Gud som «super daddy»

[James G]

Grunnpoenget mitt: Gud i de abrahamittiske religionene er i bunn og grunn en projeksjon av menneskets ønske om en perfekt pappa. En slags «super daddy» i himmelen.

I de eldste versjonene var det ganske åpenbart – en gammel mann med hvitt skjegg som styrer alt. Senere har teologene pakket det inn finere, og snakker heller om «den første årsak», «væren selv», «universets grunn» og så videre. Men kjernen er den samme:

• Alt må ha en grunn. (ellers får jeg ikke sove)
• Det kan ikke gå uendelig bakover. (ellers finner hjertet ikke ro)
• Gud elsker meg. (ellers blir sorgen for stor å bære)

Legg merke til tonen. Dette er ikke kjølige observasjoner om virkeligheten. Det er angst. Uroen kommer først, så finner man et filosofisk språk å kle den inn i. Hele den fancy teologien er egentlig bare elegant innpakningspapir rundt det samme grunnleggende ønsket.

Freud hadde et poeng – men bare halvveis

Freud sa noe lignende på 20-tallet: religion er en projeksjon av farsfiguren. Som barn er verden skummel, og vi trenger en mektig pappa som beskytter oss. Når vi vokser opp og oppdager at den virkelige pappaen er begrenset og kommer til å dø, projiserer vi behovet på en uendelig versjon – Gud.

Greit nok. Men Freud så bare én retning: sønnen mot faren. Han glemte den andre.

For tenk på det fra fars-siden. Hvem som helst som havner i en farsrolle – foreldre, lærere, sjefer, ledere – kjenner to ting samtidig:

På den ene siden: kicket av å kunne si «fordi jeg sier det». Du bestemmer. Du trenger ikke forklare deg.

På den andre siden: usikkerheten når noen spør «og hvem er du, egentlig?» Du vet jo strengt tatt ikke helt hvorfor det skal være deg som bestemmer.

Disse to henger ikke sammen. Og her kommer Gud inn som det perfekte trikset: Gud er den eneste som kan si «fordi jeg sier det» uten å bli rammet av «og hvem er du?» – fordi han er selve svaret på det spørsmålet. Gud er farsposisjonen i sin perfekte form: all autoritet, ingen usikkerhet.

Sånn sett er det ikke rart at det å forsvare Gud egentlig handler om å forsvare farsrollen som sådan.

Gud rommer alle motsetningene våre

Det blir enda mer interessant når du legger merke til alt Gud forventes å gjøre samtidig.

Han elsker meg betingelsesløst, men straffer meg også hardt. Han gir meg autoritet, men tar ansvaret av meg. Han hevner meg på dem som har såret meg, men tilgir meg når jeg har gjort noe galt. Han dømmer hva som er rett og urett, men lar meg likevel gjøre som jeg vil.

Logisk henger dette overhodet ikke sammen. Men det trenger det jo ikke heller, for «Gud er hinsides logikken». Det praktiske er at han kan være A og ikke-A på samme tid – fordi vi inni oss vil ha A og ikke-A på samme tid. Vi vil bli elsket og straffet, ha makt og slippe ansvar, få hevn og bli tilgitt.

Gud er altså ikke en beskrivelse av noe der ute. Han er en bunke motstridende behov hos oss selv, kastet utover som om det skulle være et objekt.

Hvorfor religionen forsvinner – og hvorfor det IKKE er «moralsk forfall»

Her kommer det jeg synes er mest interessant. Mange religiøse miljøer ser at folk slutter å tro, at fødselsraten faller, og forklarer det med moralsk forfall. Så banner de over ateister, sosialister, LHBT, you name it.

Jeg tror de har snudd årsak og virkning på hodet.

Tenk slik: hvis du ikke har barn og ikke utøver noen farsrolle, så har du heller ingen autoritetsangst som trenger å løses med en super daddy oppi der. Folk som ikke tar på seg farspraksisen – frivillig eller ufrivillig – får tid og rom til å oppdage: «Hæ, jeg trenger faktisk ikke noen super daddy. Livet går jo fint uten.»

Det er en kjent sammenheng i religionssosiologien: jo høyere fødselsrate, jo mer religiøs befolkning. Det forklares vanligvis med at «religion oppmuntrer til barn». Men det funker like godt motsatt vei – å ha barn skaper et reelt behov for en autoritetsstruktur å støtte seg på. Du tar tusen avgjørelser på vegne av andre mennesker, og det er faktisk ubehagelig. Religion gir et stillas. Har du ikke barn, har du ikke det behovet på samme måte.

Det samme gjelder moderne barneoppdragelse. Barn i dag blir spurt: «Hva vil du ha på deg?» «Hva synes du om dette?» De lærer fra de er små å være beslutningstakere selv. De får aldri helt den opplevelsen av at «all autoritet ligger utenfor meg, hos far / læreren / Gud». Da bygger de heller ikke opp et indre behov for å finne en stor samlet ytre autoritet senere.

Derfor blir konservative religiøse så sinte

Det de egentlig opplever, men sliter med å sette ord på, er ikke at én lære blir angrepet. Det er at hele rammeverket er borte. Før kunne man diskutere innenfor en religiøs ramme. Nå spør folk hva rammen i seg selv er for noe – hvor den kommer fra, hvem den tjener.

Det er litt som å forsvare en gammel kongedømme-orden mens folket rundt deg ikke en gang bryr seg om at den fantes. Alle argumentene dine forutsetter et publikum som godtar premissene – og det publikummet finnes ikke lenger.

Nye «super daddyer» – men tynnere

Den moderne verden produserer selvsagt nye versjoner: staten, markedet, algoritmene, terapi-industrien, identitetspolitikk, suksesscoacher, «universets energier» og hva det skal være. Strukturelt fungerer de likt – de gir autoritet, retning, mening, og forventer at du følger med.

Men de er mye «tynnere». Du kan spore opp hvordan markedet faktisk fungerer. Du kan se på algoritmens kode. Du kan se forretningsinteressene bak terapi-industrien. Det «menneskelagde» ligger åpent i dagen.

Og det er nettopp her det blir vanskelig for den tradisjonelle Gud også. Når man først har lært seg å se gjennom konstruksjonen i ett tilfelle, blir det vanskelig å la være å gjøre det med alle. De samme verktøyene som tar fra hverandre «markedet», funker like fint på «Gud».

Teknologi kuttet koblingen mellom lydighet og overlevelse

Et siste poeng. Religionens historiske makt hadde mye å gjøre med at ulydighet faktisk kostet deg livet. I et stammesamfunn var det å bli kastet ut av flokken det samme som å dø. I middelalderen var alt – mat, ekteskap, trygghet, helse – bundet til din plass i fellesskapet, som igjen krevde at du fulgte normene.

I et moderne samfunn kan du være ateist i en by uten at det påvirker jobben, inntekten, helsa eller boligen din. Du kan flytte fra det religiøse miljøet du vokste opp i uten å sulte i hjel. Staten gir basis-sikkerhet, arbeidsmarkedet gir jobb, teknologien gir anonymitet.

Når det å overse super daddy ikke lenger gir praktiske konsekvenser, mister truslene hans tyngden. Straff blir flyttet til etter døden – men det betyr lite for en som ikke tror på noe etter døden.

Det de religiøse forsvarerne ofte ikke er forberedt på, er at mange ikke føler verken sorg eller frykt over at Gud blir borte. De føler heller en mild lettelse. «Åh, er han ikke der lenger? Greit, da kan jeg jo bare leve mitt eget liv.» Det er denne reaksjonen som virkelig gjør dem rasende, for de hadde forberedt seg på å møte folks redsel – ikke folks skuldertrekk.

Avslutning: ikke gratis, men strukturelt ugjenkallelig

Jeg vil legge til en ærlig observasjon til slutt: dette skiftet er ikke gratis. Når super daddy forsvinner, mister man også noen ganske konkrete ting – en garantert mening med livet, en følelse av å bli sett av universet, et felles språk innenfor et fellesskap, en ferdig ramme for å håndtere døden, og muligheten til å bli «tilgitt» av noe større enn deg selv.

Mange sliter faktisk med dette. Sekulariserte samfunn har høyere rater av ensomhet, depresjon og dødsangst. Ikke fordi folk er «umoralske», men fordi vi som biologiske vesener har noen behov som ikke bare blir borte fordi vi intellektuelt har avvist en idé.

Men hele bevegelsen er strukturell, ikke moralsk. Den drives av økonomi, prevensjon, utdanning, velferdsstat og teknologi. Man kan ikke reversere den ved å «vende tilbake til Gud» – med mindre man også vil reversere kvinners rettigheter, prevensjon, velferd og fritt yrkesvalg. Og det er det de færreste som faktisk er villige til.

Det er nok litt derfor de sinteste religiøst-konservative stemmene virker så maktesløse: De skyter på symptomene (ateister, feminister, LHBT), men det de egentlig kjemper mot er en hel samfunnsstruktur som de fleste rundt dem ikke har noen lyst til å gi fra seg.

 

Endret 24. juni av James G

[ronron25]

James G skrev (25 minutter siden):

Det er nok litt derfor de sinteste religiøst-konservative stemmene virker så maktesløse: De skyter på symptomene (ateister, feminister, LHBT), men det de egentlig kjemper mot er en hel samfunnsstruktur som de fleste rundt dem ikke har noen lyst til å gi fra seg.

 

Handler ikke religion om makt og kontroll over andre? Og det mindre behovet for en "super daddy" har vel med at vi har blitt mer opplyste. Og det igjen har vel gjort oss mer motstand dyktige mot å la andre bestemme over oss. Brenne i helvete liksom om du ikke..haha. Den går man ikke på så lett lengre. 

Endret 24. juni av ronron25

[PÃ¥inter]

James G skrev (48 minutter siden):

Det er nok litt derfor de sinteste religiøst-konservative stemmene virker så maktesløse

Ja det er godt og varmt i dag. Fare for heteslag!

[BadCat]

Jim Rohn har svaret, som vanlig. "Love like a mother, hate like a father... Take 2 or 3 more steps and you'll cease to exist... I'm father... I kill."
 

Jim Rohn er utrolig treffende for en som ikke er belest i teologi.

Grunnen til at det går så dårlig i dagens samfunn er at vi ikke lenger har noen verdier å stå opp for eller beskytte. Vi tror verken på oss selv eller Gud. Alt av mening er satt bort til å bestemmes av politikere som beviselig ikke gjør en god jobb. Vi er redusert til forbrukere uten mening eller visjon. Gud gremmes over skaperverket og det er lenge siden han så at det var godt.

Endret 24. juni av BadCat

[James G]

ronron25 skrev (37 minutter siden):

Handler ikke religion om makt og kontroll over andre? 

Det finnes selvfølgelig en seriøs filosofisk side ved religion. Men problemet er at apologeter ofte driver filosofi innenfor en absolutt grense som allerede er satt på forhånd. Filosofien brukes da ikke som et mål for fri tenkning, men mer instrumentelt, som et redskap.

Hele den monoteistiske teologiens forståelighet avhenger av at man aksepterer dens kjernefortellinger som sanne. Men disse fortellingene kan ikke bevises gjennom ren rasjonell argumentasjon. Apologeter later ofte som om de driver filosofisk bevisføring, men det de faktisk gjør, er å pakke rituelle praksiser og erfaringsbaserte påstander inn i filosofisk språk.

Den egentlige leseren for argumentene deres er den som allerede tror. For en slik leser gir «beviset» troen en form for intellektuell verdighet. Det er nettopp her uærligheten ligger: Det later som om det gjør noe mer allment og universelt enn det faktisk gjør.

[ronron25]

James G skrev (23 minutter siden):

Det finnes selvfølgelig en seriøs filosofisk side ved religion. Men problemet er at apologeter ofte driver filosofi innenfor en absolutt grense som allerede er satt på forhånd. Filosofien brukes da ikke som et mål for fri tenkning, men mer instrumentelt, som et redskap.

Hele den monoteistiske teologiens forståelighet avhenger av at man aksepterer dens kjernefortellinger som sanne. Men disse fortellingene kan ikke bevises gjennom ren rasjonell argumentasjon. Apologeter later ofte som om de driver filosofisk bevisføring, men det de faktisk gjør, er å pakke rituelle praksiser og erfaringsbaserte påstander inn i filosofisk språk.

Den egentlige leseren for argumentene deres er den som allerede tror. For en slik leser gir «beviset» troen en form for intellektuell verdighet. Det er nettopp her uærligheten ligger: Det later som om det gjør noe mer allment og universelt enn det faktisk gjør.

Dette kan jeg som ikke-troende si meg enig i, men det er kanskje ikke bare troende som tenker sånn. Det er vel vanskelig å ikke tenke sånn hvis man er troende.

[vortex]

Jeg leste gud som sugar daddy, forøvrig er innlegget for langt til at jeg gidder å lese alt, så poenget ditt tar jeg ikke, dessverre.

[Mori]

Jeg har ikke inntrykk av en såkalt «super daddy» når jeg lytter til de som lever helt i tråd med den filosofien de har valgt selv. De peker bort fra det som er betinget og til det som er ubetinget, og har man hatt en erfaring med det ubetingede, kan man ikke velge det bort. Navn og form er betinget så hvis man ser Gud er det en illusjon, men ser man tilbake til der illusjoner oppstår vil man kunne se det som er sant.