført penger fra ukjente også. Det reflekterer nok folk selv over i etterkant. Hvis man mener Ali har det som plommen i egget bare fordi han kan gjennomgå en rettssak med tenner, så ok. Han har det sikkert like rått som man kan tenke seg Laila Bertheussen hadde det. Når det gjelder hvem som har "tippet rett" i dette tilfellet, er det i saker som dette mer snakk om flaks, gjerne på grunnlag av hvem man allerede sympatiserer med og hvem man er skeptisk til, siden tematikken autiomatisk er innrullert i kulturkrig. Og når det kommer til det med falske minner, så tror jeg de aller fleste er ganske samlet i skepsis, uten at det blir noe mindre opp til retten å avgjøre utfallet. Å tro at man er noe særlig bedre på å gjøre vurderinger generelt enn andre på grunnlag av dette, er forfengelig. Det er mye annet man kan være stolt av og det er generelt lite flatterende når vi blir stolte av at andre tar feil.

Nei, tolkningen av prestisje legger jeg i at man skal definere andre som har trodd på historien og trodd på det med falske minner som utroverdige over lengre tid. Det er vel først og fremst en type skadefryd som jeg regner med man deler ut til visse man allerede har et agg til. Det resonnerer med andre kommentarer om hvor dumme, teite og naive både de som gikk i tog og andre som har trodd på det er. Ren prestisje. Man nøyer seg ikke med vurderingen, vurderingen skal vise hvor oppegående man selv er og hvor dumme andre er.

Han diktet opp 6 rasister. Hvis du tar det som en personlig fornærmelse som nordmann har du et ego med vidt omfang. Hvem har sagt han skal slippe ustraffet? Les heller det jeg faktisk skriver og kommentaren jeg svarte på.

Sannsynligheten avgjøres i retten. Det er lite trolig at vi har tilgang på alt som skal til for å vurdere saken. De fleste synes vel dette vitner om løgn, meg inkludert. Men det er ikke opp til verken meg eller deg. Retten må likevel bevise eller sannsynliggjøre at han har løyet, altså forklart seg bevisst feil om forholdet. Når det gjelder teorier om falske minner, så er dette teorier man kan være mer eller mindre uenig i om hvordan fungerer, men det er har jo et visst hold i psykologien. Og jeg vet at mange tror på teorier om dette i andre tilfeller. Jeg har ikke tenkt å vurdere troverdigheten i akkurat rapporten om Ali. Jeg har ikke lest den.

Jeg tror man overvurderer hvor mye man trenger noe positivt å tro på og hvor mye "innstilling teller". Hvis man er mye redd eller strever med mening, så er det gjerne ikke tankene det er noe galt med først og fremst, men erfaringer, levd liv, og følelser og forventninger, som ofte er knyttet til nettopp levd liv. Teoriene og innstillingene følger gjerne etter. Det er ikke for ingen grunn at deprimerte, uengasjerte kynikere, mennesker uten solidaritetsfølelse, mennesker som har opplevd utrygghet og til og med mobbing, sverger til Hobbes eller teoretikere som preker meningsløshet og eventuelt brutalitet og hierarki. Jeg mener at riktig erfaring er mye mer avgjørende for å oppleve livet som meningsfullt og mindre fryktsomt. Derfor tror jeg mer på praksis og mindre på tankemessig virksomhet. Jeg tror ikke man kan løse utfordringer med mistrivsel og frykt ved å tro det er et tankeproblem som skal løses opp i eller at det vil fikses med riktig innstilling. Tvertimot tror jeg man trenger andre erfaringer enn de man har hatt og at man må gjøre ting annerledes enn hvordan man har gjort det. Og jeg mener positive og negative følelser er det minst nyttige å bruke når en skal filosofere over hvordan verden henger sammen. Det vil angripes ulikt. Noen trenger samsvar mellom følelse og teori (jeg opplever verden som meningsløs = det er fordi verden ER meningsløs) og finner noe ro i opphevelse av kognitiv dissonans. Andre innfører nye perspektiver som trøst eller for å endre forståelse. Men jeg tror det bare hjelper midlertidig. Et liv med færre illusjoner er mulig å nærme seg. Problemet er hvis man tror det betyr at man vil kjenne sannheten. Eller man tolker det som at mistenksomhet mot egne og andres illusjoner er en dyd og bare ender opp som en forfengelig og selvfornøyd detektiv. Man trenger etter min mening ikke en masse teorier om hvordan ting henger sammen. Det gjelder først og fremst å følge med, og det gjør man best når man ikke avkrever svar og bekreftelser på noe allerede tenkt. For bedre å forstå og oppfatte, må egoet vike. Der det er i høyspenn vil det oppfatte svært lite av hva som skjer.

Hva mener du med at fakta må tillegges mer betydning enn det som er blitt gjort? Fakta er: - han sa han ble overfalt - han ble ikke overfalt Han er tiltalt for falsk forklaring. Retten må dermed bevise eller sannsynliggjøre at denne motsetningen skyldes løgn. Fakta avslører ikke løgn, bare et motsetningsforhold mellom hva som skjedde og hva Ali sa skjedde. Det er vår intuisjon som konkluderer med løgn. Verken vår intuisjon eller "sunn fornuft" holder som bevis for løgn. Selve mulighetsrommet for å villede og late som er stor i de fleste saker med mindre alt som har skjedd er godt dokumentert/filmet etc. Det er i så måte ingenting spesielt med denne saken. Jeg synes det er mer pinlig hvor mye prestisje det går i for noen å ha tippet/trodd riktig i denne saken. De fleste klarer vel fint å la det fare og gå videre og definerer verken seg selv eller andre ut fra denne typen vurderinger. Men i dette tilfellet regnes jeg med det er noe som bare forer irritasjonen mot "anti-rasister" og "venstresiden" og skal fungere som skadefryd og til stempling.