Veldig betenkelig situasjonsbeskrivelse som presenteres over her må jeg si. Det virker klart at Europa må mangedoble forsvarsinvesteringene nå, men det er vel få tegn på at noe slikt er i ferd med å skje. Da kommer vi fort dit at det landet som er mest villig til å kjempe må overgi seg til russerne, og at Europa står overfor en russisk krigsøkonomi og et betydelig anfall erfarne soldater som nå vil være frigitt fra "spesialoperasjonen" i Ukraina.
Hvis Kina i tillegg finner ut at det vil gå tiår før de vil få en bedre mulighet til å innta Taiwan nå som USA er preget av kaos på hjemmebane og har mer enn nok med Ukraina og Gaza, kan dette fort bli prekært for Europa - for da blir det neppe mer Ukrainastøtte fra USA hva enn som hender i politikken der.
Skjer det noe på EU-nivået, eller er forsvarspolitikken helt overlatt til enkeltlandene?
Og hvem er egentlig forsvarsministeren vår, Bjørn Arild Gram? Han virker å være en lettvekter, med null erfaring fra utenriks- og forsvarspolitikk, og kun seks måneders fartstid som statsråd før han ble forsvarsminister noen måneder ut i Ukrainakonflikten.
Når det gjelder produksjonen av artillerigranater i Norge mer spesifikt, er håndteringen fra regjeringen den verst mulige: Det er blitt lovet ordrer og investeringer, men summene er veldig små. Enda verre er løftene er vage og oppfølgingen virker å være uklar, og med det havner industrien i en umulig situasjon sett fra et kommersielt ståsted: Hvem vil foreta en investeringsbeslutning når man vet at det kanskje vil komme mer penger fra offentlig hold?