Er emosjonelt tomrom

[Lemongrass]

Jeg tror jeg hele livet har levd i et emosjonelt tomrom. Ikke på en depressiv måte, men at jeg har manglet reell tilhørighet til noe eller noen. Et sted som er "hjemme" en "flokk" jeg er en del av, en "mening" eller retning i mine daglige sysler.

Og jo, jeg har venner og jeg har familie. Jeg har en jobb og personlige mål jeg jobber mot, men alt dette mangler en emosjonell dimensjon. Jeg bryr meg om vennene og familien min og jeg er oppriktig glad i dem og vil dem godt, men jeg har ikke et sterkt emosjonelt bånd til dem. Jeg har en jobb som er kjekk, men jeg bryr meg egentlig ikke. Og det er ingen annen jobb jeg kunne sett for meg at jeg ville vært nok emosjonelt investert i til at det skulle være en kilde til mening. Målene jeg jobber med er en kilde til dopaminrush, stolthet og bidrar objektivt til at ulike parametere i livet mitt blir bedre, men det er selvrealisering uten emosjonell dybde.

Den eneste gangen i livet jeg har følt meg "hel" eller følt på noe som helst emosjonelt anker i livet er de fire årene jeg var sammen med min ekskjæreste. Vi hadde begge følt på tomhet hele livet og alt klikket, det var ikke bare kjærlighet men en emosjonell forankring i hverandre som jeg aldri har opplevd tidligere, og som jeg ikke har følt på siden. Jeg kommer stadig tilbake til denne opplevelsen som noe av det eneste som har klart å fylle tomrommet som jeg har bært på hele livet.

Det er ganske vanskelig å beskrive hva jeg egentlig vil frem til her, fordi dette er emosjonelt og det emosjonelle er kanskje ikke alltid like lett å beskrive med ord. Er det noen som kan kjenne seg igjen i dette - noen som har noen lignende opplevelser?

 

Endret mandag kl 19:19 av Lemongrass

[Gavekort]

Jeg tror ikke det er en uvanlig følelse å kjenne på for noen som lever alene og blir likegyldig til sitt eget liv. Det du savner er muligens noe å vie livet ditt til.