Jeg vil ikke fungere i et forhold og det gjør meg så trist

[Gjest 169b4...aa7]

Egentlig bare et hjertesukk og noe jeg trenger å få utløp for, søkte litt på forumer og lignende, jeg er ikke så begeistret for Kvinneguiden, og ramlet da inn her. 

Er en enslig, voksen kvinne som har hatt en del dårlige erfaringer. Både når det kommer til vennskap med samme og motsatte kjønn, og forhold med motsatte kjønn. Det har endt med at jeg ikke har venner og ikke tør eller klarer å stifte vennskap igjen. Jeg er så vandt til at andre går bak ryggen min og lyver til meg at jeg klarer ikke stole på noe folk sier til meg, jeg er alltid i tvil og dette er naturligvis kjempe travelt i relasjoner. Jeg har samme problem med mine foreldre. Jeg føler ikke at noen er ærlige med meg. 

For meg har det ikke vært så viktig å ha mange venner, men jeg har alltid hatt lyst til å ha en kjæreste. Problemet er at i tidligere forhold har det vært et mareritt. Mye usikkerhet, sjalusi, jeg har konstant følt at jeg ikke strekker til. Prøvd så godt jeg kan, men merket at jeg satt alle behov til side og endte opp med å mistrives, for så å oppleve utroskap. Mye pliktsex, som da også ødela lyst og seksuell kjemi med partner. Er ikke så veldig lenge til jeg ikke har hatt sex på 10 år. 

Alt i alt har dette også tæret mye på selvtillit, og jeg mistrives enormt i egen kropp. Jeg liker ikke meg selv i det hele tatt. Jeg syns jeg er grusomt stygg. Dette har jeg syntes hele livet, også som tenåring og ung jente. Men ser jeg tilbake på bilder så syns jeg ikke at jeg var så stygg som jeg vil ha det til, men likevel mindre pen. Nå er jeg i 30-årene og har mistet alt av glød, blitt en grå mus, det har gått opp for meg at jeg sannsynligvis blir alene. Har hjulpet litt på selvbildet når jeg har blitt spurt om å vise legitimasjon ved et par anledninger, men så innser jeg at det er fordi de må så da hjelper ikke det så mye lenger. Jeg skulle naturligvis hele tiden ønske at jeg så ut som noen andre, og jeg tenker når jeg er ute blant folk at det er like greit at jeg ikke har en kjæreste ved siden av meg, for han hadde nok sett på alle andre og ønsket en annen dame ved siden av seg, for jeg er ikke noe å være stolt av. 

Har ikke et ønske om barn. Men jeg kjenner på en dyp sorg over å ikke ha noen som er veldig glad i meg og som er så glad i meg at de aldri ville sviktet meg. Jeg vet ikke hvordan det er å være fullstendig trygg i et forhold og jeg vet ikke hvordan det er å stole på noen, igjen så gjelder dette også vennskap. 

Dette er jeg ikke alene om og jeg vet det er mange som sliter, av ulike grunner. Noen finner ikke partner selv om de vil mens andre tør ikke slik som meg. Jeg tror ikke jeg er i stand til å ha følelser for noen heller. Skal begynne i gruppeterapi etter sommeren, men jeg vet ikke, jeg har ikke så god tro. Jeg tør heller ikke være 100% ærlig med psykologen, fordi jeg begynner å gråte så mye og i tillegg er han mann, så jeg syns det er vanskelig å åpne meg for han om noe slikt. 

Selv om jeg trives i eget selskap og egentlig har det fint, så er dette et vondt sår jeg ikke tror vil gro fullstendig og jeg er kjempe lei meg for at det har blitt slik. Jeg slet som barn med andre barn også, ble mobbet, så grunnlaget ble allerede lagt da tror jeg. En del av meg er også lei meg for dette da jeg føler jeg har mye å gi og jeg tror jeg kunne vært en god partner når det kommer til lojalitet, kommunikasjon, støtte og det som er. Men det hjelper ikke når jeg er som jeg er ellers.  

Anonymous poster hash: 169b4...aa7

[trn100]

Nå har jeg bare lest raskt i gjennom, men kjenner at dette kunne jeg godt ha skrevet selv. Jeg har bare ikke tenkt så mye over det fordi jeg har en jobb som tar det meste av tiden min og som jeg trives med.

Kan bare ønske deg masse lykke til og oppfordre deg til å ikke gi opp! Veldig godt skrevet og jeg føler med deg! ❤️

Endret 12. mai av trn100

[Sovna]

Har hørt en del historier med samme klang som din. Og de er jo triste. Kan hende andre ser lyset bedre for din del enn du gjør selv.. En psykolog f.eks.

Det er ingen som kan matche lojalitet og vise gjensynsglede enn en hund. Har det noengang vært en tanke?

[Gjest 169b4...aa7]

Sovna skrev (15 timer siden):

Har hørt en del historier med samme klang som din. Og de er jo triste. Kan hende andre ser lyset bedre for din del enn du gjør selv.. En psykolog f.eks.

Det er ingen som kan matche lojalitet og vise gjensynsglede enn en hund. Har det noengang vært en tanke?

Dette er sant. En hund hadde vært fint, men livssituasjonen min er ikke forenelig med hundehold per nå. Likevel erstatter det ikke å ligge i armkroken til noen som elsker deg og kjenne på den trygge følelsen av å være "hjemme" hos en person, det å høre til noen andre, være viktig for en annen. Har ikke vært intim eller nær noen på en god del år, og naturligvis vil jeg ikke gjøre noe slikt med en fremmed eller noen som ikke bryr seg om meg. Vet at "tilbudet" for kvinner er ganske høyt, men jeg vil da ikke elske med noen som bare bruker meg? 

Anonymous poster hash: 169b4...aa7

[Gjest f9eb4...18e]

Dette minner meg om min egen mor.

Hun møtte min far da hun var 17, og fikk meg i ung alder. Ble skilt på slutten av 90-tallet.
Min mor ble seksuellt misbrukt av sin stefar som barn. Og det gjorde at noe "kræsjet" i hodet hennes, enkelt sagt.
Kall det gjerne en traume. 

Etter skillsmissen, gjorde hun mange forsøk på å finne seg en kjæreste. Men jo desto lengre hun var alene. Jo desto mer sær og rar ble hun sosialt. Veldig skeptisk, veldig "svart hvitt" -tankesett. Jo mer alene, jo "rarere" ble hun - og desto større vanskeligheter blel det for henne å opprettholde også vanlige relasjoner, vennskap - og forholde seg til egen famillie (meg).

Hun var på en side desperat etter nærhet, kjærlighet og noe trygt. Samtidig som hun ble litt vel påtrengende for enkellte, var det samtidig en sterk avvisning og et kontrollbehov. Vedig ambivalent altså.

Poenget mitt er at mange, som har enkeltstående elller flere dårlige erfaringer. Blir veldig "pussig" - sosialt sett, og klarer ikke å bygge eller opprettholde relasjoner.

Du skriver selv at du sliter med dette, selv ovenfor egen familie. Samtidig skriver du at du ønsker en kjæreste. Før det i det hele tatt er mulig - så trenker jeg du må være istand til å holde på et vennskap. Kanskje er det nettopp der du bør starte. Forsøke å bygge et lite, trygt nettverk rundt seg selv. Med god hjelp av profesjonell terapi. Det finnes "vennegrupper" og organiserte treff og grupper man kan starte i. Eller sjekk med ditt lokale bibliotek. Ofte er det aktivit som strikkegrupper, språkkafee elller lignende. Der du rett å slett kan øve deg på å være sosial med andre. Det gir mestring, det er under kontrollerte omstendingheter - og du får verdifull sosial trening.

Det å hoppe rett på dating. Er nok som å skyte seg selv å foten. Du må være ganske tøff og sterk i hodet for å holde på med slikt. Selv for de mest oppegående av oss, sosialt, er det utfordrendre og vanskelig mentalt og følelesmessig. Derfor er det naturlig å dele dating-prosjekter med nære venner, eller famillie. Så man får lufte litt tanker og sortert følelser.

Det du trenger er terapi.
Samt små musesteg av fremgang..... med bittesmå delmål.

Og til sist.
Når det kommer til kropp og utsendet. Så lenge du har god hygiene og kler deg anstendig. Betyr ikke kropp så veldig mye i voksen alder. Dette er mer viktig når man er ung. Men som voksen / godt voksen. Betyr kropp mindre og mindre. Det er hva som sitter mellom øra, og type personlighet som betyr mest av allt. Ikke hvordan man ser ut.  

Anonymous poster hash: f9eb4...18e

[Vokteren]

Gjest 169b4...aa7 skrev (35 minutter siden):

Dette er sant. En hund hadde vært fint, men livssituasjonen min er ikke forenelig med hundehold per nå. Likevel erstatter det ikke å ligge i armkroken til noen som elsker deg og kjenne på den trygge følelsen av å være "hjemme" hos en person, det å høre til noen andre, være viktig for en annen. Har ikke vært intim eller nær noen på en god del år, og naturligvis vil jeg ikke gjøre noe slikt med en fremmed eller noen som ikke bryr seg om meg. Vet at "tilbudet" for kvinner er ganske høyt, men jeg vil da ikke elske med noen som bare bruker meg? 

Anonymous poster hash: 169b4...aa7

Hengivenhet har dessverre blitt mangelvare i et stadig mer kynisk, materialistisk og krevende samfunn som Norge.
Dette går på selvtilliten løs og dette fanger omgivelsene opp. Det blir en ond sirkel som gjør at andre igjen blir usikre på deg.
Mange venter så lenge med å etablere faste forhold at motargumentene og dårlige erfaringer veier tyngst.
Resultatet er ofte som du skriver; ensomhet og resignasjon hos altfor mange i din situasjon

Jeg har fortsatt stor tro på at folk i din alder kan finne en god livsledsager. En som er ferdig med å jakte det perfekte (som ikke finnes) og som har livserfaring og har lært seg å sette pris på noe annet enn det overfladiske.

[Olsenhower]

Hvis det plager deg så mye at psykologen er en mann og at du ikke klarer å være 100% ærlig, burde du skifte til en kvinnelig psykolog. Og hvorfor gruppeterapi?

[Gjest 169b4...aa7]

Vokteren skrev (På 13.5.2025 den 13.10):

Hengivenhet har dessverre blitt mangelvare i et stadig mer kynisk, materialistisk og krevende samfunn som Norge.
Dette går på selvtilliten løs og dette fanger omgivelsene opp. Det blir en ond sirkel som gjør at andre igjen blir usikre på deg.
Mange venter så lenge med å etablere faste forhold at motargumentene og dårlige erfaringer veier tyngst.
Resultatet er ofte som du skriver; ensomhet og resignasjon hos altfor mange i din situasjon

Jeg har fortsatt stor tro på at folk i din alder kan finne en god livsledsager. En som er ferdig med å jakte det perfekte (som ikke finnes) og som har livserfaring og har lært seg å sette pris på noe annet enn det overfladiske.

Jeg tror at enkelte kan absolutt sette pris på andre ting enn det overfladiske, men at de ser etter det overfladiske i noen andre og at sjansen er stor for at utroskap begås fordi begjæret blir for stort. Det er jo patetisk av meg å tro at en mann vil være tro med meg, når jeg ikke er noe å se på. Det sies at man skal ha selvtillit og at det er det viktigste, men det er en annen måte å si at man skal lyve for seg selv og akseptere at partner vil begå feil, men du må se andre veien. 

Olsenhower skrev (På 13.5.2025 den 14.06):

Hvis det plager deg så mye at psykologen er en mann og at du ikke klarer å være 100% ærlig, burde du skifte til en kvinnelig psykolog. Og hvorfor gruppeterapi?

Det å bytte psykolog er ingen enkel prosess og sannsynligvis får jeg ikke en annen psykolog, nei. Problemet mitt er ikke stort nok til at det blir prioritert. Privat er ikke mulig her jeg bor. Gruppeterapi fordi det er anbefalt når man har trøbbel med relasjoner. 

 

Gjest f9eb4...18e skrev (På 13.5.2025 den 13.05):

Dette minner meg om min egen mor.

Hun møtte min far da hun var 17, og fikk meg i ung alder. Ble skilt på slutten av 90-tallet.
Min mor ble seksuellt misbrukt av sin stefar som barn. Og det gjorde at noe "kræsjet" i hodet hennes, enkelt sagt.
Kall det gjerne en traume. 

Etter skillsmissen, gjorde hun mange forsøk på å finne seg en kjæreste. Men jo desto lengre hun var alene. Jo desto mer sær og rar ble hun sosialt. Veldig skeptisk, veldig "svart hvitt" -tankesett. Jo mer alene, jo "rarere" ble hun - og desto større vanskeligheter blel det for henne å opprettholde også vanlige relasjoner, vennskap - og forholde seg til egen famillie (meg).

Hun var på en side desperat etter nærhet, kjærlighet og noe trygt. Samtidig som hun ble litt vel påtrengende for enkellte, var det samtidig en sterk avvisning og et kontrollbehov. Vedig ambivalent altså.

Poenget mitt er at mange, som har enkeltstående elller flere dårlige erfaringer. Blir veldig "pussig" - sosialt sett, og klarer ikke å bygge eller opprettholde relasjoner.

Du skriver selv at du sliter med dette, selv ovenfor egen familie. Samtidig skriver du at du ønsker en kjæreste. Før det i det hele tatt er mulig - så trenker jeg du må være istand til å holde på et vennskap. Kanskje er det nettopp der du bør starte. Forsøke å bygge et lite, trygt nettverk rundt seg selv. Med god hjelp av profesjonell terapi. Det finnes "vennegrupper" og organiserte treff og grupper man kan starte i. Eller sjekk med ditt lokale bibliotek. Ofte er det aktivit som strikkegrupper, språkkafee elller lignende. Der du rett å slett kan øve deg på å være sosial med andre. Det gir mestring, det er under kontrollerte omstendingheter - og du får verdifull sosial trening.

Det å hoppe rett på dating. Er nok som å skyte seg selv å foten. Du må være ganske tøff og sterk i hodet for å holde på med slikt. Selv for de mest oppegående av oss, sosialt, er det utfordrendre og vanskelig mentalt og følelesmessig. Derfor er det naturlig å dele dating-prosjekter med nære venner, eller famillie. Så man får lufte litt tanker og sortert følelser.

Det du trenger er terapi.
Samt små musesteg av fremgang..... med bittesmå delmål.

Og til sist.
Når det kommer til kropp og utsendet. Så lenge du har god hygiene og kler deg anstendig. Betyr ikke kropp så veldig mye i voksen alder. Dette er mer viktig når man er ung. Men som voksen / godt voksen. Betyr kropp mindre og mindre. Det er hva som sitter mellom øra, og type personlighet som betyr mest av allt. Ikke hvordan man ser ut.  

Anonymous poster hash: f9eb4...18e

Kommer ikke til å date i det hele tatt. Jeg klarer det ikke. Ja, jeg ønsker en kjæreste, men langt ifra risikoen det medfølger. Så mange ting som kan gå galt og bli mye verre enn det allerede er, og jeg tror ikke jeg ville klart å oppleve utroskap igjen. Jeg vil ikke ha flere bekreftelser på at jeg ikke er bra nok, jeg har fått nok av de. Men det fine med å ha det slik, er at jeg kan bare leve som om jeg skal dø i morgen, for jeg håper mer enn noe annet at jeg aldri blir gammel! 

Trist å lese om din mor. Jeg er sosial i blant. prøver, men merker at det ikke gir meg så mye, jeg er ensom alene og ensom blant folk. 

Anonymous poster hash: 169b4...aa7

[Hansien]

Gjest 169b4...aa7 skrev (På 12.5.2025 den 20.51):

Jeg tør heller ikke være 100% ærlig med psykologen, fordi jeg begynner å gråte så mye og i tillegg er han mann, så jeg syns det er vanskelig å åpne meg for han om noe slikt. 

Om du føler deg tryggere på samme kjønn så spør psykologen din om dette. Det skal ikke være et problem å bytte en psykolog slik sett.

[Vokteren]

Gjest 169b4...aa7 skrev (13 timer siden):

Det er jo patetisk av meg å tro at en mann vil være tro med meg, når jeg ikke er noe å se på. Det sies at man skal ha selvtillit og at det er det viktigste, men det er en annen måte å si at man skal lyve for seg selv og akseptere at partner vil begå feil, men du må se andre veien. 

En i overkant stereotypisk oppfatning av menn.
Det er mange av oss som har gjennomskuet et prikkfritt ytre. Bak fasaden er det mange som er både uselvstendige dramaqueens, som er en melsekk i senga eller som er mest opptatt av seg selv.

Selvbildet ditt bygger du opp på mange flere områder enn bare utseendet. Dette har kun noe å si for det aller første inntrykket.

[Ole-Br]

Dette var vondt å lese.

Du kommer ikke til å skifte mening før du får erfaringer som ikke er som de gamle. Da må du velge å enten leve ensom for ikke å bli skuffet eller du må fortsette å sosialisere deg i håp om nye erfaringer, som garantert vil komme. Råder deg til å ikke eksponere deg for en mannlig psykolog nå, du har ikke motstandskraft nok til det i dag, høres det ut som.

Om tjue år vil du se et bilde av deg selv fra i dag. Da vil du nok en gang (som du gjorde da du så bildet av deg selv som barn), se at vurderingen din vil være mildere. Dette er en vanlig erfaring for mennesker som har slitt mye med selvfølelse. Den dagen du finner tilbake til en verdighet i deg selv, vil du bli forferdelig lei deg når du ser på et bilde av deg selv som yngre og innser den fordømmelsen du har holdt over dette lille og usikre mennesket som ønsket kjærlighet og aksept.

Endret 24. mai av Ole-Br

[Gjest 169b4...aa7]

Vokteren skrev (7 timer siden):

En i overkant stereotypisk oppfatning av menn.
Det er mange av oss som har gjennomskuet et prikkfritt ytre. Bak fasaden er det mange som er både uselvstendige dramaqueens, som er en melsekk i senga eller som er mest opptatt av seg selv.

Selvbildet ditt bygger du opp på mange flere områder enn bare utseendet. Dette har kun noe å si for det aller første inntrykket.

Men jeg vet ikke hvordan jeg bygger selvbilde når jeg ikke kan noe som helst. Ikke har jeg interesse for noe heller. 

Jeg er bokstavelig talt ingen. Det er ikke noe å hente her. Jeg skulle ønske det var noe jeg ville, at jeg hadde noe jeg brant for eller et mål, men det har jeg ikke. Så det er ikke bare utseendet mitt som er problemet. Det er masse galt med personligheten min også. Men fokuset faller naturligvis raskt på utseende da det er det jeg opplever er mest fokusert på og det eneste jeg hører menn snakke om når de omtaler kvinner. Det er sjeldent jeg hører de snakke om personligheten. 

Ole-Br skrev (6 timer siden):

Den dagen du finner tilbake til en verdighet i deg selv, vil du bli forferdelig lei deg når du ser på et bilde av deg selv som yngre og innser den fordømmelsen du har holdt over dette lille og usikre mennesket som ønsket kjærlighet og aksept.

Men da er det viktig å minne meg selv på at ja, jeg ønsket meg det, men jeg spilte spillet dårlig og kunne ikke reglene så det endte uansett opp med utroskap, bedrag osv. For jeg tror helt ærlig det er umulig at jeg finner en kjærlig og god partner. Bra menn blir ikke tiltrukket av meg. De som kan gi meg kjærlighet, vil ikke ha meg. 

Så det er helt naturlig at jeg ikke vil prøve mer. Jeg vil ikke ende opp med enda en eks som har vært utro. Og er det noe dere menn har en tendens til å gjøre (de fleste iallfall), så er det å dømme kvinner hardt etter fortiden. Så om flere menn har vært utro mot meg så vil de fleste anta at det er noe galt med meg, noe det naturligvis er.

Det hele gjør meg så trist og jeg har for lenge siden mistet helt gleden for livet og meningen med fremtiden. Jeg ser bare for meg meg selv som en gammel, sur dame uten utdannelse og jobb, uten venner, uten familie (mine foreldre dør en dag, mine søsken har jeg lite kontakt med, de liker meg ikke), jeg vil ikke møte den fremtiden i det hele tatt. 

Nå vet jeg at jeg klager og bærer meg mye her. Men det er bare et utløp. Jeg vet at det er ikke synd i meg og at det er min egen feil at ting er som det er. I stedet for å kjefte på meg selv så er det lettere å bare skrive tankene, logge av og prøve å slappe av. 

Anonymous poster hash: 169b4...aa7

[ili]

Er nok mange menn som tenker likt og heller ikke finner seg noe. En haug av single datanerder feks og den haugen bare fortsetter. Om slike grupper hadde begynt å treffe hverandre så trur eg mange hadde vært mye lykkeligere. 

[Gjest 169b4...aa7]

ili skrev (3 timer siden):

Er nok mange menn som tenker likt og heller ikke finner seg noe. En haug av single datanerder feks og den haugen bare fortsetter. Om slike grupper hadde begynt å treffe hverandre så trur eg mange hadde vært mye lykkeligere. 

Jeg velger heller ensomhet enn å være med en mannlig versjon av meg selv, og det er jeg sikker på at han også er enig i. 

Anonymous poster hash: 169b4...aa7

[ili]

7 minutes ago, Guest 169b4...aa7 said:

Jeg velger heller ensomhet enn å være med en mannlig versjon av meg selv, og det er jeg sikker på at han også er enig i. 

Anonymous poster hash: 169b4...aa7

Og derfor er du alene... enough said.

[Gjest 169b4...aa7]

ili skrev (19 minutter siden):

Og derfor er du alene... enough said.

Som sagt, står valget mellom å være alene eller med noen andre som er dypt ulykkelige og har vansker med å stifte relasjoner, så velger jeg naturligvis å være alene. Dette velger alle. Der finnes ikke kjærlighet, trygghet eller støtte i mennesker som har det sånn. 

Anonymous poster hash: 169b4...aa7

[Vokteren]

ili skrev (10 timer siden):

Er nok mange menn som tenker likt og heller ikke finner seg noe. En haug av single datanerder feks og den haugen bare fortsetter. Om slike grupper hadde begynt å treffe hverandre så trur eg mange hadde vært mye lykkeligere. 

Helt rett.

Jeg har noen av dem i nettverket mitt og det eneste de klarer å forholde til er et AI-generert ønskebilde av seg selv…

[Gjest dd54a...92e]

Æhh..psykologråd på nett funker dessverre ikke er min erfaring. Folk bruker det som billig kortvarig dopamin også er det over og tilbake til virkeligheten.. 

Jeg får gi de overfladiske enkle løsningene.

- Få en jobb du engasjerer deg for ( hvis ikke, finn en hobby som gir mestringsfølelse)
- Du er hva du er, på godt og vondt. Dog la heller andre tenke sitt. Du trenger ikke tenke for de. Vær deg selv og thats it.

Etter det og hvis du evt dater litt igjen.
- Bruk tid på det seksuelle, si hva du liker, og hvor dine grenser er. Spør også motparten om det samme.
- Gi blowjobs, krev renslighet fra fyren selvfølgelig..men gi blowjobs.
- Vær støttende og tillitsfull i hverdagen, ikke skap drama eller belastning.

Når du gir 100% i en periode. Så har du ditt på det rene.  Hvis motparten ikke gjør det tilbake etter alt over er nevnt.
Så har du bommet et sted på veien og må ta det som læring til neste forhold. For det var feil type for deg / du var ikke klar nok i din kommunikasjon.

Du vil kanskje ikke få det perfekte forholdet med oppskriften over, men du vil få en hverdag hvor mannen BØR forgude deg. Og det er jo en liten seier i seg selv eller?

jaja..take it as you wish.  

Anonymous poster hash: dd54a...92e