Gå til innhold

Mini-anmeldelse av det siste albumet du hørte


Cuneax

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse
  • 3 uker senere...

R.E.M. - Murmur (1983, alt. rock)

 

rem%20murmur.jpg

 

Ah, for en overraskelse. R.E.M. har alltid, av en eller annen grunn, vært et band jeg har forbundet med platt og kjedelig pop-rock. Det er i alle fall en slik oppfatning diverse singler på radioen har gitt meg. Men som mange andre band viser det seg at de har en mye mer interessant fortid. Mye til likhet med U2, egentlig. Debutalbumet deres Murmur er ikke stort annet enn en juvel. Det er minimalistisk og "down to earth", men det er noe med det. En fengende kombinasjon av post-punk og amerikansk folkemusikk (country-aktig til tider) som funker overraskende bra. Minimalt med effekter og synther (og dette er i 1983 :p) gir låtene en tidløs følelse. Det er på mange måter låtene som er styrken her, da det verken fins gitarsoloer eller instrumentale show-offs, av noe slag. Og låtene er bunnsolide, så og si alle sammen. Fra åpningslåta "Radio Free Europe" til den lettere melankolske "Laughing", for ikke å glemme semi-balladen "Talk About the Passion" med sitt simple, men likevel så geniale gitarspill. Videre går låtene egentlig slag i slag, skiftende fra glade overtoner, til mer seriøse. Men det mister aldri lettheten og luftigheten og blir heller ikkje kjedelig. Rett og slett et herlig feel-good-album. Anbefales!

 

9/10

 

Spotify-link

Endret av Jaffe
Lenke til kommentar
  • 2 måneder senere...

Jeg ser at denne tråden har vært død en stund, men jeg gjenoppliver den med en herlig anbefaling:

Animal Collective - Sung Tongs (2004)

251232.jpg

 

Takk gud for at jeg har fått opp øynene for Animal Collective! Et band som virkelig viser at du ikke trenger å gå langt tilbake i tid for å finne sær, fengende og levende popmusikk. For Animal Collective spiller jo egentlig pop, men blander det med masse annet som gjør musikken utfordrende og til noe nytt. Sung Tongs består bare av to vokalister med kassegitar og noen enkle lydeffekter her og der, men likevel greier de å ta deg med inn i jungelen, der du befinner deg blandt masse sære dyr og lyder du aldri har hørt før, og du har aldri følt deg så velkommen inn i gærnskapen. Har naturen endelig fått sitt eget soundtrack?

 

Sung Tongs er avslappende og godt å høre på, uten at man holder på å kjede seg til døde. Akkurat slik jeg vil ha det! Nå for tiden passer jo Winters Love godt, for noe mer desemberfølelse er det ikke mulig å få. Jeg tror jeg vil trekke fram denne som platas høydepunkt, greier ikke å sette ord på hvor flott den er. Ellers har vi jo litt mer livlige

. Det er den låten som skiller seg mest ut på plata.
er en 12 minutters lang kassegitarklimbringsang. uutholdelig kjedelig? Man skulle tro det, men den er faktisk overraskende deilig å høre på, selv om den kanskje er et par minutter for lang.

 

Så er du er du avhengig av mer trøkk i musikken, er kanskje ikke Sung Tongs det rette. Da kan du heller skjekke ut Strawberry Jam (2007), for det er minst like bra (vanskelig å sammenlikne siden de er så forksjellige). Klarer du derimot å slappe av og "leve deg inn" i musikken, vil jeg på det varmeste anbefale Sung Tongs. Nå har jeg nylig oppdaget dette albumet, så har ikke fått så mange gjennomlyttninger, men jeg kjenner at det vil vokse på meg og bli bedre og bedre, og jeg vil nok alltid komme tilbake til Sung Tongs en gang i blandt og bare la det føre meg tilbake til skogen, langt i fra sivilisasjon og alt som kan kalles normalt.

 

Karakter: Er ikke fan av karakterer, og jeg føler at det trenger flere gjennomlyttninger uansett. Høyt scorer det i hvertfall!

Lenke til kommentar

Them Crooked Vultures

cover.gif

 

"Superbandet" til Josh Homme (Kyuss, QotSA), John Paul Jones (Led Zeppelin) og Dave Grohl (Nirvana, QotSA, Foo Fighters, Probot, div.).

 

Låtene rangert på en skala fra 1 til 10 samt 12, der 10 representer et perfekt albumspor, mens 12 representerer en låt som har potensiale til å bli regnet som en udødelig klassiker. Gjennomsnittet av låtkarakterene gir albumkarakter fra 1-10.

 

1. No One Loves Me & Neither Do I: 7.5/10. Tøff og seig låt, men mangler prikken over i-en. Halvveis skifter låta takt og blir litt hit and miss etterhvert som den snor seg mot slutten.

 

2. Mind Eraser, No Chaser: 7/10. Begynner bra, men "Give me a reason why the mind's a terrible thing to waste"-partiet er masete og uforløst. Ellers en ganske kul, småpsykedelisk låt, glimrende framført. Aner konturene av TCV som et frittstående band her, etter en førstelåt som er ca 40% LZ og 60% QotSA.

 

3. New Fang: 8.5/10. En Zeppelin-aktig låt (bare forestill deg Plant på vokal mens du lytter) som funker som smør på varm vaffel. Bandet spiller tight, melodiene og harmoniene sitter som skudd. Blir litt retningsløs mot slutten, noe den har til felles med mesteparten av låtene på plata. For mange ideer, for lite tid?

 

4. Dead End Friends: 9/10. Mye Zeppelin og QotSA i denne også, men for første gang på albumet tar musikken skikkelig av. En drivende, tett rocklåt som sitter som et skudd. Kunne kanskje ha trengt et ørlite løft mot slutten, blir litt repetitiv.

 

5. Elephants: 3/10. Lang og traurig psykedelia-jam.

 

6. Scumbag Blues: 8/10. Tilbake på sporet. Stram, struttende og vidunderlig lydende rock med en god dæsj keyboard-shenanigans fra John Paul Jones.

 

7. Bandoliers: 7.5/10. Kunne ha vært en god QotSA-låt fra perioden rundt Lullabies, og i min bok er det skryt så det holder. Mangler likevel litt på å nå helt opp. En låt på det jevne pluss pluss.

 

8. Reptiles: 9/10. Gjennomgående Kashmir-light-riff blandet med syrete gitar og sang fra Homme. En av de mer vellykkede eksursjonene til lala-land på albumet, holder trykket oppe hele veien. Man kan håpe at neste TCV-album vil inneholde flere låter av dette kaliberet.

 

9. Interlude With Ludes: 7.5/10. En narkotripp som funker overraskende bra tross sjøsyk spilling og mye lalling. Morsom "pauselåt".

 

10. Warsaw Or The First Breath You Take After You Give Up: 6.5/10. Noen beatleske elementer og falsett-koring i refrenget. En låt som skiller seg en del fra resten av albumet med ganske ukomplisert arrangement og litt laidback vokal. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om låta - den har gode og dårlige elementer, men foreløpig er jeg hovedsaklig positiv. Et par minutters ekkomumling kunne imidlertid godt ha vært kuttet.

 

11. Caligulove: 10/10. Starter heeeeelt fantatisk, med noen sekunders JPJ-synth av beste merke. En tvers gjennom herlig låt som drives av samspillet mellom Grohl og Jones. Også her truer en liten freak-out mot slutten med å trekke ned en karakter, men drit i det, dette rocker.

 

12. Gunman: 8/10. Først og fremst et utstilingsvindu for hvor tight bandet spiller, men også en rimelig tøff rocker. Ikke akkurat single-materiale, men som albumspor er det giftig og riktig.

 

13. Spinning In Daffodils: 91.5 + 7.5/10. Albumets mest monumentale. En monoton, seig og tung affære, men langtfra ulyttbar.

 

Albumkarakter: 7.6/10.

 

Som nevnt et par ganger, det er mye her som minner sterkt om QotSA og Led Zeppelin. Grohl har jeg ikke merket noe spesielt til utenom en flott innsats bak trommene. Uansett, for fans av Zeppelin eller Queens - dette albumet kan trygt handles inn, selv om det må anses som mindre viktig enn jeg hadde håpt på forhånd. Uansett håper jeg at de gir ut flere album, og kutter vekk mer daukjøtt neste gang. Potensialet er i alle fall enormt.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
  • 3 uker senere...

The Antlers - Hospice

 

hospice-antlers-300x300.jpg

 

The album tells an explicit story (in first and second person narrative) of a man meeting a depressed and abusive bone cancer patient in the Sloan Kettering Cancer Ward where he is working, falling in love, and eventually watching her die while he is beside her. Memories, regret and grief reccur throughout the album

 

Låtskriver/vokalist Peter Silberman skrev dette konseptalbumet etter å ha levd i sosial isolasjon i to år. Aldri før har jeg hørt så ekspressiv musikk. Her er det menneskets mørkeste og mest smertefulle følelser som uttrykkes. Dette er et album som tapper deg for energi. Det er som om selve musikken har det vondt. Fantastisk bruk av tekstur og støy, det blir en fin blanding av indie rock og post-rock. Vokalen er utrolig. Albumet begynner fantastisk, sangene "Prologue", "Kettering" og "Sylvia" er 10/10. Lenger ut i albumet blir det smått ujevnt, men aldri dårligere enn veldig bra.

 

9/10

Endret av Speik
Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

Tenkte jeg kunne skrive en anmeldelse av Opeths Watershed mens jeg hører gjennom det for første gang. Alt er med andre ord basert på førsteintrykket. Jeg har bare hørt Blackwater Park-albumet før, i tillegg til noen seperate sanger fra andre album, så dette blir spennende.

 

Opeth - Watershed

 

watershed.jpg

 

1. Coil

En veldig fin sang, og en god åpning. Fin intro til det jeg tror er et masterpiece av et album.

 

2. Heir Apparent

Ah, overgangen fra Coil til Heir Apparent var smoooth, og den blir bare bedre og bedre. For et episk mesterverk! Gåsehuden er nesten konstant. Mange ulike partier, og masse bra prog. Herlig, herlig, herlig!! Og avslutningen er ikke noe verre. Først et enormt, fantastisk kaos, før det går over til et rolig parti som virkelig får hårene til å reise seg. Bare Opeth kan skrive låter som denne!

 

3. The Lotus Eater

Hoho, for en åpning. Rolig nynning som får over til vill blastbeat. Fantastisk! Vekslingen mellom clean vocals og growling er intet annet enn mesterlig. Noe sier meg at jeg har enda en gromlåt i vente. Og jeg tar ikke feil! Dette var saker, gitt. Jazz-elementene er tydelige. Flotte greier! Avslutningen er fin her også.

 

4. Burden

Enda en rolig sang. Greit nok, fint med variasjon. Imponerende til nå! Stilig avslutning, finfin låt.

 

5. Porcelain Heart

Nok en storslått åpning. Dette er til nå en av mine favoritter blant Opeths rolige låter. Oioioi, for en sang. Er Opeth i stand til å skrive en låt som ikke er et mesterverk?!

 

6. Hessian Peel

Lovende til nå! Enda et mesterverk, gitt. Hva skal man si? Gitaren som kommer inn rundt 4:20 er helt ubeskrivelig bra. Ah, 5:45! En uventet eksplosjon! For en låt!!

 

7. Hex Omega

Jeg gir meg ende over. En mesterlig avslutning!

 

For et album! For et band!!

 

10/10

 

(beklager at det ble litt rotete)

Lenke til kommentar
  • 4 måneder senere...

Fennesz - Endless Summer (2001)

 

5vswa1.jpg

(Cover for første utgivelse)

 

Feng(sl)ende, avslappende, beroligende, imponerende, vakkert. Dette er ordene jeg skriver ned mens jeg hører platas første låt "Made in Hong Kong". Endless Summer er glitchy, ambient, electronica, som akkompagneres med en fantastisk gitarlyd av Christian Fennesz. Det tok litt tid for meg å like denne muskken. Jeg har sett folk nevne at det minner om ødelagte LP-plater, og det er vel egentlig forståelig, men jeg ser så absolutt kunsten i musikken. Jeg har hørt igjennom albumet ti ganger nå, og jeg digger virkelig hva jeg hører. Du føler at du svever i verdensrommet/under vannet/plukker blomster i drømmeland, If you catch my drift. Elektriske buzze-lyder, glitchy datalyder og melankolsk gitarlyd er krem sammen. De fleste lydene kommer faktisk fra gitaren; noe man absolutt ikke skulle tro om man hører musikken.

 

Den østerriske artisten imponerer gjennom hele albumet. Høydepunktene er mange; "Happy Audio" på 10 minutter som kommer mot slutten, holder så og si én og samme tone gjennom hele, men forsterkes mens tiden går. Det høres nesten ut som et bål som knitrer mens gitarlyden buzzer ved siden av. Fantastisk. Coveret (og tittelen) er en homage til The Beach Boys' Compilation-album med samme navn.

 

Dette albumet er et must, spesielt nå som sommeren kommer. 9.0/10.

 

 

Track List

 

  • 1. "Made in Hong Kong" – 4:22
    2. "Endless Summer" – 8:35
    3. "A Year in a Minute" – 6:01
    4. "Caecilia" – 3:53
    5. "Got to Move On" – 3:48
    6. "Shisheido" – 2:58
    7. "Before I Leave" – 4:06
    8. "Happy Audio" – 10:55
    9. "Badminton Girl" – 4:06 (reissue bonus track)
    10. "Endless" – 2:01 (reissue bonus track)

 

Endret av CypheroN
Lenke til kommentar
  • 11 måneder senere...

Jeg tar å bumper denne tråden jeg. Har blitt postet mye bra her tidligere. Kanskje dette vil dra det i gang igjen. :)

 

The Comsat Angels - Fiction (1982, post-punk)

 

225fiction.jpg

 

Når man dykker ned i post-punken fra sent 70- og tidlig 80-tall, finner man mye forskjellig. Det som fort blir tydelig er at det er en hel haug med mer eller mindre oversette band og artister som aldri fikk verken den kommersielle suksessen eller kritiske rosen de fortjente. Noen av dem fremstår som kopier av mer kjente band som Joy Division, The Cure, Echo & The Bunnymen og så videre, men det er også de som virkelig var genuint originale, som absolutt burde fortjent en plass der oppe blant de store. Et slikt band er i min mening britiske The Comsat Angels. Fiction er det tredje albumet deres, og det siste i rekken av de som reknes som bandets sterkeste album. (Etter Fiction endret de nemlig stil for å gå etter etter et større publikum og kommersiell suksess -- en stilendring som involverte synth-trommer, DX7, poplåter med kor-refreng og cheesy rytmer, og ellers alt annet leseren kan tenke seg av 80-talls klisjé-effekter.)

 

Jeg føler at sjangeren post-punk egentlig ikke beskriver denne musikken særlig godt. Gitarlyden er riktignok som man forventer fra et post-punk-band, og trommerytmene og basslinjene viser utvilsomt at det er det som er sjangeren bandet har sitt opphav i, men det er en form for tilbaketrukkenhet og minimalisme i låtene til dette bandet. Både komposisjonsmessig og instrumentalt. Albumet tar rolig fatt i deg med symbalslagene som setter i gang "After The Rain". Sparsommelig gitarspill akkompagnerer Stephen Fellows' vokal, og forsiktige synth-toner ligger som et slør over det hele. Når den rolige og harmoniserende bassen kommer inn sammen med et tilbakelent og luftig trommespill, blir det et godt eksempel på hvordan dette bandet låter. Albumet fortsetter ikke i et like avslappet spor. De fleste låtene på albumet er av en mindre melankolsk og ambient karakter. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive dem. Det er ikke akkurat pop, det er ikke akkurat rock. Det er en slags rar kombinasjon drevet av minimalistisk gitarspill over en solid rytmeseksjon, krydret med lett og luftig synth-spill. I første omgang virket låtene rett og slett noe platte og kjedelige, men dette endret seg totalt etter noen gjennomhøringer, i alle fall for de fleste låtene. Jeg vil ikke si at noen av låtene er svake, men "More" og "Birdman" må sies å ligge et hakk under de andre. Høydepunktet på albumet er utvilsomt avslutningslåta, "What Else!?" som er et perfekt eksempel på den overnevnte stilen, i tillegg til å vise Stephen Fellows' vokal på sitt sterkeste.

 

Noe som må bemerkes dette albumet er den fantastiske produksjonen. Jeg har hørt få album fra 1982 som høres like tidløse og friske ut i dag. Produksjonen fremhever virkelig alt som er bra med dette bandet. Det er nok ikke musikk for alle, men de som liker post-punk, alternativ rock og denslags kan vurdere å sjekke det ut.

 

8/10

 

 

En slags musikkvideo for to av låtene (lyden er ikke live):

"After The Rain" og "What Else!?"

Lenke til kommentar

 

 

Alestorm - Captain Morgan's Revenge

 

For lenge siden kjøpte jeg et tilfeldig blad i en tilfeldig bladhylle og fikk med en cd med diverse låter jeg aldri hadde hørt om fra band jeg ikke ante eksisterte. Det startet greit nok og holdt en grei nok kvalitet en stund, uten å imponere meg noe særlig. Men så... uten forvarsel begynte en av de beste sangene jeg har hørt på lenge. Det var full trøkk hele veien. Teksten tok oss med tilbake til pirtattiden med en piratkaptein som blir tvunget til å gå planken, men ender opp med å spre en forbannelse over hele mannskapet. Sangen et Captain Morgan's revenge. Bandet het Alestorm, og jeg var frelst.

 

Jeg kunne ikke få albumet raskt nok, men til slutt havnet det i spilleren min. Jeg tryke Play og håpet det skulle være halvparten så bra som CMR. Det var minst dobbelt så bra. Minst. Greit nok tok det en stund før jeg likte låten Of Treasure, men bortsett fra den var det genialt helt fra Over the seas til Set sasil and conquer til den skotske nasjonalsangen som siste låt. I Alestorm-stil, så klart. (dvs Skottland har ikke en offisiell nasjonalsang, men "The flower of Scotland" er en uoffisiell nasjonalsang.)

 

Vurdering: 9/10

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...