Stoiske menn: Hvilke grunnleggende krav har dere i forholdet deres om å dele på følelser?

[Gjest c3cf8...392]

Jeg er i et forhold der vi har en (litt for) langvarig konflikt, fordi jeg er for mye mannemann og har blitt for komfortabel i stillhet/likegyldighet etterhvert som forholdet har modnet seg.

Det er ikke slik at jeg ikke anerkjenner problemet at jeg av og til kan dra ned stemninga om jeg ikke føler meg helt 100%, men jeg føler på mange måter at jeg må kjempe mot meg selv og mine instinkter for å imøtekomme forventningene til kjæresten min. Uten at jeg skal bruke alt for mye tid på å forsvare meg så vil jeg bare poengtere at jeg ikke er en kjedelig og passiv person, men heller en som kan avblåse sin egen vemodighet til ting, og som ikke trenger å fylle uken min med sosiale gjøremål.

Jeg har vært singel nesten hele mitt liv, og dette forholdet synes jeg er veldig flott og givende på de gode dagene, men så er det episodene der jeg føler meg som verdens største idiot fordi en dag som hun hadde gledet seg til ble en skuffelse som følge av at jeg ville være der å spise i rolig og hyggelig selskap, når hun hadde mer romantiske forestillinger enn hva som ligger programmert i meg.

At vi er forskjellige på disse tingene har vi begge innsett, men jeg har ikke mye erfaring med å være i et forhold, så jeg vil spørre dere: Hvor mye er det dere andre stoiske menn endrer dere, deler følelser og "tvinger gjennom" entusiasme når dere inngikk et forhold? Har du og kjæresten ca. samme nivå på forventninger til hverandre? Og hvis dere anerkjenner hverandres stoisisme, føler dere dere lykkelige uten å være for intensivt innpå hverandres mentale tilstand og vise intens og jevnlig affeksjon?

Anonymous poster hash: c3cf8...392

[agvg]

Hva legger hun i sitt ønske om en romantisk middag? Og hvordan oppfører du deg i en slik setting? Er du redd for og vise at du er glad i henne? Eller mangler du rett og slett måten og vise det på som du finner komfortabelt? Det er ikke alltid så lett hvis man ikke tør og slippe seg løs fra sine selvpålagte begrensninger.

 

 

[Gjest c3cf8...392]

agvg skrev (13 minutter siden):

Hva legger hun i sitt ønske om en romantisk middag? Og hvordan oppfører du deg i en slik setting? Er du redd for og vise at du er glad i henne? Eller mangler du rett og slett måten og vise det på som du finner komfortabelt? Det er ikke alltid så lett hvis man ikke tør og slippe seg løs fra sine selvpålagte begrensninger.

Hun har nok en hel del mer romantiske forestillinger av hva en "date night" skal være, et begrep jeg senere fant ut betydde vesentlig mer enn å spise ute. Fellestrekket er nok at min oppfatning er at det er nok å ha det fint i hverandres selskap, spise middag sammen, holde hender og ikke ha travelt med å komme seg hjem. Hvor hennes oppfatning er mer i linjene at jeg må være pågående og proaktiv i hvor kvelden tar oss, samt vise vesentlig mer affeksjon.

Jeg tror jeg viser nok affeksjon til at man skal forstå at jeg er glad i henne. Føler jeg utfordrer meg selv hver eneste dag samt prøver å lære meg basic kjærestestuff slik som valentinsdag. Spør du meg så tror jeg ikke folk rundt oss er i tvil om vi er kjærester. Jeg synes bare det er vanskelig å gjøre disse tingene som ikke faller meg naturlig, og det blir liksom en landmine hver gang humøret mitt ikke er der på den avtalen vi laget for flere dager siden. Er det meningen jeg skal klistre på meg et smil? Skal jeg avlyse fordi jobb var drit den dagen? Jeg vet ikke hva som er vanlig i et forhold jeg. Hver gang disse tingene skjer så sitter jeg med følelsen om at jeg må skjerpe meg om jeg skal være i et forhold, der jeg bare lurer på om vi er inkompatible eller om jeg ikke funker i lag med damer.

Mulig det er en uheldig blanding av at hun har ekstra behov for å bli anerkjent og ikke helt er naturlig anlagt til å kunne levere det. Hun er fra en oppvekst der hun ble sultet for kjærlighet og oppmerksomhet, og jeg er fra en oppvekst der store gutter ikke skal gråte.

Anonymous poster hash: c3cf8...392

[Gjest 33120...7b4]

Hei. Kjenner meg igjen i det du skriver, tror jeg. Kona er også frustrert over at jeg "til vanlig" har et veldig begrenset spekter av følelser. Hverken stor entusiasme, eller uttrykk for frustrasjon eller lignende. Dette skaper mest konflikter når hun prøver å dele noe hun er entusiastisk for, men så følger jeg ikke opp på samme energinivå. Da føler hun at hun blir dratt ned av meg. Dette er også et problem ovenfor barna der jeg bruker mye energi på å koble på og vise entusiasme når de vil vise meg noe. Dog er det letter for meg å koble på der enn hos kona. Spesielt under graviditeten(e) har jeg jo i ettertid fått høre, og selv forstått, at hun har følt seg veldig alene i denne gleden, og at det er en sorg. 

Vi har snakket en del om dette og jeg har jo forklart at jeg prøver så godt jeg kan, og hun har til dels slått seg til ro med at slik er jeg. Jeg har jo også tatt ansvar og bedt om unskyldning for de gangene jeg forstår at jeg har sviktet og ikke levert det som kan forventes. Jeg er jo i stand til å føle glede og entusiasme, men da gjelder det stort sett ting jeg interesserer meg for i stor grad, men selv da er det nok lite som synes utad. 

Når du snakker om affeksjon så er jeg ganske på fysisk med komplimenter, klapp på rumpa og plystring når jeg fersker henne på tur i seng eller dusj. Men direkte skryt sitter langt inne når jeg tenker meg om, det må hun gjerne be om. "Syntes ikke du denne (tingen jer har laget) ble fin?", da kan jeg klare å koble meg på nok til å levere, men på en sliten dag kommer det fort "Fin den ja".

Om det er personlighetstrekk, eller selvforsvar, eller noe annet vet jeg ikke. Vi har feks asperger i familien så kan være jeg er litt på spekteret her, men er også ganske intelligent så er mulig jeg har en underliggende tilstand, men som jeg klarer å håndtere sånn høvelig.

Anonymous poster hash: 33120...7b4

[Gjest c3cf8...392]

Selv om humøret mitt ikke er på topp så føler jeg fortsatt at samtalen flyter greit, oppmerksomheten er 100% og vi har en hyggelig og leken tone. Det er vel heller det at jeg kjører kvelden på halv maskin og styrer litt hardere mot å avslutte kvelden  med å bunte oss opp på sofaen. Noe som selvsagt kunne vært et hurtig avgjort spørsmål, men som ender opp som en fornærmelse.

Anonymous poster hash: c3cf8...392

[agvg]

Det er en læreprosess, det tar tid og forstå hva som forventes, dog betyr jo ikke dette at forventningene alltid skal oppfylles. Kanskje er det de små tingene som skal til, komplimenter er jo aldri feil, gla i deg er tre ord som kan bety mye men som kan være vanskelig og si. Og så har du jo klisjeen blomster, det kan være en klisje men for noen er dette veldig positivt. Dette høres banalt ut men det hender det enkle fungerer, og hvordan er kommunikasjonen? Greier dere begge og uttrykke noe fornuftig rundt dette? Vet hun at du sliter litt?

[Gjest c3cf8...392]

Gjest 33120...7b4 skrev (1 minutt siden):

Hei. Kjenner meg igjen i det du skriver, tror jeg. Kona er også frustrert over at jeg "til vanlig" har et veldig begrenset spekter av følelser. Hverken stor entusiasme, eller uttrykk for frustrasjon eller lignende. Dette skaper mest konflikter når hun prøver å dele noe hun er entusiastisk for, men så følger jeg ikke opp på samme energinivå. Da føler hun at hun blir dratt ned av meg. Dette er også et problem ovenfor barna der jeg bruker mye energi på å koble på og vise entusiasme når de vil vise meg noe. Dog er det letter for meg å koble på der enn hos kona. Spesielt under graviditeten(e) har jeg jo i ettertid fått høre, og selv forstått, at hun har følt seg veldig alene i denne gleden, og at det er en sorg. 

Vi har snakket en del om dette og jeg har jo forklart at jeg prøver så godt jeg kan, og hun har til dels slått seg til ro med at slik er jeg. Jeg har jo også tatt ansvar og bedt om unskyldning for de gangene jeg forstår at jeg har sviktet og ikke levert det som kan forventes. Jeg er jo i stand til å føle glede og entusiasme, men da gjelder det stort sett ting jeg interesserer meg for i stor grad, men selv da er det nok lite som synes utad. 

Når du snakker om affeksjon så er jeg ganske på fysisk med komplimenter, klapp på rumpa og plystring når jeg fersker henne på tur i seng eller dusj. Men direkte skryt sitter langt inne når jeg tenker meg om, det må hun gjerne be om. "Syntes ikke du denne (tingen jer har laget) ble fin?", da kan jeg klare å koble meg på nok til å levere, men på en sliten dag kommer det fort "Fin den ja".

Om det er personlighetstrekk, eller selvforsvar, eller noe annet vet jeg ikke. Vi har feks asperger i familien så kan være jeg er litt på spekteret her, men er også ganske intelligent så er mulig jeg har en underliggende tilstand, men som jeg klarer å håndtere sånn høvelig.

Anonymous poster hash: 33120...7b4

Dette høres sjokkerende likt ut... Føler du det faktisk er manglende entusiasme og glede i forholdet eller at det handler mer om hvordan du uttrykker det?

Anonymous poster hash: c3cf8...392

[Gjest 33120...7b4]

Gjest c3cf8...392 skrev (7 minutter siden):

Jeg synes bare det er vanskelig å gjøre disse tingene som ikke faller meg naturlig, og det blir liksom en landmine hver gang humøret mitt ikke er der på den avtalen vi laget for flere dager siden. Er det meningen jeg skal klistre på meg et smil? Skal jeg avlyse fordi jobb var drit den dagen? 

Jeg jobber med dette sånn at jeg ser på det som om at selv om jeg ikke har lyst til å gå ut akkurat nå, så vil jeg gjerne sette meg i en posisjon der jeg har lyst å gå ut når det er tid for det. Det kan man jobbe med seg selv om. Hva trenger du for å komme deg fra "uff jeg gidder ikke reise meg fra sofaen i dag" til "jeg har ikke lyst akkurat nå, men om to timer når vi sitter sammen på SpisBar så blir det hyggelig".

Det er litt på samme måten som om kona kommer og legger seg og starter med "ingen sex i kveld, er for trøtt" fordi hun ikke vil ha noe der og da, eller om hun er åpen for at selv om hun ikke vil ha seg akkurat nå, så kan dette kan endre seg etter hva du finner på. 

Anonymous poster hash: 33120...7b4

[agvg]

Gjest 33120...7b4 skrev (5 minutter siden):

Men direkte skryt sitter langt inne når jeg tenker meg om, det må hun gjerne be om. "Syntes ikke du denne (tingen jer har laget) ble fin?", da kan jeg klare å koble meg på nok til å levere, men på en sliten dag kommer det fort "Fin den ja".

Om det er personlighetstrekk, eller selvforsvar, eller noe annet vet jeg ikke. Vi har feks asperger i familien så kan være jeg er litt på spekteret her, men er også ganske intelligent så er mulig jeg har en underliggende tilstand, men som jeg klarer å håndtere sånn høvelig.

Det krever trening for og være litt mer på og gi små komplimenter, dog gir det mye tilbake for ett forhold. Kan nok tenkes du har litt aspberger-trekk, du får lage en plan for hvordan du skal gi litt mer positivitet til din bedre halvdel.

[Gjest c3cf8...392]

agvg skrev (3 minutter siden):

Det er en læreprosess, det tar tid og forstå hva som forventes, dog betyr jo ikke dette at forventningene alltid skal oppfylles. Kanskje er det de små tingene som skal til, komplimenter er jo aldri feil, gla i deg er tre ord som kan bety mye men som kan være vanskelig og si. Og så har du jo klisjeen blomster, det kan være en klisje men for noen er dette veldig positivt. Dette høres banalt ut men det hender det enkle fungerer, og hvordan er kommunikasjonen? Greier dere begge og uttrykke noe fornuftig rundt dette? Vet hun at du sliter litt?

Gode poeng. De små tingene har jeg lært er viktige, og det er stort sett ukjent for meg som en beinhard pragmatiker som ikke har feiret bursdagen sin på 20 år å plutselig vite at det å feire småting er viktig. Jeg setter pris på å bli flinkere på slikt, men det heller de gangene jeg bommer som er årsaken til hjertesukket mitt, og av og til så føles det ut som å navigere et minefelt med bind for øynene.

Visste ikke hva folk snakket om da de påstod at det var umulig å forstå kvinner. Skulle ønske jeg kunne sagt det med det samme smilet, men for meg så har min uvitenhet ganske kjipe konsekvenser.

Anonymous poster hash: c3cf8...392

[agvg]

Men forstår hun at hun antagelig må bedrive litt voksenopplæring? Jeg fikk ett skikkelig krasjkurs av min samboer, jeg var jo helt inkompetent i disse tingene vi snakker om, hun forsto jo også at hun nok måtte senke sine forventninger noe, og gi litt slakk.

[Gjest 33120...7b4]

Gjest c3cf8...392 skrev (2 minutter siden):

Dette høres sjokkerende likt ut... Føler du det faktisk er manglende entusiasme og glede i forholdet eller at det handler mer om hvordan du uttrykker det?

Anonymous poster hash: c3cf8...392

 

Jeg tror jeg mangler litt entusiasme egentlig, speiselt for de tingene som hun setter pris på. Jeg er kanskje litt for rasjonell i slike settinger. Og hun veit jo at jeg kan være entusiasitsk men det er for litt feil ting. (som igjen lukter at jeg er på ett eller annet spektrum) Jeg har lite emosjonell empati, men gjør opp for det med kognetiv empati. Dvs jeg sliter med å forstå og koble meg på selve følelsen, men når noen forklarer følelsen og årsaken, så kan jeg forstå det logisk og hvorfor det er sånn.

Altså når hun kommer og kaster sin følelse til meg og sier "se på denne kule tingen her", så klarer jeg ikke å ta den i mot med mine følelser. Jeg må ha mer kjøtt og ord på beinet før det kobler, og da er entusiasmen død og begravet for lenge siden. Og det har jeg full forståelse for. Heldigvis har også kona en viss akademisk forståelse for dette (hun er psykolog) men det hjelper jo ikke i dagliglivet når hun vil dele en samtale hun hadde med ungene som hun syntes var fin, og så står jeg der som en nisse. 

Nå er vi dog der at jeg har nok øvelse til å klare å se situasjonen og komme med noe vettugt (trening hjelper!) men så får jeg i retur "Takk for at du forsøker i det minste" fordi det er åpenbart at jeg ikke er på men jeg prøver så godt jeg kan. Og det virker å hjelpe litt. Altså at jeg gjør en innsats for å forsøke å dekke dette behovet hun har. 

Jeg har heller ikke noe problem med fysisk intimitet eller kos. Jeg holder gjerne hender om vi er ute. Gir komplimenter, men da stort sett ala sexy, delig osv, og lite på "bra jobba" "stolt av deg" osv. Sikkert fordi jeg er ganske entusiastisk ang sexlivet x)

Jeg ser på det litt som å gi og ta. Hun er veldig lite kravstor til meg og mine nykker, og da tenekr jeg at jeg må vise innsats på de tingene hun trenger og vil ha i forholdet. Jeg hater å pynte meg, og dra ut på date fordi det er styr og stress, men hun liker det så da må jeg levere min del 

Problemet her blir om partner ikke klarer at du gjør innsatsen, men krever at du faktisk skal synes det er gøy. Man er ganske avhengig av at begge innser at vi er forskjellige men vi skal prøve å gjøre det så bra for hverandre som vi kan. Min bedre halvdel kan sitte å sofaen med meg å lese/strikke/sy mens jeg ser youtubevideoer om alt fra restaurering av gamle trebåter til merkelige matematiske teorem, og da tenker jeg at da kan jeg være med ut på datenight når hun vil det. 

 

Anonymous poster hash: 33120...7b4

[Gjest 33120...7b4]

Jeg skreiv jeg er for rasjonell, men det ordet jeg egentlig skulle skrevet var (som du selv sier) pragmatisk. Så jeg forstår frustrajsonen. Du er avhengig av at hun du er med forstår at du er som du er, og at hun er innstilt på å både gi deg litt slack og fortelle deg i ganske klar tekst hva som forventes, og gjerne flere ganger til det sitter.

Anonymous poster hash: 33120...7b4

[leticia]

Gjest c3cf8...392 skrev (2 timer siden):

fordi jeg er for mye mannemann

Hva legger du egentlig i begrepet "mannemann"? 

Når jeg leser resten av innlegget ditt, så får jeg et inntrykk av at kjæresten din ønsker at du skal være noe du ikke egentlig føler deg komfortabel med å være. Jeg syns ikke det er greit. Altså at hennes forventninger blir lagt for høyt i forhold til hvem du er. Jeg veit at det er endel kvinner som tror de kan "endre" en mann. Men den eneste man kan endre er seg selv. Ønsker du selv å endre deg så mye at du lever opp til hennes forventninger, eller føler du at du mister deg selv litt på veien? 

Endret 10 timer siden av leticia
skrivefeil

[agvg]

@leticia

Vel er da helt normalt og tilpasse seg i ett forhold, jeg var omtrent der trådstarter er eller antagelig langt mer ute og kjøre, min samboer var ett speil hvor jeg for første gang så meg selv og min måte og fungere på, det jeg så var jo meg, men jeg så også hvor dysfunksjonelt mye av min "naturlige" oppførsel var, jeg forsto at for og opprettholde forholdet så var det bare og begynne og endre seg, og for min del var det tøft og vanskelig men jeg så klart at endringene ville være positive i det lange løp.

[Sovna]

Hadde for lenge siden en dame som ønsket å forandre meg til det ugjenkjennelige. Jeg klarte litt. Det var ikke nok. Dette var en dame jeg virkelig var forelsket i, men det ble et dårligere og dårligere forhold Jeg ga mer og mer f.. Det paradoksale var at det var meg som måtte tvinge igjennom en avslutning. "Bedre om du finner deg en annen."

Jeg tror ikke det går i lengden uansett dine ambisjoner. Det vil skinne igjennom, hvem du virkelig er. Er det ikke litt slitsomt å være skuespiller da? Jeg råder ikke deg til å gi forholdet på båten, bare så det er sagt.

Jeg sier ikke at ingen får det til og er i tillegg fortrolig med det. Også har det selvsagt med hvor store porsjoner som kreves.

I dag er jeg sammen med en som er taktisk og balansert. I den grad at hun ikke prøver å dra ting ut av meg, for mye. Være  invaderende . Hun har likevel ønsker om bekreftelser og anerkjennelser som alle andre mennesker, mann som kvinne. Altfor sjelden jeg gir dette på eget initiativ, altfor dårlig. Kan lett bli sånn når en er for varm i trøya i forholdet, man tar den andre litt for gitt.  Når jeg imidlertid blir mildt påmint slikt i en aktuell situasjon så kliner jeg til og jeg merker da at jeg mener det.

Det tror jeg min partner merker seg også. Hun er psykiater. Hun har nok i sitt indre vurdert meg sønder og sammen og akseptert en forferdelig diagnose..  Den har ikke jeg fått vite noe om, hun har vel taushetsplikt da tenker jeg..

Endret 4 timer siden av Sovna

[skaftetryne32]

Gjest c3cf8...392 skrev (9 timer siden):

Hun har nok en hel del mer romantiske forestillinger av hva en "date night" skal være, et begrep jeg senere fant ut betydde vesentlig mer enn å spise ute. Fellestrekket er nok at min oppfatning er at det er nok å ha det fint i hverandres selskap, spise middag sammen, holde hender og ikke ha travelt med å komme seg hjem. Hvor hennes oppfatning er mer i linjene at jeg må være pågående og proaktiv i hvor kvelden tar oss, samt vise vesentlig mer affeksjon.

Jeg tror jeg viser nok affeksjon til at man skal forstå at jeg er glad i henne. Føler jeg utfordrer meg selv hver eneste dag samt prøver å lære meg basic kjærestestuff slik som valentinsdag. Spør du meg så tror jeg ikke folk rundt oss er i tvil om vi er kjærester. Jeg synes bare det er vanskelig å gjøre disse tingene som ikke faller meg naturlig, og det blir liksom en landmine hver gang humøret mitt ikke er der på den avtalen vi laget for flere dager siden. Er det meningen jeg skal klistre på meg et smil? Skal jeg avlyse fordi jobb var drit den dagen? Jeg vet ikke hva som er vanlig i et forhold jeg. Hver gang disse tingene skjer så sitter jeg med følelsen om at jeg må skjerpe meg om jeg skal være i et forhold, der jeg bare lurer på om vi er inkompatible eller om jeg ikke funker i lag med damer.

Mulig det er en uheldig blanding av at hun har ekstra behov for å bli anerkjent og ikke helt er naturlig anlagt til å kunne levere det. Hun er fra en oppvekst der hun ble sultet for kjærlighet og oppmerksomhet, og jeg er fra en oppvekst der store gutter ikke skal gråte.

Virker på meg som om partneren din er sterkt påvirket av amerikansk ukultur, jeg har dessverre ingen god løsning, uten enn å fortelle partneren din at du ikke vil leve livet ditt etter hva idioter på sosiale medier sier det skal være, og det burde ikke partneren din heller gjøre, nyt hverandre fremfor å gjøre partnerskapet til noe en idiot på tiktok e.l sier det skal være.

Dessverre er jeg ikke helt sikker på om det er noe håp om partneren din allerede har programmert seg selv til å tenke på dette viset. 

 

[leticia]

agvg skrev (8 timer siden):

@leticia

Vel er da helt normalt og tilpasse seg i ett forhold, jeg var omtrent der trådstarter er eller antagelig langt mer ute og kjøre, min samboer var ett speil hvor jeg for første gang så meg selv og min måte og fungere på, det jeg så var jo meg, men jeg så også hvor dysfunksjonelt mye av min "naturlige" oppførsel var, jeg forsto at for og opprettholde forholdet så var det bare og begynne og endre seg, og for min del var det tøft og vanskelig men jeg så klart at endringene ville være positive i det lange løp.

Ja.

Men det er forskjell på når man ser det selv at man trenger en endring, enn når noen andre prøver å endre deg. 

Det er vel det som er poenget mitt her, at man får ingen endring før man faktisk ser det, og vil det selv. Jeg vil likevel advare at man ikke "mister" seg selv i prosessen. 

 

 

[leticia]

@agvg 

Håper du skjønner hva jeg mener. Det må altså ikke bli sånn at man nærmest "går på nåler" pga angst for at alt man sier og gjør aldri er bra nok for partneren sin...

[agvg]

leticia skrev (2 minutter siden):

@agvg 

Håper du skjønner hva jeg mener. Det må altså ikke bli sånn at man nærmest "går på nåler" pga angst for at alt man sier og gjør aldri er bra nok for partneren sin...

Skjønner det, i ett forhold hvor den ene er spesiell og sær vil være veldig krevende og få til og fungere hvis den sære ikke evner og jobbe med seg selv, jeg har hatt samme samboer i 25år, og jeg må si at jeg finner det rart at hun til tider ikke bare har funnet kofferten og reist  

Jeg tror ikke jeg ville ha holdt ut skulle jeg ha vært samboer med en kopi av meg selv