Burde vi tenkte nytt i likestillingskampen.

[Skribenten_]

Norge liker å omtale seg selv som et demokratisk flaggskip med verdens beste likestilling. Men hvorfor ser vi da et så markant skille mellom yrkene som velges av menn og kvinner? Land vi vanligvis ikke ønsker å sammenligne oss med, har faktisk en langt mer jevn kjønnsfordeling. Ta for eksempel Iran, der hele 70 % av de nyutdannede innen ingeniør og teknologifag er kvinner. I Norge er den tilsvarende andelen bare rundt 20 %.

 

Dette får meg til å undre. Kan det være slik at jo større frihet kvinner og menn har, desto tydeligere blir forskjellene i hva de velger? Etter omtrent 100 år med aktiv likestillingskamp i Norge ser vi fortsatt at menn og kvinner i stor grad velger de samme yrkene som for 100 år siden, med bare noen få unntak.

 

Kanskje vi må stille oss spørsmålet. Er vi nå kommet til et punkt der vi må akseptere at kvinner og menn faktisk er forskjellige, og at disse forskjellene naturlig fører til ulike valg i arbeidslivet? Samtidig ønsker vi jo heller ikke en situasjon slik som i Iran, der kvinner i praksis blir presset inn i visse utdanninger og yrker av samfunn og slekt bare for at statistikken skal se pen ut.

 

Jeg ønsker gjerne å høre andres tanker om dette, finnes det alternative synspunkter?

[fredrik2]

Harald Eia tog upp eksakt den der problemstillningen på tv för 15 år sen.

[Tussi]

Altså, målet i et samfunn bør ikke være kjønnslikhet i alle situasjoner, men at individet står fritt til å velge hva de selv vil. Hvis det medfører flere kvinner i helse og flere menn i bygg er det i seg selv ikke et problem. MED MINDRE dette medfører problemer for jobben man skal gjøre. Det er f eks ikke problematisk at det er ulik kjønnsfordeling eller etnisitetsfordeling på medisinstudiet "i seg selv", hvis dette er et resultat av kompetanse og fritt valg. Men det er et problem hvis en slik ubalanse medfører problemer med tjenesteyting, f eks hviss, lik man ser noen steder i USA, at en underrepresentasjon av svarte leger gir dårligere helsemåloppnåelse for minoritetspasienter fordi det å kjenne seg igjen i legen er viktig for tilliten. Da kan begynne å kvotere f eks, eller hvis det er mangel på kvinnelige gynekologer og dette medfører at kvinner ikke oppsøker helsehjelp. Særlig for minoritetspasienter kan også her kvotering være nødvendig ved stor ubalanse

Etter mitt syn i likestillingskampen handler det ikke om å få flere til å velge andre yrker enn det de egentlig vil, men det handler om likhet i lønn ifm utdanning og ansvar, slik at kvinnedominerte yrker ikke faller bakpå. Og det handler om likhet i yrkesskade f eks, slik at ikke uforholdsmessig mange kvinner mister retten til yrkesskade.

Det handler også om å se utfordringene menn har, f eks at flere menn dør på jobb, selvmord der flere menn enn kvinner dør. 

Man trenger ikke sette kjønn opp mot hevrandre

 

Endret 9 timer siden av Tussi

[Karltorbj]

Jeg har et fagbrev, som jeg, for aa faa, gikk tre aar i laere, med loenn og betalt bolig det aaret, jeg gikk paa skole i laeretiden.

En kompis av meg utdannet seg til sykepleier og jeg opplevde utdannelsen hans, baade i  tidslengde og arbeid, som mye mer heftig, en min.

Fagloennen min, banker sykepleiere og laererene, for den saks skyld, ned i stoevlene. Den var mye hoeyere en det, en rektor faar i loenn, freks. Lektor ogsaa tror jeg.

Jeg hadde full fagloenn, og var gjeldfri naar jeg var ferdig utlaert, 19 aar gammel. Sykepleiere, laerere, rektorer og lektorer, maa gaa mye lenger og har kanskje en stor studiegjeld aa slite med, naar de er ferdig.  

Dette henger ikke paa greip.

Endret 9 timer siden av Karltorbj

[Karltorbj]

Karltorbj skrev (13 minutter siden):

Tastet feil.

 

Endret 8 timer siden av Karltorbj