DEMIURGEN I GT

[immediately]

«Og kvinnen så at treet var godt å spise av, siden det kunne gi forstand...»*.

*) engelsk oversettelse: «wise« = forstand/visdom 

 

Når det gjelder å erverve seg kunnskap om godt og ondt, følger vi disse to prinsippene til kunnskap om godt og ondt, rett og galt, god og dårlig moral:

 

- the principle of go(o)d

- the principle of (d)evil

 

Førstnevnte prinsipp representerer det ubetingete kjærlighetsprinsippet, det andre representerer det betingete nidkjærhetsprinsippet.

 

Nidkjærhetsprinsippet og kjærlighetsprinsippet er antagonister, de kan ikke forenes.

 

En nidkjær entitet er i våre øyne en entitet som er «kjær i nid», en nidsk, nidkjær niding som volder nidgjerninger mot mennesker og menneskeheten.

 

Dessverre hersker det fremdeles stor forvirring omkring ordet nidkjærhet. Det store flertallet vi har snakket med i årenes løp, især troende innenfor de abrahamittiske religioner, ser på nidkjærhet som en god egenskap, mens ikke-troende mer eller mindre definerer nidkjærhet som en ond/dårlig egenskap.

 

Synonymene til nidkjærhet er ifølge oppslagsverk: Lidenskapelig, ivrig, entusiastisk, sjalu, oppriktig, brennende, hengiven, energisk, lengtende, inderlig, glødende og fanatisk.

 

Men dette sier absolutt ingenting om nidkjærhet er en god egenskap, slik religiøse vil ha det til. Kan ikke ondskapsfulle mennesker som vil oss ondt tillegges alt dette? Kan man ikke uten større problemer tillegge ytterliggående religiøse grupper som IS og andre nidkjære terrororganisasjoner disse egenskaper?

 

I vår rettskrivningsordbok med synonymer fra Tanum-Norli Forlag (1983), har vi ordgruppen «niding», «nidingsverk», «nidkjær» og «nidsk». Både nidsk (gjerrig), niding (skurk), nidingsverk (ugjerning) er negativt ladet, mens ordet nidkjær (ivrig, påpasselig, plikttro) alene er å forstå positivt.

 

Hva kommer dette av? Hvorfor går ordene «nidsk», «niding» og «nidingsverk» i retning av ondskap, ´the principle of d(evil)´, mens ordet «nidkjærhet» alene går i retning av godhet, ´the principle of go(o)d´?

 

Det skulle ikke tilfeldigvis være slik å forstå at troende på det gode i mennesket er blitt villedet til å tro at ondskapen i mennesket er godt, nid, sverd og strid?

 

Fra en middelaldersk ordliste:

 

Nid = 1. hån, ærekrenkelse 2. hat, misunnelse, fiendtlig følelse. Niding = æreløs person. Nidingsdåd = skjendig, æreløs gjerning. Nidmæle = nidord.

 

I Wikipedia:

 

Nid betyr «hån», «forhånelse», og har sin opprinnelse fra germansk. [1] Mellomengelsk beholdt et beslektet begrep i nithe i betydning «misunnelse», «hat». [2] Nid har blitt bevart i norsk språk, men benyttes først og fremst i sammenstillinger av begrepet: niding, nidingsverk, nidvise, nidskrift og andre.

 

Konklusjonen vår så langt er at en nidkjær entitet er en ondskapsfull entitet, en entitet som oppfordrer til vold og hat, krig og drap, og at dette er årsaken til all elendigheten som er blitt gjort ut av vår såkalte kristne religionen.

 

«Herren er ein stridsmann, namnet hans er Herren!» 2. mos. 15,3

 

«Han lærer opp mine hender til strid, mine armar til å spenna bronsebogen!» Salme 18, 34

 

«Lova vere Herren, mitt berg, som lærer opp mine hender til strid og mine fingrar til krig!» Salme 144, 1

 

«Forbannet være den som holder sitt sverd borte fra blod!» Jeremia 48,10

 

Når denne sverdsvingende entitet i sin nidkjærhet oppfordrer sine nidkjære troende som er skapt i dennes mentale bilde, til å utøve nidgjerninger overfor andre nasjoners folk, kan man uten større problemer sette en viss paranoid psykopats ord i munnen på ham:

 

«Kunnskap er mine menns ruin!».

 

For som den paranoide psykopat Adolf Hitler skriver i sin bok Mein Kampf: «En voldelig, aktiv, dominerende, uforferdet ungdom - det er det jeg er ute etter!»

 

«Føreren tenker for oss», sa de tyske soldatene i Norge under andre verdenskrig. Det var et ledd i den tyske soldats utdannelse at han skulle tro blindt på sin Fører og ikke tenke selv: «Han døde i troen på sin Fører», sto det i dødsannonsene.

 

«Du skal ikke tilbe noen annen gud, for Herren heter Nidkjær, og en nidkjær Gud er han». 2. Mos 34,12-1

 

På samme måte som vi sier at en pengekjær person er kjær i penger, en trettekjær person er kjær i å trette etc., må vi snart begynne å innse at en nidkjær person er en person som er kjær i nid, kjær/glad i nid. En nidkjær person er en som nider og begår nidgjerninger.

 

Luther sier at «nidkjærhet er ikke en ond vrede, som den fiender har mot hverandre, men en kjærlighetens vrede, en vennlig, faderlig vrede, slik som de som elsker hverandre, har mot hverandre. Denne vreden tjener til å gjøre kjærligheten desto varmere etterpå og til å fornye den. For hvis denne vreden ikke av og til var sammen med kjærligheten, ville kjærligheten bli lat, og rusten ville fortære den som jern. Men nidkjærheten renser den og fornyer den stadig».

 

Beklager, men vi kan ikke med vår beste vilje ta Luthers definisjon av nidkjærhet på alvor, mannen var så pågående og fanatisk i sin nidkjærhet at den alminnelige oppfatningen av han på den tiden var at han var mer drevet av hat og hevnlyst enn fromhet og kristen kjærlighet som Paulus beskriver i Korinterbrevet. Å lese Martin Luthers bordtaler er sannelig sterk kost for en sart sjel. Det han sier om sin nidkjærhet ovenfor er antakelig for å rettferdiggjøre «det gode hatet» sitt.

 

Tro om ikke mannen elsket å hate?

 

Nå er ikke vi eksperter på kjærlighetslivet, men så langt vi kan se, har kjærlighetslivet flere nivåer, og det høyeste nivået er ubetinget kjærlighet, den som ikke krever noe til gjengjeld for å gi av seg selv. Ubetinget kjærlighet ytes på tross av at et annet menneske ikke har gjort noe for å fortjene det.

 

Dette er selvfølgelig en meget krevende øvelse, veldig få mennesker klarer å utøve den i sitt daglige liv. Likevel er dette nivået i kjærlighetslivet noen bestreber seg på å nå, uansett hvor vanskelig det er.

 

Kjærlighet som blir ridd av sjalusi, nid og nag, antar mange former og har mange ansikter, men absolutt ingen av dem er vakre. Menn og kvinner har tørnet i hop og skadet og drept hverandre til alle tider, og gjør det stadig.

 

«Kan man kalde den kærlighed, der hvert øjeblik kan svinge over i had og hævn, for kærlighed? Kan man kalde den kærlighed, der hele tiden skeler efter, om den får lige så meget som den giver, for kærlighed? Kan man kalde den kærlighed, der kun elsker sig selv, for kærlighed? Når vi siger kærlighed, mener vi så kærlighed?» (Johannes Møllehave: "Kærlighed og dæmoni", Lindhardt og Ringhof, 1993, fritt etter Søren Kierkegaard.)

 

Til alle tider har maktsyke mennesker dannet seg guder i deres mentale bilde for å manipulere sine undersåtter i deres mentale bilde. Til alle tider har de uttrykt gudene med sine egne tarvelige åndelige egenskaper, gjort dem til speilbilder av deres psyke. De som motsatte seg autoritetenes syn på godt og ondt, ble forfulgt og ofte straffet med døden.

 

I virkeligheten er gudsbegrepet det sikreste barometer for menneskets åndelige nivå. «Si meg hvem din gud er, så skal jeg si deg hvem du er».

 

 

Endret 13. august 2021 av immediately

[immediately]

Til dom er jeg kommet

til denne verden

for at de som ikke ser,

skal se, og de som ser,

skal bli blinde.

 

Noen av fariseerne

som var der sammen med ham,

hørte dette, og de sa til ham:

Vi er kanskje også blinde?

 

Jesus sa til dem: Var dere blinde,

da hadde dere ikke synd.

Men nå sier dere: Vi ser!

Derfor er dere fremdeles skyldige».

 

Ut ifra det overfor siterte er vi kommet frem til den midlertidige konklusjon at man ikke straffer mennesker som er uvitende om godt og ondt, rett og galt, ikke ser/innser/har innsyn i det som er rett og galt livsførsel, fordi de er blitt ført vill av skriftlærde, de lærde i skriften.

 

Hva er årsaken til ondskap/dårlig oppførsel? Er det ikke i bunn og grunn uvitenheten, kunnskapsløsheten hos folk flest om det som i sannhet er rett og galt, godt og ondt?

 

Vi mener det.

 

Når vi leser kapittelet om Sokrates i Vestens Tenkere, slår det oss at det er mange likhetstrekk ved Sokrates og Jesus. Platon sier om Sokrates:

 

«Han kalte filosofien fra himmelen ned til jorden og lot den få bolig i byene og førte den inn i husene og tvang menneskene til å tenke over liv og seder, godt og ondt».

 

Eiliv Skard skriver om Sokrates at han med stor kraft hevdet at den rette viten er en forutsetning for den rette handling:

 

«Hvis et menneske vet hva som er rett, vet det slik at denne viten gjennomtrenger hele personligheten, da vil det nødvendigvis gjøre det rette. Nå vi gjør noe galt, er det fordi vi ikke vet bedre.

 

Dyd (araté) er viten/kunnskap.

 

Kunnskap om godt og ondt er altså forutsetningen for et moralsk riktig liv, og kunnskap er noe vi alle kan tilegne oss – med andre ord: dyden kan læres … Det greske syn, ikke minst slik det trer frem hos Sokrates, «legger ensidig vekt på forstanden».

 

At målet for Sokrates filosofiske virksomhet var av etisk art, har han klart uttalt i en passus i «Forsvarstalen» sin:

 

«Så lenge jeg ånder og er i stand til det, vil jeg ikke holde opp med å filosofere og formane dere og vise dere det rette, hvem jeg så treffer på, idet jeg sier til ham som jeg pleier: Gode mann, du som er borger av Athen, denne store by som er så berømt for lærdom og makt – skammer du deg ikke ved det at du bare tenker på å skaffe deg penger og innflytelse og forsømmer å lete etter sannheten og arbeide for å gjøre din sjel så god som mulig?»

 

De samme ordene kunne Jesus brukt.

 

Jesus og Sokrates ble ofte sammenlignet. Folk som Clemens, Origen, Schleiermacher, Maurice og Stanley, for å nevne noen, har følt den åndelige sannheten i begge. Justin Martyr var begeistret for Sokrates og Kirkens første fedre, men Tertullian omtalte ham som en falsk og umoralsk filosof. Denne dommen ble diktert av fanatisme, for Tertullian kunne ikke se noe edelt og inspirerende i filosofi som Clemens; For ham var gresk vitenskap en oppfinnelse av djevelen. Men fra antikken også Origen, Eusebius og Athanasius og fra nyere tid Lamartine, Priestley og Farrar, alle bekreftet ideen om Victor Hugo: Dieu que cherchait Socrate, et que Jésus trouva! - "Den Gud som Sokrates søkte og hvem Jesus fant." Og hva var det? Det var "det sanne lys som opplyser hver person som kommer til verden": den guddommelige nærvær.

 

Hva betyr så «lyset» og «mørket»? Hos evangelisten Johannes leser vi fra forskjellige bibelutgaver, 1. kap. Vers 9:

 

«Dette var det sanne lyset som kommer inn i verden, og som gir lys til hvert menneske». (2014).

 

«Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden». (2000).

 

«Det sanne lys, som opplyser hvert menneske …» (1983)

 

«Det sanne lys, som opplyser hvert menneske ....» (1930).

 

I vår gamle bibel fra 1861 med gotisk skrift står det også: «Det sanne lys, som opplyser hvert menneske».

 

Her har nyere bibeloversettere dessverre fordunklet det som ennå syntes klart som dagen. Det er nemlig snakk om opplysning, en opplyser, en person som bringer viten/kunnskap og opplyser mennesker om det som er ondt og godt, rett og galt.

 

En «rettferdighetens lærer»!

 

Og da «lys» egentlig betyr kunnskap/viten, tolker vi «mørket» som kunnskapsløshet/uvitenhet.

 

Vi synes det er interessant å merke seg at antonymene til «opplysning» er «feil», «forvirring», «uvitenhet», «vrangforestillinger», «obskurantisme» (uvilje mot opplysning og åndsfrihet).

 

Interessant er det også å merke seg at synonymene til ordet «obskur» er «mørke», «blind», «lyssky» (som ikke tåler/liker lys = i overført betydning: som må holdes hemmelig siden det er ulovlig, suspekt (drive lyssky virksomhet) og «okkult», for å nevne noen.

 

Ordet «obskur» kan også bety moralsk tvilsom og mistenkelig.

 

«Mørkemann» syns vi også er interessant å merke seg.  Her er noen synonymer til menn som foretrekker «mørket» fremfor «lyset», nemlig «satan», «pietist», «obskurant», «pessimist», «svartseer», «ødelegger», «gledesøder», «lyseslukker», «gledesdreper», «obskurantist», «åndsbekjemper», «svartsynt mann», «opplysningsfiende».

 

Hva får vi ut av dette? Jo, nøyaktig det samme som den danske psykiater Vilhelm Gernhammer: Han sier i boka «Det falske livssyn»:

 

«At han (Jesus) kom for at frelse menneskene fra det falske livssyn, som var forankret i disse fejlbygninger, siges i selve evangeliet, og det ligger også i det græske ord som er anvendt til betegnelse av disse fejlbygninger og de deraf følgende lovstridige handlinger, nemlig ordet hamártia, som de teologiske oversættere uden skrupler har oversat med ordet synd.

 

Hvad det egentlig drejer sig om, fremgår af det til hamartia tilsvarende verbum: hamatanein, der i al almindelighed betyder at tage feil, men som kan forekomme med følgende betydninger: 1) at forfeile (underforstått: målet) – 2) at handler galt, at begå noget forkert (underforstått: på grunn av manglende evne til ret vurdering – populært udtrykt: fordi man er vild på kareten!)

 

Den sammenheng, hvori ordet forekommer, viser praktisk talt i alle tilfælde, at fejltagelsen begås, fordi man mangler forståelse – fordi visse evner er mangelfuldt udviklede, eller fordi mennesket er villedt. Navneordet hamártia må derfor oversættes ved fejltagelse, vildfarelse eller målforfejling. Det går ikke an at oversætte det ved synd, hvis man ind i dette begreb lægger det kirkelederne lægger ind i det: en bevidst overtrædelse av Guds bud.

 

I evangeliet kaldes den åndskraft, vi kaller Gud, og som menneskeligt blev givet udtryk i Jesu Kristus, for logos, og vi har derfor i logos modsætningen til hamartia (fejtagelsen, vildfarelsen, vildledningstilstanden), hvilket uden vanskelighed vil kunne ses selv af en teolog».

 

Ser vi nu på det verbum, der tilsvarer logos, verbet legein, fremgår det klart, hvad der menes med logos, der i vort Ny testamnte er oversat ved: ordet. Verbet legein har følgende hovedbetydninger: 1) at samle – f. eks et erfaringsmateriale – 2)at utvælge – 3) at tyde (således at det falske skilles fra, og det sande og egentlige kommer frem – at give udtryk for noget væsentligt og virkelig i motsætning til falskhed, skin, kunstighed og indbildning).

 

Det græske legein svarer til det latinske eligere, der betyder: at udvælge noget (det bedste) eller at udskille noget (essensen). Vort ord elite er udgått fra å eligere og kan altså føres tilbage til legein og logos.

 

Dæsværre har ikke alt det, der har pyntet sig med ordet «elite», noget væsesslægtskab med logos, men repræsenterer i alt for mange tilfælde hamartia-fænomener, slemme spøgelser, som angstfyldte herskesyge i deres forblindethed har ophøjet og givet en plads, som ikke tilkommer det».

 

Lys – symbolikk, se betydning

 

Hamartia, fra Wikipedia, the free encyclopedia:

 

Hamartia is a morally neutral non-normative term, derived from the verb hamartano, meaning 'to miss the mark', 'to fall short of an objective'. And by extension: to reach one destination rather than the intended one; to make a mistake, not in the sense of a moral failure, but in the nonjudgmental sense of taking one thing for another, taking something for its opposite. Hamartia may betoken an error of discernment due to ignorance, to the lack of an essential piece of information. Finally, hamartia may be viewed simply as an act which, for whatever reason, ends in failure rather than success.

 

Hva den katolske ortodokse kirke senere har gjort mennesket, tenkeren og filosofen Jesus til, er en helt annen sak

 

Endret 13. august 2021 av immediately

[immediately]

Det gamle testamentets hersker som undertiden kaller seg Nidkjær, er i virkeligheten en blind entitet for åndelige blinde, ikke en åndelig seende entitet for åndelig seende.

 

Ifølge Elaine Pagels bok De gnostiske evangelier - evangeliene Kirken ikke ville ta med i sin kanon - beskrives han som en ubarmhjertige og hevngjerrige entitet med moralen "øye for øye og tann for tann", ”den blinde gud" eller ”de blindes gud".

 

Hun skriver at i Arkontenes hypostase berettes det at han er…

 

… blind… [På grunn av sin]… uvitenhet og sitt hovmod sa han: ”Det er jeg som er Gud; der er ingen [annen ved siden] av meg”. Da han sa dette, syndet han mot [Helheten]. Og en røst kom fra et sted ovenfor den absolutte makt og sa: ”Du tar feil, Samael”; det betyr de blindes gud”.

 

En annen tekst som ble funnet i den samme codex ved Nag Hammadi, Om verdens opprinnelse, har en annen variant av samme historie:

 

… han roste seg stadig, og sa til (englene)… ”Jeg er Gud, og der er ingen annen enn jeg”. Men da han sa disse ting, syndet han mot alle de udødelige… da Troen så den fremste herskers uærbødighet, ble hun vred… hun sa: ”Du er villfaren, Samael (det er de blindes gud). En opplyst, udødelig menneskehet [anthropos] er til før du!”

 

En tredje tekst fra samme bind, Johannes hemmelige bok, beretter at

 

i sin dårskap… sa han: ”Jeg er Gud, og der er ingen annen Gud ved siden av meg”, for han var uvitende om… det sted han var kommet fra… Og da han så skapningen som omgir ham, og hærskaren av engler omkring han som var utgått fra ham, sa han til dem: "Jeg er en nidkjær Gud, og der er ingen annen ved siden av meg”. Men idet han sa dette, viste han englene at der fantes en annen Gud; for var der ingen annen, hvem skulle han da være nidkjær mot?

 

Når disse kildene forteller historien om Edens hage, skildrer de GT´s gud som den nidkjære mester; slangen (i oldtiden ofte et symbol på guddommelig visdom) lærer Adam og Eva å stå imot hans tyranni:

 

… Gud gav Adam [en befaling]: Du kan spise av alle [trærne, men] det treet som står midt i Paradiset, må du ikke spise av, for den dagen du spiser av det, skal du visselig dø”. Men slangen var visere enn alle dyrene som var i Paradiset, og han overtalte Eva og sa: ”Den dagen du spiser av treet som står midt i Paradiset, skal dine ånds øyne bli åpnet”. Og Eva adlød… hun spiste; hun gav også til sin mann.

 

Den gnostiske forfatter bemerker at slangens løfte gikk i oppfyllelse – deres åndelige øyne ble åpnet – mens den nidkjære herrens trusler om øyeblikkelig død ikke ble virkeliggjort. Deretter siterer han den hevngjerrige gudens ord i 1. Mosebok 3,22 med en redaksjonell kommentar:

 

… ”Se, nå er Adam blitt som en av oss og kjenner godt og ondt”. Så sa han: ”La oss jage ham ut av Paradiset, så han ikke tar av Livets tre og lever til evig tid”. Men hvordan er denne Gud beskaffen? Først misunner [han] Adam å spise av Kunnskapen tre… Visselig har han vist seg "å være hatsk og skinnsyk.”

 

Som den amerikanske forskeren Birger Pearson påpeker, bruker forfatteren et arameisk ordspill for å få fram at slangen er identisk med Veilederen (”slange”: hewyá; ”å veilede”). Andre gnostiske beretninger har i tillegg et firedobbelt ordspill som tar med Eva (Háwá): Hun frister ikke Adam, men gir han liv og veileder ham:

 

Etter hviledagen sendte Sofia [bokstavelig ”visdom”] Zoe [bokstavelig ”liv”], sin datter, som kalles Eva, som en veileder for å oppreise Adam… da Eva så at Adam var nedslått, syntes hun synd på ham og sa: ”Lev, Adam! Reis deg opp på jorden”! Og straks ble hennes ord til handling. For da Adam reiste seg, åpnet han straks øynene. Da han så henne (Visdommens datter), sa han: ”Du skal hete ”de levendes mor”, for du er den som gav meg livet”.

 

Elaine Pagels skriver videre at i Arkontenes hypostase beskrives Eva som det åndelige prinsipp i det menneskelige; hun oppreiser Adam fra hans rent materiell tilstand:

 

"Og den benådede Kvinnen kom til [Adam] og talte med ham og sa: ”Reis deg, Adam”. Og da han så henne, sa han: ”Det er du som har gitt meg liv; og du skal hete ”de levendes mor” – for det er hun som er min mor. Det er hun som er Legen, og Kvinnen, og Den som har født”… Så kom det Kvinnelige Åndelige Prinsipp i Slangen, Veilederen, og den lærte dem og sa: ”… dere skal ikke dø, for det var av nidkjærhet at han sa dette til dere. Men deres øyne skal åpnes, og dere skal bli liksom guder og kjenne godt og ondt”… Og den hovmodige Herskeren forbannet Kvinnen… [og] Slangen".

 

 

Endret 15. august 2021 av immediately

[immediately]

DEN GNOSTISKE TANKE

av Gösta Friberg


I perioden mellom år 130 og 300 vokste en mengde gnostiske retninger frem innenfor kristendommen.

I årtidene før 200 synes noen av de gnostiske samfunn å ha vært så sterk og ha nådd en slik innflytelse at det truet med å føre hele kristendommen inn i en ny og uforutsett retning. Denne bevegelsen var så sterk at ortodoksiens kirkefader, Irenius, på et tidlig stadium skjønte at den tolkning av 1. Mosebok som gnostikerne sto for – og spesielt myten om Adam og Eva, paradismyten – i seg selv rommet kimen til et fremtidig jordskjelv som kunne få hele den kristne kirke til å revne ned til grunnen.

Fortolkningen av myten Adam og Eva er altså den mest farlige for kirken.

Noen av de problemstillinger og sammenheng som kristne gnostikerne synes å ha vært opptatt av i deres kamp mot den offisielle kirke før deres skrifter ble brent og deres samfunn utryddet, viser seg - bak de mytiske, allegoriske og somme tider svært dunkle - å være forbausende moderne: menneskets fremmedhet i en rotløs tid, hvor alle åndelige og moralske verdier er gått tapt, ondskapens problem, den ortodokse kristenhets kvinneskrekk og undertrykkelse av alle kvinnelige energier, opprør mot hierarkiene, opprøret mot den gammeltestamentlige Gud.

En poet ved navn Valentinus som levde i Roma omkring 140, forfatteren av Sannhetens evangelium som i 1945 ble funnet ved Nag Hammadi, en utkantprovins i øvre Egypt, var en slik kristen opprører og studerte filosofi og religion. Da han skilte lag med de kirkelige myndigheter i Roma, utformet han et gudsbilde totalt annerledes enn det ortodokse – ”et gudsbilde som befant seg i en avstand av mange lysår fra Bibelens gamle patriarkalske stammegud.

Det er ikke mye vi vet om denne Valentinus’ person, liv og lære. Men det må ha vært en skikkelse som gjorde et sterkt og vedvarende inntrykk på sine samtidige. I den ærverdige Hierominus’ erindringsnotater fra 400-tallet, står det at ”ingen kan skape en innflytelsesrik kjettersk bevegelse hvis ikke Gud har utrustet ham med en enestående intellektuell begavelse.


En slik mann var Valentinus. Med sine skrifter og veltalenhet grunnla han flere innflytelsesrike gnostiske samfunn. Hele perioden frem til år 165, hvor Valentinus forsvinner ut av historien, er en storhetstid for gnostikerne. Det oppsto mange filosofiske skoler og den nye generasjon av valentinske gnostikere skapte et nettverk av samfunn stort sett over hele det romerske rike. De fantes i Gallia, Lilleasia, Syria, Egypt, Kartago og sannsynligvis også i Mesopotamia.

Det er nå motreaksjonene settes inn for alvor, for Valentinus skoler truet samtlige patriarkalske systemer: År 180, samme år som filosofikeiseren Marcus Aurelius dør under pesten, utkommer det store fembindsverket som vanligvis kalles Mot Kjetteriet (Adversus haereses). Dette tungtveiende stridsskrift var skrevet av den nidkjære kirkefader Ireneus, som i fremtiden skulle lede kampen mot gnostikerne. Ireneus, født i Lilleasia av greske foreldre omkring år 120, hadde personlig lært å kjenne gnostikerne i Rom samtidig som han besøkte Valentinus.

Med sin puritanske innstilling ble Ireneus dypt bekymret over det han så når han fulgte de valentinske mysterier på nært hold. Gnostisismens ideer ”er en avgrunn galskap og blasfemi” skrev han. Fra sin strategisk beliggende bispestol i Lungdanum (Lyon) i Gallia opprettholdt Ireneus nær kontakt med kirken i Rom. I sine flammende epistler, rettet til alle de viktigste kristne samfunn i det romerske rike, oppfordret han alle rettroende til å holde stand mot ”den heretiske villfarelse”…. De rettroende kristne seiret. Fra og med år 389 feiret man kun kristne høytider i det romerske rike. Noen år senere brente man det store Isistempel i Alexandria sammen med 42 000 bøker. Alle hedenske kultsteder ble ødelagt. Og i år 420 anbefaler Augustin offentlig prylstraff for alle heretikere.

Nå skulle man tro at tiden var inne til en forsonende holdning, en mer åpen innstilling til de spørsmål som hadde plaget kirken i århundrer. Men det var Augustins tanke om ”arvesynden” som gikk seirende ut av kirkestridighetene omkring 400-tallet. Hele menneskeslekten, mente Augustin, er smittet av Adams sæd og via Eva ”lenket til døden” for all fremtid. Og han tilføyer følgende horrible kommentar: ”For vi var alle i dette ene menneske (Adam)… som falt i synd gjennom kvinnen som skaptes ut av ham”. Denne dogme om ”arvesynden” ble den katolske kirkes offisielle lære gjennom hele middelalderen, og det er det den dag i dag.

Markion, en annen gnostiker som også brøt med kirken, dannet sin egen rivaliserende kirke og fremla overfor ortodoksien en ytterst rammende sammenligning mellom GT og NT. Han satte to kolonner ved siden av hverandre. I den ene kolonne fantes gudsbildet i GT, i sitat for sitat. I den andre gudsbildet i NT, i sitat for sitat. Enhver kunne se at disse to guder, den hebraiske stammegud med sitt ”øye for øye og tann for tann”, og den nytestamentlige tilgivende og kjærlighetsfulle gud, ikke hadde noe med hverandre å gjøre. I nesten samtlige tilfeller av disse sidestilte kolonner var det simpelthen ikke noe som stemte overens. Markions nye teologi truet med å klyve den ortodokse kristenhets Gud i to innbyrdes motsatte verdener.

Det fantes også gnostikere som kalte seg ”ofitere”, og var som det fremgår av navnet, slangedyrkere. Slangen (”naas” på hebraisk, ”ofis” på gresk) hadde ofiterne lånt fra de hedenske mysterier, men sidestilte den med Lucifer i 1. Mosebok. Slangen ble betraktet som en budbringer fra Lysets Gud – ja til og med som den siste selv, Logos. Denne brakte Adam og Eva kjennskap til godt og ondt, den frelsende og guddommelige gnosis. Det som var kjernen og selve innholdet i den gnostiske tanke, er ”visdommens fall”. Det finnes intet syndefall i de forskjellige tekstene om Adam og Eva. Eller som Hans Jonas uttrykker det i sin bok The Gnostic Religion: ’Synd som begrep finnes ikke i den gnostiske lære; den er erstattet av ’uvitenhet”.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gnostisisme

 

 

[immediately]

SLANGEN I PARADISET

av Riane Eisler, fra boka Begeret og Sverdet


«Det er feil å tro at slangen alltid har vært sett på som djevelen. Slangen er faktisk et gammelt profetisk symbol og orakelsymbol for Gudinnen, som rådet urkvinnen Eva til å være ulydig mot Jehovas forbud mot å spise av treet til kunnskap om godt og ondt. Kunnskapens tre var et symbol som ble forbundet med Gudinnen i eldre mytologi, akkurat som livets tre også var det.

I arkeologiske utgravinger fra hele den neolittiske perioden er slangen et av motivene som oftest går igjen. Slangen og dens abstrakte bilde, spiralen, er de dominerende motivene i Det gamle Europas kunst. Slangens tilknytning til Gudinnen overlevde langt inn i historisk tid, ikke bare i sin opprinnelige form på Kreta, men gjennom en rekke senere greske og romerske myter, mytene om Athene, Hera, Demeter, Atargatis og Dea Syria.

Det samme gjelder Midtøsten og mye av Orienten. I Mesopotamia har en Gudinne som er gravd ut fra en boplass fra det tjuefjerde århundre f. Kr., en slange kveilet rundt halsen sin. Det samme har en nesten identisk figur fra 100 f. Kr. i India. I den gammelegyptiske mytologien var kobra-Gudinnen Ua Zit den som opprinnelig hadde skapt verden. Den kanaanittiske Gudinnen Ashtoreth, eller Astarte, blir avbildet med en slange. I et sumerisk basrelieff fra 2500 f. Kr. som kalles Livstreets Gudinne, finner vi to slanger rett ved siden av to avbildninger av Gudinnen.

Det å tildele slangen en skurkerolle og knytte kvinnen til det onde, var en måte å sette Gudinnen i vanry på. Evas ”synd”, da hun sto opp mot Jehova og vågde å gå til kunnskapens kilde, var i virkeligheten at hun nektet å oppgi den gamle religionen. Slangen var tydeligvis altfor viktig, altfor hellig og altfor vidt utbredt symbol for Gudinnen til at man bare kunne ignorere den.

Den store Gudinnen og dyrkingen av henne, som en gang var det ideologiske kraftsentrum i et samfunn som var mer fredsommelig og hadde større likestilling, er ikke blitt fullstendig borte. Selv om hun ikke lenger er det høyeste prinsipp som styrer verden, så er hun fremdeles en kraft som man må regne med i fremtiden. Tilbedelsen av henne er ikke blitt fullstendig utryddet, til tross for forbud fra prester og profeter gjennom mange århundrer.

For menn som Tertullian fantes det bare et «kjetteri» som var enda verre enn tanken på at menn og kvinner skulle være like på det åndelige plan. Det var den ideen som var den mest grunnleggende trusselen mot den stadig sterkere maktstillingen til de mennene som var i ferd med å etablere seg som de nye «kirkefyrstene»: ideen om en kvinnelig guddom.

Og som vi fremdeles kan lese i de gnostiske evangeliene og andre kristne hellige skrifter som ikke er blitt tatt med i den offisielle skriftsamlingen i DNT, så var det nettopp dette noen av Jesu tidligste tilhengere forkynte. Man forestilte seg Gud som en dyade som består av både det mannlige og det kvinnelige prinsipp. Eller de beskrev Den hellige ånd som kvinnelig, slik at ut fra konvensjonelle katolske skildringer av treenigheten skulle Faderens forening med Den hellige ånd eller den guddommelige Moderen føre til at deres Sønn, Jesus Kristus, ble til».

 

 

Endret 15. august 2021 av immediately

[immediately]

RASJONALISMENS IRRASJONALITET

 

Har lyst til å sitere noe fra Bente Müllers bok Jomfruprøven – utbruddet fra Den analytiske felle – som ble utgitt i 1993. Hun skriver på sidene 29-31:

 

”Menn og kvinner tenker forskjellig. Det er naturlig. Vi betrakter virkeligheten fra hvert vårt synspunkt, og ser følgelig to forskjellige ”sannheter”. Mannen betrakter verden utenfra, kvinnen innenfra. Mannen oppfatter materien som den primære realitet, mens kvinnen setter psyken i sin virkelighets sentrum. Dette gir oss forskjellig grunnlag for resonnement, noe som gir oss hver vår tenkemåte. Begge er like sanne, sett fra de respektive tenkers synspunkt, for begge avviker like mye fra den egentlige sannheten, som først fremkommer når mannens og kvinnens virkelighetsbilder legges oppå hverandre. Da inntreffer en åndelig befruktning som frembringer et utvidet og riktigere dimensjonert verdensbilde enn det vi ser hver for oss.

 

Således er mannen og kvinnen tenkningens to øyne. Og begge øyne er like viktige, for det sanne verdensbildet kan først fremkalles når begge øyne brukes samtidig; når de to tenkemåtene får barn sammen.

 

Fra naturens side er mennesket altså en tenker med medfødt evne til selvkorreksjon. Fordi vi er i stand til å betrakte virkeligheten fra to motsatte synspunkter samtidig, har vi sammen muligheten til å få den egentlige virkeligheten i fokus. Dermed ligger alt til rette for at vi skal kunne lære å fungere intelligent i forhold til den verden vi befinner oss i, og opprette et varig samliv med naturen.

 

Dette har vi ennå ikke klart, tenkningen vår har tvert imot drevet oss inn i en krig med virkeligheten. En krig som raserer vårt livsgrunnlag, og truer vår eksistens.

 

Hvorfor er vi så uintelligente?

 

En gang for lenge siden skjedde noe som gjorde mennesket blindt på det ene øyet. Blindheten oppsto da den feminine tenker ble erklært ikke-intelligent, og satt ut av drift. Bakgrunnen for dette var at de to tenkernes respektive sannheter var motstridende, og derfor tilsynelatende uforenlige. Ergo ble den ene dømt falsk.

 

Mot denne logiske dommen var mann og kvinne ikke i stand til å forsvare seg. En filosofisk duell avgjorde rettstvisten. Den feminine tenkers sannhet var den svakeste, fordi den i vesentlig grad var basert på kalkulasjon med immaterielle størrelser, og logikken derfor ikke var lett tilgjengelig. Utfallet av konflikten var dermed gitt. Den maskuline tenkers sannhet ble kronet til verdens hersker, og mannen måtte ta over all videre tenkning og handling alene. Den maskuline tenkers åndelige suverenitet var etablert, overmenneskets og undermenneskets åndsrasistiske verdensrike grunnlagt.

 

Etter denne tragiske hendelsen, som mannen ikke må idømmes noen skyld for, har den feminine tenker vært død og begravet. En opprinnelig del av mennesket; tankens ene øye, var altså fjernet ved et usynlig inngrep. Siden har mennesket vært en enøyet betrakter av virkeligheten, noe som har gitt oss et misvisende virkelighetsbilde. Et usant verdensbilde.

 

Den grunnleggende vrangforestilling; troen på maskulinitetens overlegenhet, har formet seg ved enkjønnet parring, og utviklet seg til et mektig kompleks av beslektede vrangforestillinger som alle bekrefter hverandre.

 

Konsekvensen av disse vrangforestillingene er at vi handler irrasjonelt i forhold til virkeligheten. Vi er altså i konflikt med den helheten vi er en del av, fordi vi ser et falskt bilde av den. Vi er i krig med kosmos.

 

Dagens syke verden, med dens vell av ytre sykdomssymptomer, er et produkt av denne uidentifiserte irrasjonaliteten; vår falske rasjonalitet, vår falske intelligens.

 

Når noen lider av vrangforestillinger, betegnes de gjerne som sinnslidende. Det er skremmende å innse at hele menneskeheten er blitt sinnslidende på grunn av denne åndelige enøyetheten, og at sykdommen er så utbredt at den forveksles med normalitet. Alle er angrepet. Alle er pasienter. Ingen lege finnes.

 

Men denne erkjennelsen av det håpløse gir også håp, for sammen med sykdommen synliggjøres den medisin som er sinnslidelsens motgift og menneskehetens eneste redningsmulighet:

 

Ekte rasjonalitet kan opprettes ved at det blindede øyet gjøres seende igjen. Verden kan helbredes ved at den myrdede feminine tenker gjenoppvekkes fra de døde”.

 

Er det noe i dette Bente Müller skriver?

 

 

 

Endret 15. august 2021 av immediately