Hjelp - Når starter man egentlig planlegging av bryllup? Før/under/etter studiene

[ole_marius]

Jeg er i uenighet med min kone. Vi er et flerkulturelt ekteskap der jeg er fra Norge og hun fra utlandet. Vi har pågående krangel og uenighet når man skal starte å planlegg ekteskapet. Jeg trenger derfor hjelp til å se om jeg tar feil.

Mitt inntrykk er at man kun starter å planlegge for dette etter man er ferdig med studiene, fått seg jobb og kommet seg inn i et forhold på dette livsstadiet. Min bias for dette er hvordan jeg opplever kulturen for dette er i Norge. Man planlegger ikke dette fra tidlig av pga. livsfasen man er i, samt at som student har man ikke økonomi til planlegging og velger heller å ta livsfasene litt sånn det kommer. 

Min kone som kommer fra utlandet er uenig i at man starter å planlegge dette lenge før man er student, og om man kanskje ikke har økonomi til å spare så har man i det minste tenkt over hva man ønsker og ser for seg. 

Vi er begge enig i at jeg ikke har kommunisert godt nok hva jeg ser for meg og i hvilken rekkefølge jeg ønsker ting i. Som multikulturelt parforhold er det dette man skal gjøre, og dog har ikke jeg klart å gjøre dette godt nok. Så ønsker å snevre derfor dette inn til overordnet spørsmål, samt laget en poll for å hjelpe meg med å tenke utenfor min egen bias.

[Milhouse85]

"Fra utlandet" - kan være alt fra Sverige til Kongo og Australia. Kulturforskjellene er enorme. Å lage en poll er etter mitt skjønn helt meningsløst fordi ekteskap er like forskjellig som vi er individer. Folk gifter seg i alle livsstadier - noen planlegger i en uke, andre bruker 10 år før de finner ut at "tja, kanskje vi bør gifte oss?". Alle har ulike meninger og en unik historie her.

I Norge og vesten generelt er vi ganske selvstendige og uavhengige fra hverandre. Økonomisk og kulturelt. Mange land har ikke denne friheten som individualister og er derfor mer avhengig av et samliv for å "få ting til å gå rundt". Et ekteskap vil derfor oppleves som et trygg klippe i livet. Det er være ugift kan også for mange være et nedlatende stempel å ha på seg - og man vil ofte føle et press fra familien på å gifte seg så fort man har anledning. Mens i Norge så har man ikke samme kultur for dette presset (med mindre man er i et sterkt konservativt religiøst miljø). Men som sagt - her varierer det veldig i forhold til hvor man kommer fra. Nå generaliserer jeg mye.

Du skriver "min kone" - samtidig som du skriver at du trenger hjelp til planlegging av ekteskap. Her er det et kræsj. Dere er allerede gift?

Hvis du/henne fremdeles er studenter har dere knapt nok begynt på livet. Jeg aner ikke hvor gamle dere er. Men det å vente til man er tørr bak øra og kjenner hverandre godt... høres fornuftig ut. Dere kan umulig ha kjent hverandre lenge dersom dere er forholdvis unge og studenter begge to? Om dere begge er nokså religiøse av dere - så kan jeg forstå at dere ønsker å gifte dere fort ...

[Skandinav]

ole_marius skrev (5 timer siden):

Jeg trenger derfor hjelp til å se om jeg tar feil.

Men tar utelukkende ALLTID feil i planlegging av ekteskap og bryllup uavhengig av kultur.
Stillingen er:
(Håpefull) Kone 1 - 0 Ole - Marius (Ugift)

[AntonMarkmus]

6 hours ago, ole_marius said:

Jeg er i uenighet med min kone. Vi er et flerkulturelt ekteskap der jeg er fra Norge og hun fra utlandet. Vi har pågående krangel og uenighet når man skal starte å planlegg ekteskapet. Jeg trenger derfor hjelp til å se om jeg tar feil.

Kvinner pleier å begynne å planlegge sånne ting tidligere (noen ganger helt fra barnsben av), fordi de innerst inne vet at markedsverdien deres peaker tidlig i 20-årene. Det er da de kan hanke inn en partner av høyest mulig kvalitet, så det er en del av deres tankemønster og strategi å forsøke å cashe inn da, å ha en "plan". De starter med en "20 års plan". Etter hvert som de blir eldre, og planen feiler, blir det et kortere og kortere perspektiv på planen. Innen de er 30 har de en "5 års plan". Men de har alltid en plan.

Menn pleier å utsette det fordi vi innerst inne vet vi peaker en gang i løpet av 30-årene, så vi har det som regel ikke så travelt med sånne ting. Grunnen til at vi peaker seinere er fordi vi i større grad blir bedømt på meritter, og i mindre grad på "ungdomslighet". Så det tar lenger tid for en mann å bygge seg opp til et attraktivt prospekt. I tillegg har vi ikke det samme fallet i fruktbarhet, så vi har ganske enkelt bare mye bedre tid enn dem (dersom ønsket er familie).

I tillegg er kvinners reproduktive strategi "hypergami", hvilket innebærer å kapre seg en mann av høyest mulig kvalitet, og låse ham fast juridisk/moralsk for fremtiden (for når hennes markedsverdi faller, og hun blir mindre fruktbar). Menns strategi er derimot "ubegrenset tilgang til ubegrenset seksualitet", så det å låse seg til en kvinne blir mer en avveining av hva som er mest realistisk når det gjelder kontinuerlig tilgang til sex.

Derav: "Kvinner gifter seg, menn kapitulerer."

Det er altså ingen av dere som har "feil", dere har bare (naturligvis) litt forskjellige reproduktive agendaer/strategier.

6 hours ago, ole_marius said:

Min kone som kommer fra utlandet er uenig i at man starter å planlegge dette lenge før man er student, og om man kanskje ikke har økonomi til å spare så har man i det minste tenkt over hva man ønsker og ser for seg.

Det er sant for henne at hun har sett sånne ting for seg. Det betyr ikke at det også må være sant for deg.

 

6 hours ago, ole_marius said:

Vi er begge enig i at jeg ikke har kommunisert godt nok hva jeg ser for meg og i hvilken rekkefølge jeg ønsker ting i. Som multikulturelt parforhold er det dette man skal gjøre, og dog har ikke jeg klart å gjøre dette godt nok.

Wtf? Har ikke hun noe ansvar om å spørre om ting hun vil vite, og kommunisere klart hva hun vil dersom noe er viktig for henne? Du har din agenda, hun har sin. Dere trenger ikke å dele hjerne for å kunne kommunisere sammen.

Høres ut for meg som at hun forsøker å shame deg til å tenke, mene og føle ting du hverken tenker, føler eller mener. Og du gir etter for det, når du egentlig bare bør være ærlig. Husk at det er ikke farlig om hun blir litt sur av og til, selv om det er ubehagelig. I lengden tjener du på å være ærlig både med deg selv og henne. Man kan være uenig om ting uten at det gjør den ene til et offer, og den andre til en skurk.

Endret 23. mars 2021 av AntonMarkmus

[Gaea]

Meg selv (kvinne): Forlovet meg under studier (1.året) men underveis i bryllupsplanleggingen brøt jeg forlovelsen. Noen av oss innser hvilken feiltakelse man er i ferd med å begå mens man planlegger bryllup 😛 

En venninne av meg forlovet seg og planla bryllup før hun påbegynte studie.

Lillesøster giftet seg etter endt masterutdanning og ett år inni ny, fast jobb. Svoger hadde akkurat fullført bachelorstudie og fått seg fast jobb selv.  Men fikk  inntrykk av hun hadde begynt å planlegge det hele lenge før svoger fridde til henne, lol.

Min mor forlovet seg da hun var 19, etter kun 4 mnd forhold og ble gift 1 år seinere. De var faktisk gift så lenge pappa levde. Så min mor påbegynte aldri noe studier før ekteskap. Ikke etterpå heller, forøvrig. 

Endret 23. mars 2021 av GiaMahan

[ole_marius]

Kris85 skrev (19 timer siden):

Du skriver "min kone" - samtidig som du skriver at du trenger hjelp til planlegging av ekteskap. Her er det et kræsj. Dere er allerede gift?

Ja vi har giftet oss i rådhuset for å sikre at vi kan bo i lag her i Norge, og vært enig at et sekundært bryllup kommer en annen gang når vi har råd. Er det tradisjonelle som vi har diskusjon om.

 

Kris85 skrev (19 timer siden):

Hvis du/henne fremdeles er studenter har dere knapt nok begynt på livet. Jeg aner ikke hvor gamle dere er

29 begge to, vært i lag siden 2018, giftet oss i rådhus i 2020. Ferdig student 2020.

AntonMarkmus skrev (15 timer siden):

Høres ut for meg som at hun forsøker å shame deg til å tenke, mene og føle ting du hverken tenker, føler eller mener

Kommunikasjon er vanskelig ettersom engelsk er morsmålet hennes og norsk er mitt. Så mye er lost in translation og kulturelle forskjeller (mener nå jeg). Men ja begge har jo et ansvar å stille spørsmål i forkant av store livshendelser/endringer. Det jeg vet med sikkerhet er at jeg er sta, treg og sliter med å multitaske store mentale oppgaver samtidig. Mye går på mental helse ettersom jeg sliter med nettopp min mental helse av div. årsaker. Det medfører at diskusjoner man har hatt tidligere går i glemmeboken, samt prokrastinering. Så hva man har snakket om og lovet har jeg ikke helt kontroll på.

 

GiaMahan skrev (12 timer siden):

Meg selv (kvinne): Forlovet meg under studier (1.året) men underveis i bryllupsplanleggingen brøt jeg forlovelsen. Noen av oss innser hvilken feiltakelse man er i ferd med å begå mens man planlegger bryllup

Takk for svar. Hvordan er det med resten av din venninnegjeng? Tidlig planlegging, eller vente til etter studiene? 

 

[AntonMarkmus]

2 hours ago, ole_marius said:

Kommunikasjon er vanskelig ettersom engelsk er morsmålet hennes og norsk er mitt. Så mye er lost in translation og kulturelle forskjeller (mener nå jeg). Men ja begge har jo et ansvar å stille spørsmål i forkant av store livshendelser/endringer. Det jeg vet med sikkerhet er at jeg er sta, treg og sliter med å multitaske store mentale oppgaver samtidig. Mye går på mental helse ettersom jeg sliter med nettopp min mental helse av div. årsaker. Det medfører at diskusjoner man har hatt tidligere går i glemmeboken, samt prokrastinering. Så hva man har snakket om og lovet har jeg ikke helt kontroll på. 

Dette syns jeg høres veldig usunt ut for din videre psykiske helse. For det jeg ser, ut ifra hva du har skrevet her, er en person som konsekvent snakker seg selv ned, påtar seg uberettiget skyld og inntar rollen som hakkekyllingen i parforholdet. At du er sta og treig og ikke husker hva du har "lovet" er vel ting som hun forteller deg, eller tar jeg feil?

Jeg vil jo si at det er et positivt karaktertrekk for din del at du ikke opererer med mentale huskelister over hva som ble diskutert når, og hva som har blitt "lovet" hvem. For folk med sånne mentale huskelister har alltid fokuset sitt på hva som har blitt lovet dem, ikke hva de har lovet andre eller hvilke forbehold som ble kommunisert da noe ble "lovet". Og det gjelder vel kanskje dama di også, eller? Har hun noen gang husket på noe som var fordelaktig for ditt perspektiv, eller er det kun ting som bygger opp under hennes agenda hun går rundt og husker på?

Og engelsk/norsk = mye som blir lost in translation? Virkelig? Tviler sterkt på at din beherskelse av engelsk er så mye dårligere enn hva som er vanlig for nordmenn, spesielt med tanke på at du tross alt har befunnet deg i en situasjon hvor du fant deg ei som er engelskspråklig. Eller tar jeg feil?

Jeg sier ikke "dump henne" eller noe sånn, men det er tydelig at du trenger å stå litt mer opp for deg selv her om ikke dette ekteskapet skal bli totalt selvutslettende for din del. I den grad du er tilbøyelig til å utsette ting, vil jeg jo påstå at dette er noe du ikke bør utsette noe mer. For det blir vanskeligere å snu en dårlig/usunn dynamikk når den først har fått grodd seg fast, enn å etablere en god, ærlig og gjensidig respektfull dynamikk tidlig.

Om det er en ting jeg har lært i løpet av mitt liv (noen ganger på den harde måten) så er det at i et parforhold med en kvinne er dine følelser din verste fiende. For kvinner har en tendens til å appellere til dine følelser, spesielt følelsen av skam. "Sånn er du, og sånn er du". Men som regel er det et uttrykk for at de vet du har rett, så det er en slags siste utvei for dem når de vil oppnå noe de vet ikke er så rimelig, og at en rasjonell samtale derfor ikke er til deres fordel.

Noe av cluet er å ikke la seg affisere for mye, ikke la seg styre for mye av følelsene sine. Du vet, ting som fedre lærte sine sønner en gang i tiden før vi alle skulle bli så touchy-feely. Dette gjelder selvsagt følelser som sinne og frustrasjon, men det gjelder også følelsen av skam og sårethet. Å gi en genuin f... er det beste forsvaret du har mot shaming taktikker som det du blir utsatt for her. Så blåser det over etterhvert, og da kan man snakke sammen.

Det er helt rimelig av deg å ville utsette "det virkelige bryllupet" til når omstendighetene ligger mer til rette for det, og det kan bli en mer fornøyelig, mindre stressfull affære, at man har økonomien til å blåse litt spenn på det og så videre. At hun mener noe annet er også greit, men det betyr ikke at du må adoptere hennes syn på saken. Det er nå engang sånn, har jeg lært, at som mann er det til syvende og sist et ansvar som hviler på ens egne skuldre om å lede et forhold i den retning man vil få mest glede ut av. Det handler bare om å tørre å gjøre det, så får man gjerne også betalt for det i form av at man da blir mer respektert, sett opp til og behandlet bedre.

Men det er vanskelig dersom man allerede sliter litt psykisk, og har en negativ oppfattelse av seg selv. Den skylden og skammen en deprimert mann allerede går rundt og kjenner på er veldig lett for en kvinne å mate og utnytte i en så tett relasjon. Og da har man fort en dobbelt-utfordring med å føle seg vel igjen, en brattere vei opp av dumpa.

Endret 24. mars 2021 av AntonMarkmus

[Gaea]

Resten av min (stort sett jevnaldrende) vennegjeng har stort sett ikke giftet seg enda (vi er mellom 28-30, fleste er ferdig med studier og fleste er i jobb). Får ikke inntrykk av at noen av vennene mine tenker noe særlig på bryllup eller barn.  Føler at fokuset hos de fleste av oss er rundt karriere, og opplever at flere deler mitt synspunkt: er det så viktig å gifte seg da?