Hvorfor trenger dere fysiske beviser?

[Bear^]

Er noe jeg egentlig har fundert på en stund, jeg er ikke noe kristen person av meg og er heller ikke av det kaliberet som stikker rastuten til værs og jaller kl 6 om morgenen, men samtidig er jeg fult enig i at ja, der er mer mellom himmel og jord enn hva vi noen gang kommer til å forklare.

 

Men så har man da de som trenger fysiske beviser på at noe eksisterer. Gud eksisterer ikke fordi der er ingen fysiske beviser, spøkelser finnes ikke fordi der er ingen fysiske beviser. Alt av teologiske og "uforklarlige" ting som skjer, kan ikke skje fordi der er ingen fysiske beviser på at det eksisterer. Man trenger med andre ord noe håndfast for å "tro".

 

Jeg har egentlig et ganske enkelt spørsmål til dere med den innstillingen, hvorfor?

 

Jeg har i mine 23 korte år på jorden opplevd en del ting som jeg simpelt hen ikke klarer å forklare, jeg har vrid hodet mitt frem og tilbake men, der er ingen forklaring, ingen fysiske beviser som forklarer det jeg har opplevd, men jeg har opplevd det likeså. Eller er det at jeg ikke har noen fysiske forklaringer på ting et tegn på at jeg er på galskapens vei? For det er jo nærmest det man blir beskyldt for, hvis man ikke klasker fysiske beviser på bordet, da blir man stemplet indirekte som løgnere og personer med livlig fantasi (AKA nutcase).

 

Men igjen har jeg et spørsmål til dere som krever dette, om dere en da opplevde noe som dere ikke klarte å sette noen fysiske relasjoner på, ingen beviser eller forklaringer til å støtte dere på, ville dere da ringe til menn med hvite frakker og sagt at det er på tide med ferie, eller skyver dere det under bordet og skylder på "tretthet" eller andre tilstander som hemmer psyken?

 

Så hvorfor trenger man fysiske beviser for å tro?

[SAS1984]

Er noe jeg egentlig har fundert på en stund, jeg er ikke noe kristen person av meg og er heller ikke av det kaliberet som stikker rastuten til værs og jaller kl 6 om morgenen, men samtidig er jeg fult enig i at ja, der er mer mellom himmel og jord enn hva vi noen gang kommer til å forklare.

 

Men så har man da de som trenger fysiske beviser på at noe eksisterer. Gud eksisterer ikke fordi der er ingen fysiske beviser, spøkelser finnes ikke fordi der er ingen fysiske beviser. Alt av teologiske og "uforklarlige" ting som skjer, kan ikke skje fordi der er ingen fysiske beviser på at det eksisterer. Man trenger med andre ord noe håndfast for å "tro".

 

Jeg har egentlig et ganske enkelt spørsmål til dere med den innstillingen, hvorfor?

 

Jeg har i mine 23 korte år på jorden opplevd en del ting som jeg simpelt hen ikke klarer å forklare, jeg har vrid hodet mitt frem og tilbake men, der er ingen forklaring, ingen fysiske beviser som forklarer det jeg har opplevd, men jeg har opplevd det likeså. Eller er det at jeg ikke har noen fysiske forklaringer på ting et tegn på at jeg er på galskapens vei? For det er jo nærmest det man blir beskyldt for, hvis man ikke klasker fysiske beviser på bordet, da blir man stemplet indirekte som løgnere og personer med livlig fantasi (AKA nutcase).

 

Men igjen har jeg et spørsmål til dere som krever dette, om dere en da opplevde noe som dere ikke klarte å sette noen fysiske relasjoner på, ingen beviser eller forklaringer til å støtte dere på, ville dere da ringe til menn med hvite frakker og sagt at det er på tide med ferie, eller skyver dere det under bordet og skylder på "tretthet" eller andre tilstander som hemmer psyken?

 

Så hvorfor trenger man fysiske beviser for å tro?

 

 

Fordi uten noen som helst form for relasjon til bevis, så er det bare en mening/synspunkt/yttring, kastet ut i det store blå, uten noen som helst form for rot i det realistiske.

Om du mener at noe må være sånn, på den eller den måten, så har du din fulle rett til å måtte mene det, men om du ikke har noen form for bevis til å backe det opp, så kan du ikke forvente at andre skal tro på det, eller akseptere at det faktisk er slik det er.

Om jeg en dag hevder jeg har hatt kontakt med grønne, flyvende bavianer, som deler ut edelstener i pytt og kanel, så er dette min "oppfattning", og ingen andre vil tro på det, fordi det strider mot en hver persons oppegående, rasjonale tankemåte.

Og det er her selve "pointet" kommer inn.. Om jeg hevder jeg har kontakt med grønne, flyvende bavianer, så kan jeg hevde at de eksisterer, nettopp fordi ingen andre FYSISK kan bevise at de ikke eksisterer, om de ikke åpenbarer seg for dem.

Jeg kan ikke bevise at Gud ikke eksisterer, nettopp fordi ingen direkte kan bevise at Gud eksisterer. Det blir da snakk om luft. Det dere hevder eksisterer, kan ikke motbevises, fordi det i utgangspunktet ikke kan bevises.

 

Self. Om himmelen en vakker dag hadde blitt rød, en stor knytteneve kom ned, og begynte å drysse diamanter og kokosnøtter på meg, så skulle ikke jeg benektet det faktum at det skjedde noe enormt merkelig (Som kunne ha vært Gud, eller noe annet rart) i det givende øyeblikk.

[Bear^]

Du nevner fine store ord som realistisk, rasjonell tankegang og beviser, men det forklarer ikke med andre ord det grunnleggende spørsmålet, hvorfor det trenges.

 

Hva er da realistisk? Som jeg nevnte, for en gal person er den rosa elefanten som spretter rundt på spisebordet fult ut realistisk, for han i alle fall. Men er den elefanten realistisk for meg som er "normal"?

 

Ser du hvor jeg vil henne med bruk av "realistisk"? Hvorfor er det du ser, føler og tar på mer realistisk enn mitt bare fordi du kan ta, føle og se på det du "tror"? Er ikke min "tro" like realistisk fordi jeg trekker logisk tanke mellom det jeg ikke ser og det jeg "tror"?

 

Hva om du tar feil, og jeg har rett, hva om bevisene og det "relaistiske" er blott illusjoner delt mellom flere mennesker? Det er jo ikke alle som ser det rasjonelle eller det realistiske i det du klassifiserer med de samme ordene, det at du ikke ser den rosa elefanten som danser på bordet kan være din egen feil og?

 

Realisme, rasjonell tankegang, logikk, beviser. Ord vi selv har laget for å forklare det som skjer rundt oss, men og den fellen man faller i når man ser noe man ikke kan plassere i de vante båsene verden vår består av. Alt må med andre ord bestå av logikk og beviser.

 

Men, la oss rulle litt tilbake i tid. Da var det mange ting som man ikke kunne "bevise" men som man likevell trodde på, men de tingene har man somregel en forklaring på i dag, men noe har man likevell ikke en forklaring på, som f.eks det vante spørsmålet "hvordan fungerer hjernen vår". Joda, man vet litt hvordan den fungerer, men vi har vel kanskje sett på små marginale prosenter av det hjernen vår består av. Man vet at det er elektriske signaler, men man vet ikke f.eks hvordan man lagrer forskjellige ting i hjernen.

 

Så der mangler man beviser, og skal man følge den rasjonelle og "realistiske" tankegangen, så vil det med andre ord si at vi har ikke hjerne?

 

Som jeg har sagt, fine ord som realisme, rasjonell tanke og beviser er båser og begresninger som slår like godt tilbake på oss som klarer å tenke i "urealistiske" baner som dere som tenker i realistiske baner. Man har mye som man kjenner på følelsen, som vind f.eks, som man tror på fordi man kjenner det, ergo der har man et bevis. Men man kan ikke se vinden med det blotte øyet. Hva er da forskjellen på å kjenne noe kaldt i et rom, et spøkelse, og kjenne vinden? Man ser ingen av delene, men man kjenner det, likevell er det ene bevist og det andre ikke bevist?

[cyclo]

Men man kan ikke se vinden med det blotte øyet. Hva er da forskjellen på å kjenne noe kaldt i et rom, et spøkelse, og kjenne vinden? Man ser ingen av delene, men man kjenner det, likevell er det ene bevist og det andre ikke bevist?

Der er forskjellen enkel. Det ene kan man måle ved hjelp av instrumenter, det andre ikke. I tillegg kan man "se" vinden i trärne, i vindmölla, etc.

 

Jeg tror at hovedårsaken til at mange (meg selv inkludert, delvis i hvertfall) trenger håndfaste bevis er at man faktisk vet hvor mye menneskets hjerne er i stand til. Det at man opplever noe, betyr ikke nödvendigvis at det faktisk skjedde.

 

Et glimrende eksempel på dette er placebo effekten. Hjernen er i stand til å helbrede kroppen vår, dersom man faktisk tror at den gjör det.

 

En annen ting er drömmer. Drömmer viser hvor mye hjernen er i stand til å "overbevise" seg selv om. Har du noen gang våknet av at beina rykker til i det du drömmer at du faller ned en trapp? Har du noengang våknet gjennomvåt av svette fordi du drömte at du var på joggetur?

 

Og nettopp fordi hjernen er i stand til å gi oss slik falske signaler, har man behov for konkrete bevis.

 

Edit: Mystisk. Plutselig var tastaturet finsk? Det må være et spøkelse

Endret 30. oktober 2007 av cyclo

[molok69]

Jeg kan tro mye rart uten at det foreligger noen fysiske bevis for at det faktisk er slik, jeg behøver ikke tro ting selv om det foreligger fysiske bevis heller. Jeg tar alt med en klype salt(også saltklypinga). Dette er nok p.g.a at jeg kun med sikkerhet vet at jeg eksisterer og hvordan jeg erfarer denne eksistensen, noe annet kan jeg bare anta!

Men jeg vet at jeg ble nysgjerrig på disse opplevelsene dine, da jeg selv har opplevd en del merkelige ting!

[Bruktbilen]

Hvorfor skal vi bare akseptere at det finnes ting vi ikke klarer å forklare, som for eksempel spøkelser/gud/demoner/blekkspruter om kan fly/unsynlige monster? Hvis jeg sier at jeg så en sau som kunne fly hadde du bare tatt meg på ordet?

 

Jeg har i mine 23 korte år på jorden opplevd en del ting som jeg simpelt hen ikke klarer å forklare...

 

Da må du fortelle det til en annen person for å få tilbakemelding fra et annet perspektiv, selv om du ikke kan forklare noe så kan det godt hende andre klarer det på et blunk. Dette kommer selvsagt an på hvor godt du husker hendelsen, hvor mye du "vrir" på hendelsen og slikt som kan gjøre det umulig å vite hva som skjedde.

[analkløe]

Hvorfor skal vi bare akseptere at det finnes ting vi ikke klarer å forklare, som for eksempel spøkelser/gud/demoner/blekkspruter om kan fly/unsynlige monster? Hvis jeg sier at jeg så en sau som kunne fly hadde du bare tatt meg på ordet?

 

Jeg har i mine 23 korte år på jorden opplevd en del ting som jeg simpelt hen ikke klarer å forklare...

 

Da må du fortelle det til en annen person for å få tilbakemelding fra et annet perspektiv, selv om du ikke kan forklare noe så kan det godt hende andre klarer det på et blunk. Dette kommer selvsagt an på hvor godt du husker hendelsen, hvor mye du "vrir" på hendelsen og slikt som kan gjøre det umulig å vite hva som skjedde.

 

Ja at mange av oss har opplevd "uforklarelige" ting er vell ikke å putte under en stol.

 

Jeg selv har bla. sett et kraftig lys som beveget seg fort på himmelen og som lyste ned på ca samme plass.

Dersom jeg har vært UFO tilhenger ville jeg trolig ha laget en velkomstkake til "våre nye landsmenn", og dersom jeg har vært kristen har jeg sikkert ringt til mine våpenbrødre og fortalt at dømmedagen endelig har kommet. (opprykkelse)

 

Siden lyset bevegde seg fort var det dødfødt å prøve å lokalisere det, men siden "fenomenet" på himmelen lyste opp et bestemt område på bakke, bestemte jeg meg for å finner ut hva pokker det var, og tok en liten kjøretur.

...for å gjøre en kort historie kortete, det var rett og slett en lyskaster på et tak som ble brukt i forbindelse med en festival.

 

Dette er et klassisk eksempel på verdien mht. fysiske bevis.

Hadde jeg baken en "grønn rom-kake" ville jeg aldri ha funnet ut hva dette var.

 

 

 

Dersom den guden man sikter til i denne tråden hadde eksistert, ville det utvilsomt ha eksistert klare bevis.

[SAS1984]

Du nevner fine store ord som realistisk, rasjonell tankegang og beviser, men det forklarer ikke med andre ord det grunnleggende spørsmålet, hvorfor det trenges.

 

Hva er da realistisk? Som jeg nevnte, for en gal person er den rosa elefanten som spretter rundt på spisebordet fult ut realistisk, for han i alle fall. Men er den elefanten realistisk for meg som er "normal"?

 

Ser du hvor jeg vil henne med bruk av "realistisk"? Hvorfor er det du ser, føler og tar på mer realistisk enn mitt bare fordi du kan ta, føle og se på det du "tror"? Er ikke min "tro" like realistisk fordi jeg trekker logisk tanke mellom det jeg ikke ser og det jeg "tror"?

 

Hva om du tar feil, og jeg har rett, hva om bevisene og det "relaistiske" er blott illusjoner delt mellom flere mennesker? Det er jo ikke alle som ser det rasjonelle eller det realistiske i det du klassifiserer med de samme ordene, det at du ikke ser den rosa elefanten som danser på bordet kan være din egen feil og?

 

Realisme, rasjonell tankegang, logikk, beviser. Ord vi selv har laget for å forklare det som skjer rundt oss, men og den fellen man faller i når man ser noe man ikke kan plassere i de vante båsene verden vår består av. Alt må med andre ord bestå av logikk og beviser.

 

Men, la oss rulle litt tilbake i tid. Da var det mange ting som man ikke kunne "bevise" men som man likevell trodde på, men de tingene har man somregel en forklaring på i dag, men noe har man likevell ikke en forklaring på, som f.eks det vante spørsmålet "hvordan fungerer hjernen vår". Joda, man vet litt hvordan den fungerer, men vi har vel kanskje sett på små marginale prosenter av det hjernen vår består av. Man vet at det er elektriske signaler, men man vet ikke f.eks hvordan man lagrer forskjellige ting i hjernen.

 

Så der mangler man beviser, og skal man følge den rasjonelle og "realistiske" tankegangen, så vil det med andre ord si at vi har ikke hjerne?

 

Som jeg har sagt, fine ord som realisme, rasjonell tanke og beviser er båser og begresninger som slår like godt tilbake på oss som klarer å tenke i "urealistiske" baner som dere som tenker i realistiske baner. Man har mye som man kjenner på følelsen, som vind f.eks, som man tror på fordi man kjenner det, ergo der har man et bevis. Men man kan ikke se vinden med det blotte øyet. Hva er da forskjellen på å kjenne noe kaldt i et rom, et spøkelse, og kjenne vinden? Man ser ingen av delene, men man kjenner det, likevell er det ene bevist og det andre ikke bevist?

 

Fordi det vil til en hver tid alltid være noen som "opplever" og vil tro på ting, andre ikke er i stand til å tro på, nettopp grunnen til at det grenser til det usannsynlige/urealistiske, uten at det foreligger det snev av bevis.

Hjernen er i stand til å "forestille seg mye", og kan av ulike påvirkninger av diverse stoffer skape hallusinasjoner, som er fullstendig uten rot i det realistiske. Det er av det samme prinsippet under en rettslig-domstol. En er uskyldig til det motsatte er bevist. Du kan gjerne være et vitne, og hevde du så at en annen person utførte noe ulovilig/kriminelt, men så lenge det ikke ligger noen håndfaste bevis, som gjør det hevet over en hver tvil at vedkommende faktiske utførte det du sa (Eller at sannsynligheten for at det du så, skal være sannheten, alt ettersom hvilken straffe utmålig det dreier seg om), så går vedkommende fri.

Hvis vi skal til side sette en hver form for realisme og logisk tankemåte, og fullstendig slutte å stille oss kritisk til alt det RARE VELDIG MANGE mennesker hevder de opplever, så hadde vi gått rundt og trodd på veldig mye rart, og menneskehtens "historie" hadde hørt mer til en utgivelse av Asbjørnsens og Moe´s samlede verker.

Det er daglig folk som hevder de har kontakt med romvesener, folk som hevder de har sett reptilmannen, spøkelser, drager, folk som hevder de kan kommunisere med engler og dyr, flaggermus gutten noen amerikanere havder de har sett, som den amerikanske regjereringen holder skjult for allmenheten, stigmata, folk som får kontakt med gud, mennesker som hevder de har blitt kidnapet av UFOER, troll, ånder, monstre ++++ ETC, denne listen kunne nesten fortsatt i det uendelige, da menneskets hjerne nesten har ingen form for begrensning når det kommer til å kreativitet, og evnen til å innbille seg hva de faktisk har sett. Men jeg, som de fleste andre oppegående mennesker velger å stille oss kritiske til ALLE disse forskjellige observasjoner av alt slags mulig rare hendelser, med tanke på at det er fullstendig urealistisk, og at det FAKTUM, at det aldri eksisterer et eneste håndfast bevis for å kunne rasjonalisere det faktum at hendelsen har hendt.

[Bruktbilen]

S2R2SK1: Heh, opplevde det samme, tittet tilfeldigvis ut av vinduet og så kom et lys på himmelen fram midt på natta, det beveget seg rundt litt og forsvant. Trodde det var en ufo først, men så la jeg merke til at det bare var en lyskaster fra et eller annet sted .

Endret 30. oktober 2007 av Bruktbilen

[Bear^]

Dersom den guden man sikter til i denne tråden hadde eksistert, ville det utvilsomt ha eksistert klare bevis.

 

Nå har jeg meget spesifikt sagt at jeg ikke er noe religiøs person, men om du fulgte med under konfirmasjons undervisningene lærte vi at "Gud er allmektig", og hvis han er allmektig tror du ikke han klarer å unngå at menneskene finner beviser på hans eksistens? Det er trossalt han som har laget og styrer oss.

 

@SAS1984:

 

Ja hjernen er flink til å tolke og fortrenge signaler, men igjen funker det like godt begge veier, for hva om hjernen nettopp fortrenger det man ikke kan forklare ved å legge logiske forklaringer bak og dermed bygge en sannhet som ikke er sann?

[Myst]

... Jeg har i mine 23 korte år på jorden opplevd en del ting som jeg simpelt hen ikke klarer å forklare, jeg har vrid hodet mitt frem og tilbake men, der er ingen forklaring, ingen fysiske beviser som forklarer det jeg har opplevd, men jeg har opplevd det likeså. ...

 

Jeg er veldig nysgjerrig på hva disse opplevelsene er.. Forklar dem til oss, så kanskje vi finner noe.

[SAS1984]

Dersom den guden man sikter til i denne tråden hadde eksistert, ville det utvilsomt ha eksistert klare bevis.

 

Nå har jeg meget spesifikt sagt at jeg ikke er noe religiøs person, men om du fulgte med under konfirmasjons undervisningene lærte vi at "Gud er allmektig", og hvis han er allmektig tror du ikke han klarer å unngå at menneskene finner beviser på hans eksistens? Det er trossalt han som har laget og styrer oss.

 

@SAS1984:

 

Ja hjernen er flink til å tolke og fortrenge signaler, men igjen funker det like godt begge veier, for hva om hjernen nettopp fortrenger det man ikke kan forklare ved å legge logiske forklaringer bak og dermed bygge en sannhet som ikke er sann?

 

Fordi det bare vil være en persons oppfattning, uansett om hva man ser er en realitet, eller ei. Men så lenge det ikke kan bevises, så kan en ikke forvente at samfunnet/resten av menneskeheten skal blindt tro på det, som realistisk, uten noen form for realistiske bevis.

En person som hevder han har sett en drage (Og som faktisk er av den oppfattning av at han FAKTISK har sett den, og ikke bare er ute etter å skape publisitet om seg selv), vil jo være hardbarket overbevist om at han faktisk har sett den, uansett hvor mye folk rundt han sier at "DET" aldri var noen drage. At det ikke finnest noe bevis for at det var en drage, og at det strider mot en hver form for logikk, så vil det ALLTID være like realistisk i det vekommedes hode, som "så" dragen.

Man står fri til å kunne tro hva en vil. Og folk må gjerne tro på akkurat det som passer en (Enten det er i form av det religiøse, eller andre rare ting en skal ha sett), og fordelen med det, er at om en tror en ser noe, så tror EN faktisk det, og en trenger ikke å "BEVISE" det for en selv. Mens for resten av menneskeheten, som ikke "Har sett" det, så vil de/vi stille seg sterkt undrende til det, uten noen for for håndfaste bevis, da det strider mot en hver persons oppegående logiske tankemåte.

[analkløe]

S2R2SK1: Heh, opplevde det samme, tittet tilfeldigvis ut av vinduet og så kom et lys på himmelen fram midt på natta, det beveget seg rundt litt og forsvant. Trodde det var en ufo først, men så la jeg merke til at det bare var en lyskaster fra et eller annet sted .

 

ikke sant, det forklarer jo hvorfor mange deler de "samme opplevelsene"

[Thlom]

Vi kan ikke stole på hjernen vår. Det er på bakgrunn av den erkjennelsen at den vitenskaplige metode er blitt utviklet. At du har opplevd uforklarlige hendelser vil ikke si at hendelsene faktisk er uforklarlige, det er ikke en gang sikkert hendelsene du har opplevd faktisk har skjedd. Kanskje er hendelsene et resultat av din livlige fantasi, kanskje har hjernen din lurt deg ved å tolke hendelsene feil.

[Caze]

Mennesket har vel i all tid hatt behov for å "tro" på noe. Noen tror på livet etter døden, fordi tanken om at man bare opphører å eksistere er for deprimerende.

 

Og det er jo typisk å tillegge noe som ikke umiddelbart kan forklares en "dypere mening". Det var vel en tid hvor mennesket trodde fuglene var guder, fordi de kunne fly - frem til noen skjønte prinsippet bak aerodynamikk.

 

En interresant analogi er jo "watchmaker-teorien"; dersom du er ute og går en tur i skogen og finner en gråstein vil du ikke bruke så mange kalorier på å forklare dens herkomst, og den blir ansett som "naturlig formet" eller at dens form oppsto fra millioner av år med erosjon osv. Men dersom du skulle finne en klokke liggende på bakken ville du umiddelbart måtte tenke: dette er ikke et resultat av naturlig utvikling - noen må ha laget den.

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Watchmaker_analogy

[Pricks]

ja, der er mer mellom himmel og jord enn hva vi noen gang kommer til å forklare.

Hva så? Det betyr ikke at overnaturlige forklaringer er forklaringer i det hele tatt. Hvis det er noe vi ikke kan forklare, så kan vi ikke forklare det. Ferdig med det. Å gå derfra til å komme med fullstendig tullete påstander er et langt steg!

 

Men så har man da de som trenger fysiske beviser på at noe eksisterer. Gud eksisterer ikke fordi der er ingen fysiske beviser, spøkelser finnes ikke fordi der er ingen fysiske beviser. Alt av teologiske og "uforklarlige" ting som skjer, kan ikke skje fordi der er ingen fysiske beviser på at det eksisterer. Man trenger med andre ord noe håndfast for å "tro".

Uforklarlige ting kan skje. Du kan f.eks. se noe som beveger seg i mørket, og du vet ikke hva det er. Men som sagt, fra å erkjenne at man har sett noe man kan ikke forklare, og til å konkludere med et spøkelse uten et fnugg av bevis, er et enormt sprang.

 

Problemet er ikke at det er ting vi ikke kan forklare. Problemet er når folk finner på forklaringer ut av det blå som egentlig ikke er forklaringer.

 

Jeg har egentlig et ganske enkelt spørsmål til dere med den innstillingen, hvorfor?

Hvis du virkelig må spørre hvorfor man skal stille seg kritisk og ikke godta hva som helst, så burde du vel strengt tatt gå i deg selv og ta et oppgjør med hvor naiv du ønsker å være...

 

Jeg har i mine 23 korte år på jorden opplevd en del ting som jeg simpelt hen ikke klarer å forklare, jeg har vrid hodet mitt frem og tilbake men, der er ingen forklaring, ingen fysiske beviser som forklarer det jeg har opplevd, men jeg har opplevd det likeså.

Og istedenfor å akseptere at du ikke kan forklare alt, så finner du på egne forklaringer selv om det ikke er noe bevis for dem i det hele tatt?

 

Når det er sagt er det faktisk fullstendig naturlige forklaringer på de fleste "overnaturlige opplevelser". Nær døden-opplevelser skyldes måten hjernen fungerer på når den får lite surstoff f.eks. Og så videre.

[Red Frostraven]

Jeg trenger fysiske bevis fordi jeg aldri noensinne har opplevd noe som ikke kan ha en logisk forklaring, og fordi jeg ikke kjenner noen som anser seg som rasjonelle som har opplevd noe som de ikke kunne forklare.

 

Jeg har aldri sett noen som har noen påståtte opplevelser som ikke har kunnet ha noen logisk forklaring.

 

Vi vet at alt av tro feiler under vitenskapelige forhold:

Synske er ikke synske.

Telekinese virker ikke.

Tankelesning / overføring virker ikke.

Religiøse opplevelser er kjemiske og kan fremkalles med kjemi.

 

Dersom du ser noe:

 

3. Hjernen tolker sanseopplevelser

^^^

2. Lys treffer øyet og forårsaker en kjemisk reaksjon

^^^

1. Noe fysisk avgir eller reflekterer lys

 

...

 

La oss begynne med spøkelser:

1: Dersom de eksisterer, så ville man kunne ta bilder av dem og filme dem -- fordi de avgir lys; de kan sees.

Dersom de kan sees, så er de også fysiske -- da de enten reflekterer lys eller avgir lys.

2: Med mindre spøkelser faktisk er noe kjemisk i luften eller maten / vannet som forårsaker at øyet sender falske signaler for lys.

3: Eller så er spøkelser noe i hodet vårt; Enten fantasi eller igjen noe i luften som forårsaker hallusinasjoner eller vrangforestillinger.

Dersom du ser noe, er det en av disse tre.

 

Det samme som det overnevnte gjelder engler, demoner og stort sett alt som mennesker mener å ha sett.

Alt som påvirker verden eller kan sees kan bevises fysisk.

 

Religiøse opplevelser kan oppleves av alle, og kan oppleves i stolen hjemme i stuen ved hjelp av LSD eller ved frammøte i ekstremt lystig lag etter en kampseier i fotball -- eller når laget ditt vinner en stor klan-cup på et LAN.

 

Glede er et horomon; Og ja -- uten dette horomonet kan du ikke føle glede.

Endret 30. oktober 2007 av Andre1983

[cyclo]

Som jeg har sagt, fine ord som realisme, rasjonell tanke og beviser er båser og begresninger som slår like godt tilbake på oss som klarer å tenke i "urealistiske" baner som dere som tenker i realistiske baner. Man har mye som man kjenner på følelsen, som vind f.eks, som man tror på fordi man kjenner det, ergo der har man et bevis. Men man kan ikke se vinden med det blotte øyet. Hva er da forskjellen på å kjenne noe kaldt i et rom, et spøkelse, og kjenne vinden? Man ser ingen av delene, men man kjenner det, likevell er det ene bevist og det andre ikke bevist?

Pricks er inne på noe svært viktig her. Grunnen til at du har problemer med å få aksept er fordi du velger "den lette måten" å forklare noe på. Du spør hva er forskjellen på å kjenne noe kaldt i et rom, et spøkelse og å kjenne vinden. For det første er det en stor forskjell. Vinden er noe man har forsket på, noe man har helt konkrete bevis på eksisterer. Det er ikke et spøkelse.

At du hevder at når du kjenner noe kaldt i et rom, så er det et spøkelse, er det en av mange realistiske forklaringer. Det jeg (og sikkert mange andre) reagerer på når noen sier noe slikt er at man velger den forklaringen som passer en selv best og fornekter alle andre forklaringer. Det er stor forskjell på å være åpen, og på å tro.

At man har opplevd noe, tviles det ikke på. At dette kan forklares med spøkelser tviles det heller ikke på. Men problemet oppstår når det faktisk finnes mer enn en reel forklaring, og man velger å overbevise seg selv om at den ene er korrekt, uten at man har noe grunnlag for å hevde at den ene forklaringen er mer troverdig enn andre.

 

Når det gjelder religion må jeg bare prate for min egen del. Personlig vet jeg at meningen med livet er noe stort, som har plaget menneskene alltid. Det er noe man nesten har et innebygd innstikt for å forsøke å finne ut av. Og likevell har man ikke kommet noe særlig nærmere et svar. Derfor har jeg ingen problemer med at folk er religiøse, så fremt de ikke har problemer med at jeg ikke er det.

Morsomt at "Watchmaker analogy" ble nevnt her. Dette er noe av det som gjør at jeg tror at livet ikke har oppstått av seg selv. Men ingen av religionene jeg kjenner til har i mine øyne noe mer logisk forklaring enn at livet oppstod av seg selv. Og om det er vell faktisk noen av naturreligionene som etter min mening gir mest fornuft.

Dette gjør at jeg ikke har noen problemer med å godta at andre tror på en religion. Men jeg forventer da også at andre ikke skal ha noen problemer med at jeg ikke tror på deres religion.

 

PS! Jeg har sett mange drager jeg. Men de er alle et direkte resultat av min fantasi mens jeg leser en god fantacy bok.

Endret 30. oktober 2007 av cyclo

[Pricks]

Morsomt at "Watchmaker analogy" ble nevnt her. Dette er noe av det som gjør at jeg tror at livet ikke har oppstått av seg selv.

Denne analogien er feil og basert på sirkelargumentasjon.

 

"Det er designet, derfor må det være en designer."

 

Problemet er at man ikke har bevist at livet er designet.

 

Dessuten er ikke en klokke et levende vesen som blir født, får avkom (med variasjon) og dør (ofte som følge av konkurranse (seleksjon)).

 

Livet oppstod heller ikke av seg selv, men det er en hel rekke mekanismer bak. At det ikke er et intelligent vesen som lagde livet betyr ikke at det var helt tilfeldig. Vi har naturlover og naturlige prosesser (som mutasjon og naturlig seleksjon), tross alt.

[Caze]

Problemet er at man ikke har bevist at livet er designet.

 

Det er vel nettopp derfor man kaller det å "tro". Hvis man VET, er det jo ikke en TRO lenger.