Jump to content
Awesome X

Listefeber - Tråden for oss som elsker lister

Recommended Posts

Frank.N.Steen skrev (1 time siden):

Vil tippe at det gikk ganske så hektisk for seg under filmingen, mellom de to hovedrolleinnehaverne. Men uansett så ble det jo en fantastisk god film ut av det, til slutt.

Husker jeg leste om heavy krangling mellom divaene hvis ikke hukommelsen spiller meg et puss. Filmen mommy dearest gir jo et fint innblikk i joan's barneoppdragelse.

Share this post


Link to post

Oktober 2020

1. Spoorloos (George Sluizer, 1988)
jKIgCpU.jpg


2. It Follows (David Robert Mitchell, 2014)*
EcruxBc.jpg


3. Us (Jordan Peele, 2019)
RUidpWX.jpg

4. Predator (John McTiernan, 1987)*
MzC5G6g.jpg


5. The Exorcist (William Friedkin, 1973)*
wGtOFbY.jpg


6. Halloween (John Carpenter, 1978)*
7. The Shining (Stanley Kubrick, 1980)*
8. Body Bags (John Carpenter/Tobe Hooper, 1993)
9. Cat People (Jacques Tourneur, 1942)
10. Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 (David Yates, 2011)*


11. Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1 (David Yates, 2010)*
12. Prometheus (Ridley Scott, 2012)
13. The 'Burbs (Joe Dante, 1989)
14. Poltergeist (Tobe Hooper, 1982)*
15. The Rocky Horror Picture Show (Jim Sharman, 1975)
16. The Ring (Gore Verbinski, 2002)
17. Dracula (Francis Ford Coppola, 1992)
18. Maniac Cop (William Lustig, 1988)
19. Happy Death Day 2U (Christopher Landon, 2019)
20. Trick 'r Treat (Michael Dougherty, 2007)


21. Annihilation (Alex Garland, 2018)
22. Körkarlen (Victor Sjöström, 1921)
23. Sisters (Brian De Palma, 1972)
24. Vampires vs. the Bronx (Osmany Rodriguez, 2020)
25. Zombieland: Double Tap (Ruben Fleischer, 2019)
26. The Babysitter: Killer Queen (McG, 2020)
27. It Chapter Two (Andy Muschietti, 2019)
28. 10 Cloverfield Lane (Dan Trachtenberg, 2016)
29. Alien: Covenant (Ridley Scott, 2017)
30. Shivers (David Cronenberg, 1975)


31. Cujo (Lewis Teague, 1983)
32. Phase IV (Saul Bass, 1974)
33. Alien: Resurrection (Jean-Pierre Jeunet, 1997)
34. Kadaver (Jarand Herdal, 2020)


November 2020

1. Cape Fear (J. Lee Thompson, 1962) 
JGtY35m.jpg


2. The Killers (Robert Siodmak, 1946) 
tYHPFQJ.jpg


3. To Live and Die in L.A. (William Friedkin, 1985) 
asCSKwS.jpg


4. Body Heat (Lawrence Kasdan, 1981) 
QJXOP9l.png


5. Point Break (Kathryn Bigelow, 1991)
QLLLy4m.jpg


6. Angels with Dirty Faces (Michael Curtiz, 1938) 
7. The Nice Guys (Shane Black, 2016) 
8. Coffy (Jack Hill, 1973) 
9. Get Carter (Mike Hodges, 1971) 
10. Inherent Vice (Paul Thomas Anderson, 2014) 


11. Hell Drivers (Cy Endfield, 1957) 
12. The Man with the Golden Gun (Guy Hamilton, 1974) 
13. Insomnia (Christopher Nolan, 2002) 
14. Atlantis: The Lost Empire (Gary Trousdale/Kirk Wise, 2001) 
15. Following (Christopher Nolan, 1998) 
16. The Man Who Knew Too Much (Alfred Hitchcock, 1956) 
17. Nikita (Luc Besson, 1990) 
18. Hamlet liikemaailmassa (Aki Kaurismäki, 1987) 
19. The Offence (Sidney Lumet, 1973)
20. Domino (Brian De Palma, 2019)


Desember 2020

1. The Lion King (Roger Allers/Rob Minkoff, 1994)*
jBSSIqg.jpg


2. Flåklypa Grand Prix (Ivo Caprino, 1975)*
tlAK183.jpg


3. Mulan (Tony Bancroft/Barry Cook, 1998)*
zu5F7Pz.jpg


4. Home Alone 2: Lost in New York (Chris Columbus, 1992)*
PPxnYvs.jpg


5. Christmas in Connecticut (Peter Godfrey, 1945)
CktkEt3.jpg


6. Klaus (Sergio Pablos/Carlos Martínez López, 2019) 
7. Tri orísky pro Popelku (Václav Vorlícek, 1973)*
8. The Holiday (Nancy Meyers, 2006)*
9. The Bishop's Wife (Henry Koster, 1947) 
10. The Spy Who Loved Me (Lewis Gilbert, 1977) 


11. National Lampoon's Christmas Vacation (Jeremiah S. Chechik, 1989)*
12. The Christmas Chronicles (Clay Kaytis, 2018) 
13. Jingle Jangle: A Christmas Journey (David E. Talbert, 2020) 
14. Fantastic Beasts and Where to Find Them (David Yates, 2016) 
15. Grumpy Old Men (Donald Petrie, 1993) 
16. Planes, Trains & Automobiles (John Hughes, 1987) 
17. The Christmas Chronicles: Part Two (Chris Columbus, 2020) 
18. Elf (Jon Favreau, 2003)*
19. Grumpier Old Men (Howard Deutch, 1995) 
20. The Polar Express (Robert Zemeckis, 2004)*

 

*Gjensyn

  • Like 2

Share this post


Link to post

Tja, på høy tid å forsøke å slenge inn ei ny liste med div favoritter, og hva er vel ikke mer passende enn å gjøre et forsøk i å mekke i hop en liste der tar for seg ens favoritt sommerferie filmer?

Sommer og sol: 10 sommerferie favoritter

Som tidligere, disse blir urangert, grunnet at enkelte har man ikke sett på evigheter, og nei, ville blitt for mye knot og rot å skulle rangere dem hver for seg. Men felles, er jo at alle er av typen jeg alltid returner til, før eller siden, og innehar masser av herlig cheese, sleaze og vanvittige karakterer, scener og masser av feel-good/party stemning, som er nettopp hva en ønsker å forbinde med denne type sommerlig underholdning.

fgUu7LX.jpg

Revenge of the Nerds II: Nerds in Paradise (1987)

Kvalitetsmessig, er nok dette en mulig nedtur, hvert fall sammenlignet med den klassiske 80-talls komedien Revenge of the Nerds (1984), der fulgte en gruppe outsideres ferd, da fra å være en gjeng utstøtte tapere, til å bli kongene på haugen. Mye av den samme formelen går jo igjen her også, der nerdene, tross av forgjengerens suksessfulle avslutning, forblir sett ned på, og behandlet som annenrangs innbyggere, men der har tross et noe naivt syn på sine medmennesker, opparbeidet en sterk emne i det å jobbe seg ut av alle slags tilsynelatende uimotståelige odds. 

Gjengen havner på ferie i Ford Lauderdale, der de forventer å få samme behandling, som sine medstudenter. Men blir raskt avfeid av hotellets sleske leder (Ed Lauter) som står i ledertog med bøllene fra Alpha Betas, og de sørger raskt for å dumpe Tri-Lambdaene på hue og ræv, ut av hotellet og de må ta til takke med å bo på ei real rønne av et "hotell", men med litt oppfinnsomhet kommer gjengen seg raskt tilbake. 

Selv om filmen utelater et par av hovedkarakterene fra forgjengeren, så må jeg si at det ikke nødvendigvis er noe minus, da det betyr at deilige Courtney Thorne-Smith får vist seg godt frem, og hvor attpåtil Ogre (Donald Gibb) får en langt større og komisk rolle, da en med en noe artig vri utover i filmen.

James Hong er herlig i rollen som Boogers nye læremester, Snotty og nei, selv om Anthony Edwards kun dukker opp i en drømmesekvens, så er resten av gjengen, såpass artige og likandes, at det trekkes ikke så mye fra. 

Filmen innehar masser av feel-good/party stemning, og umulig å ikke bli med på moroa, i det den herlige introen starter opp med Back to Paradise, av 38 Special slår inn:

Av "klassiske" scener, får man flere der særlig Donald Gibb er i toppform. Elsker scenen hvor han står i en mindre evighet å skvetter godt i fra seg, alt mens resten av Alpha Betaene, forsøker å komme på en genial plan, da om å kvitte seg med sine dødsfiender for godt. Senere slår Ogre seg i hop med nerdene, og viser at han er langt mer enn kun muskler og øldrikking, og der han kommer med noen dype utsagn, som slår knockout på sine nye intellektuelle venner:

Alt i alt, er man glad i 80-talls teen-sex og rølpe komedier, er jo Revenge of the Nerds filmene (vel, de to første hvert fall), et realt must. Og ja, de klemte ut 2 filmer til, men disse var da av den mer, hm, ikke fullt så "imponerende" varianten, og fant aldri veien til kinosalene, men har likevel klart å opparbeide seg en viss popularitet, selv om de er meget svake, og utrolig tamme i forhold til de to fra 80-tallet. Ryktene sa vel, tilbake i 2006 om at en kommende remake, var på vei.

Men foruten ryktet, samt en nokså tam teaser-poster (usikker på om den egentlig var særlig ekte, eller bare en fanmade forsøk?) men en ny film, ville nok betydd døden for samtlige av karakterene, der i dag ville blitt utsatt for et hav av klagestorm, grunnet stereotypiske figurer, og alt som gjorde de to første filmene så artige, ville nok aldri ha sluppet til.

Nei, denne filmserien er best å forbli værende et produkt av 80-tallet, og la det bli med det. 

3Jf6ACw.jpg

Weekend at Bernie's (1989)

Var jo innom denne kult-komedien i fjor sommer og tja, kan jo like greit re-poste hva en kom frem til den gang:

To unge og "fremadstormende" medarbeidere (Andrew McCarthy og Jonatan Silverman) i et større firma, oppdager ved en tilfeldighet at noen har "melket" firmaet for flere millioner dollar, og gutta ser det som ei fin mulighet til å klatre litt på rangstigen, og tar det så kjapt opp med deres sleske sjef, Bernie Lomax (Terry Kiser). Dessverre er det nettopp han som er årsaken til "regnefeilen", og som en "takk" for alt det harde arbeidet, gir han gutta en liten time-out fra den glovarme New York sommerheten, og sender dem like greit over helgen til hans private sommerhus lokalisert på Hampton Beach. Det han derimot utelater å nevne, er at med på slepet vil også en skyteglad gangster med oppdrag i å drepe de to gjestene, samt gi dem skylden for de økonomiske skadene.

Definitivt ei kult-komedie av den ypperste sorten, og en der passet utmerket i sommervarmen i går kveld. Herlig og meget morsom feel-good film, der stemningen er utmerket fra start til slutt, og hvor McCarthy og Silverman utgjør et meget morsomt team, da som de to motpolene, hvor ene er ei ryggslikkende klyse, der kun er opptatt av fest og damer, og den andre er mer en omtenksom og tilbakelent kar, men i hop blir de en, vel festlig og ganske så solid duo, spesielt i lag med deres tidligere sjef, Mr. Lomax.

Terry Kiser burde jo fått en eller annen type pris for sitt imponerende bidrag her, for sjeldent har jeg sett et mer levendes lik i en film, og, nei, han er virkelig i storform og gir de mange levende døde i utallige zombie og grøsser filmer ei skikkelig match for pengene, og vel så det. Eller som gutta selv greit oppsummerer det med, da etter at "stive" Bernie har fått sent damebesøk:

"This guy gets laid more dead than I do alive!”

For Kisers slapstick komedie, kombinert med reaksjonene til spesielt Don Calfa som går fra å være ei meget iskald og beregnelig hitman til å ende opp som en potensiell kandidat for galehuset, da etter sin lille utflukt til Hampton Island, der alt skulle jo være så lett og gjennomførbart, men den hersjens Bernie virker å dukke opp over alt, og alltid mer i live enn dau, så kanskje ikke rart ei sikring eller mer begynte å ryke i skallen på stakkars Paulie.

I rollen som filmens babe, finner man den alltids vakre Catherine Mary Stewart, og, nei, ei meget severdig, morsom og underholdende sommer komedie, der jeg aldri kommer til å gå lei.

En oppfølger ble vel gjort ikke like etter, men av en eller annen grunn utsatt til 1992-93, og huskes også som ei festlig affære, kanskje ikke like morsom som forgjengeren, men Terry Kiser skuffet ikke, og alltid likt disse to komediene, der mikser det morbide og over-the-top komiske til å bli ei overraskende god blanding og ender så opp med en velfortjent:

8/10

aAqb8Om.jpg

 

En annen film jeg var innom for nøyaktig et år siden, og tja, like greit å bare slenge inn hva man skrev den gang:

What About Bob? (1991)

"Bob's a special kind of friend. The kind that drives you crazy!"

Den høyt respekterte og meget suksessfulle (i følge seg selv) psykiateren Dr. Leo Marvin (Richard Dreyfuss) har planlagt ned i den aller minste detalj å sette av tid i hop med sin kjære familie, da i rolige og fine omgivelser og det er viktig med litt familie tid, men ikke så mye som promoteringen av hans egen bok, "Baby Steps", og der målet er å gjøre alt pakket og klart for at et populært tv-show skal gjøre et større intervju hos familien Marvin. Dessverre vil skjebnen ting nokså annerledes, noe Dr. Marvin snart vil få greie på, i det hans siste pasient før ferien begynner, er en nokså spesiell ny kunde, ved navn Bob Wiley (Bill Murray). 

Joda, en meget morsom Bill Murray tidlig 90-talls komedie, der han spiller den mildt sagt nevrotiske vraket Bob, som er bokstavelig talt redd for absolutt alt! Og hans tidligere psykiater er bare glad til for at han er kvitt sin "favoritt" pasient, og med det havner altså Bob i pleie hos sin nye beste "venn", Dr. Leo Marvin. 

Der Ray Liotta forrige uke infiltrerte og nærmest drev et ektepar til vanvidd som psyko-purk i thrilleren Unlawful Entry (1992), er vel What About Bob? mer en der tar en "lignende" story og selvsagt da mer komisk, men ikke for Richard Dreyfuss, der blir jo drevet til galskap, mens resten av hans familie faller pladask for Bob. 

Bob er virkelig litt av et skue, en fyr som er alle legers store mareritt, en fyr der har som jobb, å være konstant engstelig og redd, og anser det å gå til legen eller psykiateren som ei vanlig arbeidsdag. 

Å komme seg ut av sin egen leilighet er et mareritt, og har ikke en gang kommet til hvor brutalt det er å måtte ta heisen, eller bussen. 

Joda, filmen tar et artig blikk i hva som for veldig mange, ikke er et så artig tilværelse å være fanget i, nemlig hypokondri, og kjenner meg litt igjen i mye av Bobs daglige anstrengelser, særlig dette med heis eller buss stappet med masse mennesker, måten han åpner dører på osv, og selv om filmen muligens overdriver "noe", så skulle jeg ønske den gikk litt mørkere til verks, for som sagt, det blir kanskje litt for moro i større perioder. 

Filmens soleklare suksess skyldes jo de to hovedrolleinnehaverne, der Bill Murray driver sin kollega til randen av galskap, og får litt Peter Sellers - Herbert Lom fra Pink Panter serien, i et par av filmens scener, der den etterhvert nevrotiske blinkingen med øynene, eller hvor fråden nærmest kommer ut av munnvikene på den ellers så rolige doktoren, nei, mye herlig komedie.

Blant mine favoritt scener, er nok den der Bob ligger å vrir seg og skriker på gulvet hos Dr. Marvin, hvor sistnevnte kjapt spør sin nye pasient: "So ,are you married Bob?"

eller når han skal forsøke å anbefale en bok, og ikke hvilken som helst selvhjelpende bok, men sånn helt tilfeldig hans egen, "Baby Steps", og ler alltid godt av hva som følger, når Bob skal forsøke å ta disse små baby-stegene ut og inn i heisen, og akkurat i det han har entret og innser at, kanskje ting gikk litt for kjapt i svingene, så setter han ut et enormt brøl!

Ellers har man jo den effektive metoden mot angst, nemlig døds terapi, garantert "suksess".

Nei, ei artig film, kanskje ingen klassiker på høyde med Groundhog Day (1993), da den kanskje blir litt vel morsom i perioder, og skulle som nevnt ønske den gikk litt mørkere til verks og ga Bob ei litt mer "kompleks" historie å komme med, for han er jo åpenbart i stand til det aller meste, bare han får muligheten til å treffe sitt favoritt menneske, men klart, det er jo til syvende og sist en lett og ledig komedie, og ender med det så på ei:

7,5/10

2DbIXLF.jpg

Vi hade i alla fall tur med vädret (1980)

Svensk kult-klassiker, der i en årrekke var fast innslag på norsk tv, men av en eller annen grunn, har denne ikke blitt vist på en veldig god stund, men tror SF kanalen fortsatt pleier å kjøre den flere ganger i året. Likevel, var meget fornøyd, da den endelig ble gjenutgitt på DVD, for et par år tilbake. Ålreit, nesten 2 tiår hadde gått, siden man så den sist, men fortsatt verdt å få med seg, da det er mye komiske og herlige scener, og selv om spilletiden er på knappe 57 minutter, så er det sjeldent kjedelig og nei, absolutt en av de mer kjente og kjære feriefilmene fra Skandinavia, og bare en av mange, fra søta bror.

lgaNHhX.jpg

The Great Outdoors (1988)

Kanskje ikke helt i toppsiktet, angående 80-talls feriekomedier, men kjemien mellom Dan Aykroyd og John Candy, samt idylliske og flotte forhold i skogens villmark, og alt som medfølger (inkludert litt vel pågående flyvende mus samt en barumpa og meget sinna bjørn) bidrar i at filmen byr på mange elleville og komiske scener, selv om den litt unødvendige teen-romansen som blir dytta inn, tar opp litt for mye tid, her og der. Men, så var det jo Howard Deutch (kompisen til John Hughes) som sto for regien, og han hadde jo nettopp spesialisert seg i å gjøre Hughes skrevne teen-flicks, så da måtte vel den slags, dyttes inn, i siste liten.

6TgclCY.jpg

The Burning (1981)

Tja, følte vel at en bare måtte inkludere, hvert fall en skrekkrelatert tidlig 80-talls slasher, og hvor jo ferie og sommercamping er i fokus, men The Burning må jo sies å være kanskje en av de aller beste og mest minneverdige, av de utallige Friday the 13th "klonene", og en som visstnok lå meget tett opp mot Friday the 13th Part II, samt en annen og mer humoristisk slasher, i Madman (1982). Alle 3, tar for seg den beryktede myten, om Cropsy og antar at Friday the 13th slo The Burning i popularitet, men selv føler jeg at The Burning er den beste av disse 3, hvert fall med tanke på nevnte figur. 

Filmen innehar alt en klassiske camp-slasher burde by opp til. Herlig feel-good stemning, et meget tøft synth-score av prog-legenden Rick Wakeman, grufulle spesial effekter (enkelte er mildt sagt ondskapsfulle som få) og minneverdige karakterer. Her får man George Costanza (med hår, ikke kjøpevarianten vil jeg tro) samt flere andre velkjente fjes. Filmen er også en der innehar et noe sjeldent fokus mot the final guys, og ikke så mye final girls, som etter hvert ble en meget ihjelbrukt klisje. 

Alt i alt, denne filmen er hva jeg liker å forbinde med gullalderen for 80-talls slashere, og fikk ikke en fullstendig ukutta DVD utgave, før i 2007, før 10 år senere, ankom filmen på DVD og Blu-ray, her til lands også. 

 

STbFZBQ.jpg

National Lampoon's Vacation (1983)

Måtte vel nesten inkludere originalen, selv om jeg nok er mest svak for julefilmen, så er førstefilmen uten tvil en innertier når man tar for seg sommerferie, stress, mas, uønsket nærkontakt med familie og ikke minst skyhøye forventninger, der selvsagt aldri vil ha en nubbesjanse til å matche realitetens kjipe verden, selv om det sikkert finnes hyggelige unntak. En klassiske filmserie, selv om den siste fra 1997, var meget skuffende, så er det 3 første fra 80-tallet, alle verdt å få med seg. 

 

J0pe3Oy.jpg

Sunes Sommar (1993)

Sommeren med Sune, er en svensk familiefilm klassiker, hvert fall så mener nå jeg da. Peter Haber er i toppform, som meget stressa og sint familiemann, der ikke ulikt Chevy Chase, forsøker så godt han kan, å legge til rette for drømmeferien, men når Hellasreisen går i vasken, bærer det i stedet mot de sjarmerende og mer nærliggende svenske campinglivet, og her skjer det saker og ting, og nei, en film jeg fortsatt ler godt av, og denne var vel et resultat av at julekalenderen, Sunes Jul (1991) ble en kjempesuksess, og vips, ikke lenge etter kom en helaftens spillefilm, og nei, en stor favoritt fra barndommen. Så både filmen og julekalenderen igjen, for en tid tilbake, og storkoste meg. 

59IIYB2.jpg

Grizzly (1976)

Vel, innser at man fyller på litt på slutten, men skrekkgenren er jo absolutt en liten skatte kiste, da med tanke på alle filmene som foregår i camping og turist områder, og føler jo øyeblikkelig litt dårlig samvittighet, over at jeg først nå, innser at man kommer til å "glemme" å inkludere Jaws (1975) samt et par av oppfølgerne, som jeg alltid har likt å se på sommertid, men nå var det maks 10 stykk, og av de mange Jaws kopiene, så føler at Grizzly, er en av de som fortjener å bringes frem. 

Filmen tar for seg et turistområde, der blir matfat for en sinna bjørn, og den innehar en herlig stemning, et par overraskende nasty scener, samt mye flott natur og villmark bilder, og er verdt å se, om en liker denne type b-filmer.

tXgcbRn.jpg

Den siste, er også en man tok et gjensyn med, i fjor sommer, og helt klart en av de morsomste og mest sjarmerende skrekk-komediene jeg har sett, noensinne:

Tucker and Dale vs. Evil (2010) av Eli Craig

"Oh hidy-ho officer, we've had a doozy of a day."

Husker denne viste seg å bli ei skikkelig sjarmbombe av de helt sjeldne, og at man plukket den opp tilbake i høst 2011 på DVD, og selv om en aldri hadde hørt om filmen før, så falt man jo pladask for den herlige og meget likandes duoen der er Tucker (Alan Tudyk) og Dale (Tyler Labine). 

Filmen tar for seg de vanligvis i hjel brukte bonde tamp klisjeene/figurene fra filmverdenen, der særlig horror (og slasher) genren har i flere tiår benyttet seg tungt av. Men her får man i stedet ei tidvis hysterisk skrekk-komedie, der greier noe så sjeldent som å snur litt om på dette med oppbrukte stereotyper og at en ikke skal være så kvikk i å bedømme andre, kun ut ifra utseende eller forskjellige bakgrunner.

Suksessen er jo først og fremst i hvor sympatiske og herlige typer Tucker og Dale virkelig er, og er jo to helt vanlige livsglade karer som skal pusse opp ei nesten helt "ny" hytte langt uti skogen, men ender i stedet opp med å få helgen sin spolert, når en gjeng studenter fra storbyen bare sånn plutselig helt uten videre begynner å begå kollektivt "selvmord" inne på tomta deres, og bedre blir det ikke når den lokale Sheriffen ankommer, og de frustrerte gutta får et greit forklaringproblem å hanskes med.

Det å lage ei suksessfull og meget morsom skrekk komedie, da med et såpass stort bankende hjerte for genren og ikke minst de varme og sjarmerende karakterene, samt bruken av herlig timet komedie, og likevel fosse på med ekstreme doser av gørr og blod, det er svært få som har lykkes like godt. For de fleste havner ofte i kun den vulgære delen, og der karakterene og humoren dessverre faller raskt gjennom, men Eli Craig har ei fanden-meg-god gjeng av skuespillere her, og man skal være ei kald faen om typer som Dale og Tucker ikke får en til å smile litt, hvert fall i løpet av de 90 minuttene filmen varer.

Igjen, humoren og sjarmen er fantastisk og har jo sett filmen flere ganger opp gjennom årene, men ler alltid godt av den vanvittig morsomme oppbygningen foran de mer blodige og nasty scenene, og der stakkars Tucker og Dale blir stående og måpe og undre på hvor kommer alle disse gærningene fra, og hvorfor vil noen kaste seg med hodet først inn ei flishugger, eller spidde seg selv til døde på ei skarp gjenstand?

Og ikke minst, hvordan skal de forklare seg ut av denne ny oppståtte krisen for den lokale Sheriffen?

Mulig en er litt vel snill i ratingen, men jeg elsker virkelig denne type underholdning, og sjeldent morsom skrekk-komedie der jeg fikk nesten lyst til å se igjen enda en gang i går, og igjen dette med "re-watchability" evnen er meget sjelden kost, men når de så dukker opp ei gang i blant, så blir man nok tatt litt på senga, slik jeg selv ble i høst 2011, og nei, digger filmen og hovedkarakterene og blir med det ei meget fortjent:

9/10

Til slutt, et par filmer som jeg først kom på, mens jeg skrev/mekka i hop lista, og der ville helt klart fått innpass, om man bare kom på dem litt tidligere:

S.O.S. - Selskapsreisen 3 (1988), Jaws (1975), Plastposen (1985), Memorial Valley Massacre (1988), Jaws 3-D (1983), Friday the 13th Part 5: A New Beginning (1985), Summer Rental (1985), Harry and the Hendersons (1987), American Pie 2 (2001), Wet Hot American Summer (2001), Klovn (2010), Sleepaway Camp (1983), Ticks (1993) og Cheerleader Camp (1988)

Og først nå, vel, igjen litt sent ute, men kanskje neste år? Er jo mange action filmer, erotiske thrillere osv, der er meget egnet som sen underholdning på varme sommernetter, og nei, det får heller bli en annen gang.

Inntil da, ønskes en god sommer og at man får tid til å kose seg med noen sommerfavoritter utpå kveldinga. 😎

 

  • Like 2

Share this post


Link to post

Kremliste, Frank! Og jeg som skulle holde igjen på filmkjøpingen, men her ble jeg altfor inspirert! Blir sporenstreks bort til Platekompaniet for å se om de har noen av disse godbitene inne slik at jeg kan kose meg utover sommerkveldene. 

  • Like 1

Share this post


Link to post
Jonas2k skrev (12 timer siden):

Kremliste, Frank! Og jeg som skulle holde igjen på filmkjøpingen, men her ble jeg altfor inspirert! Blir sporenstreks bort til Platekompaniet for å se om de har noen av disse godbitene inne slik at jeg kan kose meg utover sommerkveldene. 

Takker, og bare hyggelig om noen av de nevnte titlene skulle ende opp i å falle i smak. Kan vel ikke garantere, at alle er toppers underholdning, men når det gjelder sommerstemningen, er det lite å si på.

Ser at Roger Gunvaldsen, i Hva var siste filmen du kjøpte? tråden, nevner at nå skal det kjøres en Black Summer hos Platekompen, visstnok om ikke lenge. Så kan jo være noe av interesse, om en kikker innom det tilbudet, når det ankommer.

I mellomtiden så jeg kjapt gjennom Platekompen, Cdon og nja, her er hva jeg kunne spore opp, av div nevnte sommerfavoritter fra lista mi, og priser/tilgjengelighet:

Weekend At Bernie's (1989) - Blu-ray Import - Pris 109 Kroner - Platekompaniet

Platekompaniet har denne kult-komedien i 3 ulike utgaver, 2 på Blu-ray og 1 på DVD. 2 er meget høyt prisa, til nærmere 180 kroner, og usikker hvorfor disse er så mye høyere i pris, da den til 109, virker å være den nyeste utgivelsen. Ingen tegn til oppfølgeren, som faktisk ikke er så gæren, men kanskje lurt å sjekke ut førstefilmen, om den er av interesse.

Grizzly (1976) ligger hos Platekompen, i både Blu-ray og DVD versjoner fra 2018, Sone B men virker å være i overvåk kategorien, og noe som betyr at sjansene er små for at de vil få de inn med det første. 

What About Bob? (1991) ligger hos både Platekompen og Cdon, sistnevne har den til 79 kroner, mens Platekompen har den inkludert i 3 for 2 DVD/Blu-ray. Platekompen derimot, har den i 24 timers ventetid, og Cdon i 5-15 dagers ventetid. Begge er DVD med norsk tekst. 

De klassiske Chevy Chase Vacation  filmene, får man hos Platekompen, i både singelutgave, 3 bokssett (der av en eller annen grunn utelater den beste, nemlig Christmas Vacation) samt en 4 bokssett, der heldigvis inkluderer sistnevnte. Tross utrolig billige i utseende Blu-ray artworks, så er vel innholdet viktigst. Men fytti katta, de originale posterne/filmcoverne er jo legendariske, og så greier de å knote det til, med så gyselige "oppdateringer". Uansett, veldig varierende leveringstid på disse, noen slippes etter 24 timer, mens andre har mellom 8-16 virkedager, som kan bety alt fra et par dager, til "du får filmene, når du får dem".  

Kult-slasheren The Burning (1981) har ikke en, men 3 tilgjengelige utgaver hos Platekompen. 2 stykk er altså den fullstendig ukutta og remstra norske DVD/Blu-ray versjonen fra sommer 2017, den siste, er ei Arrow DVD/Blu-ray utgave, og hvor de norske versjonene er altså med kortest ventetid, og inngår også i 3 for 2 filmdealen. Uansett, meget kjekk pris, for ei såpass kul skrekkfilm, og nesten frista til å handle den inn igjen, grunnet Arrow utgaven, som ser meget tøff ut.

Angående Arrow og The Burning, så har faktisk Cdon, også denne inne, 50 kroner billigere, og noenlunde samme ventetid.

The Great Outdoors (1988), ligger til nøyaktig samme pris, både på DVD og Blu-ray hos Platekompen. 

Vi hade i alla fall tur med vädret (1980) er å få tak i hos Cdon, sammen med oppfølgeren, og til en ganske så kjekk pris av 99 kroner.

Sunes Sommar (1993), kan jeg dessverre ikke finne hos noen av de norske butikkene, minus da Sunes Jul, fra 1991 hos Platekompen.

Om du skulle vurdere å handle utenlands, så har jo svenske Kvarn.se, Revenge of the Nerds (1984), inne på ei ny Blu-ray utgivelse (sone B) til 149 Kroner. 

Sunes Sommar er å finne hos Kvarn i en 3-disk bokssett, til 279 og hvor den herlige julekalenderen også medfølger. 

The Great Outdoors, er å finne på DVD til 99 kroner hos Kvarn. 

Vel, Grizzly, Tucker and Dale, Revenge of the Nerds 2 er sikkert fullt mulig å skaffe andre steder, men litt overrasket, for disse pleide jeg å nesten alltid "snuble" over, og handlet inn flere ganger, under mange besøk hos Platekompaniet og nei, mulig de bare er helt ute av produksjon, og vil nok bli gjenutgitt, før eller siden.

Uansett, håper nå du får glede av de som du eventuelt er interessert i, og at du gjør ei god handel. For er jo ganske ulike priser på filmene, og kan være greit å sammenligne litt, og sjekke opp slikt før man smeller til.

  • Like 2

Share this post


Link to post

For et innlegg, du gjør jo hele jobben for meg, strøkent! Om platekompaniet kjører Black Summer straks så tror jeg at jeg avventer frem til da. 

Share this post


Link to post
Jonas2k skrev (På 12.6.2021 den 22.05):

Om platekompaniet kjører Black Summer straks så tror jeg at jeg avventer frem til da. 

Ser at de starter kommende fredag, men tja, jeg vil nok sitte litt på gjerdet å følge med, for tror det kan være lurt å holde igjen litt, og heller se an fremover. Kommer nok flere tilbud denne sommeren.

Mitt fokus blir nok rettet mot Dansk film og kult-filmer, men sistnevnte er jo da ofte av Import utgaver, og håper vel at noen av disse vil være litt snillere i pris, enn mye av det man har sett til nå. Arrow, Powerhouse og Final Cut Entertainment virker å ha mye snacks å by på, og imponert over leveringsfristen til Platekompaniet, der har de gjort en god jobb siste tiden.

Share this post


Link to post

Der skrivelysten over nylig sette filmer, ikke er helt tipp topp om dagene, så følte jeg nå mer for å prøve meg på et par filmlister, og hvor først ut, så gjør man en liten hyllest, til noen av de mest fryktinngytende og nasty figurene og skapningene, fra filmens verden:

De mest fryktinngytende filmskapningene du har møtt på:

Edit: Fortsettelse fra fjorårets liste.

DIfztr6.jpg

01. The Terminator
"Listen, and understand! That Terminator is out there! It can't be bargained with. It can't be reasoned with. It doesn't feel pity, or remorse, or fear. And it absolutely will not stop... ever, until you are dead!" 

Kyle Reese og hans kjølige men meget passende beskrivelse av den ustoppelige drapsmaskinen T-101, eller bare Terminator. Er så godt og gjennomført guffent levert av Michael Biehn, og der en skrekkslagen Sarah Connor blir forklart på kort, men effektivt vis, hva som er ute etter henne, og hvordan sjansene deres for å stoppe denne "tingen", ikke er særlig positive.

Få filmskapninger, har etterlatt seg et lignende og uforglemmelig ettermæle, slik den aller første Terminatoren (T-800 eller Cyberdyne Model 101) da spilt til absolutt perfeksjon av Arnold Schwarzenegger, gjorde når man endelig fikk sett filmen for aller første gang. Og snakk om å gå inn, totalt uforberedt på hva en ville få i retur. For alt jeg hadde å gå etter, var jo i grunn T2, Judgment Day (1991) samt noen bilder fra originalen. Oppfølgeren hadde man sett utallige ganger, oftest i hop med kompiser på VHS, og digga jo det herlige action-eventyret og Arnold som the good guy. Og klart, filmen byr jo også opp på en meget minneverdig og guffen skurk, i Robert Patricks oppdaterte Terminator modell, men når en så først fikk sett forgjengeren, nei, det var en helt annerledes type stemning og tone, der hang igjen i en lang tid, og hvor bruken av humor og one-liners var nærmest ikke eksisterende.

Det at jeg også så den, helt alene, midt på nattetid, i stuemørket. Slikt hadde nok også en grei betydning på hvorfor akkurat filmen gjorde såpass sterkt og skummelt inntrykk på meg.

Her fikk man ikke servert Arnold som noen spøkende helt, der har blitt "kastrert", da til å lyde hver bidige kommando fra sin unge "sidekick", som forsøker å få ham til å slutte å drepe, blir mer menneskelig og attpåtil lære seg noen oppdaterte nye "triks" i form av popreferanser og gate slæng, for å henge med i tiden.

Nei, dette var noe annerledes, og Arnold fremsto hele tiden som en konstant truende og skummel skikkelse, og spilte jo rollen som nådeløs jeger, totalt blottet for følelser og medmenneskelighet, til nevnte perfeksjon.

Fra måten han beveger øynene og deretter hodet, visstnok noe Arnold hadde plukka opp, etter å ha sett unna noen naturdokumentarer om hvithaien, og hvordan disse majestetiske rovdyrene jaktet sitt bytte på, da ved å være i konstant bevegelse, og hvor de beveger så hodet og øynene, langsomt frem og tilbake, som en radar, der søker utrettelig etter noe å spise. Dette ble benyttet i den klassiske biljaktscenen, hvor Terminatoren rolig beveger øynene og deretter hodet, ikke ulikt haien, da for å skanne og søke hver bidige krik og krok, etter sitt bytte. Og i likhet med filmens tempo og handling, så er den konstant i bevegelse. Arnold ville også benytte seg av hvordan hvithaien ville spare mest mulig krefter, ved å holde igjen eller ikke ta klønete omveier, og på den måten bruke maksimal kraft, når byttet skulle nedlegges. 

En annen viktig faktor til hvorfor The Terminator gjorde et slikt inntrykk, skyldes nok også følelsen av total hjelpeløshet, og at uansett hvor du enn måtte befinne deg, og hvor mange mennesker du måtte har rundt deg. Så er ingen steder trygg grunn, da mot denne tilsynelatende ustoppelige skapningen. Og hvor ytterst få filmer har greid å fremheve akkurat den type ekle følelsen av frykt og ubehag, hvert fall da, av de en har sett opp gjennom årenes løp.

Selvfølgelig spiller også ikke bare Terminatoren og dens grufulle tilstedeværelse inn, men det å se menneskeheten (gjennom historiene og tilbakeblikkene gjennom Kyle Reeses øyne) bli redusert til å leve som rotter under jorden, i konstant frykt for å bli oppdaget av den nye og suverene "arten", som har kun et grunnleggende mål for sin eksistens, og det er å utrydde så mange mennesker, som mulig.  

Det var rimelig heavy saker å få fleisen, og hvor de mest gufne bilde, da rettet mot ei mulig fremtid, kommer fra munnen til Kyle Reese, og det er jo denne type fremtidskrig, jeg vil tro veldig mange fans av de to første filmene, ønsket seg, ikke bare utallige kopier av Camerons to klassikere.  

Uansett, jeg antar at det eneste som er mer skummelt enn Arnie i den første filmen, er øyeblikket hvor man endelig tror at det hele er over og ut, heltene vinner og skurken er dau. Men neida, James Cameron visste bedre, og ut av flammehavet stiger en enda mer guffen og brutal versjon av skurken, en der innehar muligens de mest ondskapsfulle og rødglødende øynene jeg kan huske å ha støtt på. Utseende, lydene og bevegelsene er so gjennomført creepy og umenneskelig, og jakten gjennom fabrikken har bidratt i mang et mareritt, der særlig metallskjellettet har gjort en uhyggelig visitt, noe jeg vil tippe man ikke er alene om, fra tid til annen.

Og mens jeg sitter å skribler i vei, så først nå går det opp for meg, at man skrev nesten et identisk innlegg/tema, for nøyaktig et år siden. :wallbash: Huff, om jeg bare kunne ha bladd meg et par sider bakover, men vel, da får jeg kopiere inn resten, og heller forsøke å utvide den noe korte topplista over filmbeist.

CXMjYYD.png

En annen meget guffen og liten, men minneverdig scene fra The Terminator som også har gjort et stort inntrykk, kom gjennom Arnolds muskel-buddy Franco Columbo "cameo", og han der spiller en infiltrerings enhet, der spesialiserer seg på å blende inn med mennesker, da for å ta seg inn i deres underjordiske baser, og deretter forsøke å ta livet av så mange som mulig. Og scenen fra en av Kyles mange altfor virkelig mareritt, er rett og slett fantastisk guffen filmskapning.

Her ser man disse glødende onde øynene komme mot deg, med lyden av panikk, kaos og desperate mennesker i bakgrunnen, og hvor en slagen Kyle Reese holder fast ved det eneste som holder ham i live, nemlig et gammelt og slitent bilde av en kvinne som skal komme til å sikre menneskehetens fremtid.

Denne korte biten, er kanskje ikke helt der opp med Arnold eller metallskjelettet, men likevel noe som er som tatt ut av et vaskeekte mareritt, som jo visstnok nettopp deler av filmen og dens kjente tittelkarakter jo var, om en skal tro James Cameron.

For han hadde visst ei feber-drøm under innspillingen av Piranha II: The Spawning (1981), der dette grusomme metalliske monsteret dukket opp av et flammehav og det første han gjorde når han våknet, var å sett i gang med å tegne hva han hadde nettopp drømt og må si at de er jo ikke mindre gufne de heller:

gM3Rdo7.jpg

3NW14Hz.jpg

t9Iz4IR.jpg

Nei, føler at The Terminator er ei verdig nummer 1, hvert fall av de jeg selv oppfatter som de mest gufne, skremmende og minst "hyggelige" filmskapningene jeg har truffet på i filmverdenene.

nvzu1Ca.jpg

02. Tarman 

"Braaains!"

En "kjekk" kar det der ja, og selv om han ved første øyekast er jo ei grotesk skapning, der i motsetning til sine mer kvikke zombie-venner fra The Return of the Living Dead (1985), kanskje ikke var av den aller raskeste, da med tanke på bevegelse og fart, men så er jo hans utseende, kombinert med at han er langt mer kvikk i oppfatning og lære, samt i stand til å ta impulsive valg, langt mer skremmende enn de fleste andre zombier jeg har støtt på i film.

Han er så gjennomført nasty og ekkel, og føler jo at stanken av ham, nærmest siver inn i stua når en ser igjen filmen, og nei, en av disse skapningene som man også var så uheldig å støte på som guttunge, og kom til å henge med i mange, mange år fremover. Alltid se under senga, eller bakom trappen, for med litt for fantasifull tankegang, og vips, så lå han å venta på meg når man skulle på do, midt på natta, og trappen ned til kjelleren ble plutselig, veldig lang og faretruende.

I likhet med T-800 er lydene, bevegelsene osv hva som gjør denne figuren såpass minneverdig. Samt at han jo besitter en imponerende solid tanngard, til å være et råtnende lik, og scenen hvor han tar seg en bit av hodeskallen til punk-lederen nedi kjelleren, da som om han tygger i et stort eple, etterfulgt av smerteskriket og dødskrampene til sitt offer, nei faen, det var meget skummelt og fælt å se første gang. 

Selv ved seinere besøk, kjenner jeg at hjertet begynner å slå litt ekstra fort, når man vet at Tarman scenen nærmer seg, og det er ikke ofte en opplever med skrekkfilmer. 

i4hIqWL.jpg

03. Kurt Barlow

"The master wants you. Throw away your cross, face the master. Your faith against his faith!"

Igjen, dette med lyder, umenneskelige bevegelser osv, er alt hva jeg forbinder med Kurt Barlow fra miniserien Salem's Lot (1979), der hele oppbygningen til hans inntreden, og selv om Barlow knapt er med, er hans bidrag av ei såpass uforglemmelig betydning at, nei, slik skal ei ekte vampyr være i min mening. Ikke ei hormonfylt blek tenåring med løpetid, men et iskaldt og nådeløst beist, der har null interesse av det motsatte kjønn eller å se tøff/kul ut, men bare å ta for seg av sine uheldige ofre og tømme dem for mest mulig blod, og gå videre til neste "blodbank".

Vel, som mine 3 favoritt Arnold damer, blir lista kort, men innser at skal en dra frem og ta for seg alle sine favoritter, blir det ei meget lang og tøff oppgave i vente, men disse tre "herrene" vil alltid være i toppsiktet av de man forbinder med skrekkelige filmkarakterer man definitivt ikke vil støte på i ei mørk gate om kvelden, det er sikkert og visst.

q6wHEOH.jpg

04. Angela i Sleepaway Camp (1983)
Selv om filmen i seg selv, er muligens langt unna å være særlig skummel i sin helhet, så er vel den uforglemmelige avslutning, av typen der tok meg med stor overraskelse, og husker godt at i vinter 2007, så satt man helt alene i mørket, og kikka seg gjennom ørten forskjellige og oppkutta deler (den gangen hvor man hadde maks 8-10 minutters videoer, og skulle en se en hel film, måtte en bare håpe at alle delene lå ute, og ikke var rammet av rettighetstrøbbel osv, slik at noen var fjernet) av Sleepaway Camp (etter å ha blitt anbefalt den, fra en skrekkfilmfan på tidligere Veggavisen forumet) og nei, for å gjøre det enda mer uforglemmelig, hadde man på svære øretelefoner. Jepp, det ble et sjokk, uten like. Sjeldent har en filmscene gitt meg den type ekkel og ubehagelig gåsehudfølelse, som når musikken og den gufne halslyden til Angela, samt det grufulle fryste ansiktsuttrykket, og ikke minst noe som ikke skulle være der nedentil, eller så vil man jo helst tro. 

Nei, en hjemsøkende og syk avslutning, på ei ellers tidvis cheesy tidlig 80-talls slasher, som man aldri så komme, og bare tanken på siste akten, musikken og lydene, nei, det gjør at man fortsatt får et snev av ubehag og uhygge over seg, uansett hvor mange ganger en har sett filmen igjen i ettertid.

gcqxFQd.jpg

05. "Bennings" forvandlingsforsøk i The Thing (1982)

En av ytterst få skrekkfilmer, der jeg selv på dagtid, med solen skinnende for fullt, vil likevel The Thing og dens legendariske gufne stemning, fra start til slutt og ikke minst de vanvittig skrekkelige og fæle spesial effektene og scenene, gjøre meg alt annet enn "trygg". Klart, beste tiden å se den på, er jo nettopp en mørk og sen vinterkveld, men tja, de virkelige gode og mesterlige skrekkfilmene, er gode uansett tid og døgn av året, men ja, The Thing er en av de sjeldne godbitene, der man vet tidlig ut, at en har noe spesielt i vente.

Av de mange ekle og minneverdige scenene, er det mange å velge blant. Men det er en, som alltid gir meg den ekstra uhyggen, som har muligens noe med hele oppbygningen, stemningen og ikke minst lydene, av noe der er alt annet enn menneskelig. Jeg vil tro at forsøket i å transformere seg til Bennings, er blant de få stundene, hvor man får se hvor nære på, at denne tingen greier å kopiere seg over til sin nye vert, før den blir avbrutt. 

De forferdelige lydene, og hvor det sjokkerte mannskapet står i ring rundt, det som er igjen av deres tidligere kollega, nei, få kunne gjøre skrekk og sci-fi, like godt og guffent som det John Carpenter gjorde på 80-tallet.

y1ub8oT.jpg

06. Tvillingene fra The Shining (1980)

Klart, det er vanskelig å utelukke den fæle og ekle gamle heksa, fra badekaret, som forvandles fra ei ung og vakker kvinne, til, vel noe helt annet. Men over årenes løp, og diverse gjenbesøk med Overlook Hotel, så har disse to tilsynelatende uskyldige pikene, som popper opp i tide og utide, i gangene, blitt en konstant påminnelse om alt det fæle som har skjedd, ikke bare med dem, men andre menneske skjebner, og de iskalde og hjemsøkende øynene og blikket deres, er en grei påminnelse om galskapen der fortsatt råder i veggene på hotellet, og som bare venter på å få slått kloa i dets nye gjester.

p93GJKU.jpg

07. Zelda fra Pet Semetary (1989)

Ålreit, filmen i seg selv, er langt fra å være særlig skummel, men igjen, det er kanskje derfor så mange husker det radmagre, levende liket, der var Zelda. Hennes utseende og lydene hun lager, er mildt sagt umulig å få bort fra filmminnet. 
6XUzWX1.jpg

08. Luftsluse scenen fra Alien (1979)
Jeg kunne vel like greit inkludert, flere av de nevnte valgene, i mer minneverdige dødsscener, men snakk om genial måte å bygge opp skrekk og uhygge på, da ved hjelp av en blinkende skjerm, og vissheten om at i de trange og mørke gangene, så venter noe lite hyggelig, på å få sette tenna i deg.

Less is more, er fantastisk godt benyttet her, og selv om det er en mann i "gummikostyme", så er det så gjennomført godt lagd og satt opp, og nei, halve "moroa" er jo nettopp hva en ikke ser, men som nevnt tidligere, vet er der, luskende i mørket. Alien monsteret, er helt klart, et av meget få sci-fi beist, som virkelig lever opp til forventningene, og la i hop med filmen til Ridley Scott, en helt ny standard for skrekk og science fiction genren, en der få, om noen har greid å matche. 

X1Xd0Tn.jpg

09. Mordscenen på sykehuset, i Halloween III: Season of the Witch (1982)  
Kanskje en der blir slengt på, litt helt på tampen. Igjen en som også kunne ha vært nevnt i en potensiell liste, over skrekkfulle filmscener. Uansett, den tredje og meget utskjelte filmen i Halloween serien, innehar en konstant uhygge, i klassisk John Carpenter ånd, i hop med brutale og meget ekle spesial effekter og uberegnelige øyeblikk. Et av filmens kanskje mest nasty scener, skjer når en velkledd og følelsesløs "businessmann" ankommer et lokalt sykehus, og vandrer rolig gjennom gangene, før han gjør kort prosess (vel, føles ut som en liten evighet) på sitt uheldige offer, og musikken, spenningen og ikke minst måten denne "mannen" utfører sin jobb på, er ondskapsfull og jævlig. Lyden av ansiktsben som blir bokstavelig talt knust, og deretter tørker denne rolige fyren av griseriet fra hanskene sine, går like avslappet ut igjen, setter seg inn i en bil, tømmer en kasse med bensin over seg, fyrer opp og ja, en uforglemmelig guffen scene, og bare en av flere fra samme film.

5xLehfD.jpg

10. Eddie Quist viser sitt sanne jeg i The Howling (1981)

Hadde et hyggelig og guffent gjensyn, med denne klassiske varulv filmen, for et år tilbake. Og selv om den muligens ble noe overskygget, av en langt mer suksessfull varulv film, samme året, så er det noe ekstra ubehagelig, over den fantastiske forvandlingsscenen, der Eddie Quist viser seg fra sin "beste" side, og står helt klart igjen, som den beste og mest gufne transformasjons scenen jeg kan huske å ha sett, av de mange varulv relaterte filmene som har blitt gjort.

Mange har klagd på at den bruker for lang tid, at Karen kunne lett ha løpt vekk, osv. Men selv digger jeg at den bruker tid, og ikke pøser på med elendig "jump-scare" og billig skrekk klisjeer, den tar seg tid og en må jo også huske på, at disse to personene har møttes tidligere ut i filmen. Karen vet veldig godt, hva slags morderisk beist Eddie Quist virkelig er, og det å komme ansikt til ansikt med noe enda verre, ja, vil tippe at folk flest ville hatt problemer med å bare ta til beina og løpe av sted, da inn i en mørk og ugjestmild skog, full av lignende drapsmaskiner på lur.

Vel, det var kjekt å få oppdatert og ferdiggjort lista, men noe kjipt, at jeg greide å glemme meg, at man faktisk hadde gjort unna de 3 første, for et år tilbake. Men, tja liker ikke uferdige prosjekter, og kanskje neste liste, vil være den total motpart, til alle disse "søte" skapningene, men passe på å bla meg bakover, så jeg ikke har allerede gjort en slik fra før av.

Edited by Frank.N.Steen
  • Like 2

Share this post


Link to post

40 filmer og 1 dokumentar i August 2021

Månedens skuespiller: Alec Guinness i Last Holiday (1950)
Månedens birolle: Vic Morrow i Humanoids from the Deep (1980)
Månedens jævligste skuespillerprestasjon: Mange
Månedens regissør: George P. Cosmatos - Cobra (1986)
Månedens gjensyn: Cobra (1986)
Månedens soleklare høydepunkt: Cobra (1986)
Månedens meget hyggelige overraskelse: Ingen
Månedens skuffelse: Batman: Soul of the Dragon (2021)
Månedens drittfilm med stoooor D!!!: Sidste Time (1995)
Månedens lettglemte middelmådighet: Moana (2016)
Månedens kultfilm: Cobra (1986)
Månedens beste filmmusikk: Robert Tepper - Angel of the City - Cobra (1986)

Månedens "guilty pleasure": Major Payne (1995)
Månedens tøffing: Sylvester Stallone som Marion "Cobra" Cobretti i Cobra (1986)
Månedens skurk: Brian Thompson som The Night slasher i Cobra (1986)
Månedens filmbabe: Brigitte Nielsen som Ingrid Knudsen i Cobra (1986)
Månedens filmsitat:

"You're a disease, and I'm the cure." - Cobra (1986)

Topp 10 :)

01. Cobra (1986) - 10/10
02. An American Werewolf in London (1981) - 8/10
03. The Woman in the Window (1944) - 7,5/10
04. Brawl in Cell Block 99 (2017) - 7/10
05. The Lost Weekend (1945) - 7/10
06. The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007) - 7/10
07. The United Way (2021) - 7/10
08. Last Holiday (1950) - 7/10
09. Humanoids from the Deep (1980) - 6,5/10
10. Ninja III: The Domination (1984) - 6/10

Ikke fullt så "topp" 10 :(

01. Sidste Time (1995) - 3/10
02. Sorority House Massacre (1986) - 3/10
03. Witchboard 2: The Devil’s Doorway (1993) - 3/10
04. Garfield: A Tail of Two Kitties (2006) - 3/10
05. Puppet on a Chain (1971) - 4/10
06. Freddy vs. Jason (2003) - 4/10
07. Escape from the Bronx (1983) - 4/10
08. Back in Business (1997) - 4/10
09. Jason Goes to Hell: The Final Friday (1993) - 4/10
10. Willy’s Wonderland (2021) - 4/10

Bilde
Cobra (1986)
Bilde
An American Werewolf in London (1981)
Bilde
The Woman in the Window (1944)
Bilde
Brawl in Cell Block 99 (2017)
Bilde
The Lost Weekend (1945)
Bilde
The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007)
Bilde
The United Way (2021)
Bilde
Last Holiday (1950)
Bilde
Humanoids from the Deep (1980)
Bilde
Ninja III: The Domination (1984)

Tja, en absolutt godkjent filmmåned er tilbakelagt. Fikk aldri brynt meg på mer slasher-film, men skal nok komme sterke tilbake til den slags, utover høsten, kanskje særlig da i Oktober måned.
Et par små skuffelser, og noen der aldri helt levde opp til forventningene, mens andre var, ja, akkurat slik man ventet seg av underholdning og moro.
Cobra, den soleklare vinneren, hvert fall når det gjelder underholdningsbiten, men også blant mine største 80-talls actionfilm favoritter, så ingen surprise der nei.

Share this post


Link to post

Lenge siden man har vært innom forumet, men usikker på om jeg kan nevne det man har benyttet i mellomtiden, uten å bli permanent sletta (virker som enkelte hint/navn gjør at man ligger dårlig an hos ulike forum/moderatorer i følge rykter) så nei, lar det ligge usagt inntil videre.

Blitt mye filmkikking, på godt og vondt, så bare kopierer det man har skrevet/lista opp over hit:

49 filmer og 1 dokumentar i September 2021

Månedens skuespiller: Steve Martin i Roxanne (1987)
Månedens birolle: Victor Wongi Big Trouble in Little China (1986)
Månedens jævligste skuespillerprestasjon: Mange
Månedens regissør:John Carpenter - Big Trouble in Little China (1986)
Månedens gjensyn: Big Trouble in Little China (1986)
Månedens soleklare høydepunkt: Big Trouble in Little China (1986)
Månedens meget hyggelige overraskelse: The Batman vs. Dracula (2005)
Månedens skuffelse: Mindwarp (1992)
Månedens drittfilm med stoooor D!!!: Et par for meget
Månedens lettglemte middelmådighet: Looking Glass (2018)
Månedens kultfilm: Big Trouble in Little China (1986)
Månedens beste filmmusikk: John Carpenter - Pork Chop Express (Main Title) - Big Trouble in Little China (1986)

Månedens "guilty pleasure": Ingen
Månedens tøffing: Kurt Russell som Jack Burton i Big Trouble in Little China (1986)
Månedens skurk: James Hong som David Lo Pan i Big Trouble in Little China (1986)
Månedens filmbabe: Kim Cattrall som Gracie Law i Big Trouble in Little China (1986)
Månedens filmsitat:

"I'm a reasonable guy. But, I've just experienced some very unreasonable things." - Jack Burton i Big Trouble in Little China (1986)

Topp 10 :)

01. Big Trouble in Little China (1986) - 10/10
02. Roxanne (1987) - 8/10
03. The Batman vs. Dracula (2005) - 8/10
04. Backdraft (1991) - 7/10
05. What’s in the Basket? (2011) - 7/10
06. The Day After (1983) - 7/10
07. Point Break (1991) - 7/10
08. Mean Streets (1973) - 7/10
09. TMNT (2007) - 6/10
10. Murder by the Book (1987) - 6/10

Ikke fullt så "topp" 10 :(

01. Darkdrive (1997) - 3/10
02. The Killing Machine (1995) 3/10
03. Running Red (1998) - 3/10
04. Operation Delta Force 4: Deep Fault (1999) - 4/10
05. Living to Die (1990)
06. Sliver (1993) - 4/10
07. Crackerjack 2 (1997) - 4/10
08. Bedroom Eyes II (1990) - 4/10
09. Felony (1994) - 4/10
10. Antibody (2002) - 4/10

Bilde
Big Trouble in Little China (1986
Bilde
Roxanne (1987)
Bilde
The Batman vs. Dracula (2005)
Bilde
Backdraft (1991)
Bilde
What’s in the Basket? (2011)
Bilde
The Day After (1983)
Bilde
Point Break (1991)
Bilde
Mean Streets (1973)
Bilde
TMNT (2007)
Bilde
Murder by the Book (1987)

En lite imponerende filmmåned, men fikk nå hvert fall et herlig gjensyn med John Caprenters legendariske kult-film, Big Trouble in Little China (1986) og hyggelig gjensyn med Roxanne (1987) og Backdraft (1991).
Får heller ta å slenge inn oversikten over forrige måned, når man har litt mer tid. Ettersom da så en jo nesten dobbelt så mye film, og vil nok ta litt mer tid å få lista opp.

94 filmer i Oktober 2021

Månedens skuespiller: Charles Durning i Night of the Scarecrow (1981)
Månedens birolle: Michael Ironside i Visiting Hours (1982)
Månedens jævligste skuespillerprestasjon: Mange
Månedens regissør: David Cronenberg - Videodrome (1983)
Månedens gjensyn: Videodrome (1983)
Månedens soleklare høydepunkt: Videodrome (1983)
Månedens meget hyggelige overraskelse: A Bucket of Blood (1959)
Månedens skuffelse: Flere
Månedens drittfilm med stoooor D!!!: Et par for mange, men er likevel vanskelig å unngå makkverket Gingerdead Man vs. Evil Bong (2013)
Månedens lettglemte middelmådighet: En god del
Månedens kultfilm: Videodrome (1983)
Månedens beste filmmusikk: Rick Bowles - Baby Lied - Neon Maniacs (1986)

Månedens "guilty pleasure": Ingen
Månedens tøffing: Samuel Fuller som Van Meer i A Return to Salem’s Lot (1987)
Månedens skurk: Christopher Lee som Rasputin i Rasputin: The Mad Monk (1966)
Månedens filmbabe: Barbara Ewing som Zena i Dracula Has Risen from the Grave (1968)
Månedens filmsitat:

“I'm so hungry I could eat a whore.” - Jackie Vernon i Microwave Massacre (1979)

Topp 10 :)

01. Videodrome (1983) - 10/10
02. Dark Night of the Scarecrow (1981) - 8,5/10
03. Dracula (1958) - 8/10
04. The Curse of Frankenstein (1957) - 8/10
05. The Haunting (1963) - 7/10
06. Dracula: Prince of Darkness (1966) - 7/10
07. A Bucket of Blood (1959) - 7/10
08. Rasputin: The Mad Monk (1966) - 7/10
09. The Fog (1980) - 7/10
10. Raw Meat aka Deathline (1972) - 7/10

Ikke fullt så "topp" 10 :(

01. Gingerdead Man vs. Evil Bong (2013) - 1/10
02. Evil Bong (2006) - 2/10
03. Trespassing (2004) - 2/10
04. Dr. Heckyl and Mr. Hype (1980) - 2,5/10
05. Iced (1988) - 2,5/10
06. Witchcraft (1988) - 3/10
07. Witchcraft II: The Temptress (1990) - 3/10
08. Gingerdead Man 3: Saturday Night Cleaver (2011) - 3/10
09. Evil Laugh (1986) - 3/10
10. The Laughing Dead (1989) - 3/10


Bilde
Videodrome (1983)
Bilde
Dark Night of the Scarecrow (1981)
Bilde
Dracula (1958)
Bilde
The Curse of Frankenstein (1957)
Bilde
The Haunting (1963)
Bilde
Dracula: Prince of Darkness (1966)
Bilde
A Bucket of Blood (1959)
Bilde
Rasputin: The Mad Monk (1966)
Bilde
The Fog (1980)
Bilde
Raw Meat aka Deathline (1972)

Tok litt ekstra tid, ettersom hangoveren etter forrige filmmåned, fortsatt er litt igjen, her og der.
Greide å slå knockout på min forrige rekord, i å se eks antall skrekkfilmer (og kun skrekkrelatert underholdning) en hel måned, og i fjor nådde man 81-82 titler, mens i år ble det oppunder 94-96 (vel, de to siste ble sett i overgangen mellom 31 Oktober og natt til første November, så logga dem inn under sistnevnte måned.
Følte meg litt sikker, på at en kunne bikke 100 filmer, men lysten og motivasjon begynte å tære på mot slutten, og forsøkte heller å fokusere på å få sett og samlet opp, et visst antall med ålreite filmer å se, den siste helgen.

Fikk flere hyggelige gjensyn, særlig med Hammer Studios sine klassiske monsterfilmer, og Videdrome samt Dark Night of the Scarecrow, sto helt klart igjen som de to absolutte høydepunktene.

En del skit, ingen tvil om det. Lå nesten litt i kortet, om en da ikke på forhånd visste nøyaktig hva en begikk seg ut på, da med tanke på det meget ujamne terrenger innen usett skrekkfilm, spesielt da via b-filmer, lavbudsjett og diverse no-budget utgivelser.
Slapp vel kanskje egentlig litt "billig" unna, da en fikk jo bevitne at flere av deltagerne på denne skrekkfilm utfordringen (et annet filmforum man ofte er innom) definitivt tok en langt hardere støyt, med da å se langt mer skitfilm.

Sulten på skrekkfilm er nok for tiden, noenlunde mettet seg, men skal prøve å se unna et par man hadde planer for, men aldri kom frem til. Litt etter litt, og når viljen til slikt er der.

  • Like 2

Share this post


Link to post
Frank.N.Steen skrev (3 timer siden):

Lenge siden man har vært innom forumet, men usikker på om jeg kan nevne det man har benyttet i mellomtiden, uten å bli permanent sletta (virker som enkelte hint/navn gjør at man ligger dårlig an hos ulike forum/moderatorer i følge rykter) så nei, lar det ligge usagt inntil videre.

 Send meg gjerne en dm om hvilket forum dette er.  

 

Frank.N.Steen skrev (3 timer siden):

94 filmer i Oktober 2021

Tok litt ekstra tid, ettersom hangoveren etter forrige filmmåned, fortsatt er litt igjen, her og der.
Greide å slå knockout på min forrige rekord, i å se eks antall skrekkfilmer (og kun skrekkrelatert underholdning) en hel måned, og i fjor nådde man 81-82 titler, mens i år ble det oppunder 94-96 (vel, de to siste ble sett i overgangen mellom 31 Oktober og natt til første November, så logga dem inn under sistnevnte måned.
Følte meg litt sikker, på at en kunne bikke 100 filmer, men lysten og motivasjon begynte å tære på mot slutten, og forsøkte heller å fokusere på å få sett og samlet opp, et visst antall med ålreite filmer å se, den siste helgen.

Og jeg som trodde jeg dro til med 42 skrekkfilmer i oktober, imponerende med 94 filmer! Kjente også litt på hangoveren de første dagene i november. Heldigvis er november for noir, min favorittsjanger, så har tatt seg bra opp igjen nå selvom jeg verken orker eller har som mål å klare like mange filmer denne måneden. 

Share this post


Link to post
Jonas2k skrev (1 time siden):

Og jeg som trodde jeg dro til med 42 skrekkfilmer i oktober, imponerende med 94 filmer! Kjente også litt på hangoveren de første dagene i november. Heldigvis er november for noir, min favorittsjanger, så har tatt seg bra opp igjen nå selvom jeg verken orker eller har som mål å klare like mange filmer denne måneden. 

Vet ikke hvor "imponerende" det er, for skulle nok ha vært gjerne foruten en god porsjon søppelfilm, og ja, heller halvert antallet, og fått litt mer kvalitet igjen. Men slik går det, og noe av greia lå jo i navnet Oktober Skrekkfilm Utfordringen, hvor man prøver å teste litt smertegrenser i ny og ne. Klart, moro når man oppdager usette perler, eller filmer man på forhånd ikke hadde all verdens håp om, men som endte opp langt mer givende enn hva man skulle trodd.

Liker opplegget med film noir og Noirember som tema, problemet er at skrekkfilm og krim/thrillere kan bli litt for "like", og kjente helt klart savnet av litt "lettere" type underholdning, der ikke var så mørk og kjølig. Spesielt når en har sett skrekkfilm i 4 uker på rad.

Men skal nok få kommet meg i gang, og prøve å rette fokus mot noen filmer innen thriller og krim sjangeren, man enten har sett og vet er kvalitet, eller usette, men av typen man gjerne vil få sett.

Forresten, PM er sendt. 

Share this post


Link to post

 

Frank.N.Steen skrev (19 timer siden):

Vet ikke hvor "imponerende" det er, for skulle nok ha vært gjerne foruten en god porsjon søppelfilm, og ja, heller halvert antallet, og fått litt mer kvalitet igjen. Men slik går det, og noe av greia lå jo i navnet Oktober Skrekkfilm Utfordringen, hvor man prøver å teste litt smertegrenser i ny og ne. Klart, moro når man oppdager usette perler, eller filmer man på forhånd ikke hadde all verdens håp om, men som endte opp langt mer givende enn hva man skulle trodd.

Ja, det er klart, med 94 filmer på en måned skal det godt gjøres at det ikke blir litt drit inni mellom. Følte personlig jeg traff veldig godt denne måneden, slenger nok ut en liste når året er omme med de tre viktigste film-månedene; Horror-oktober, Noirvember og Jule-desember. 

 

Frank.N.Steen skrev (19 timer siden):

Liker opplegget med film noir og Noirember som tema, problemet er at skrekkfilm og krim/thrillere kan bli litt for "like", og kjente helt klart savnet av litt "lettere" type underholdning, der ikke var så mørk og kjølig. Spesielt når en har sett skrekkfilm i 4 uker på rad.

Kan helt klart bli litt tungt, men heldigvis er desember fylt med masse lette julefilmer! 

 

Share this post


Link to post
Jonas2k skrev (17 timer siden):

Jule-desember. 

Har bestemt meg for at i år, skal man holde kortene litt tettere innpå seg, med tanke på å ikke overjule, lenge før julen setter inn. Samt bli noe mer sparsom, på hva jeg ser av julefilm, spesielt innen komedie og familiefilm genren. Dæven, her er det mye ræl å rote seg bort i, nesten like mye som i skrekkfilm genren. Om en da skulle være så uheldig. Klart, ikke alle julefilmer (til og fra), kan være Black Christmas, A Christmas Story eller Christmas Vacation, men har gradvis fått bygd meg opp en liten bunke med tidligere usette julefilmer, som en vil bryne seg på, når en føler tiden er inne. 

Har enda ikke sett Fatman, med Mel Gibson, og kom vel oppfølger til Kurt Russell julefilmen  fra Netflix (for et par år siden). Sistnevnte, vil jeg så gjerne ha på DVD/Blu-ray, men virker som en der aldri vil bli utgitt i en fysisk utgave. Synd, for blant de senere og meget underholdende julefilmene man har sett.

Share this post


Link to post

Hm, ble kanskje ikke helt som man hadde tenkt seg. Vurderte ei hyllest liste, over favoritt krim/thrillere fra åttitallet, men tja, fant plutselig ut at Thanksgiving er jo bare et par dager unna, for de som holder oversikten over slikt. For min del, betyr det at man vil nok en gang, dra frem et koselig gjensyn med en av mine all-time favoritt feel-good filmer, Planes, Trains and Automobiles (1987)

Og har jo blitt for vane å se den i slutten av November måned, og tenkte at en kunne like greit prøve seg på ei noe nedjustert oversikt, da over ens mest likte John Candy filmer. Da blir nok mye av fokuset mest rettet mot de han har enten hovedrollen, eller deler jobben med en annen i, fremfor de hvor han mest dukka opp, litt her og der, og så var han borte vekk. Men likevel. Selv i den slags mindre roller, var han definitivt vanskelig å unngå eller glemme, og ja, en herlig og likandes kar, med masser av sjarm og utstråling, som dessverre gikk bort altfor tidlig i våren 1994, men etterlot seg jo en imponerende mengde med herlige og minneverdige karakterer og stunder, gjennom store deler av 80 og tidlig 90-tallet.

John Candy Topp 10:

923BfH7.jpg

01. Planes, Trains and Automobiles (1987)

Denne var jo rimelig bænkers som førstevalg. Og i mine øyne, er dette ikke bare John Candys fineste stund, men også regissør og manusforfatter John Hughes. Der sistnevnte hadde mest sannsynlig sett seg lei, da etter flere år med å skrive, produsere og regissere en rekke tenåringsfilmer, men hvor tross av suksess, begynte gryende kritikk fra krasse hold å dukke opp, om at han ikke hadde mer å "by på", og ønsket var å gjøre en "voksenfilm", hvor Steve Martin og John Candy spiller to herlige motpoler, som under hektiske forhold like før Thanksgiving, må finne en måte å komme overens på, om de skal ha sjanse til å rekke feiringen med sine kjære.

For alle 3, ble det en fin overgang fra deres tidligere filmer, der nevnte Hughes gikk bort fra tenårings dramaer og komedier, og hadde jo egentlig begynt dette tidligere, da ved å overlate regissør jobben til andre (som Howard Deutch), og Steve Martin hadde vel stort sett unnagjort mer humoristiske og artige komedier, og i Planes, Trains og Automobiles, fikk han brynt seg på en langt mer "streit" og vanlig mannen i gata, men også en der viste en mer dramatisk side av seg selv, noe som han gjorde meget godt, og virket å fortsette litt i samme stil, utover 80 og tidlig 90-tallet (Roxanne, Parenthood, L.A. Story og Father of the Bride), men i de, hadde han ikke John Candy å ventilere ut frustrasjon og sinne på, og de to har en fantastisk kjemi gående. 

Candy på sin side, var vel kanskje best kjent via mindre biroller og var vel først med Tom Hanks romantiske komedien, Splash (1984), at Candy virkelig fikk vist seg frem, og etter dette begynte jo de større rollene å ankomme, men inntrykket var nok at han ofte ble litt vel mye "limt fast" i roller, da som den store og vennlige bamsen, eller sidekicken, til typer som Hanks eller Richard Pryor, som han jo gjorde utmerket, men når han først skulle bli satset på, da som en potensiell leading man, var manusene og filmene ofte veldig ujamne og virket som de gikk mest for de billige og oppbrukte klisjeene, og var ikke før John Hughes ankom, at muligheten for å spille på litt flere strenger ble gjort til rede, og John Candy gjorde kanskje sin beste filmrolle, som den brautende og pågående Del Griffith, men som viser utover, at han har langt mer å komme med, enn kun å være en stor og likandes kar.

Baksiden med denne suksessen og samarbeidet med John Hughes, virket å være at ytterst få regissører utover 80 og tidlig 90-tallet, var i stand til å gi Candy mer utfordrende og annerledes roller, og selv om Candy og Hughes ville gjenforenes med stor suksess, flere ganger. Var det vanskelig å riste av seg en type som Del Griffith, og Candy prøvde jo å gå utenom de mange feel-good rollene, da ved et par anledninger, som i den meget lille, men herlige gjesteopptreden som en svettende og munnrapp forsvarer, i JFK (1991). Mens i Canadian Bacon (1995), forsøkte han seg på litt mørkere type humor, men klart, denne ble jo utgitt etter hans død, og inntrykket man ofte sitter igjen med, når en leser gjennom andres oppfatning av filmen, så er det meste av fokuset rettet (meget negativt) mot regissøren, ikke filmen, som er jo litt synd. Kanskje ingen perle, men slettes ikke så fæl som enkelte skal ha det til.

Uansett, Planes, Trains and Automobiles er en herlig roadtrip komedie, der jeg aldri går lei av å se, og føler den er en verdig nummer 1 å regne, når Candys beste skal bringes opp.

MzWbvkG.jpg

02. Uncle Buck (1989)

Nok en gang, så ble det en vinner når John Candy og John Hughes teama opp, og selv om dette er muligens litt mer i retning barne/tenårings film, får Candy en fin mulighet til å fortsette litt der Del Griffith slapp, da som en litt rølpete onkel, der ikke er for ofte innom slekta, men blir hasteinnkalt, grunnet et dødsfall, og i siste liten stiller han opp, midt på nattetid, og ja, ender med å vekke halve nabolaget, grunnet at han banker løs på feil husdør, og en fin opptakt til det som måtte komme. 

Deretter og ut, blir det mye moro, men også tid for litt alvor, men uten at det blir for mye av det hele. 

4RPiiV8.jpg

03. Spaceballs (1987)

I denne herlige slapstick parodien av Star Wars og lignende romeventyr og skrekk utgivelser fra 70 og 80-tallet, byr Mel Brooks opp til en komisk historie om en gruppe med utstøtte, som tar opp kampen mot den onde Dark Helmet, og hvor John Candy spiller en blanding av menneske og hund, eller en Mawg (Man-Dog).

Absolutt en av de morsomste sci-fi komediene fra det tiåret, og mye skyldes den fine kjemien og timingen mellom John Candy, Bill Pullman, Daphne Zuniga og Joan Rivers, men ja, Candy er for meg høydepunktet sammen med Rick Moranis, som den onde Dark Helmet.

ZZxz2WK.png

04. Cool Runnings (1993)

En film som huskes godt, da fra utallige besøk som søndagsfilmen på TV3 og 90-tallet. For Candy, må jo denne filmen ha vært midt i blinken, spesielt etter flere flopper på rad, og virket i en tid å gå samme vei, som andre falmende 80-talls helter, ala Chevy Chase og Dan Aykroyd, hvor trioen alle hadde medvirket i store suksesser gjennom 80-tallet, og alt lå til rette for at det nye tiåret skulle fortsette som før, men ja, så kom Nothing But Trouble (1991), hvor alle spilte i hovedrollene, og så startet nedturen, enkelte maktet aldri å komme seg igjen, men Candy fikk altså et fint og verdig comeback med Kalde Rumper, hvor han spiller en tidligere vanæret sportshelt, som ser muligheten til å gjøre opp for seg, da ved å ta en gjeng outsidere fra Jamaica, til vinterlekene i OL.

gYAjqPA.jpg

05. Speed Zone! (1989)

Også kjent som Cannonball Fever eller Cannonball Run 3, sistnevnte var nok et litt smådesperat forsøk i å melke siste rest, av Cannonball Run suksessen, men ja, selv kjenner jeg den nok mest som Speed Zone! og fikk den på VHS av onkelen min for mange år siden, og alltid vært en liten favoritt. Cheesy som pokker, men utrolig fartsfylt, tullete og deilig feel-good stemning, fra start til slutt. Og så et imponerende galleri av kjente og kjære folk, men ja, det er John Candy som mer eller mindre er stjerna her, og gjør at filmen antageligvis går opp noen hakk i hva jeg får igjen. 

Må også nevnes, at den innehar utrolig mye tøffe og kule bilstunts, flere visstnok livsfarlige, og så har man flotte Donna Dixon, som medreisende til Candy, og nei, min favoritt av de mange bilfilmene fra 70 og 80-tallet, men en som aldri fikk samme suksess eller positive omtale. Glad den til slutt fant veien over på DVD formatet, men da under tittelen Cannonball Run 3.

Ks0Bxl1.jpg

06. Only the Lonely (1991)

Den siste i rekken av Hughes/Candy samarbeider, og en film der Candy fikk prøve seg i rollen som romantisk leading man, og hvor karakterene og handlingen visstnok var en oppdatert versjon av klassikeren Marty (1955). Her spiller han en ensom politimann og mammadalt Danny, som finner tonen med en italiensk jente (Ally Sheedy) og de to går raskt overens, da til hans mors (Maureen O'Hara) lite begeistrende oppfatning, og sistnevnte tok kun på seg rollen, om hun fikk bli kjent med John Candy først, og de to fant tonen tidlig ut, og fikk visstnok nærmest et mor-sønn forhold i virkeligheten, og der denne kjemien har helt klart mye å si på hvorfor filmen fungerte så godt.

eo1nL4p.jpg

07. Who's Harry Crumb? (1989)

Er kanskje heller ingen stor film, men for fans av Candy, er den jo et must. Herlig og tåpelig slapstick komedie, der er litt i samme stil som Pink Panther og Fletch filmene, men Candy er virkelig i form her, og leverer noen herlige øyeblikk som en klønete men heldig privat detektiv, som forsøker så godt han kan, å følge i sin fars suksessfulle og svære fotspor, men ja, det skal ikke bli så lett nei.

mEQLsbl.jpg

08. The Great Outdoors (1988)

Nok en Hughes produksjon, men denne gang hadde sistnevnte overlatt regien til sin venn Howard Deutch. Denne gang teames Dan Aykroyd opp med John Candy, og de to gutta tar med sine familier ut på hyttetur i skog og villmark. Kanskje ingen stor film, dette heller. Og føles litt igjen, som ei noe forhasta Vacation lignende utgivelse, men innehar såpass mange komiske og artige øyeblikk, der inntreffer, og der Candy helt klart, er viktig årsak til filmens humor, men undrer litt på om den kunne ha vært noe vassere, om Hughes selv, tok på seg sjefsrollen, for i perioder blir det kanskje noe ujamnt, her og der.

Likevel, inntrykket er at mange er glad i den, og såpass, at en ryktet remake er på vei, visstnok i hop med Planes, Trains and Automobiles. Tror Kevin Hart er involvert i begge. Grøsser på tanken om det, men Due Date (2010) var vel på mange måter, ei nyversjon av Candy og Martin klassikeren, men ja, de store og banebrytende filmideene virker ikke å være på topp i Hollywood om dagene..

6ByD2d9.jpg

09. Canadian Bacon (1995)

Den siste filmen til Candy, utgitt etter hans død, men spilt inn før Wagons East (1994), som ble utgitt før Canadian Bacon. Vet at mange misliker den, ene og alene grunnet mannen bakom kamera, og ja, politikk osv, men selv synes jeg denne mørke og artige krigs-komedien er veldig morsom, og byr på mange herlige scener og karakterer. 

wGxlHtm.jpg

10. Summer Rental (1985)

Var Candys første virkelig store forsøk som leading man, og selv om filmen åpenbart virker å gå litt i samme retning som Chevy Chase og Vacation filmene, så maktet Candy å løfte en ellers forglemmelig film, å gjøre den både underholdende og tidvis komisk. 

Legger til slutt med en fin liten hyllest fra 2 år tilbake, og kjenner alltids en lite klump i halsen når man ser igjen de mange fine tilbakeblikkene på karrieren til John, og nei, definitivt en av disse som jeg skulle ønske fikk holde på litt lenger, kanskje noen ville gitt ham et løft ala slik det gikk med Bill Murray, når karrieren hadde låst seg litt fast på andre halvdel av 90-tallet, men det er liten tvil om at Candy ville ha kunne levert både drama og mindre likandes (skulle gjerne sett ham som ond skurk) roller, men problemet hans var nok at han ble litt værende igjen i de koselige og sjarmerende, og folk elsket jo denne versjonen av ham, men vil tro han gjerne skulle fått brynt seg på motsatte roller utover.

Alt i alt, en kar jeg alltid kommer tilbake til. Litt som en kjær og hyggelig onkel fra filmverden, og har man en dårlig dag, da er det bare å dytte inn en eller to Candy filmer, og smilet kommer raskt tilbake.

AfDa65c.gif

Edited by Frank.N.Steen
  • Like 2

Share this post


Link to post

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

×
×
  • Create New...