Til den som har levd en stud: snakker/skriver man mer om følelser nå?

[Feynman]

14 hours ago, lada1 said:

Dette er kanskje litt gjenbruk av tidligere argumenter:

Jeg mener at det for ofte henvises til  individualisert psykologi på bekostning av viktigere faktorer. Eksempel: Når det i politisk sammenheng snakkes om hvordan unngå psykiske lidelser og selvmord, så henvises det gjerne til psykiatrien - som må få økst økonomisk støtte.

Det forsker svert lite på sammenheng mellom helse og sosio-økonomiske faktorer. Det er kanskej mer helse å hente ved å justere hvordan NAV, banksystemet, skatteetaten, skoleverket etc fungerer enn å bygge ut psykiatrien. Brukere av NAV sier gjerne at de havner i psykisk svært belastende situasjoner. I Finland er det rapportert om opplevd bedre psykisk helse ved for eksempel svært begrensede forsøk på borgerlønn. En behøver ikke gjøre dette til et argument for borgerlønn, men dette tyder på at å få folk til å oppleve mer kontroll med sitt liv, er en nøkkel-faktor angående robusthet og psykisk helse. Mer kontroll med livet betyr også generelt bedre fungerende sosialt nettverk. Du har vel hørt at folk som sliter med kontroll med livet, gjerne issolerer seg sosialt? 

Det du snakker om her er medisin vs forebygging. Man trenger begge deler. Dessverre er det ofte slik at forebygging totalt sett er bedre og billigere enn medisin, men blir ofte sett på som unødvendig sløsing.

Uansett hva man mener er rett her så er nok det å snakke om følelser og ta det på alvor en forutsetning for at ting skal bli bedre. 

[lada1]

14 hours ago, Atib Azzad said:

Ja, det er definitivt andre forhold enn bare psykologi som kan være til hjelp, men jeg forstår ikke motsetningen, i teorien er det ingen konflikt mellom å bygge opp psykiatrien og forbedre velferdsstaten, tvert imot vil jeg si, det henger sammen.
Jeg annerkjenner at et statsbudsjett selvsagt må fordeles, og at en tildeling til en sektor, gjerne medfører en redusering av en annen sektor, men denne problemstillingen har jo lite med psykologi i seg selv å gjøre.

Jeg sliter fremdeles med å få tak på hva du vil diskutere, ja, psykologi kan bare hjepe individet til å ha det bedre med hva enn man står í, det er andre mekanismer som må forbedres dersom individet skal få en bedre posisjon, samtidig som det å gis verktøy til å håndtere psykisk helse, gir individet bedre forutsetninger for å komme seg ut av sin situasjon.

Dersom man isolerer seg, vil psykiatrien forsøke å hjelpe en til å forstå hvorfor man reagerer følelsesmessig som man har gjort og hvorfor man har svart med å isolere seg, man kan postulere at borgerlønn ville vært mer effektivt, og jeg forstår logikken i dét, men opplever at argumentet i seg selv har lite med psykisk helsehjelp å gjøre.

For å dra det opp på politisk nivå: når jeg for eksempel hører om "tiltak mot selvmord" (på politisk nivå) så snakkes det nesten bare om "psykiatri". Helt nylig har en dog begynt å se sammenhenger mellom bankvirksomhet og selvmord blant personer med en historie som sunn og frisk. Jeg tror at "psykiatri" og "snakk om følelser" ofte er en avsporing. Er man robust så trenger man ikke "behandling" i form av snakk.

For å gjenta litt om min litt tullete anekdote: da jeg fikk en uhyre kjedelig oppgave i en arbeidsituasjon så var det en "HR" opp i systemet som prøvde å spore situasjonen over til helse og diagnose. Siden jeg mener at jeg er robust så var dette null stress for meg - men andre i mer sårbare livssituasjoner og med mindre selvtillit (men ellers like sunn og frist som meg) ville kunne knekkes av slik "psykologisering" og forsøk på diagnose.

Jeg tror at friske folk som foretar selvmord ofte ikke blir forstått ut fra *omstendighetene* og blir heller sett på som et "psykiatrisk kasus" der greia er at en burde grave i følelses-livet. Et hypotetisk scenario bare for å illustrere: tenk deg en yngre karriere-orientert (gjerne ugift/barnløs) tannlege eller professor ved universitetet som av en eller annen tullete/urettferdig grunn blir tvunget til å avslutte karrieren og heller jobbe i blomterbutikk under et "sjef-regime". Hva er sjansen for selvmord? Jeg tror den vil øke vesentlig. Dette eksemplet kan virke som for tullete, men jeg tror at det finnes mange tullete situasjoner som går under radaren i et ganske så irrasjonelt samfunn.

[Vokteren]

lada1 skrev (På 1.6.2025 den 7.35):

Jeg blir litt overveldet av hvor mye man er opptatt av følelser for tiden - media slik som TV, radio - men også skole.

Jeg mener bestem at slik var det ikke før. Har jeg rett? I så fall, hva er årsaken og er dette et dårlig eller bra tegn?

Interessant tema og det er sikkert mange årsaker.
Et forhold er at flere blir mer sensitive i et hektisk samfunn hvor vi kontinuerlig bombarderes med hjernestressende og normutfordrende informasjon som man tvinges til å forholde seg til.
Et annet forhold er at flere jakter en diagnose for å ha en unnskyldning ved livets mange utfordringer.
Et tredje forhold er et økende antall fremmedkulturelle som setter preg på hverdagen.
En hverdag hvor følelsesutbrudd med gråtekoner, høylytt sinne, verbal frustrasjon og skrålende barneflokker er en «menneskerett». En hverdag hvor polariseringen har gode vilkår…..

[rozon]

On 6/1/2025 at 7:35 AM, lada1 said:

Jeg mener bestem at slik var det ikke før. Har jeg rett? I så fall, hva er årsaken og er dette et dårlig eller bra tegn?

Det "nye" er at følelsene dine skal bety noe for meg, derfor poster du dem på TikTok.

For meg som er INTJ er alt dette sløsing med tid og energi. Jeg forstår at man kan ha behov for hjelp til å behandle følelser, men måten dette gjøres på er helt feil. Partner, familie og venner i første omgang, og samtaleterapaut eller psykolog som neste ledd. Ikke TikTok eller Snap.

Dine nærmeste har en biologisk fordel av å hjelpe deg. De resterende 7 milliarder menneskene i verden vil spise kjøttet av beina dine om det kommer til det.

[Atib Azzad]

7 hours ago, lada1 said:

For å dra det opp på politisk nivå: når jeg for eksempel hører om "tiltak mot selvmord" (på politisk nivå) så snakkes det nesten bare om "psykiatri". Helt nylig har en dog begynt å se sammenhenger mellom bankvirksomhet og selvmord blant personer med en historie som sunn og frisk. Jeg tror at "psykiatri" og "snakk om følelser" ofte er en avsporing. Er man robust så trenger man ikke "behandling" i form av snakk.

Jeg kan jo ikke betvile at du gjengir det du hører, men mitt inntrykk er likevel at samspillet mellom sosioøkonomiske faktorer og selvmord er godt kjent:

[...]De siste tjue årene er det publisert en rekke studier verden over om sammenhenger mellom økonomiske kriser, arbeidsledighet og selvmord (jeg har klippet ut henvisningene til studiene for lesbarhet, men de er tilgjengelige gjennom linken). Den mest omfattende er en metaanalyse, der man slår sammen resultater fra flere undersøkelser, av selvmord fra før til etter finanskrisen.
Studien omfatter 54 land, 27 i EU, 27 utenfor EU.
Resultatene viser en klar økning i selvmord sammenlignet med hva man skulle vente om den forutgående trenden hadde fortsatt, unntatt i Sverige, Finland og Østerrike.
Økningen gjelder særlig blant menn i de 27 EU-landene og i de 18 amerikanske landene i undersøkelsen.
Selvmordsraten blant menn i Europa og USA var henholdsvis 4,2 % og 6,4 % høyere i 2009 enn ventet ut fra forutgående trender.
Blant kvinner i Europa var det ingen slik økning, blant amerikanske kvinner en liten økning.
I Europa var økningen størst i aldersgruppen mellom 15 og 24 år; i USA blant dem mellom 45 og 64 år.
Økningen i de nasjonale selvmordsratene i 2009 så særlig ut til å være knyttet til hvor stor økningen i arbeidsledighet var, særlig blant menn i land med lave ledighetstall før krisen.

Det er nok politisk tryggere å snakke om å styrke psykiatrien enn å foreslå forandring av økonomiske modeller som innebærer mindre gjeldstyngethet (veien er kort fra å bli kalt marxist til anklager om å være i ledtog med dagens Russland, ønske seg Norge som Venezuela, gulags, diktatur etc.). Uten at dette dermed forteller oss så mye om psykiatri som fagfelt.

Som jeg sier, det er et poeng, dersom man bruker psykiatri til å sparkle over større samfunnsmessige utfordringer, fremfor å ta tak i dem, men det er evt. et politisk problem som har lite med psykiatri som sådan å gjøre.
Det ville vært et problem om man ga folk med nedsatt psykisk helse biletter til danskebåten fremfor tilgang til psykolog, også, uten at det forteller oss så mye om danskebåten..

Jeg får inntrykk av at det er flere ting du bare sier mellom linjene, som at robuste folk ikke kan ha behov for helsehjelp, eller at det kun dreier seg om prat og snakk om følelser, eller at slikt er unødvendig hvis man har en historie som sunn og frisk.

Mitt intrykk er at du kanskje snakker mer ut fra fordommer og egne ideér om hva psykisk helsehjelp innebærer, enn hva det faktisk ér, og at skepsisen hviler mest på en misforståelse av fagfeltet?
Da jeg gikk bakover for å hente frem posten hvor du allerede foreslo samme scenario som i det følgende utsnittet, la jeg merke til en tidligere post hvor du tilsynelatende skyldte motsetningene mellom ditt nåværende syn på verden, mot slik du husker barndomsopplevelsen av verden, på psykiatri.

Dersom det er slik du postulerer i nevnte post, at et godt liv ikke lenger er godt nok, at det skal optimaliseres på alle fronter, så ville du mest sannsynlig blitt oppmuntret til å utfordre en slik tanke i møte med psykolog, forsøke å arbeide mot en mer realistisk samtidsforståelse, og lete etter hvor denne idéen om at livet må optimaliseres ytterligere kommer fra, og om man ikke kanskje har mange ting i livet man glemmer å være takknemlig for, og om ikke man kan roe ned litt og heller søke et liv som tilfredstiller deg, og ikke alle andre forventninger en opplever at samfunnet skal ha.

Quote

For å gjenta litt om min litt tullete anekdote: da jeg fikk en uhyre kjedelig oppgave i en arbeidsituasjon så var det en "HR" opp i systemet som prøvde å spore situasjonen over til helse og diagnose. Siden jeg mener at jeg er robust så var dette null stress for meg - men andre i mer sårbare livssituasjoner og med mindre selvtillit (men ellers like sunn og frist som meg) ville kunne knekkes av slik "psykologisering" og forsøk på diagnose.

Jeg tror at friske folk som foretar selvmord ofte ikke blir forstått ut fra *omstendighetene* og blir heller sett på som et "psykiatrisk kasus" der greia er at en burde grave i følelses-livet. Et hypotetisk scenario bare for å illustrere: tenk deg en yngre karriere-orientert (gjerne ugift/barnløs) tannlege eller professor ved universitetet som av en eller annen tullete/urettferdig grunn blir tvunget til å avslutte karrieren og heller jobbe i blomterbutikk under et "sjef-regime". Hva er sjansen for selvmord? Jeg tror den vil øke vesentlig. Dette eksemplet kan virke som for tullete, men jeg tror at det finnes mange tullete situasjoner som går under radaren i et ganske så irrasjonelt samfunn.

Dette er såpass likt et tidligere innlegg, at jeg bare legger ved link til svaret mitt, da det ikke har endret seg så mye i løpet av månedene som har gått.

Men igjen, røper du kanskje tegn på en misforståelse i scenarioet ditt; For jeg forstår som sagt ikke hvorfor denne urettferdig behandlede tannlegen ikke ville ha behov for helsehjelp i en slik situasjon, jeg sier ikke at vedkommende automatisk ville hatt det, men jeg forstår ikke hvordan scenarioet egentlig foreslår noen motsetning.
Ja: Det er urettferdig hva som skjedde med vedkommende, og det har ikke i seg selv noe med psykisk helse å gjøre (eller kanskje dette sjef-regime er litt i ubalanse?), men dersom vedkommende får selvmordstanker av å bli plassert i en så urettferdig situasjon, kan likevel psykiske helsetjenester være til hjelp.

Åpenbart ville det vært bedre for tannlegen om beslutningen å sende hen til blomsterbutikk ble reversert, men psykologi er ikke dermed istedenfor å kjempe mot en urettferdig situasjon e.l. men hjelp til å håndtere å stå i en urettferdig situasjon e.l.

De aller fleste som sliter med tunge tanker gjør jo det på grunn av omstendighetene de befinner seg í, om det er ufortjent eller velfortjent har ingen konsekvens for dét, psykisk helsehjelp søker å hjelpe individene til å beherske situasjonen de befinner seg í, ikke dermed sagt at man skal akseptere hva dette sjef-regime gjorde med tannlegen, men gi tannlegen verktøyene hen trenger for å håndtere omstendighetene, slik at hen evt. kan søke tannlegestillinger andre steder, ta opp kampen mot sjefs-regime, eller en helt annen tredje ting hen fant ut at passer bedre.

[lada1]

8 hours ago, Atib Azzad said:

Jeg kan jo ikke betvile at du gjengir det du hører, men mitt inntrykk er likevel at samspillet mellom sosioøkonomiske faktorer og selvmord er godt kjent:

[...]De siste tjue årene er det publisert en rekke studier verden over om sammenhenger mellom økonomiske kriser, arbeidsledighet og selvmord (jeg har klippet ut henvisningene til studiene for lesbarhet, men de er tilgjengelige gjennom linken). Den mest omfattende er en metaanalyse, der man slår sammen resultater fra flere undersøkelser, av selvmord fra før til etter finanskrisen.
Studien omfatter 54 land, 27 i EU, 27 utenfor EU.
Resultatene viser en klar økning i selvmord sammenlignet med hva man skulle vente om den forutgående trenden hadde fortsatt, unntatt i Sverige, Finland og Østerrike.
Økningen gjelder særlig blant menn i de 27 EU-landene og i de 18 amerikanske landene i undersøkelsen.
Selvmordsraten blant menn i Europa og USA var henholdsvis 4,2 % og 6,4 % høyere i 2009 enn ventet ut fra forutgående trender.
Blant kvinner i Europa var det ingen slik økning, blant amerikanske kvinner en liten økning.
I Europa var økningen størst i aldersgruppen mellom 15 og 24 år; i USA blant dem mellom 45 og 64 år.
Økningen i de nasjonale selvmordsratene i 2009 så særlig ut til å være knyttet til hvor stor økningen i arbeidsledighet var, særlig blant menn i land med lave ledighetstall før krisen.

Det er nok politisk tryggere å snakke om å styrke psykiatrien enn å foreslå forandring av økonomiske modeller som innebærer mindre gjeldstyngethet (veien er kort fra å bli kalt marxist til anklager om å være i ledtog med dagens Russland, ønske seg Norge som Venezuela, gulags, diktatur etc.). Uten at dette dermed forteller oss så mye om psykiatri som fagfelt.

Som jeg sier, det er et poeng, dersom man bruker psykiatri til å sparkle over større samfunnsmessige utfordringer, fremfor å ta tak i dem, men det er evt. et politisk problem som har lite med psykiatri som sådan å gjøre.
Det ville vært et problem om man ga folk med nedsatt psykisk helse biletter til danskebåten fremfor tilgang til psykolog, også, uten at det forteller oss så mye om danskebåten..

Jeg får inntrykk av at det er flere ting du bare sier mellom linjene, som at robuste folk ikke kan ha behov for helsehjelp, eller at det kun dreier seg om prat og snakk om følelser, eller at slikt er unødvendig hvis man har en historie som sunn og frisk.

Mitt intrykk er at du kanskje snakker mer ut fra fordommer og egne ideér om hva psykisk helsehjelp innebærer, enn hva det faktisk ér, og at skepsisen hviler mest på en misforståelse av fagfeltet?
Da jeg gikk bakover for å hente frem posten hvor du allerede foreslo samme scenario som i det følgende utsnittet, la jeg merke til en tidligere post hvor du tilsynelatende skyldte motsetningene mellom ditt nåværende syn på verden, mot slik du husker barndomsopplevelsen av verden, på psykiatri.

Dersom det er slik du postulerer i nevnte post, at et godt liv ikke lenger er godt nok, at det skal optimaliseres på alle fronter, så ville du mest sannsynlig blitt oppmuntret til å utfordre en slik tanke i møte med psykolog, forsøke å arbeide mot en mer realistisk samtidsforståelse, og lete etter hvor denne idéen om at livet må optimaliseres ytterligere kommer fra, og om man ikke kanskje har mange ting i livet man glemmer å være takknemlig for, og om ikke man kan roe ned litt og heller søke et liv som tilfredstiller deg, og ikke alle andre forventninger en opplever at samfunnet skal ha.

Dette er såpass likt et tidligere innlegg, at jeg bare legger ved link til svaret mitt, da det ikke har endret seg så mye i løpet av månedene som har gått.

Men igjen, røper du kanskje tegn på en misforståelse i scenarioet ditt; For jeg forstår som sagt ikke hvorfor denne urettferdig behandlede tannlegen ikke ville ha behov for helsehjelp i en slik situasjon, jeg sier ikke at vedkommende automatisk ville hatt det, men jeg forstår ikke hvordan scenarioet egentlig foreslår noen motsetning.
Ja: Det er urettferdig hva som skjedde med vedkommende, og det har ikke i seg selv noe med psykisk helse å gjøre (eller kanskje dette sjef-regime er litt i ubalanse?), men dersom vedkommende får selvmordstanker av å bli plassert i en så urettferdig situasjon, kan likevel psykiske helsetjenester være til hjelp.

Åpenbart ville det vært bedre for tannlegen om beslutningen å sende hen til blomsterbutikk ble reversert, men psykologi er ikke dermed istedenfor å kjempe mot en urettferdig situasjon e.l. men hjelp til å håndtere å stå i en urettferdig situasjon e.l.

De aller fleste som sliter med tunge tanker gjør jo det på grunn av omstendighetene de befinner seg í, om det er ufortjent eller velfortjent har ingen konsekvens for dét, psykisk helsehjelp søker å hjelpe individene til å beherske situasjonen de befinner seg í, ikke dermed sagt at man skal akseptere hva dette sjef-regime gjorde med tannlegen, men gi tannlegen verktøyene hen trenger for å håndtere omstendighetene, slik at hen evt. kan søke tannlegestillinger andre steder, ta opp kampen mot sjefs-regime, eller en helt annen tredje ting hen fant ut at passer bedre.

Ja, det hjelper sikkert noe å snakke med noen dersom en brekker et bein eller blir misshandlet å jobben🙂

Et lite poeng: dersom folk flest er mer robuste sosialt/økonomisk så vil det kunne endre den sosiale dynamikken på for ensempel mange arbeidsplasser. Det kan bli lettere å skifte jobb og det kan bli lettere for alle å korrigere feil og belastninger og motovere for økt kompetanse.

Psykologi og diagnoser kan fort fungere som å "lappe sammen" skade-skutte folk for å få dem fortest mulig ut på slagmarken igjen 🙂

 

[Atib Azzad]

12 hours ago, lada1 said:

Ja, det hjelper sikkert noe å snakke med noen dersom en brekker et bein eller blir misshandlet å jobben🙂

Benbrudd i seg selv ser jeg ikke hvordan psykisk helsehjelp skal være til hjelp (men det er vel også poenget).
Mishandling på jobben høres ut som noe som potensielt kan gi emosjonelle arr, og at det kan være til hjelp å ta kontakt med helsehjelp ved behov.
Jeg opplever at du ikke adresserer svarene jeg gir deg, men fortsetter å komme med scenarioer ment å latterliggjøre psykisk helsehjelp.

Quote

Et lite poeng: dersom folk flest er mer robuste sosialt/økonomisk så vil det kunne endre den sosiale dynamikken på for ensempel mange arbeidsplasser. Det kan bli lettere å skifte jobb og det kan bli lettere for alle å korrigere feil og belastninger og motovere for økt kompetanse.

Poenget ditt ser ut til å være versjoner av: Ville det ikke vært bedre dersom folk ikke hadde behov for psykisk helsehjelp?
Joda, sikkert.

Men dersom det likevel finnes et behov, er jo også dette løsningen for å gjøre folk mer robust, om folk får verktøyene de trenger for å hjelpe seg selv.
Du gis hjelpemidler til å korrigere feil hos psykologen.

Quote

Psykologi og diagnoser kan fort fungere som å "lappe sammen" skade-skutte folk for å få dem fortest mulig ut på slagmarken igjen 🙂 

Ja, som jeg sa, det er et problematisk dersom man bruker psykologi for å sparkle over systemproblemer som burde adresseres på et styringsnivå, fremfor å reparere alle individene som rammes og fortsette som før.
Men det er jo igjen ikke en kritikk av psykologi i seg selv, men av hvordan det appelleres.

Og hvis det at jeg deltar i tråden din ikke har noen funksjon utover at jeg skal fungere som målskive for halvuttenkte kritikker av fagfeltet uten at du egentlig gidder å inngå med svarene du får, så ser jeg ikke helt vitsen.