SuperKrokodille

Poenget er vel at om demokratiet som politisk system skal fungere rimelig bra, så trenger vi en noenlunde opplyst velgermasse som evner å se forbi sin egen nesetipp. Det store flertallet rammes åpenbart ikke særlig hardt av formuesskatten direkte, men samtidig skjønner mange at den norske økonomien står overfor enorme utfordringer, særlig i en fremtid som virker å bli preget av økende geopolitiske spenninger, en oljenæring på hell og store demografiske endringer. Velstanden, sysselsettingen og statens inntekter er helt avhengig av det private næringslivet, og dette igjen er fullstendig avhengig av kapitaltilgang og at noen faktisk gidder starte private bedrifter. I dette landskapet er det særdeles lite gunstig med en stat som systematisk tapper private bedrifter for midler, på bekostning av tvilsom pengebruk innenlands og massive utenlandsinvesteringer. Rundt midten av det forrige århundret hadde vi en økonomisk rasjonell venstreside, som leste, lyttet til og korresponderte med de ledende økonomene i tiden, og forstod at arbeiderklassens velstandsvekst stod i et direkte forhold til produktivitetsveksten i økonomien. I disse dager er det populismen som rår.

Du mener altså at så lenge innvandringspolitikken rent hypotetisk sett kanskje kunne ha fungert, dersom både den eksisterende og den innvandrende befolkningen hadde hatt helt andre egenskaper enn det de faktisk har, så må den være en god politikk? Det er heller ingen som tar til orde for 0 innvandring. Det vi ønsker er en innvandringspolitikk som er utformet på den eksisterende befolkningens premisser, og som har virkemidler til og evner å feilkorrigere når det er helt åpenbart at vi er på feil kurs.

Ingen tror at Norge kan bli et land helt uten narkotika. Det vi ikke ønsker oss, er en utvikling og et samfunn preget av stadig mer forfall, utenforskap, utrygghet og kriminalitet, der stadig mer av skole-, sosial- og trygde-, politi- og rettsvesenets ressurser, så vel som vår individuelle kjøpekraft og bedriftenes investeringsevne, kastes bort på de som tror de er for kule til prøve å lære seg noe på skolen eller til å ville ha en normal jobb, på de som ikke bryr seg en dritt om de negative ringvirkningene av atferden deres.

Som det nevnes over her, er skattemyndighetenes inntekter fra formuesskatten en mikroskopisk brøkdel av de utleggene staten har til alle de som etter hvert har falt utenfor eller aldri har deltatt i arbeidslivet. Selv om vi kanskje kan hente inn et par milliarder ekstra på kort sikt, vil resultatet bli at størrelsen, kompetansen og motivasjonen til de allerede veldig små private eierskapsmiljøene blir ytterligere redusert, på bekostning av enda mer statlig og utenlandsk eierskap. Staten har ikke kompetansen eller insentivene til å drive næringsvirksomhet på noen god måte, og utenlandsk eierskap fører ofte til at kapital, kunnskap og arbeidsplasser flyttes ut av landet. All denne hakkingen på de "rike", fremstår for meg som en avledningsmanøver, en distraksjon, for et arbeiderparti som har feilet i det som var fundamentet i arbeiderpartipolitikken: Forestillingen om at "alle skal med". Enn så lenge har vi oljeinntekter og pensjonsfondavkastning å ta av, men vi er godt underveis mot å bli enda et eksempel på hvordan "ressursforbannelsen" kan ødelegge et lands økonomi. Denne trenden kan ikke reverseres med noen få milliarder ekstra i skatteinntekter, det burde alle og enhver skjønne.

Siden krigsutbruddet har Ungarn og Slovakia kjøpt russiske hydrokarboner for rundt 33 milliarder euro, altså omtrent 16 prosent av totalen for EU. Men Bulgaria, Tsjekkia og faktisk også Frankrike og Italia har heller ikke redusert importen nevneverdig. https://energyandcleanair.org/june-2025-monthly-analysis-of-russian-fossil-fuel-exports-and-sanctions/ Ungarn og Slovakia har imidlertid også aktivt motarbeidet olje- og gass-embargoen, og jobbet for å avvikle russiske sanksjoner mer generelt, jf. https://energyandcleanair.org/publication/the-last-mile-phasing-out-russian-oil-and-gas-in-central-europe/.

Vi har ikke nok. Jeg skriver innlegg om dette regelmessig og senest i forgårs, men fortsatt er altså status at Europa har kjøpt russisk olje og gass for rundt ti prosent mer enn vi har gitt i støtte til Ukraina. Det er egentlig fullstendig patetisk. (Teksten i sitatblokken er fra ChatGPT.)

Det er nokså sørgelig å bevitne at vi europeere tilsynelatende ikke evner å erkjenne at det er styrke og makt som er valutaene som gjelder i den internasjonale politikken. Her i Norge holder vi festtaler om den "regelbaserte verdensordenen", men vi skjønner ikke at denne var tuftet på amerikansk evne og vilje til å være verdenspoliti. Europa erklærer all mulig støtte til Ukraina, men det er deprimerende liten vilje til å følge opp med mer konkret handling. Hvorfor kjøper vi fortsatt petroleumsprodukter fra Russland? Siden krigen brøt ut har vi kjøpt russisk olje og gass for mer enn vi har gitt i støtte til Ukraina. Hvor masseproduserer vi droner? Hvorfor legger vi ikke mye mer press på Kina og Iran om å stoppe støtten til Russland? Handelsbalansen mellom Kina og EU er rundt 300 milliarder euro i Kinas favør, men vi finner oss gladelig i valutamanipulasjon, storstilte ran av intellektuell eiendom og sterkt asymmetriske vilkår for markedsadgang uten å kreve noe som helst til gjengjeld.

Det ironiske er at dette representerer en form for kunnskapsoverføring som kommer USA til gode og er helt nødvendig for prosjektet med å gjenreise USA som produksjonsland. På samme måte som særlig Apple investerte enormt i å trene opp taiwanske og kinesiske arbeidere for tjue, tredve år siden, og med det bidro sterkt til å muliggjøre Kinas dominans i elektronikkproduksjonen. Men Trump er vel helt i lomma på fossil-lobbyen.

Dette var et imponerende oppgulp av stråmenn, projeksjoner og ad hominemer. Er det kanskje venstresidens Newt Gingrich vi har å gjøre med her? Men noen evne til å forholde deg til argumentasjonen i innlegget du teknisk sett svarer på demonstrerer du jo ikke da. ** Hva gjelder det mye snevrere temaet boligmarkedet, gjenspeiler prisutviklingen her en mangeårig underinvestering fordi prisene lenge ble holdt kunstig lave (politikk), sterk befolkningsvekst i hovedstadsregionen (politikk), og et skatteregime som sterkt favoriserer investeringer i bolig fremfor i næringslivet (politikk). Om en større andel av befolkningen hadde vært i arbeid, ville vi ha kunnet produsere flere og bedre boliger og helsetjenester, og kjøpekraften til sykepleieren din ville vært større.

Norges problem er ikke at vi har "rike" private bedriftseiere (komparativt sett har Norge snarere et betydelig underskudd på kompetente private eierskapsmiljøer), og de rikes papirformue har nærmest null å si for velstanden til resten av befolkningen (andelen til de "rikes" forbruk av bruttonasjonalproduktet er ekstremt marginal). Problemet vi har er snarere at politikerne et eller annet sted underveis har mislyktes i å realisere helt nødvendige elementer i den norske samfunnsmodellen: Arbeidslinjen og forestillingen om at "alle skal med". Dermed går stadig mer av befolkningens arbeidsinnsats, og en stadig større andel av næringslivsinntekter som heller burde ha blitt investert i ny virksomhet, med til å forsørge de som står utenfor. Det er lett å se for seg en katastrofal, negativ, selvforsterkende spiral, der skoler, universiteter og helsevesen får stadig mindre ressurser, og der vilkårene for (tilgangen til kompetent arbeidskraft, skattenivå, evne til å investere) og ytelsen til næringslivet blir stadig dårligere. Slik at en krympende økonomi må forsørge stadig flere utenforstående.

1) Begynn å trene om du ikke gjør det allerede. Ikke for å "forbrenne kalorier", men fordi det er sundt, fordi det gjør at du kommer deg ut, føler deg bedre, i mindre grad trenger å "trøste deg" med dårlig mat. Fordi trening gjør at kroppen din blir bedre til å nyttiggjøre seg av eksisterende energireserver, og fordi trening gjør at du ønsker å spise sundt. 2) Kom deg ut av huset. Appetitten fungerer helt annerledes hjemme og ute. Og se om du ikke kan finne en eller annen slags form for visjon, et mål som kan begeistre og motivere, som kan gi deg noe annet å tenke på enn mat. 3) Finn sunne substitutter for søppelmaten du spiser i dag. Noen ganger vil man bare ha noe å putte i munnen, men da går det an å erstatte chips og sjokolade med rå grønnsaker med litt eddik (ferdigvaskede, ferdigkuttede grønnsaker er en mulighet) eller smaksatt taffelvann. 4) Relater mat- og treningsvaner til andre livsmål. Tilgang / overskudd til partner / kjæreste / barn / venner / hobbyer, ytelse på jobben, mer helse gjennom livsløpet.

Nettopp. I USA opptrer ikke den katastrofale kombinasjonen av innvandring og velferdsstat. Som nyinnvandret til USA får man ikke mye gratis, annet enn en - om enn kanskje stadig mindre sannsynlig - mulighet til å ta del i den amerikanske drømmen. Det er entreprenørånd, verdensledende kunnskapsmiljøer, god tilgang på såkornkapital, lave skatter, tilgang på så vel rimelig som mindre rimelig men kunnskapsrik og ambisiøs arbeidskraft, tilgang til store markeder, etc. etc. Her i Norge syr vi puter under armene på folk, står klare med alle mulige velferdsordninger som appellerer til en helt annen kategori mennesker enn de som vil til USA. Amerikanerne har også mange ordninger for å tiltrekke seg spesielt dyktige innvandrere. Mange entreprenører i USA har innvandrerbakgrunn, men da har de gjerne allerede foreldre som er universitetsprofessorer og har doktorgrader i ingeniørfag osv. Mens innvandrere til Norge typisk er mennesker som kommer fra landsbygda i Pakistan, eller mer generelt mennesker som ikke har lyktes i eget hjemland. Men en slik innvandringsmodell ville vel ikke ha harmonert med det norske frelserkomplekset.

Det er litt vanskelig å forstå hvorfor det så desperat og iherdig forsøkes å dreie diskusjonen her over til først og fremst å skulle omhandle arbeidsinnvandring. Holder man diverse utfordringer i bygg- og anleggssektoren utenfor, tror jeg de aller fleste er veldig bekvemme både med spanske servitører, svenske frisører og sesongarbeidere fra Sørøst-Asia. Det som gjør folk ukomfortable, er å se at tallet på innvandrere og deres etterkommere fra land og regioner som hva gjelder kulturell, politisk og økonomisk organisering ligger langt unna vår egen, øker ganske dramatisk. Da virker det som resultatet veldig fort vil kunne bli både en betydelig grad av utenforskap, og et urimelig press på velferdsstatens ressurser.

Vi er vel fortsatt der at Europa har brukt langt mer på russisk olje og gass enn vi har gitt i støtte til Ukraina i denne krigen. Det er mulig man bør trekke fra russiske produksjonsutgifter i et slikt regnestykke, men det ser likevel ikke særlig bra ut.

Eventuell bistand og "altruistisk" innvandringspolitikk må først og fremst innrettes ut ifra et kriterium om kostnadseffektivitet. Ser man på demografiske fremskrivninger for Afrika og Midtøsten, virker det veldig søkt å tro at det å skulle hente selv ekstreme mengder migranter herfra, vil ha noen som helst effekt på levekårsutviklingen i disse regionene. Mens kostnaden av denne innvandringen for mottakerlandene vil gi globale negative ringvirkninger: Ingen ressurser å bruke på klimapolitikk*, og redusert legitimitet for det meritokratisk-kapitalistiske (klassisk-) liberale demokratiet på bekostning av de autoritære kleptokratiene. Bistand må være i form av hjelp til selvhjelp, ikke dagens inflasjons-, korrupsjons- og renteniststatdrivende politikk. Utdanningsstipender. Markedsadgang. Men først og fremst investeringer i regi av næringslivsaktører. Bygg solceller i Afrikas ørkener, med afrikanske arbeidere! Da vil vi få etterspørsel etter utdanning. Etter mer næringsvennlig offentlig politikk. En leverandørindustri. Og kompetente mennesker som vil kunne starte egne, nye virksomheter. * Ja, jeg er så eksentrisk at jeg er for klimapolitikk og mot (det meste av) innvandring. Men klimapolitikken må overlates til markedet, statens rolle må kun være å innføre forutsigbart økende karbonskatter og å sette opp tollmurer mot forurensende utenlandsk vareproduksjon. En ekstra bonus: De fleste av verdens drittland er store oljeeksportører. Uten disse inntektene vil den negative innflytelsen til land som Russland og Saudi-Arabia bli sterkt redusert.

Jeg er så gammeldags at jeg tror at vi som mennesker bryr oss mest om og har mest sympati for de som står oss nærmest, i forhold til familiebånd og geografisk avstand. Altså først slekt og familie, så arbeidsplass / skole / venner / nabolag og lokalsamfunn, så by, region, nasjon osv. Jeg tror også det er mest rasjonalt at vi prøver å innrette politikken vår i overensstemmelse med disse følelsene. Det er ikke helt urimelig at vi som et rikt land også prøver å bidra noe til forholdene utenfor Norge og Europa, men da må det være i henhold til rasjonelle kriterier og gjenstand for rigorøs resultatmåling, ikke basert på føleri. Men for likevel å drive litt "føleri" for egen retning, har jeg da mer tro på "hjelp til selvhjelp" i form for eksempel av markedsadgang, utdanningsstipender og investeringer i næringslivet, enn tradisjonelt paternalistisk-misjonerende bistandsarbeid, impotent kritikk av "menneskerettighetsbrudd", inflasjonsdrivende / renteniststatsfrembringende budsjettstøtte eller et asylinstitutt som vedvarende tømmer vanskeligstilte land for deres mest ressurssterke innbyggere. Jeg tror også at vi i Europa har en viktig jobb å gjøre i forhold til å demonstrere at en samfunnsmodell preget av meritokratisk kapitalisme, liberalt demokrati og en mer ansvarliggjørende / mindre passiviserende offentlig sosialforsikring faktisk er å foretrekke fremfor for det autoritære kleptokratiet. Men jeg vet ikke om et slikt prosjekt er kompatibelt med masseinnvandring.

Jeg mener de som har minoritetsspråk som morsmål? Personen du nevner vil høre med blant disse. Hvis du ønsker å bidra med bedre, mer robust og nyansert statistikk, er du hjertelig velkommen til det. Det er ingenting negativt med det å være flerspråklig. I norsk skole begynner man å lære fremmedspråk tidlig i grunnskolen.

Svaret ditt henger ikke sammen logisk sett. Jeg vet ikke om man kan ha flere "førstespråk", men man kan åpenbart ha et annet morsmål (som for øvrig åpenbart er noe annet enn "mors språk") enn norsk, og likevel beherske norsk godt nok til at man ikke trenger / vurderes ikke å trenge spesialundervisning.

Jeg tenker minst mulig på temaet innvandring, men ja, jeg skulle ønske vi hadde ført en enormt mye mer restriktiv innvandringspolitikk, og i en helt annen grad lagt langsiktighet og bærekraft til grunn som grunnleggende premisser. Det sporet vi er på nå virker å være garantert å medføre at spennet og omfanget og omkostningene av alle mulige slags innvandringsproblemer vil gå til himmels. Utenforskap. Kriminalitet. Og en enorm ekstrabyrde for en stat og et samfunn som allerede står overfor monumentale utfordringer. Ikke minst kan jeg ikke annet enn å oppleve en utvikling der en stadig større andel av skolene i Oslo og Norge har stadig større andeler av minoritetsspråklige elever (vanskelig å finne oppdaterte tall for dette, men i Oslo tror jeg over halvparten av skolene har mer enn halvparten med minoritetsspråk som morsmål), som rimelig hjerteskjærende.

Vi har vel knapt vunnet mot Spurs siden seilskutetiden? Så har absolutt ikke troen i dag! Skulle gjerne ha sett både Casemiro og Ugarte på midtbanen fra start, og heller latt Mount komme innpå ut i andre omgang.

Blir ikke seier uten Roguire på topp.

Jeg vet ikke noe om hva slags biler du eier, kjører eller planlegger å kjøpe. Innlegget jeg skrev brukte den grammatiske formen "generisk andreperson" til å adressere enhver som fortsatt vurderer å kjøpe Tesla i 2025, men ja, da du karakteriserte et uttrykk for at individuell boikott er fåfengt som "flott", opplevde jeg et behov for å reagere på et så tafatt moralsk kompass.

Det er ikke bare Musk som er grunnen til at vi skal boikotte Tesla. Grunnen til at vi skal boikotte Tesla, er også at vi skal støtte Norges og Europas økonomi, ikke det drittregimet her: Og nei, det er ikke en god idé med statlig initiert boikott. Det blir det bare handelskrig av. Og jo, det at andre mangler ryggrad og tar dårlige valg, gjør ikke at det er fritt fram for deg å gjøre det samme. Dere som kjøper Tesla i 2025 er tapere.

Vi har jo allerede mange hundre tusen i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidsstyrken. Ville det ikke vært mer rasjonelt å prøve å "reintegrere" disse? Selv tror jeg at innvandring kan være positivt, og jeg treffer ofte hyggelige innvandrere i mitt dagligliv. Men vi må erkjenne at det er enorme forskjeller i lynne, i arbeidslivets krav og i samfunnsstrukturer mer generelt mellom Norge og mange av de ikke-europeiske landene som har stor migrasjon til Norge. Norge er et kunnskapssamfunn, og Oslo-regionen, der de fleste innvandrerne slår seg ned, er en kunnskapsøkonomi. Vi begynner etter hvert å få veldig mange innvandrere som har dårlige forutsetninger for å lykkes i det norske arbeidslivet. Og den norske velferdsstaten ble utformet før innvandring var et tema. Den er ikke designet for å håndtere masseinnvandring.

Det er ikke noe vits med symbolpolitikk nå. Det fremstår bare som impotent og ynkelig furting, som en manglende evne til å ta inn over seg de nye realitetene. Amerikanerne må gjerne få levere inn tilbud til anbudskonkurranse. Vi må bare formulere konkurransegrunnlaget slik at de amerikanske tilbudene ikke kan vinne. Med Trump-regimets takknemlighetsgjeld til Russland etter 2016-valget, og den mer generelle MAGA-beundringen for Russland bør det jo være helt åpenbart at amerikanske leverandører ikke kan tilfredsstille noen slags kvalifikasjonskrav i en anbudskonkurranse for militært utstyr til Europa.