Er du redd for døden?

[Timeo]

Er ofte redd for å dø selv, som oftest kommer tanken om kvelden når jeg ligger i sengen, og jeg f.eks. tenker på hvordan det er å ligge på et sykehus med en alvorlig sykdom og kjenne at nå kommer slutten. Det er vel det å slutte å puste og å ikke lenger være til, noen gang, aldri i evigheten å kunne leve på jorden igjen som skremmer meg mest.

 

Er du redd for døden?

[prada8]

Nei, ikke egentlig. Det har vel kanskje noe å gjøre med at jeg ikke er så overimponert av livet.

[Timeo]

Det har vel kanskje noe å gjøre med at jeg ikke er så overimponert av livet.

 

Ja, samme her. Har merket tidligere når jeg har vært veldig deprimert at tanken på døden har vært en trøst, så det kan jo tenkes at når man ligger for døden så vil man føle seg så elendig og deprimert at man ikke bryr seg særlig mye om det, men bare ønsker det velkommen.

[Astralnoise]

Nææh, jeg frykter mer de sekundene/minuttene FØR jeg dauer.

[Imsvale]

I den grad jeg bevisst kan overstyre den aller mest hardkodete frykten så er jeg ikke redd for døden. Jeg er ikke redd for å sove akkurat. Sove uten å drømme. Evig søvn. Med mulige komplikasjoner i løpet av innsovningsfasen.

[Pilot_]

Tanken om at en dag tar alt slutt og at en aldri igjen kan leve på jorden i all evighet har ofte vært ganske nedslående for min del, men prøver og ikke tenke så mye på det. Hvem vet, kanskje det ikke er slutten heller. Men min tro er det motsatte, og derfor ser jeg på døden som en slutt for godt.

[kjetil02]

Jeg forholder meg til det som Epikur gjorde: "Hvorfor frykte døden? Når jeg er, er ikke den, og når den er, er ikke jeg."

 

Som Zaran tenker jeg også at erkjennelsen av at man dør er verre enn å faktisk være død.

[AllanPallan]

Jeg er mest redd for å dø for tidlig, og ikke kunne oppleve et et verdig liv.

 

Men når jeg ligger der i sengen om 100 år etter ett meningsfylt liv skal det nok bli godt å få evig hvile.

 

Edit:

Er forresten enig med kjetil02. Man har ikke noe å sørge over når man er død. Ikke hvis døden ikke er slutten da tatt i betraktning.

Endret 4. mai 2008 av ErlendPerlend

[napaIm]

jeg tenker ikke noe særlig på døden.

og det virker ikke så veldig skummelt heller. det er vel omtrent som før du var født.

 

det værste er kanskje familie og venner som blir etterlatt hvis jeg plutselig dør i en ulykke.

[Thorsen]

Ikke døden nei, men å måtte ligge bundet til sengen uten mulighet for å utrykke seg i flere år før den kommer virker ikke særlig forlokkende.

[toazty]

overaskende få som er skikkelig redde for å dø,

jeg er redd for¨å dø, er skikkelig redd for å ikke få oppleve , tenk at verden bare fortsetter , forandrer seg , og jeg ikke er der for å oppleve dette, , det å oppleve er en flott ting selv om det som skjer ikke alltid er så bra,

vil heller være tilstede å oppleve krig og faenskap enn det å dø,

[ole_marius]

hvorfor skal man egentlig være redd får døden? lev livet ut og nytt vært øyeblikk livets glede gir deg.

har også tenkt på dette når jeg skal dø, morfaren min døde av kreft og siste gang jeg så han i livet var på min bursdag. jeg fikk tilbydd se ham en siste gang men valgte heller av respekt for meg selv og minnene jeg har med ham og derfor lot jeg det være. hvis jeg skal være redd for noe er det å dø fra mine nærmeste og aldri ta en siste farvel.

Endret 4. mai 2008 av ole_marius

[GeirGrusom]

Det spørs egentlig helt hvordan jeg kommer til å dø... dersom jeg dør på grunn av ildtenger i øyesoklene, så tror jeg at jeg vil frykte døden, men dersom jeg bare ikke våkner, er det ikke så ille egentlig.

 

Det er ikke som at en kan angre på at en døde i ettertid allikevel, så hva har en egentlig å frykte?

[Kadmium]

Nå er det slik at de aller fleste grubler litt stille for seg selv en gang iblant. Jeg tilhører da gruppen som grubler veldig mye. Ettersom mitt livssyn tilsier at det overhodet ikke finnes noe liv etter døden, så ser jeg ikke noen grunn til å frykte døden. Etter man er død, er man død. En eksisterer ikke, og sånn er det bare. En kan ikke da i ettertid tenke at det var så mye mer man ville oppnå i livet, og jeg ser derfor ingen grunn til å frykte døden. Døden i seg selv er for meg veldig naturlig, og det plager meg ikke at jeg en dag vil opphøre å eksistere. Det er den korte stunden før jeg dør som bekymrer meg mest. Alt kan skje på et brøkdel av et sekund, og jeg tror egentlig jeg er ganske paranoid med tanke på døden. Det hender ofte at jeg tenker at nå kan jeg dø når som helst, og frykten for å dø setter ofte inn hos meg. Det å dø er det som skremmer meg - ikke døden.

[Mirann]

Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er veldig redd for at noen av mine nærmeste skal gå bort. Det er kanskje en egoistisk tanke, jeg vet ikke...

[Timeo]

overaskende få som er skikkelig redde for å dø,

 

Jeg har den oppfatningen om at de fleste ikke egentlig tror de kommer til å dø, og har et omfattende underbevisst forsvarsverk som beskytter mot alle følelsene som er knyttet til denne tanken, sånn at man på den måten er i stand til å tenke og si "jeg skal dø" og snakke om dette på en måte som om det egentlig ikke angår en selv.

[Douglas Quaid]

Eg er ikkje spesielt redd for å dø nei. I tida etter meg vil verda berre vere eit helvete likevel. Men notida er fin

[cs_]

Jeg er ikke redd for å dø når jeg har det trygt og godt, men hvis jeg hadde vært i en døden-nær-situasjon ville jeg nok vært direkte redd for døden. Det er ikke konsekvensene som gjør meg redd, men slutten på det eneste livet jeg har. Derfor blir man nok mer klar etterhvert som du eldes og får mer livserfaring og opplevelser. Jeg kan vel si at jeg ikke er redd selve døden, men redd frykten for døden.

[flueprat]

Er ofte redd for å dø selv, som oftest kommer tanken om kvelden når jeg ligger i sengen, og jeg f.eks. tenker på hvordan det er å ligge på et sykehus med en alvorlig sykdom og kjenne at nå kommer slutten. Det er vel det å slutte å puste og å ikke lenger være til, noen gang, aldri i evigheten å kunne leve på jorden igjen som skremmer meg mest.

 

Er du redd for døden?

 

Jeg er redd for en smertefull død, men ikke døden i seg selv. Som det heter så fint: Hvorfor frykte slutten på all frykt?

[flueprat]

overaskende få som er skikkelig redde for å dø,

jeg er redd for¨å dø, er skikkelig redd for å ikke få oppleve , tenk at verden bare fortsetter , forandrer seg , og jeg ikke er der for å oppleve dette, , det å oppleve er en flott ting selv om det som skjer ikke alltid er så bra,

vil heller være tilstede å oppleve krig og faenskap enn det å dø,

 

Din egen død eksisterer ikke. I din egen verden vil du alltid eksistere. Det er med andre ord ingen grunn til å grue seg til en evighet i kjedsomhet under jorda.