Alvorlig

Hva får deg til å tro det, egentlig?

Jeg har brukt mye tid på å bearbeide og føle på smerte opp gjennom årene, både med og uten musikk. Vel...mest med, da. Som regel alltid med.

Du har skjønt det...

Jeg lar dette siste spørsmålet stå litt åpent, for jeg vet ikke så mye om hva du har bearbeidet og/eller ikke, men jeg vil ihvertfall si at du må gi menneskene en sjanse. Vi er mange fordi vi skal finne hverandre. Musikken er også et produkt av følelser - de skal på trykk, sånn som bøkene vi leser og sånn som klemmene vi gir. Det skal ut, det er noe som er inni oss. Noe som vil gi uttrykk, men også noe vi vil ha inn til oss, noe vi kan forene oss med og finne nærhet og kjennskap til.

Jeg tror du vil finne lykke i kjærligheten til andre mennesker også en dag. Kanskje det att på til blir med en som har samme musikksmak som deg? Stol ikke på musikken, den kan ikke elske deg tilbake. Du kan elske den og føle deg elsket, men da er det du som elsker deg selv og de følelsene du får av den. Med andre ord ei god startgrop... men ikke tro at musikken alltid vil være der for deg. Hva om du ble døv, for eksempel?

Da ville du sannsynligvis trenge andre mennesker enda mer. Så ta vare på menneskene du har rundt deg og la den positive energien din skinne.

probin: Da vrir du på nesa hennes som om det var volumknappen. River i ørene hennes som om det var venstre og høyre høyttaler du skulle plassere ut i rommet. Og så sier du "SKRIK, KJERRINGA MI!"

Er vel mye enklere å elske musikk, selv kan musikk jeg liker få meg i et så humør at jeg føler meg beruset. Har hatt kvelder hvor folk har sagt at jeg var ganske full, uten at jeg har drukket noe. Er litt merkelig, men snakket med en kokk igår. Han sa at sex, god mat og god musikk utløser samme hormon, så kan ha noe med det å gjøre kanskje.

Og jeg som både liker å ha sex, spise god mat og høre på god musikk... kan jeg bli overjoyed?

Vil opplyse eventuelle nykommere i debatten her om følgende:

Dersom du mener homofile ikke skal få adoptere er du helt automatisk homofob, hatsk og baserer dine uttalelser på vage argumenter (om du har noen argumenter i det hele tatt, da...)

Dette til din opplysning!

Vel bekomme!

Nå er det slik at jeg også har erfaring. Både som den som går på kafé med andre venninner under et forhold med en annen jente, går ut på byen med dem, ser film med dem og generelt omgås med dem. Jeg har aldri i mitt liv vært utro, men jeg har blitt bedratt selv. Og de gangene jeg har akseptert det at de jeg har vært i forhold med har fått omgås med andre gutter - så har jeg tenkt som så at jeg skal stole på dem.

Ingen grunn til å være mistenksom.

Hvorfor?

 

Er de utro, så er de utro. Da kan man ikke stole på dem. Tillit i første omgang til det motsatte er bevist. Ingen grunn til å være anstrengt, anspent og mistenksom. Det ødelegger tilliten - og dermed forholdet - i seg selv.

 

Så har du jo ikke blitt bedratt selv... og da kan du umulig si at du har noe som helst erfaring. Er også helt feil med at de er "dårlige personer" hvis de er utro når man nesten selv har lagt opp til det.

Du må ha blingset noe et stykke på veien, for jeg skreiv at jeg HADDE blitt bedratt selv...

Jeg har aldri vært utro, men kunne _lett_ ha vært det. Hver eneste "jentevenn" jeg har hatt har endt opp som en potensiell kjæreste. Det er rett og slett slik følelsene mine er bygd opp. MEN, i motsetning til de fleste andre som ikke er like heldige, så er jeg fullt klar over dette. Dvs jeg kan forhindre at jeg begår utroskap ved og ikke sette meg inn i en situasjon der følelsene tar overhånd.

Det kunne jo lett jeg også ha vært, men hvorfor skulle jeg det, når fristelser smaker like godt - i noen tilfeller bedre - og så gir de ikke noen dårlig bismak heller før man håver innpå.

Vi ser ut til å være i en litt lik situasjon på mange måter, men følelsene kan ikke overstyre fornuften hvis de ikke er virkelige. Noen ganger trenger man å undertrykke følelser, da ikke alt er så spontant og impulsivt bygd opp i livet. Tillit lar seg for eksempel ikke forene med det, og heller mer til fornuft, men er samtidig også emosjonelt initiert.

Har du noengang hørt uttrykket "det vil være krig så lenge det finnes mennesker"? Jeg foretrekker heller å ha et negativt menneskesyn, for heller å bli positivt overraska en gang iblant, enn å ha et positivt menneskesyn som fører til at jeg vil bli skuffet hele tiden.

Jøss, du har jo i bunn og grunn satt deg en slags forventning til verden som du selv ikke ser er en selvoppfyllende profeti. Og på toppen av det hele vil et negativt menneskesyn som du jo har også føre til enda et negativt menneske på statistikken i seg selv. Vanskelig å se seg selv utenfra.

Hva om du hadde et positivt menneskesyn? Da ville du jo gjort verden litt mer positiv selv, og så måtte du bare tatt til deg skuffelsene. Men positivitet har en tendens til å smitte det også. Merkelig nok skjønner ikke folk dette.

Kort og konsist: du legger opp til forventningene dine. Verden er negativ fordi du ser den slik. Skuffelsene vil kanskje ikke bli store dersom du går i konstant forbannelse - men er det verdt det?

Livet er langt, lykken er kort.

Salig er den som tør gi den bort.

Det er ikke noe annet å utsette kritikk på her enn måten Pricks og Bear^ argumenterer på, da de vrir og manipulerer og misforstår med vilje hva som blir sagt i debatten. Det er destruktivt for debatten og ødelegger faktisk hele greia. "Kritikk av heterofile" blir til "kritikk av homofile" og stråmennsargumenter som "det er ikke rart at homofile blir mobbet når man ser holdningen folk har ovenfor homofile her inne" og "homohets er visst lovlig, men ikke rasisme" tyder alt på en fundamentalistisk holdning til homofile.

Flaut.

Ja, jeg gir opp. Dere vinner!

Jeg dro "perfekt" på banen, men det var ikke ment som at alle heterofile fungerer perfekt sammen. Det var at naturen fungerer perfekt da, da menneskene reproduserer og noen av dem faktisk fungerer som kjernefamilier. Saken er den at det fra tidenes morgen har vært slik - og gudene vet hvorfor - at vi kan reprodusere dersom vi er en mann og en kvinne.

Dette har i mine øyne fungert perfekt. Ikke enkelttilfeller det er snakk om her. Ikke statistisk sett heller. Nei, det at noe som faktisk er grunnleggende funksjoner fra naturens side mener jeg er såkalt perfekt, selv om det perfekte er en utopisk forestilling. Et virtuelt begrep som er uoppnåelig i praksis. Men sett fra naturens egen side er den nok perfekt, da det er vi mennesker som definerer det imperfekte og perfekte. Det er tross alt VI som setter definisjonene og standardene her. Men naturen har etter all sannsynlighet satt oss ut i den, skal vi tro på Darwin og co.

Vel, dere har rett!

Jeg burde innsett det for lenge siden:

Mannfolk som puler hverandre i ræva er flinkest til å gi pupp og skifte bleier! De er også flinkere til å oppdra barn generelt. At jeg ikke tenkte på at alt annet er gammeldags...

Dette gjelder selvsagt også feministiske lesber. Ingen er bedre til å oppdra barn enn dem, for det kunne jo hende at barna selv ville videreføre livet. Noe som for mange er meningen med livet selv.

Og selvsagt - ikke la oss glemme at på veien mot normalisering av homofile, må vi også legitimere all kritikk av heterofile som ensbetydende med kjedelige og gammeldagse! Hallo, azz!

Nei, klemz og koz og kudoz til dere!

Jeg gir meg helt og holdent i denne debatten og synker sammen i nederlag. For her har jeg jo ikke kommet med argumenter, kan skjønne! Ikke et eneste faktisk - noe som kreves for å holde en diskusjon gående - rart at jeg likevel har fått mange svar, men det kan så være... gudene vet hvorfor det skjedde også... det er jo et mirakel.

Kos dere videre i denne konstruktive diskusjonen! Meningen med livet er neppe å føre det videre og la andre få denne vidunderlige muligheten til å OPPLEVE LIVET, som jo faktisk er grunnlaget for alle opplevelser, følelser og ja... FAKTISK ALT!

Uten et liv har man ingenting.

Uten livet er man bare foreviget i uendelig ikke-eksistens. Det er visst slik vi vil ha det, så la de homofile adoptere de siste mennesker som blir født på jorden. Så er vi endelig ferdige med vår misjon her på jorda. Kan vi i det minste la DYRA få leve videre?

Sistnevnt var et retorisk spørsmål.

Takk og farvel! Og husk å vis respekt for de normale homoene som ikke er noe som helst annerledes enn oss! For å statuere eksempler må dere gjerne ansette flere av dem som programledere og promotere mer sminke for menn! Kyss minst en homo til dagen, hvis ikke er du hatsk og full av fordommer!

Hilsen en som har forstått det

Nei. Det jeg mener er at hvis m+k er den perfekte kombinasjon, hvorfor er det da "avvik" i form av homofili, og hvorfor er det da så mange (m+k) som feiler i ekteskap, barneoppdragelse, sosialt, psykologisk, etc etc. Jeg er enig i at m+k fungrer godt, men perfekt er et ord jeg absolutt ikke vil bruke iom. det ikke gir mye rom for feil.

Du også, kittiecat...

Hva er greia med dette "perfekte" fiktive heteroparet som blir dratt inn i diskusjonen? Det er ubegripelig hvor mye som skal lires av med her fra ende til annen... blir svimmel av å høre denne debatten gi så jævlig ekko og bare se hvordan den stagnerer helt. Ingen vei videre, tydeligvis. Hva da "perfekt"? Si meg hvor faen du tar det fra - det er jo helt villt å begynne å snakke om utopiske tilstander for å få frem et reelt argument imot dette stråmannsargumentet.

Jeg synes det blir like håpløst som å si f.ex. at de som produserer Volvo er bedre egnet til å kjøre Volvo ifht. de som ikke produserer Volvo..

Den som har laget nøyaktig akkurat det eksemplaret av en bil for hånd, for eksempel (det er ikke snakk om biler her, barn, men anyways - la oss ta ditt morsomme eksempel)... den vil nok kjøre akkurat DEN bilen som han har lagd for hånd bedre enn f.eks. en som bare liker sykler og aldri kunne tenke seg å kjøre en bil.

Dette blir det mest relevante vi kunne komme med når ditt eksempel.

Kan det tenkes at kittiecat mente at heterofil tiltrekning ikke er mulig for alle som én, og på denne måten, per definisjon, ikke er perfekt - og således aldri har vært perfekt?

Du, cuadRo..?

Ta åsså spar meg for hysteriet. Og så er det jo sånn at når du synser slik om hva kittiecat EGENTLIG mente, så er du ikke et hakk bedre enn noen som helst. Hvorfor du maser om "perfekt" vet jeg ikke.

Hvorfor må man argumentere slik at "heterofile er ikke perfekte"? Derfor kan homofile være bra foreldre, fordi heterofile "ikke er perfekte"? Jaha? Javel?

Herregud, jeg blir tafatt.

Vi snakker om kjønnsorganer og vi snakker om narkomane barnemishandlere av heteroforeldre. Ja, vi snakker om at de heterofile er ikke perfekte. Hvorfor er de ikke perfekte? Burde ikke det bety at vi trenger mange flere homser, siden de heterofile krangler, er narkomane og har utovertiss og innovertiss?

Faen, det er flaut å diskutere med mange av dere altså. Det er nesten så jeg sitter her og skjems på deres vegne når dere kommer med slike argumenter. Helt dødfødt, altså. Nesten litt grotesk idiotisk, om jeg får si det mildt.

Toppen Bech!?

Hahahaha! Vulgært!

Hvordan mener du disse er adskilt? Da mener jeg ikke evnen til forplantning, men at det faktisk skjer. For det er jo det det er snakk om her: at noen ønsker seg barn og skal ha det, ikke at de bare har muligheten.

 

For meg er elskov en akt i kjærlighet, samtidig som at forplantning skjer ved å elske. Dermed ser jeg det vanskelig å adskille, da intimitet på denne måten også er en form for kjærlighet.

 

Hvordan jeg mener kjærlighet og reproduksjonsdelen er adskilt? Fordi jeg mener det er mulig å ha kjærlighet til noen selv om man ikke kan produsere et barn sammen.

MEN BARN ER JO INNI BILDET HER!

HALLO!?

Jeg er synes det er positivt å inkludere alle i fellesskapet, og spesielt når det bare kommer til et så lite "avvik" som legning, så ser jeg ikke noen grunn til at de med homofil legning ikke skulle være normale. De fleste er tross alt normale og vanlige mennesker.

Så kutt ut med en gang å la det stå på om noen er "normale" eller ikke da. Da vil alt normaliseres, da betegnelsen i seg selv krever en motsetning; altså det "unormale".

Dere går i deres egen felle.

Hunden som biter seg i halen.

Etc.

Homofile krangler nok de også ja. Det jeg siktet til var utsagnet om at mann+kvinne konstilasjonen har fungret perfekt i alle år. Hadde mann+kvinne vært perfekt hadde det ikke vært avvik.

Du mener at homofili eksisterer fordi menn og kvinner har kranglet sammen i mange år?

Tissen er tydeligvis alfa omega her. Så sant som man ikke tror at det er andre faktorer som er avgjørende hvorvidt er barn skal ha en "bra" oppvekst da?

Tissen betyr jo ingenting her.

Jeg skjønner ikke engang hvorfor noen drar det frem som et poeng... jeg synes jeg hører de blærete barnestemmene til debattantene her på forumet:

"Jasså, så innovertiss og utovertiss gjør et par til bedre foreldre enn to utovertisser? Æhæ? Jasså ja?"

Spar meg...

Går det an å få det mer primitivt?

Vel, nå har jo også homofili/homosex eksistert i all tid, så da er jo dette også er tradisjon? Gode tradisjoner videreføres, dårlige tradisjoner dør ut Hadde homoseksualitet ikke vært ment å skulle eksistere blant mennesker, hadde vel "fenomenet" vært utradert for lenge siden?

Ja, ok. Så er det vel kanskje ikke like mange som sørger i påsken og går i kirka og alt det der, som det er de som feirer jul. Dette er tegn på to tradisjoner hvor den ene tydeligvis er mer populær enn den andre og har overlevd bedre. Hvorfor, hvorfor? Ånei, ånei...

Homoseksualitet har ikke noe for seg reproduksjonsmessig. Og når vi først snakker om BARN i denne debatten er det derfor et essensielt poeng å ta med seg.

Har ikke dette blitt tilbakevist flere ganger allerede? Det finnes mange mennesker der ute som har vokst opp uten en far eller uten en mor.

Nei, det har ikke blitt tilbakevist.

Det har blitt motsagt, som en trassig liten 3-åring som ikke får iskrem i butikken av mammaen sin.

Ja, det stemmer! Finnes mange mennesker der ute som har vokst opp uten en far eller ei mor. På skolen var de som regel "problembarna". De havnet oftere i trøbbel enn andre barn. I tillegg var de også mer ensomme og uregjerlige.

Så når noen blir undertrykt så markerer de seg fordi de føler skyld?

Både ja og nei.

De føler seg såklart undertrykt. Det er vel egentlig den mest korrekte beskrivelsen av definisjonen. Det går ikke an å undertrykke noen uten at de føler at de er undertrykket selv. Det er en slags toveis.... eh... kommunikasjon(?) i mangel av bedre ord.

Så hvis jeg begynner å banker deg hver eneste dag, så stempler du deg selv som annerledes pga. skyldfølelse fordi du vet at du er annerledes enn meg? Hvis du markerer deg ved å si: "Slutt å slå meg for faen!", så er det fordi du føler skyld over at du er annerledes enn meg?

Nei, nå klippet du vekk A og fikk B til å gå til F. Prosessen burde vel vært slik: A-B-C-D-E-F?

Det du kunne sagt var at du banket meg hver eneste dag, fordi du og resten av gjengen så på meg som annerledes. Du følte derfor det var legitimt av deg å banke meg, pga. din fremmedfrykt og støtte i janteloven. Jeg, på min side, kunne si "Slutt å slå meg!" og med det mene det nøyaktig slik jeg sa det. Jeg kunne følt meg undertrykket, men det hadde vært min reaksjon på det. At du banket meg, betyr ikke mer enn at du banket meg. Det er handlingen, undertrykkelsen er en følelse som krever god innsats av meg selv. Jeg kan velge å ikke være et offer. Jeg kan si ifra eller gjøre hevn, på den riktige måten som får deg til å slutte.

Hvis jeg derimot går ut med en stor fane i 17. mai-toget hvor det står: "JEG ER UNDERTRYKKET, SLUTT Å SLÅ MEG!" Så er det kanskje ikke så hensiktsmessig.

Hvem har sagt at homofile er feilfrie?

Det mange her sier, og kommer med dokumentasjon på, er at homofile er like (merk deg dêt ordet) egnede til å være foreldre som heterofile.

De tillegges mer positive egenskaper og stilles i bedre lys for å tildeles kredibilitet som potensielle adoptivforeldre. Tendensen er gjennomsyrende i hele denne debatten. Kan du nekte for det?

Jeg vet ikke hva disse vil med dokumentasjon på både det ene og det andre. Men denne type pseudovitenskapelig forskning og subjektiv vurdering skrevet ned på et papir så det ser formelt ut, ja det treffer rett og slett ikke ei eneste nerve hos meg.

Noen gang tenkt på at det er mennesker bak musikken som skaper følelsene du får?

 

Absolutt, og jeg vet også hvorfor jeg ofte ender opp med å glorifisere musikere, nettopp fordi det er dem som skaper dette som treffer meg midt i hjertet. Likevel kan de aldri måle seg med musikken de lager. De skaper noe langt større enn seg selv.

Hvilket bringer oss til et nytt nivå av diskusjonen og kaster ut et viktig spørsmål i lyset:

Går det an å skape noe som er større enn deg selv?

Vi bruker oss selv og våre følelser som inspirasjon. Et liv kan brukes til å skrive dagbok av, dag for dag. Eventuelt en roman. Sånn sett har vi alt vi trenger inni oss selv, men det er et spørsmål om å åpne seg for å gi og ta.

Altså servere og motta.

Noen er flinkere på å gi, andre på å ta. Noen mestrer begge disse finurlige kunstene, som egentlig alle kan lære seg å gjøre. Det er mye avhengig av oppvekst og miljø, hvordan man er innstilt til dette, men ingenting er uforanderlig - det er bare den rette innstillingen som trengs.

Hmm. Her mistet du meg litt.

Altså, jeg vet jo at jeg antagelig oppfatter og bruker musikk på en langt mer emosjonell måte enn mange andre, og at dette gjør at jeg knytter enorme følelser til den. Og jeg har også en ganske grei forståelse av hva det er i meg som gjør at det er slik. Kort fortalt har musikken alltid vært der, og menneskene aldri.

Nå syns jeg du fordømmer svært. Menneskene må jo på mange måter ha vært der for deg i helt andre sammenhenger enn å nødvendigvis gi akkurat den type kjærlighet du kanskje sikter til? Dersom et menneske har sviktet deg, må det jo i utgangspunktet bety at dere hadde en følelsesmessig relasjon til hverandre. Hvis ikke hadde du ikke kunne opplevd sviket engang. Enig?

Musikken er en måte å prosjektere ut sine følelser på. Eller budskap, men det ligger jo følelser bak de også. Den har alltid vært der fordi følelsene alltid har vært der. Det er ikke alltid lett å sende ut følelsene slik man ønsker at de skal mottas, og det er ikke heller alltid så enkelt å være målrettet. Noen ganger fordi man elsker flere enn bare en, andre ganger må man prioritere (selv om man har aldri så lite lyst og helst vil gjøre alle til lags), og andre ganger igjen tør man kanskje ikke å vise følelser.

Men det er min historie, og hvordan jeg er formet. Derfor lurer jeg på om andre har samme forhold til musikk, og i så fall hva de selv tror er grunnen til dette. Jeg har jo en viss anelse om at det er litt unormalt.

Jeg har samme forhold til musikken, men et annet forhold til mennesker tydeligvis. Sånn sett tror jeg det avgjørende er hva slags innstilling du har til mennesker. Kanskje det er bitre erfaringer som har gjort deg uimottakelig? Det er sånn sett bare å åpne seg og prøve på ny - sånn er det for alle, og så blir alt relativt etterhvert. De med mange menneskelige relasjoner bryter lettere når først det ene båndet ryker, mens de med få bryter ikke like lett da de er mindre overfladiske. Når alt kommer til alt er det snakk om prioriteringer uansett.

Ikke prioriter bare musikken. Den vil gjøre deg ensom den også.

Ja, jeg tror da det. Av og til hører jeg på musikk som forsterker smertefølelsen også. Jeg tror det kan ha en viss terapeutisk effekt, men det er bare en teori.

Mye sier meg at du ikke aksepterer smerten, men at du fornekter den og at du distanserer deg fra selve smerten. Det er erfaringene dine du har ankret i deg som gjør at du trenger den terapeutiske effekten som musikken har på deg, men du kan nyte disse terapeutiske effektene uten å måtte henvende deg til de triste erfaringene og nederlagene også.

Terapeutisk effekt har den definitivt.

Det gjelder også for oss alle.

Krisesentrene skal nok ikke bli arbeidsledige i fremtiden, dersom man skal ta på alvor enkelte av utsagnene om kvinner som her kommer fram ...

 

Jeg sier ikke at noe her har advokert vold mot kvinner, men holdningene til kvinner, meningene om hva kvinner tenker, og meningene om hva menn bør si og gjøre, er typisk for det som ligger til grunn for kvinnemishandling.

Godt poeng...

Uansett - It's a man's world!

Ahh, den evindelige kampen mellom kjønnene.

KRIG! NÅ!

Tradisjoner er på mange måter riktige. De fungerer, de har et formål.

At de har et formål og fungerer for dette formålet betyr ikke at formålet kan forenes med vårt moderne samfunn.

Her er det snakk om tradisjoner som fremdeles har godt fotfeste i vårt "moderne samfunn". Fremdeles har gutter sex med jenter. Utrolig, tenker nok du, hvordan noe så gammeldags fremdeles kan bestå.

Fordi mange rakker ned på homofile den dag i dag, og da får mange homofile behov for å markere seg.

Det har ikke noe med deres egen feil å gjøre? At de stempler seg selv som annerledes pga. skyldsfølelse fordi de VET GODT at de er annerledes enn heterofile?

Jo, det har alt å gjøre med fordommer, ignoranse og trangsynthet. Reagerer man med avsky på at homofile ønsker samme rettigheter som andre mennesker, er det nettop det man er.

Hvorfor legge skylden på samfunnet og glorifisere homofile i et slags uskyldig og purifisert rent bilde? Er de stakkare?

prat

 

Men alt er ikke "ok". Spesiellt ikke med de som aldri har vært fruktbare. Enkelt å greit. De har ikke en sjans i havet å mikse sine gener til et nytt avkom.

 

 

Hvis jeg leser gjennom tråden (en gang til) vil jeg da finne en konkret underbygging av følgende:

 

- At et barn er avhengig av en far og en morsrolle hvor den ene forelderen må ha guttetiss og den andre jentetiss.

- At disse rollene ikke kan dekkes av to personer med lik tiss

 

Jeg håper du ikke bare kaster bort tiden min, men jeg kommer til å lese gjennom tråden på nytt.

Hva har tissen med saken å gjøre?

Dette beviser bare at dere pro-homo-adopsjons-folk ikke har bedre å komme med.

Og naturen sier meg at mann og kvinne er skapt for hverandre og at de derfor også kan reprodusere sammen, slik at det blir enda flere menn og kvinner.

Når det kommer til reproduksjonsdelen er jeg enig i at mann og kvinne er som skapt for hverandre. Når det gjelder at mann og kvinne er skapt for hverandre, sett bort fra forplantningsprosessen, er jeg ikke nødvendigvis enig. Jeg mener også at en mann+mann eller kvinne+kvinne kan være som skapt for hverandre. Dette bygger jeg på kjærlighet, ikke forplantingsevnen.

Hvordan mener du disse er adskilt? Da mener jeg ikke evnen til forplantning, men at det faktisk skjer. For det er jo det det er snakk om her: at noen ønsker seg barn og skal ha det, ikke at de bare har muligheten.

For meg er elskov en akt i kjærlighet, samtidig som at forplantning skjer ved å elske. Dermed ser jeg det vanskelig å adskille, da intimitet på denne måten også er en form for kjærlighet.

Menneskeheten ønsker ikke å stemple homofile. Menneskenheten ønsker helt tydelig å bli mer tolerante og akseptable ovenfor homofile og er i ferd med å "normalisere" bildet de har av de. Dog med unntak av noen individer og land såklart.

På hvilken måte synes du det er positivt å normalisere homofili? Kan ikke noe være spesielt og samtidig akseptert?

Synes jommen det har vært mye rart opp gjennom klodens historie som tilsier at det langt i fra har fungerert "perfekt".. ;o

Homofili som legning var en gang en av de som ikke fungerte perfekt, da forplantningsevnen aldri har vært tilstede der. Hvor er forskjellen på relasjoner mellom mennesker, altså heterofile versus homofile, hvis det er det du sikter til? Krangler ikke homofile?

Er det noen her som da ville ha blitt frustrert over at denne gutten vokste opp med to kvinner og ingen menn i hjemmet sitt under oppveksten?

Gutten selv, kanskje?

For å vri litt på det; har du lyst å si til foreldreløse barn at på grunn av gammeldagse verdier må de nok bare vente enda litt før vi finner et trygt hjem med foreldre som kan gi de ubetinget kjærlighet?

Aha! Så nå er det DET som er det gode argumentet her: at det er MANGEL på heterofile adoptivforeldre?

Det er tross alt mange mange flere foreldreløse barn i både innland og utland enn det er adopsjonsvillige heterofile par.

 

hva er viktigst egentlig?

At barnet har det trygt og godt og får en far og ei mor, siden det mangler i utgangspunktet.

Mener du at homofile skal ligge med mennesker de ikke er tiltrukket av? Det er ingen rett å ha barn, men heterofile har lov til å adoptere, single mennesker kan si de er heterofile. Hvorfor skal ikke homofile ha lov til å adoptere? Det er ingen ting som tyder på at det utgjør noen viktig forskjell for barnet. Jeg mener at du presenterer en mening om barn og homofile som ikke er sann.

Jeg mener ingenting om hvem homofile skal ligge med. Det er deres sak og jeg driter vel i det.

Det som er hovedproblemet her er ikke at de er homofile disse adoptivforeldrene, men at de er av samme kjønn, da et barn trenger en far og ei mor.

Se hvor mange som kjenner seg igjen, trådstarter!

Dette burde jo veldig klart fortelle deg at du ikke er alene. Jeg kjente meg også igjen i det hun jenta på 22 ovenfor meg skreiv. Vær motivert! Verden venter på deg, trådstarter!

trusefar kom med mye bra her

Trådstarter:

Du har ingenting å tape på å ta initiativet. Spesielt ikke dersom du har drukket. Da har du jo en "unnskyldning". Viktigste er å ikke være usikker, men bare fyre løs. Si det du vil og virke selvsikker!

Det første du må gjøre er å si til deg selv at den negative energien du utstråler (JEG VET HVORDAN DETTE ER), skal vekk! Gjør deg så bevisst på det - ikke bare TRO det - du må VITE - at den negative energien du utstråler forsvinner! Den ER ikke der lengre - skjønner?

Enkel måte å gjøre dette på:

-En situasjon du kommer i godt humør av. Enten det skjer eller det er noe du mimrer eller tenker tilbake på. La denne følelsen være vedvarende. Dediker hele dagen din til denne opplevelsen. Gå i sus og dus og gled deg over dette! Se så hvor POSITIV utstråling du får og hvordan du tiltrekker deg andre mennesker!

God helg!

Ja, klart det. Jeg har lyst å pule alle jenter siden jeg ikke er homo. Hver gang jeg sier hei til ei jente, hver gang jeg møter kvinnelige kollegaer, og hver gang jeg ser fremmede kvinnfolk gå forbi på gaten.

'

 

Du kan da virkelig ikke stemple deg selv som et avvik bare fordi alle kvinnene rundt deg er stygge?

 

Jeg skjønner meg ikke på dere som svarer her...

dere må være noen sjalu stakkarer...

 

Ingen eier noen. Alle kan ha venner.

Samme om det er av motsatt kjønn.

OK?

 

Nei. Vi har erfaring skjønner du

Vær mer useriøs. Øynene mine gjør vondt.

For det første: Jeg har mange kvinner rundt meg, på jobb og venner. Jeg vil si at de fleste av disse kvinnene er pene å se på, noen er faktisk vakre, noen er nydelige. Jeg har problemer med å se på ei jente som stygg, da det ordet faktisk ikke er spesielt brukende hos meg med mindre det dreier seg om et virkelig ille og ekstremt tilfelle.

Nå er det slik at jeg også har erfaring. Både som den som går på kafé med andre venninner under et forhold med en annen jente, går ut på byen med dem, ser film med dem og generelt omgås med dem. Jeg har aldri i mitt liv vært utro, men jeg har blitt bedratt selv. Og de gangene jeg har akseptert det at de jeg har vært i forhold med har fått omgås med andre gutter - så har jeg tenkt som så at jeg skal stole på dem.

Ingen grunn til å være mistenksom.

Hvorfor?

Er de utro, så er de utro. Da kan man ikke stole på dem. Tillit i første omgang til det motsatte er bevist. Ingen grunn til å være anstrengt, anspent og mistenksom. Det ødelegger tilliten - og dermed forholdet - i seg selv.

Piece of cake thinking.

Piece of cake doing.

Eat some cake. It's good.

Mennesker er impulsive, delvis urasjonelle, og sterkt følelsesmessige vesener. Spesielt kvinner! Så hva får deg til å tro at følelsene ikke kan forandre seg når de blir utfordret? Har absolutt ingenting med sjalusi å gjøre, det er bare slik vi mennesker er.

 

Det vil ALLTID være en person der ute som passer bedre sammen med dama di enn det du selv gjør. Av en befolkning på 6 milliarder er man slettes ikke unik.

Du høres brent og bitter ut.

Fordi om ditt syn på hele verden er slik, så er ikke hele verden sitt syn slik. Og hele verden er ikke slik at det samsvarer med ditt syn på det heller. Her er det du som har hatt dårlige erfaringer og utelukkende ikke klarer å se annet fordi du føler deg komfortabel med denne defensive holdningen.

Og det skal du selvsagt få lov til!

Gawd, så full verden er av oversjalu mennesker!

Elsker dama di deg, elsker hun DEG. Er det deg hun vil ha, er det DEG hun vil ha.

Da spiller det ingen rolle hvem hun drikker kaffe med.

Ene exen min ble bedt på film til en kollega jeg visste likte henne. Go ahead, sa jeg. Etter filmen kom hun og sov hos meg. Problemet er oppkonstruert og ikkeeksisterende, det er dama du stoler på, ikke den andre fyren. Og det holder, når dama er til å stole på. Er hun IKKE til å stole på, og er utro, well, da er du better off at du fant det ut nå og ikke når dere har unger. Win-win.

 

Jeg har selv mange venninner, single og opptatte. Hadde ei dame prøvd å hindre meg i å treffe dem, måtte hun ryke og reise.

Jeg er dog realist, og vet at det finnes mange sjalu mennesker der ute, tar konsekvensen av det - og klargjør alltid før jeg går inn i et forhold at sjalusi er fullstendig uaktuelt.

Hundre prosent enig med deg, toth!

Ikke noe mer å si

Ja, det er vel snakk om musikkens evne til å utløse følelser. Men det er likevel ikke sånn i min verden at noe menneske har klart å utløse de samme følelsene hos meg. Klart jeg har vært glad i andre mennesker, men aldri en så intens glede, eller kall det gjerne kjærlighet, som jeg har til de beste sangene.

Noen gang tenkt på at det er mennesker bak musikken som skaper følelsene du får?

Musikken er kun et hjelpemiddel. Det kunne også vært en klem. Alt kommer ned til hvordan du mottar musikken eller klemmen. Det er kanskje ikke like mye deg selv det står på, men du tar fremdeles imot. Du er sluttbruker av følelsene.

Så hvis musikken da er et verktøy, så kan man også si det sånn at det er vanskelig å slå inn en spiker med knyttneven. Hammeren fungerer bedre, og du kan få en bedre opplevelse av kjærligheten du beskriver ved hjelp av musikken. Men det som er tingen er at det ikke alltid trenges en spiker for å bygge. Noe bygges med hendene også, f.eks. sandslott. Og hvis du er i samme tankekretser som meg nå, i samme tankenes nabolag, så skjønner du også at et sandslott raser lettere sammen enn det man bygger med hammer og spiker...

For metaforenes skyld.

Jeg vender meg alltid til musikken hvis jeg trenger støtte, jeg vender meg til musikken hvis jeg vil bli i bedre humør, eller hvis jeg vil synke ned og surve i mørket en stund. Intet menneske klarer å stimulere følelsene mine slik musikken gjør, og det synes jeg er ganske snålt. Med tanke på alt det idiotiske forelskede mennesker kan få seg til å gjøre, tyder jo det på at det er veldig sterke følelser.

Hvem kan vel klandre deg?

Vende seg til musikken gjør vi alle...

Aksepterer du smerte?