Hvordan takler du vonde følelser?

[Stripete]

Dette er noe jeg faktisk aldri har spurt andre om. Jeg håper så mange som mulig kan svare, dere har heldigvis muligheten til å være anonym om dere ønsker det!  Skriv gjerne kjønn og ca. alder. 

Det jeg lurer på er hvordan dere takler vonde følelser. Hva gjør dere? Hvordan reagerer dere? Hvordan handler dere i øyeblikket dere har følelsene? For eksempel når du er sint, slår du noe, skriker du, begynner du å drikke eller avleder deg selv med noe? Når du er trist, begynner du å gråte eller legger du deg for å sove? Har du sunne/"gode" eller usunne/"dårlige" mestringsstrategier? Hvordan får du deg selv ut av det? 

Dere som har vonde følelser relatert til ting som ikke er raskt forbigående (for eksempel sorg over å ha mistet noen, psykiske problemer, ufrivillig barnløshet, stor økonomisk gjeld og så videre) må også gjerne svare. Da har man gjerne tilbakevendende, vonde følelser som kan være vanskelig å stå i over tid, jeg er interessert i å høre hvordan dere takler det. 

Endret 2. februar av Stripete

[OMyren]

- Jeg tenker på ordtaket ; Sitt stille i båten når det stormer som værst»

- Når situasjonen er som er, er det viktig å gå gjennom situasjonen, evaluere og unngå eskalering / sette seg i en værre situasjon. 

Så jeg sitter «stille» tenker grundig igjennom situasjonen og legger en fornuftig plan videre.

[trn100]

Det er faktisk noe jeg egentlig har tenkt så mye over før du spurte...

Mann, snart 62 og pensjonist, som har hatt mange nedturer gjennom tidene.

Visst har jeg blitt sint og trist innimellom, men så er det vel sånn at livet må gå videre, og med tiden så legges vel tankene et sted hvor de ikke nås så lett?

Når jeg nå henter tankene frem igjen er det lett å undre på hvorfor?

[Skandinav]

50+, sunn livsstil

Hos folk flest følger det med alderen et mål av nihilisme. Siden nihilisme ikke er en homogen ideologi, står man i viss grad fritt til å velge hvilket verdigrunnlag du forankrer nihilismen i. I mitt tilfelle, som har et humanistisk-altruistisk verdigrunnlag, formes nihilismen til å være optimistisk konstruktiv.

Mer enkelt forklart, også som svar på spørsmålet, styggen på ryggen kommer og går. Etter hvert blir man vant til hen. Man forventer til og med at vedkommende kommer, gjerne sammen med kuldegrader og mørk årstid. Jeg har blitt kompis med hen på ryggen. Vi skratter og koser oss sammen og ironiserer over hvor korka hen er, og hvor korka jeg tidvis selv er. Hvis hen blir alt for dominant, får endorfiner hen mer medgjørlig.

Det hjelper sterkt på å ha kunnskapen om at det som skjer i hodet hos folk flest i sluttenden bare handler om to ting, serotonin og dopamin.

[Powertrainer]

Vet ikke om det har noe med alder og erfaring å gjøre siden jeg begynner å nærme meg 50 men jeg har sluttet å syns synd på meg selv og det hjelper veldig. Selvmedlidenhet er noe av det mest destruktive du kan holde på med. En annen ting er å forsone seg med tingenes tilstand, kan man ikke gjøre noe med det så må man la det fare. Å kave seg opp er som regel bortkastet energi.

[Neffi]

Skandinav skrev (På 3.2.2024 den 10:36 AM):

50+, sunn livsstil

Hos folk flest følger det med alderen et mål av nihilisme. Siden nihilisme ikke er en homogen ideologi, står man i viss grad fritt til å velge hvilket verdigrunnlag du forankrer nihilismen i. I mitt tilfelle, som har et humanistisk-altruistisk verdigrunnlag, formes nihilismen til å være optimistisk konstruktiv.

Mer enkelt forklart, også som svar på spørsmålet, styggen på ryggen kommer og går. Etter hvert blir man vant til hen. Man forventer til og med at vedkommende kommer, gjerne sammen med kuldegrader og mørk årstid. Jeg har blitt kompis med hen på ryggen. Vi skratter og koser oss sammen og ironiserer over hvor korka hen er, og hvor korka jeg tidvis selv er. Hvis hen blir alt for dominant, får endorfiner hen mer medgjørlig.

Det hjelper sterkt på å ha kunnskapen om at det som skjer i hodet hos folk flest i sluttenden bare handler om to ting, serotonin og dopamin.

40+ her, og stiller meg veldig bak denne siterte kommentaren. Siden likheten er så stor, fikk jeg lyst til å bare bidra litt med et praktisk eksempel på hvordan styggen på ryggen kan se ut, og hvordan man kan regulere hen, når hormoner/signalsubstanser løper i sine egne baner. Kanskje det kan hjelpe en liten spurv der ute. ❤️

Nå er jeg kvinne, underlagt et hormonelt løp og kjør i sykluser. Det er positivt, for man får god trening og kjennskap til faenskapet 😅

 For å skissere et typisk tilfelle; man våkner opp og kjenner at noe føles feil. Man er rett og slett nedenfor. Her har signalsubstansene hatt party og kjørt seg selv til grunne, mens man sov og ante fred og ingen fare. Hjernene våre vil desperat forsøke å rasjonalisere denne følelsen og inn kommer fenomentet; Assosiasjonstoget *fanfare-lyd i form av tog-tut*. Hjernen vår klarer i imponerende hastighet å finne alt som er galt og alt som noen sinne har vært galt, siden vi for første gang startet med minnelagring, som gav oss en tilsvarende dårlig følelse. Resultetet blir at vi i rekordfart har klart å gi oss selv en vanvittig god grunn til å føle oss totalt nedenfor. Mission completede, vi har funnet årsaken - TROR VI.

Assosiasjonstoget kan man også treffe på når en partner eller venn sier eller gjør noe 'galt'. Hjernen vår hopper ombord, og i lysets hastighet kan vi ramse opp alle de gangene denne personen har gitt oss en dårlig følelse. Vi treffer det også ofte når vi sklir på isen eller opplever noe annet negativt. Denne assosiasjonsleken er altså ett yppelig verktøy for å eskalere alt negativt. Kunsten er å gjenkjenne toget, og rett og slett velge å ikke bli med på turen. Det er ikke alltid like lett, men med trening kan man bli en svært så god perrongbeboer.

Men hjelper det å hoppe av toget, hvis signalsubstansene ikke fungerer som de skal, kan man jo undre seg? Tja, det blir i alle fall ikke bedre av å grave et dypere hull, og klarer man å knipe av og forstå hva som virkelig mangler kan det å heller stimulere disse hormonene være et bedre forsøk på å løse floken. Eksempelvis spørre seg selv om hva som gjør en selv glad. Og så kan man videre vurdere å gjøre akkurat dette som man kommer til å tenke på. Dette toget er i bunn og grunn det samme toget, det kjører bare i den andre retningen.

 

Sånn. Da har jeg delt en liten DIY. Nå får det være noen annens tur. Kanskje det fins noen annen som har et praktisk eksempel på hvordan man kan takle vonde følelser?