Alvorlig

Finnes det nyheter i massemediene lengre i det hele tatt, da?

Føleri, propaganda, kjendisbloggeri og optimal utnyttelse av tragedier - for å tjene penger på overskrifter og annonseinntekter på si'. Det er verken høyre- eller venstrevridd. Alt er bare spill for galleriet. Dårlig underholdning grunnet folks notoriske misvilje til å ta ansvar for egne liv og søke kunnskaper.

Nytelsessyke mennesker. Flokkdyr. Primitive egoister.

Alt gjøres på ryggmargsrefleks, alt skal være behagelig og bedagelig.

Er media i Norge massehypnose?

Rettferdighet:

Når to eller flere parter i en gitt situasjon fordeler noe etter det som anseelig er berettiget dem, basert på gjennomtenkte og/eller åpenlyse premisser som tilsier deres krav på mengden av dette.

Eksempel:

Lise er hvit og oppvokst i en rik familie.

Farhad er svart og oppvokst i krig, men flyktet til Norge.

Lise har rett på et mer behagelig liv. Farhad har allerede fått i både pose og sekk.

(nei, jeg mener det sarkastisk fordi jeg er langt ifra rasistisk)

Ignorance can be bliss, right?

 

Takk for tipset!

Det var, om ikke kjedebrevaktig - eller typisk masseduplikert, iallefall et briljant et

 

I alle fall er synonymt med uansett, som betyr det samme som, blant annet, det følgende:

- når alt kommer til alt

- på tross av

- når det er sagt

...

osv

...

 

Hvorfor sa du det du sa? Tenk på det.

 

Hvorfor si takk, for så å klaske til med neste setning? Det skulle ikke være grunn til å si den setningen! Om du skulle si setningen, så hadde briljant hvert mer enn dekkende.

Du hang deg veldig, veldig opp i dette, du.

Saken er at jeg forsøkte å sette det i bedre lys, men også fordi jeg selv vanligvis synes kjedebrev og sånne "viral" lister kan være så åpenlyse og middelmådige at de kun fungerer på folk i midtlivskrise og desperate alenemødre med null selvtillit som sitter der med nybleika hår og silikon i puppene. Men denne gangen syntes jeg det brøt litt med det der, til tross for å ha samme preget. OK?

Nå fikk du forklaring til det fulle.

Edit: For å understreke - jeg tror du ubevisst fokuserer på at teksten var klipp og lim, enn budskapet i nevnte tekst. Der har du det virkelige problemet ditt (med forbehold at jeg selvfølgelig ikke kjenner deg bedre enn de innleggene du har i denne tråden).

 

Cut to the chase; det høres virkelig ut som du sier "Takk for at du hjelper meg, meeeeeeeeeeeeeeeeeeen...". For jeg, som Raven_Heart, tror du ikke prøver godt nok. Langt der i fra. Og ta til deg det Ntaw skriver, for du graver deg ned i ditt eget problem - et problem skapt av deg selv. Ikke den-og-den jenta.

Jeg vet at jeg ikke prøver godt nok. Det er hovedproblemet.

Det kan hende jeg graver meg ned i mitt eget problem, men jeg vet ikke hvordan jeg graver meg ut av det igjen.

...og av alle disse tipsene du har takket pent for (mens du (indirekte) forklarte hvorfor det ikke ville fungere for deg), hvor mange har du omsatt i praksis?

 

Type "dediker deg til oppgaven, prøv hver dag, flere ganger om dagen, over et lengre tidsrom"-praksis.

 

Min gjetning?

 

I beste fall ble det et par halvslappe forsøk hvor du gjorde 10% innsats og gikk inn med skyhøye forventninger om å feile hardt, hvilket du også antagelig gjorde. Alternativt at du ble sittende på ræva mens du fortalte deg selv at "jeg skulle prøvd, men <insert random årsak/rasjonalisering/unnskyldning her>."

 

Dog, ingenting ville glede meg mer enn å ta feil her

For å være bunn ærlig så har jeg ikke forsøkt noe enda.

Til det er jeg for feig, og anledningen har ikke bydd seg i mine øyne.

Begynner å bli manko på jenter rundt meg også for tiden.

Jeg vet ikke lenger hvor jeg skal lete, og jeg har på mange måter gitt opp.

Dessuten har jeg gått gjennom en del stress og urimelige situasjoner den siste tiden (kanskje 5-6 uker), så jeg har vært for deprimert til å forsøke. Men det kommer seg nok, litt etter litt. Jeg skal få det til - og så skal jeg kjøpe meg noen guts.

Håper jeg klarer å beholde den innstillingen, for akkurat nå ser jeg ikke oppriktig lyst på mye her i livet.

X

For en tittel. Noe mer kreativt krumspring skal man vel lete lenge etter.

Så originalt også. Vel, i all sin enkelhet blir det vel det.

Jeg snakker om den norske 80-talls-filmen "X".

Har sett denne stå i hylla på Platekompaniet over lang tid nå.

Påskriften "Gjorde 80-tallets Oslo til et hipt sted" var jo fristende. Kanskje mest fordi det trigget litt nysgjerrighet hos meg, samt jeg tenkte at det kunne umulig være så bra - men kanskje spesielt nok til at det var bra. Vel, sistnevnte... spesielt... det var det jo, men på sin egen mislykkede måte.

Kjøpte den for noen dager siden og så den ferdig for 5 minutter siden.

At denne filmen i sin tid har vunnet både Amanda-prisen og Veneiza Film Festival for juryens spesialpris... nei, det er for meg et mysterium. Filmen er fra 1986 og er for meg i beste fall et forsøk på David Lynch-film gjort på norsk. Altså, den hadde sine lyspunkter - men noe ordentlig film noir var den ikke, og ikke var den laget gjennomført spesiell heller. For det man skjønner, en på min alder som ikke var gammel nok til å se så mye film på 80-tallet, det er hvor Bård Tufte Johansen og Harald Eia har fått "GLA I RÆI Å"-replikkene sine fra.

Dette var som å se "Lena"-parodiene til Tufte Johansen & Co. Bare ment SERIØST! Grøss og gru! Hvor ille kan det bli? Nei, takke meg til at filmer som er lagd idag som skal forestille 80-tallet er mye mer gjennomførte enn en film fra faktiske 1986. Dette var på mange måter pinlig. Her treffer vi altså på en snørrunge som på alle måter, på overdrevent og ganske fjernt/diffust vis, skal fremstå som fra en familie med rusproblemer. Det eneste som går tydelig frem er at faren har alkoholproblemer og at søstera er prostituert. Men alt det andre blir bare en hjerteskjærende dissonans når det kommer til rød tråd. Replikkene er så påtatte og "teaternorske" at en blir direkte satt ut(!) om en ikke er vant med denslags. Det blir ufrivillig komisk - om man legger godviljen til - men i verste fall blir en bare direkte irritert. Opplevelsen min var av blandet karakter.

Noe annet som var nokså forstyrrende var at dette var samtidig et slags forsøk på en norsk filmatisering av Lolita. I hovedsak dreier historien seg om en kunstner/fotograf i kanskje rundt midten av 20-årene som møter denne "hjemløse" (VEL? ER HUN DET?!) jenta på 13 år. De innleder et forhold, og dette bare fordi hun raver gatelangs og stopper ham på vei ut fra et utested. Filmen er ikke særlig ekkel fordi det er nærmest for pedofili å regne, men mer fordi det hele blir fremstilt på en så keitete måte at selve den dårlige skuespillingen blir attpåtil mer perverst dårlig enn selve temaet som helt sikkert i sin tid var kontroversielt. Det kan selvfølgelig være noe forstyrrende den dag idag, men å se denne gutten oppføre seg som en evneveik person, nesten som en grønnsak, hvor begge prater stakkato og setninger som:

"Mente det ikke. Bare tulla, asså. Mente det ikke."

...så blir det hele ultrafjernt, og langt ifra opprørende med tanke på tema. Faktisk så var det nesten mer sånn at jeg skulle ønske de viste mer kjærlighet til hverandre. Ikke på en seksuell måte, noe man heller (heldigvis) ikke får sett i filmen, men det antydes liksom hele tiden - og det på en halvhjertet, utrolig flausete og pinlig måte. Overtydelig, er kanskje ordet, men samtidig mot sin hensikt da. Det blir ufrivillig komisk, ja. Rett og slett.

Én bra ting med filmen - og det skal den ha;

Det var innimellom små glimt med skikkelig speisa og bra musikk, for min del. Men det var også en kontinuerlig pipelyd som varierte i frekvens gjennom hele filmen. Hva faen det var vits med, unnskyld språket, det aner jeg ikke... men det skulle sikkert være skikkelig hipt? Sånn som at denne filmen gjorde Oslo til et hipt sted eller hva faen.

Nei, dette var skikkelig skuffende. Jeg hadde dog ingen store forventninger.

Som sagt: Vil du se "David Lynch møter Lolia møter Uti Vår Hage møter Støvsugerlyd" - se denne filmen! Da er den noe for deg!

2/10: Ene og alene pga. en viss David Lynch-stemning og små glimt med litt tøff musikk. Ellers var det langt ifra noe verdt å se, med mindre man vil for kuriositetens skyld. Jeg ser gjerne en spesiell film, men da bør den være litt god også. Sitter ikke igjen med andre inntrykk enn at 80-tallet var nok et merkelig sted å være. Glad for at jeg var så ung da.

Én ting skal filmen ha

Ignorance can be bliss, right?

Takk for tipset!

Det var, om ikke kjedebrevaktig - eller typisk masseduplikert, iallefall et briljant et

Ja, jeg prøvde det en gang i tiden, men jeg tror ikke helt det funker for meg.

Tror jeg er dømt til å være alene.

Tiden viser det hver gang.

The Adjustment Bureau:

Gledet meg lenge til å se denne filmen.

Konseptet var bra, selv om man har sett lignende før et par-tre millioner ganger. Det kunne blitt en god historie, men jeg fikk vage anelser om at den kom til å bli teit allerede i begynnelsen av filmen. Det var selve måten de la frem denne "skandalen" som hovedpersonen hadde sørget for, noe av den dramatiske musikken og de veldig påtatte og lite naturlige ansiktsuttrykkene. Litt på grunn av at Matt Damon i seg selv er en veldig steril og kjedelig skuespiller med dårlig innlevelse.

Ble skuffet til de grader. Faktisk såpass at jeg ikke har lyst å skrive så mye om det en gang. Filmen er knapt nevneverdig, selv om idéen som sagt var bra. Det kunne vært et godt konsept å bygge ut ifra, men det ble heller en standard klisjéfilm. Det som irriterte meg mest, må jeg bare få si, det var hvordan den var så overtydelig fordummende hvor alt måtte idiotforklares og overdramatiseres på en mest mulig simplistisk måte - der en til enhver tid skulle skjønne hva som foregikk. Jeg fikk på følelsen av å bli notorisk undervurdert på en eller annen måte jeg ikke klarer å sette fingeren på.

Det var det verste med hele filmen.

Poeng: 1,5/10

Utrolig kult

 

Og hørt som måka hovererte etterpå.....da lo jeg godt :!:

Lo godt jeg også. Har sett den flere ganger!

Fantastisk video

Ja, det er det der med å sortere vekk og filtrere i haugevis da, Anonym...

Ellers takk for tips om ludo og alt! Ludo slår aldri feil, nei.

Er det noen andre tips her?

Jeg kommer ikke akkurat noen veier.

Det er fremdeles helst gifte eller mye eldre damer, om noen i det hele tatt, som prøver seg. Og de få gangene det skjer, så blir det bare enda mer personlige nederlag - for da betyr det jo ikke noe. Jeg vil ikke være noe boytoy! Jeg er ikke et stykke kjøtt! Osv.

Fra spøk til alvor: Jeg savner virkelig å ha en kjæreste.

Det fungerer visst aldri helt for meg dette her. Hva skal jeg gjøre?

Blir bare uendelig trist av dette her.

Enig! Jeg lager også musikk. Basisen kan være omtrent hva som helst.

Hovedsaklig er det bare å ha noe utgangspunkt - det er pynten og de lagene som legges oppå kaken som gjør det til et komplett verk

Huff da, jeg glemte å nevne disse tre helt überfantastiske albumene fra 1990-tallet! Dette skulle også ha vært med, så jeg får nevne tre fra samme artist her:

Primal Scream - Screamadelica (1991)

Primal Scream - Give Out But Don't Give Up (1994)

Primal Scream - Vanishing Point (1997)

Absolutt verdige album å ta med i avgjørelsen, syns jeg!

Spesielt sistnevnte! Way beyond nydelig!

Lidelse er inspirasjon for det meste.

Små ledetråder og detaljefiksering på en liten ting man tar for seg.

Spinner videre på idéer og lar dermed kreativiteten få fritt spillerom, som du nettopp kaller det for. Det som funker best for meg er å tenke på noe absurd. Knytt noe realistisk opp mot det absurde av idéer du får, og vice versa. Sil vekk det du ikke vil ha, vær selektiv når du skal fullføre sluttproduktet. Eller behold alt sammen.

Kunst er først og fremst definert av øyet som ser, men skapes definitivt av kunstneren og hans/hennes lyst (eller behov) for å formidle noe med mer dybde enn bare det grunne ord, eventuelt lyder eller det enkelte bilde klarer å si. Noen ganger er også det simplistiske det mektigste. Det er fort gjort å bli overflødig eller gjøre overkill på noe bra. Slike tanker er for meg greie startgroper: da kan man være kreativ og leken med nøyaktig HVA SOM HELST, så lenge man bare pynter litt på sluttproduktet.

Tusen takk, mari-jenta!

Det var særdeles bra tips du kom med der. Reflektert er du, flink til å sette deg inn i andres situasjon, ydmyk og oppriktig. Jeg skjønner jo innerst inne at jeg må tørre å ta sjanser - så jeg setter stor pris på at du ber meg gjøre det

Before Sunrise

 

Jeg er svak for romantiske dramaer, men jeg kan også være sterkt kritisk til filmer av denne sjangeren. Det går en grense der filmen enten ender opp som cheesy, eller der man opplever den som søt og romantisk. Before Sunrise er definitivt av den sistnevnte typen.

Jeg elsker hvordan den i all sin enkelhet holdt meg fanget i 105 minutter. To mennesker med hver sin bakgrunn møter hverandre ved en tilfeldighet på et tog, de blir bedre kjent og begge lever i den vissheten av at de bare har denne ene natten sammen og vil mest sannsynlig aldri se hverandre igjen.

De to hovedkarakterene, faktisk de eneste to fremtredende karakterene i filmen, er upåklagelig bra spilt og portrettert av Ethan Hawke og Julie Deply. Sammen med dialogen, er det skuespillerne og deres karakterer som gjør hele filmen. Gjennom lange, velskrevne dialoger som tar opp seriøse temaer, men også mer eller mindre snodige tanker og følelser veldig mange kan kjenne seg igjen i, ble jeg fanget av historien som utspant seg foran meg. Det er ikke ofte jeg får følelsen av at et fiksjonelt verk inneholder det man gjerne kan kalle sannhet, det er noe ekte ved det hele. Universelle temaer fortalt gjennom et interessant, men enkelt plot. Og dette uten at det fremtrer som pretensiøst, et begrep som blir mye slengt rundt om dagen.

Filmen er vakker, ikke nødvendigvis fordi bildene i seg selv er så veldig vakre se på, men på grunn av alt det andre jeg har nevnt. Karakterene, dialogen, settingen. Konteksten de er satt i.

 

Before Sunrise er definitivt der oppe blant filmer som Lost in Translation eller Eternal Sunshine of the Spotless Mind, filmer jeg regner som mesterverk.

 

9/10

Before Sunrise (og oppfølgeren Before Sunset), er to nydelige filmer som jeg ble anbefalt av ei god venninne! Den traff meg rett i sjelen - og det er sjeldent jeg synes noe filosofisk og romantisk er så nydelig innhyllet og isolert i form av en film, som igjen kan være så inspirerende og bare etterlate deg undrende og tenkende lenge etter...

Dette er en film jeg har anbefalt videre til mange andre!

Til og med gutter. For det er en romantisk film selv gutter vil fatte interesse for, det er jeg helt sikker på (siden jeg er en selv, og siden jeg har hørt andre gutter også si at dette er en solid film, og en av de beste fra 90-tallet). Det er jeg forøvrig helt enig i.

Den er i samme klasse som American Beauty for meg, selv om det er to vidt forskjellige filmer. Den fanger mye av den samme stemning for min del uansett

Herreminjesushatt! Det er jo så mye å ta av!

90-tallet er rikelig med god musikk. Det er så uendelige rekker med bra album som ble utgitt det tiåret at jeg blir euforisk, får orgasme og epilepsianfall av å tenke på det.

Jeg gir det et gjennomtenkt forsøk. Here goes:

1. Massive Attack - Mezzanine

2. Oasis - (What's The Story) Morning Glory

3. Radiohead - OK Computer

4. Air - Moon Safari

5. Prodigy - Fat of The Land

6. Lauryn Hill - The Miseducation of Lauryn Hill

7. Fun Lovin' Criminals - Come Find Yourself

8. Alice in Chains - Dirt

9. Pantera - Cowboys from Hell

10. Rage Against The Machine - (Rage Against The Machine, debutalbumet)

Hyperio:

Tusen takk for en glimrende anmeldelse av The Matrix!

Fornøyelig lesning, vanvittig bra skrevet.

Det eneste jeg har av innvendinger er at den er definitivt ikke en film som ber deg om å våkne opp. Den leder deg bare ytterligere inn i det tankesettet man vil ha de som er skeptiske til maktmisbruk og lignende. En fantasiverden. Det er helt klart at den åpner noen porter, men den er på lik linje med de fleste andre Hollywood-filmer bare fullspekket med propaganda for underbevisstheten og i hensikt for å manipulere menneskesinnet i en ønsket retning.

Ikke alle "eye openers" er av det gode slaget - men The Matrix er en fantastisk god film til tross for dette. Jeg har et latent hat og en sterk iboende mistillit til alt som produseres i underholdningsøyemed fra de store gigantene. Men en finner mye bra i alt om en bare velger å se bort ifra all den driten. Jeg så selv The Matrix som 17-åring for første gang, og det var en ubeskrivelig heftig opplevelse på det tidspunktet. Jeg har ved senere anledninger sett den i ny og ne, og den har for meg nostalgisk verdi. Dessuten er den gjennomført bra i sin sjanger. Den er nesten ikke kjedelig et eneste sekund, og hele filosofien/konseptet filmen baserer seg på er sinnssykt bra.

Nå fikk jeg lyst å se den på ny, takket være din evne til å formidle hvordan filmen oppleves. Tusen hjertelig

Jeg må innrømme at jeg tok meg selv i å nesten rødme litt, for innlegget ditt var jo overmåtelig hyggelig - tusen takk for fine ord, de velger jeg å ta som komplimenter!

Blink var magisk i sin tid, ja.

Husker også tiden da alle var mer tilgjengelige, for Blink var en ikke altfor formell side der man bare kunne ha kontakt, flørte og/eller skrive med ordentlige venner i gjestebøkene og avtale. Litt som en slags beta av Facebook bare at man kunne være mer anonym og at man fint kunne stifte nye bekjentskaper over nett.

Faktisk møtte jeg en kjæreste der (vel, delvis - fordi vi også fant ut vi var på et annet forum sammen, grunnet interesser). Det var et avstandsforhold, men vi besøkte hverandre mye og hun flyttet inn til meg. Det varte i 3 år - og det er vel det forholdet jeg ser tilbake på som det som betydde mest for meg (og dessverre litt gjør det enda - fordi jeg på mange måter savner forholdet... men det er helt steindødt over på alle mulige måter for hennes del).

Altså en av grunnene til at jeg kanskje heller aldri har komt meg helt utpå der igjen. Det innrømmer jeg glatt. Men det er jo en del andre faktorer her også. Du sier at jeg ikke burde ha noe problem med å få meg kjæreste hvis jeg i tillegg er kjekk - og vel, jeg er jo antagelig det. Jeg får en del heftige komplimenter for utseendet mitt, og det har jeg gjort mer eller mindre hele livet, men kjekk er ikke nok når en blir sett på som litt sær, distansert og alltid i sin egen verden på en eller annen måte.

En god connection er vanskelig for meg å opprette (og opprettholde kanskje). For jeg er en person som ikke takler smalltalk og ubetydelige ting... jeg klarer ikke enkel underholdning, og jeg har vanskelig for å gledes av illusjoner og fabrikkert lykke. Og veldig mye rundt meg er nettopp det, slik jeg ser det. Men heldigvis har jeg møtt på noen gode venner og venninner gjennom mitt liv som jeg kan ha disse "dypere" samtalene med - selv om vi aldri blir kjærester... sukk... (altså, jeg og venninne da - jeg er hetero - utsagnet mitt der kunne nok lett mistolkes litt)

Nei, det er jaggu ikke lett. Sukker.no?

Kanskje? Hvis det er det som må til? Enig i at det er mer seriøst å finne på den måten enn på byen. Jeg skulle ønske folk kunne være mer åpne og mer klare, bevisste. Det har kanskje mye med meg selv å gjøre også, men jeg ser en del flakkende blikk og en del zombier der ute - og det er ganske smakløst bare i seg selv, uansett hvor vakre en del av disse kvinnene er... jeg mangler som sagt denne forbindelsen - det som kopler meg opp mot deres set of mind... og det er faktisk der jeg tror én av de store utfordringene mine ligger.

Ikke fordi jeg tror jeg er noe bedre og klarer i hodet selv, men fordi jeg ikke finner noen likesinnede bare. Jeg vil ikke føle meg som en selvforherligende fjott her.

Til det har jeg faktisk ikke tilstrekkelig med selvtillit, og det er jeg glad for. Jeg har mer en slags selvsikkerhet (eller selvtrygghet). Jeg vet hvor jeg står og hvor jeg er i livet, men jeg vet ikke hvor jeg er på vei.

1. Shpongle: "Nothing Lasts... But Nothing Is Lost" (2005)

2. White Lies: "To Lose My Life" (2009)

3. Groove Armada: "Soundboy Rock" (2007)

4. Jon Hopkins: "Opalescent" (2001)

5. System of A Down: "Hypnotize/Mesmerize" (2005)

6. Depeche Mode: "Exciter" (2001)

7. Röyksopp: "The Understanding" (2005)

8. Opeth: "Watershed" (2008)

9. Dream Theater: "Octavarium" (2005)

10. Infected Mushroom: "Converting Vegetarians" (2003)

Det er ikke lett å lage en liste med de ti beste når det finnes så ubegripelig mye fantastisk, nydelig og hellig musikk å velge blant - men her har jeg presentert noen definitive favoritter i mer eller mindre riktig rekkefølge etter hva jeg mener det fortjenes. Her bør det dessuten være litt for enhver smak, for assortementet er nokså bredt sjangermessig

Synd at jeg ikke fikk med et annet av tidenes beste album, siden det er fra 2010, men jeg er helt nødt til å nevne det likevel:

Anathema: "We're Here Because We're Here"

Andre som også var ganske nært til å få innpass på lista mi var blant annet Radiohead, men de klarer aldri å toppe "OK Computer" uansett hva de gjør resten av livet, selv om "In Rainbows" var absolutt fornøyelig

Porcupine Tree kunne også fått en hel liste bare for seg selv, eller en hel tråd om albumene og låtene for den saks skyld. Det er tross alt et av verdens fineste band som er kommet etter Pink Floyd.

Tusen takk for konstruktive tips, begge to!

Jeg liker å bli konfrontert litt. Du har en noenlunde provokativ måte å henvende deg på, Dani, men jeg ser også at du bare er 22 år ut ifra nicket å dømme - og da er du jo i gullalderen hva gjelder kontakt med andre jenter. Da jeg selv var 22 kunne jeg lett skrevet et ganske likt innlegg som deg, og selv om jeg har delvis veldig dårlig selvtillit så er den meget situasjonsbetinget.

Egentlig er jeg innerst inne en ganske SOLID SELVSIKKER mann som er ganske selvbevisst, reflektert og til en ganske god grad bevisst over mine mindre heldige sider også. Det er bare at det med lange perioder med depresjon og ensomhet alltid bikker over til det tvert motsatte. Da blir jeg så håpløs som jeg er nå. Det skal ærlig talt ikke til så mye for å lyse håp i meg igjen, men det er litt sånn at når man egentlig aldri har vært ordentlig singel i sitt liv, og gått fra ett langvarig forhold til et annet fra man var 18 år, så er jeg ganske ukomfortabel og ny i denne situasjonen.

Det er også grunnen til at jeg aldri har sjekket opp ei dame. Jeg var "treig" med å få meg kjæreste, men det varte alltid lenge om gangen. To-års og tre-års forhold hver gang, og så er jeg her - nå da... og har vært singel i over ett år, og føler meg som på en fremmed planet. Det er ikke bare-bare å få det i denne rekkefølgen heller

Ja, jeg kan nok til de grader være selvmedlidende, og det er et stort minus. Det er jeg helt bevisst over selv. Det er kanskje ikke akkurat et godt utgangspunkt, men det er definitivt ikke rota til problemet her. En god samtale kan ofte starte med at en person forteller litt om seg selv, men jeg lytter som regel mer enn jeg snakker - og det er derfor jeg "tømmer meg" her på et forum også. Det er veldig greit å ha den muligheten.

Men igjen - tusen takk for tipsene deres!

Det er ordentlig buddy-initiativ å støtte en annen kar. Alle vet at damer kan få seg 100 mannfolk i løpet av en kveld, mens alle disse mannfolkene har prøvd på 200 damer hver uten å kanskje lykkes. Det har alltid vært en skjev balanse mellom kvinnenes makt og utvalg i forhold til mennenes. Derav kommer også holdningene om "horer" vs. "erobrere" når det gjelder de to kjønnene. Flest kvinner for en mann er respekt, mens flest menn for en kvinne er mangel på selvrespekt. Da er hun ei hore. Og han er en mester.

Sånn går nu dagan.

Jeg ble forøvrig sjekka opp i helga selv, men hun var ti år eldre. Hun var søt, men jeg er ikke helt ute etter noe sånt. Jeg ville vel dessuten fått prestasjonsangst nå som det er gått så lang tid. Håper ikke dette "diskvalifiserer" meg enda mer nå i deres øyne...

Det er du selv som bestemmer.

Jeg er dobbelt så gammel som deg, og når jeg var 18 så var jeg sammen med ei jente på 15. Hun ville, men jeg ville vente til hun var 16. Vi var sammen i noen måneder før vi lå sammen, synes å huske det var 4-5 måneder. Hun sier den dag idag at hun syntes hun var litt for tidlig med å debutere.

Tenk at det ikke er noe du må skynde deg med.

Hvis han ikke klarer å vente til du er klar, så respekterer han deg ikke helt. Det er jo forståelig at han vil - men dere må begge være enige. Sånn er det bare. Føler du deg ikke klar, så er du ikke klar heller. Men en ting er sikkert og visst:

Du har ingenting å skamme deg for over hvordan du ser ut der nede!

Jeg har ligget med ei dame som har kjønnslepper som er veldig "utenfor", og det er ingenting galt i det. Det var ikke noe jeg var vant med å se heller, for de andre jeg har hatt sex med har stort sett vært veldig like hverandre. Folk er bare forskjellige, noen har bare "typiske kjønnsorganer", på samme måte som det er store forskjeller på enkelte gutter også.

Det er jo mer spennende med noen som skiller seg litt ut!

Hvis det først og fremst står på om at du er redd for hva han synes om deg nedentil, så bør du kanskje revurdere det og heller bare nyte det, men jeg mente alt det andre jeg sa også: du må jo være klar for det selv, og det er du som bestemmer over din egen kropp

Det er mange ulogiske ord og sammensetninger på norsk i forhold til engelsk, og det er mye man ikke skal ta bokstavelig. For eksempel "opp til" i den kontekst.

Her mener man "ansvaret er overlatt til".

Nei, ingen fremskritt.

Jeg er rådvill og ordentlig lei meg.

Tror jeg er forlatt til å være ensom resten av mitt liv. Alt tyder på det.

Ingen connection what-so-ever med omverdenen. Det eneste er bare midlertidige relasjoner gjennom hele livet, med et par unntak av ordentlig gode venner som i sin tur er ordentlig låste til sitt. Hadde jeg hatt en kjæreste, hadde jeg fått et helt nytt liv.

Det er visst dømt til å være sånn, virker det...

*snip*

 

Har aldri følt meg så alene som rett etter at jeg så denne filmen, anbefales(?!)

Det kan da umulig være noe galt i å kjenne at man faktisk eksisterer?

Synecdoche, New York

Før jeg tok meg tid til å se denne filmen jeg har hatt liggende siden jeg spurte om filmtips i en annen tråd her, så avvæpnet jeg meg med absolutt alle forventninger som eventuelt skulle ligge latent i meg ved å gjennomgå tarmskylling og være på vegetardiett i 14 dager først.

Nei, jeg spøker rett og slett bare.

Men det var en såpass sær film at om det hadde hjulpet mer for å tolke den underveis, så kanskje en burde forsøke. Dette var definitivt en film som ga en annerledes opplevelse enn mange andre filmer. Nå har jeg sett mange merkelige filmer, skal sant sies, men dette var absolutt fornøyelig. Jeg får utfordringer om jeg skal sammenligne den med noe som dekker det nok, men det må bli en salig fin symbiose av "Forever Sunshine in a Spotless Mind", "Happiness", "Lost Highway" og egentlig mange andre "likesinnede" filmer.

Filmen er nokså udefinerbar, og det ville spolere opplevelsen i seg selv å si for mye om handlingen, men jeg vil definitivt si at denne filmen er et fint og provokativt stykke kunst fordi man (iallefall jeg) sympatiserer vekselvis veldig med hovedpersonen og i neste øyeblikk blir man så oppgitt av alt det han bare lar passere. En får et ambivalent forhold til hovedpersonen som både engasjerer seg rikelig men samtidig bare ødelegger alt rundt seg - men så kommer spørsmålet: er det egentlig hans feil? Hele tiden blir han tvunget til å ta valg, ledetrådene kommer som perler på snor. Jeg vil si at filmen kanskje handler om en eksistensiell krise, og ethvert menneske kan ha godt av å se en film som dette.

Følelsen av å sitte igjen litt etterlatt, ensom og desorientert vil definitivt gjøre seg gjeldende etter å ha sett denne filmen. Tror jeg. Det var et meget annerledes og interessant stykke film - og til tider rørende, på andre måter veldig sært, men alt i alt fornøyelig. En film jeg kommer til å huske.

8/10.