Jump to content

Recommended Posts

dengelgen skrev (13 minutter siden):

mangler bare "We care al lot" (1985) "Live at Brixton Acadamy" (denne hadde jeg på kassett dog) (1991)  og "Sol Invictus" (2015) 

Ja, denne trioen har jeg også tilgode å få hørt meg gjennom, selv om da et par spor fra Sol Invictus har jo blitt spilt fra tid og annen.

dengelgen skrev (13 minutter siden):

Lyttet til "Angel Dust" (1992) og det er altfor lenge siden denne fylte øregangene mine! Etter som jeg fulgte progresjonen til bandet album for album da jeg var yngre er det veldig vanskelig å velge et favorittalbum, jeg må lytte mer og oftere til disse

For meg var det vel i grunn at det gikk motsatt rekkefølge/vei, jeg startet opp med siste (vel, den gang) skiva deres: Album of the Year og gradvis gikk bakover i tid. Men stoppet litt, og skal fremover gå mer logisk til verks, fortsette videre med The Real Thing (1989), Angel Dust (1992), King for a Day, Fool for a Lifetime (1995) og Album of the Year (1997). Så får jeg forsøke å se om det frister med innkjøp av noe mer, etterpå.

Variasjonen og spennvidden i musikken deres, er nok mye av grunnen til at jeg falt så godt for dem, der og da i høst 2003 og med Album of the Year. Et band som antageligvis er ikke lett å putte i ei egen "bås", og har jo hørt og lest dem dukke opp i alt fra grunge, punk, metall, prog, new wave og attpåtil (fysjameg) nu-metal (som sikkert igjen har hentet eller "lånt" ekstremt mye fra Faith No More, enten de liker det eller ei).

Edited by Frank.N.Steen

Share this post


Link to post
Frank.N.Steen skrev (25 minutter siden):

nu-metal

Det var heldigvis et kortvarig fenomen! 
Jeg vil kalle Faith No More veldig unike og som  du er inne på umulig å sette i bås, storfe passer bedre der og ikke band ;D

  • Innsiktsfullt 1

Share this post


Link to post
dengelgen skrev (1 minutt siden):

Det var heldigvis et kortvarig fenomen! 

I grunn har jeg litt sansen (nostalgi har mye å si her) for noe av hva Linkin Park kom med i perioden 2000-03, men det ble vel også tydelig at mange av de andre banda og artistene i samme tid ikke akkurat forandret for "mye" på suksess formelen, og da ble veldig mye hørendes ganske så ensformig ut, og selv storheter som Metallica virket jo å "henge seg på", eller så har man blitt så mange ganger fortalt av fans og lyttere (tror det var St. Anger som virkelig fikk kjørt seg hardt av fanbasen og kritikerne) 

Men Linkin hadde nå hvert fall ei meget imponerende periode som hit maskiner og noen elleville salgstall, men også de begynte vel å tære tynt på slutten, selv om de lykkes litt i å kombinere rap-hip-hop med Jay-Z (i 2004-05). 

Siste skiva man var innom av fra bandet, kom vel ut i 2007, og det virket som de forsøkte, virkelig å gå i et litt lenger unna sitt tidligere sound, og hvor noe det mer stadion-rock pregede soundet fungerte jo greit på et par av låtene, men resten gikk kjapt i glemmeboka.

dengelgen skrev (8 minutter siden):

Jeg vil kalle Faith No More veldig unike og som  du er inne på umulig å sette i bås, storfe passer bedre der og ikke band ;D

Meget godt sagt, og ja, det har jo vært moro å høre og se reaksjonene til både intervjuere, programledere og ikke minst publikum, som ikke var helt klar over hva de ville få i retur når bandet gjestet show og tv-opptredener, og nei, en ting er nå helt sikkert og visst, man får i alle fall som oftest stor underholdning i retur fra den gjengen.

Husker det lå noen live klipp fra tidlig Angel Dust perioden, og hvor bandet går gjennom et noen ganske så tidlige klipp/live versjoner fra deres kommende album, og artig å se hvor lite "forberedt" en del av tilskuerne var, men klart, dette var vel i "verste" grunge perioden, og så får man plutselig noe som dette i retur:

Og da er det kanskje ikke så lett (om en da ikke allerede var fan av bandet til å begynne med) å vite helt hvordan man skal reagere.

Tror det var noen tv-klipp/opptredener hvor de spilte live på MTV (mulig noe ala Headbanger Ball?) og publikum virket nå ganske forvirra over hvordan de skulle takle Patton og gjengen. For i det ene øyeblikket fikk man rolige og avslappende, nærmest pop-musikk, og så var det jo rett over i det totale kaos av støy og galskap, og så i det noen av de mest ivrigste "headbangerne" prøvde å holde tritt med tempo og musikk, så gikk bandet rett over til noe helt annet, og vil tro de hadde mye moro med den slags.

Angående storfe, så er vel albumcoveret og ikke minst dets tittel (Angel Dust) ei fin pekepinn på hva man har å vente (musikalsk), og der man på forsiden får ei majestetisk og vakker fugl, mens på baksiden ser man restene av et ku hode i hop med mange dyre lik i en fryser. 

  • Like 2

Share this post


Link to post

Med deres tredje fulllengder The Yes Album (1971) lykkes endelig Yes i å skape sin første virkelig albumklassiker, og der jo byr opp på noen fantastiske og legendariske spor, samt at de fikk fremhevet sitt aller siste tilskudd, og et meget viktig sådan, da i gitarist Steve Howe, som da med sine ekstreme ferdigheter bidrar i å løfte bandets sound til stadig nye høyder.

Alt er kanskje ikke helt gull, hele veien, men når en har kremlåter som Yours Is No Disgrace, I've Seen All Good People og den mektige og knalltøffe Starship Trooper liggende på lur, ja da blir det nærmest automatisk ei ekstra pluss i boka.

Men igjen, de tidligere album coverne deres fremsto som tja, ikke helt der oppe med musikken, hvert fall for den tid. Men heldigvis ville jo Roger Dean og hans legendariske bidrag snart sørge for at bandet endelig fikk ei verdig logo og albumdesign der matchet musikken deres. 

8/10

 

Share this post


Link to post

Phil Collins - Face Value (1981)

Var jo så smått innom Phil og No Jacket Required (1985) i våres, og den kom jo faktisk ut meget bra, hvert fall i mine ører. Klart, dette var jo Phil Collins i sin absolutte storhetstid som pop musiker, og der var jo fullt på høyde med de største stjerne i det tiåret, hvert fall med tanke på hits og salgstall. 

Debuten Face Value har jeg hatt i årevis, men aldri helt fått tatt meg en nærmere lytt på. Kjenner selvsagt til det klassiske åpningskuttet In the Air Tonight, som uansett hvor mange ganger en har hørt, så går jeg aldri lei. Andre låter som høres nokså kjente ut, men ikke på langt nære like mye spilt (radio og tv) er This Must Be Love, mens Behind the Lines er ei langt mer neddempet versjon, enn den man møter på Genesis skiva Duke (1980), og visstnok en av flere bitre sanger om det tidligere ekteskapet til Collins, som gikk i stykker året i forkant.

Likevel, i mine ører så falt jeg godt for de instrumentale sporene Droned og Hand in Hand, der har mye afrikanske og sør-amerikanske rytmer og melodi i seg, og skiva hadde nok hatt godt av å slenge litt mer kraftfulle bidrag inn her, der etter ei godt gjennomført første halvdel, så blir dessverre side 2 en mindre nedtur, da med for mye små-søvnige pop-ballader, der aldri gir meg særlig igjen, annet enn at en sitter å undrer på hvor lenge det er igjen av albumet.

Blir ei godkjent rating, men kommer nok aldri til å skjønne meg helt på de som ofte avfeier hans senere soloalbum som søppel, og i stedet fremhever debuten som noe slags "mesterverk". Men igjen, nå er jeg jo svak for det senere og mer rett-fram streite jappe-pop-rock orkesteret Collins og Genesis perfeksjonerte utover 80-tallet, og greit, kanskje ikke de gjorde den mest "originale" musikken, men hvert fall så svingte det bra av deres bedre sanger og hits. 

Face Value blir dessverre for mye beroligende easy listening bakgrunnsmusikk, og da av typen der nærmest putter meg rett i søvne, og nei, aldri i nærheten av å matche No Jacket Required, som kanskje ikke hadde noen In the Air Tonigh, men det tok igjen med å være ei langt mer jamnere affære, og landa på ei meget hyggelig 7,5/10 og hvor Face Value derimot går såvidt i pluss og blir med ei snill:

6/10

 

Edited by Frank.N.Steen

Share this post


Link to post

Faith No More var jo bra...

Skal innrømme at Linkin hadde noen hits men så mer på de som et Boyband enn et metal/rock band...

Av ting som ligner samtidig popband "rock" digger jeg heller Foo Fighters eller Queens of The Stone Age og Tool.

Linkin er i mine øyne pop og Boyband, med metall for å selge bra kommersielt....

Dette er jo smakssak, men av kommersiell metall feks digger jeg mye mer Evanescence og Nightwish enn Linkin Park og Limp Bizkit.

Edited by Gouldfan

Share this post


Link to post
Gouldfan skrev (36 minutter siden):

Faith No More var jo bra...

Har ikke hørt særlig på det de gjorde etter sen 90-tallet, men for meg lyder det lille man har vært innom av nyere materiale fortsatt meget bra ut, og skal nok få kjørt meg gjennom, eventuelt handlet inn Sol Invictus også. Ser frem til å høre igjen de klassiske 90-talls skivene pluss Real Thing.

Gouldfan skrev (38 minutter siden):

Skal innrømme at Linkin hadde noen hits men så mer på de som et Boyband enn et metal/rock band...

De var nok blant de mer "salgbare" og fint lite støtende rockerne på første halvdel av 00-tallet, og det gikk jo nærmest som ild i tørt gress hvordan flere anmeldere og andre artister disset dem som et meget glattpolert boy band der forsøkte å leke at de var tøffe rockere.  

Joda, ikke så vanskelig å forstå manges negative syn og meninger om Linkin Park, men vil tippe mye av dette også skyldes en god porsjon misunnelse, spesielt der de eldre og mer grinete "gubbene" i genren og musikk magasinene ikke lenger var like relevante for de større og ikke minst yngre massene og lytterne, og hvor nå den "ekte" og "farlige" rocken ikke lenger hang med i timen. 

En annen sur pille å svelge var nok at de nå ble fullstendig satt i skyggen av hip-hop, rap, elektronika, boy band og girl band, og den kanskje største "fornærmelsen" kom vel gjennom de utallige og stadig mer utvanna rocke versjonene som pop-punk, post-grunge og hvor det muligens toppet seg når noen kom på den geniale salgs ideen, om å blande inn boy band, rap/hip-hop og veldig ufarlig rock/metall, alt inn i ei miksmaster og vips, slenge på en ekstrem dose av Loudness War (på altfor mange CD utgaver) og slik er nok manges oppfatning av nu-metal og band som Linkin Park, som sikkert ikke er så langt unna sannheten i en del tilfeller.

Likevel, Linkin Park var nok et fint startsted, om en ikke hadde særlig lang erfaring med rock og metall, og for mange som ønsket å komme den slags, så hvert fall utifra både min egen og flere jeg kjente, så var jo ikke veien særlig lang fra Linkin og over til å lytte på noe tyngre band som Deftones, Rage Against the Machine, Korn eller Marilyn Manson. 

Gouldfan skrev (57 minutter siden):

Linkin er i mine øyne pop og Boyband, med metall for å selge bra kommersielt....

Og den jobben gjorde de helt klart utmerket, husker jo at Hybrid Theory solgte noe vanvittig, tall som virket uvirkelige og likevel tok det tid før de ble store her til lands og i Europa, så en kan jo undre på hvor mange eksemplarer av debuten de faktisk greide å få solgt ut.

Men klart, de nøt jo også mye av godene av nettopp band som Deftones, Korn og senere Limp Bizkit, som hadde vel åpnet dørene for denne type blanding av hard rock/metall, da blandet med litt rapping og deres egen DJ i bandet osv, men tror ingen av disse noengang ble så svære (kommersielt" som det Linkin Park til slutt gjorde i perioden 2000-2005).

Limp Bizkit blir vel husket også som litt "poster-boys" for nu-metallens storhetstid, men mulig egoet til Fred Durst og interne stridigheter ødela mye, for de var jo også virkelig svære i 1999-2001, men helt klart, også langt mer destruktive enn de mer snille gutta i Linkin Park, eller hvert slik huskes det.

Gouldfan skrev (1 time siden):

Dette er jo smakssak, men av kommersiell metall feks digger jeg mye mer Evanescence og Nightwish enn Linkin Park og Limp Bizkit.

Nightwish og Evanescence har jeg nok litt mer til overs for enn Limp Bizkit, men klart, det skyldes nok også de flotte damene som sang, men også at jeg aldri har tålt Fred Durst, annet enn i veldig, veldig små doser og kanskje noe nostalgi spiller inn dersom en av musikkvideoene deres ankommer VH-1 Classic på sene kvelder.

Gouldfan skrev (1 time siden):

Av ting som ligner popband rock digger jeg heller Foo Fighters eller Queens of The Stone Age og Tool.

Nå har jeg ikke hørt på Tool siden midten av 00-tallet, mista vel litt interesse og spilte jo skiver som Lateralus og Ænima såpass mye at de endte vel med å bli rett og slett "utspilt", men kanskje de har blitt litt mykere på senere album? 

Uansett, Maynard og co som popband? 

Den har jeg aldri hørt før, og ville ha elsket å vært flue på veggen på et par eldre musikkforumer, spesielt hvor Tool ble forgudet av en mindre men meget seriøs kjerne av fans, og nåde de som benyttet skjellsord som nu-metal og Tool i samme innlegg, og noen gjorde jo nettopp det, åpenbart for å tulle litt med noen der, og deretter brøt helvete på jord løs.

En kan jo tenke hva som hadde skjedd i topplokket hos noen av disse, om man hadde skrevet Tool og popband i samme tråd, nei, det ville nå hvert fall blitt mye morsom og interessant lesing, det er helt sikkert.

Share this post


Link to post

Siste tiden har jeg nok bare måtte godta at tidlig The Cure og meg, vel, vi blir nok ingen gode "kompiser".

Dessverre, for jeg har virkelig gått løs, på hvert album og gjort så godt man kan, men det vil seg bare ikke. Ingen av dem går høyere enn 5/10, som i min bok er ekstremt skuffende, særlig siden man gjorde på forhånd den gedigne tabben av å benytte seg av Rateyourmusic, hvor alle er ekstremt godt omtalt, og blir som med IMDb og lese om filmer og kikke på skyhøye ratings, og så sitter man der og tenker "hva er det jeg ikke ser eller hører, og hva faen er egentlig galt med meg?".

Forventninger som tydeligvis aldri kom i nærheten av å matche hvordan de 3-4 første studio skivene deres er blitt såpass skyhøyt ratet og positivt omtalt, og fatter ikke hvordan de nyter et så positivt ry, enn for eksempel mye senere utgivelser som Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me eller Wish. Men åpenbart at mange av fansen deres misliker sterkt de langt mer "poppa" og "varierte" låtene/platene deres, og vil visst heller at de skulle kun fortsette å høres ut som ei kjølig og monoton Joy Division "light" utgave.

Heldigvis skjedde noe på midten av åttitallet, og Robert Smith ble vel fed up av den slags, og vel, jeg er bare glad til for at man har flere sider av bandet, for jeg heller nok helt klart i retning det senere 80-talls og tidlig 90-talls The Cure.

Av de tidlig The Cure låtene jeg likte aller best, så er nok All Cats Are Grey den åpenbare favoritten og kanskje hovedgrunn i hop med A Strange Day og A Forest at trioen Seventeen Seconds, Faith og Pornography vil beholdes, inntil videre.

 

Share this post


Link to post
Frank.N.Steen skrev (1 time siden):

Har ikke hørt særlig på det de gjorde etter sen 90-tallet, men for meg lyder det lille man har vært innom av nyere materiale fortsatt meget bra ut, og skal nok få kjørt meg gjennom, eventuelt handlet inn Sol Invictus også. Ser frem til å høre igjen de klassiske 90-talls skivene pluss Real Thing.

De var nok blant de mer "salgbare" og fint lite støtende rockerne på første halvdel av 00-tallet, og det gikk jo nærmest som ild i tørt gress hvordan flere anmeldere og andre artister disset dem som et meget glattpolert boy band der forsøkte å leke at de var tøffe rockere.  

Joda, ikke så vanskelig å forstå manges negative syn og meninger om Linkin Park, men vil tippe mye av dette også skyldes en god porsjon misunnelse, spesielt der de eldre og mer grinete "gubbene" i genren og musikk magasinene ikke lenger var like relevante for de større og ikke minst yngre massene og lytterne, og hvor nå den "ekte" og "farlige" rocken ikke lenger hang med i timen. 

En annen sur pille å svelge var nok at de nå ble fullstendig satt i skyggen av hip-hop, rap, elektronika, boy band og girl band, og den kanskje største "fornærmelsen" kom vel gjennom de utallige og stadig mer utvanna rocke versjonene som pop-punk, post-grunge og hvor det muligens toppet seg når noen kom på den geniale salgs ideen, om å blande inn boy band, rap/hip-hop og veldig ufarlig rock/metall, alt inn i ei miksmaster og vips, slenge på en ekstrem dose av Loudness War (på altfor mange CD utgaver) og slik er nok manges oppfatning av nu-metal og band som Linkin Park, som sikkert ikke er så langt unna sannheten i en del tilfeller.

Likevel, Linkin Park var nok et fint startsted, om en ikke hadde særlig lang erfaring med rock og metall, og for mange som ønsket å komme den slags, så hvert fall utifra både min egen og flere jeg kjente, så var jo ikke veien særlig lang fra Linkin og over til å lytte på noe tyngre band som Deftones, Rage Against the Machine, Korn eller Marilyn Manson. 

Og den jobben gjorde de helt klart utmerket, husker jo at Hybrid Theory solgte noe vanvittig, tall som virket uvirkelige og likevel tok det tid før de ble store her til lands og i Europa, så en kan jo undre på hvor mange eksemplarer av debuten de faktisk greide å få solgt ut.

Men klart, de nøt jo også mye av godene av nettopp band som Deftones, Korn og senere Limp Bizkit, som hadde vel åpnet dørene for denne type blanding av hard rock/metall, da blandet med litt rapping og deres egen DJ i bandet osv, men tror ingen av disse noengang ble så svære (kommersielt" som det Linkin Park til slutt gjorde i perioden 2000-2005).

Limp Bizkit blir vel husket også som litt "poster-boys" for nu-metallens storhetstid, men mulig egoet til Fred Durst og interne stridigheter ødela mye, for de var jo også virkelig svære i 1999-2001, men helt klart, også langt mer destruktive enn de mer snille gutta i Linkin Park, eller hvert slik huskes det.

Nightwish og Evanescence har jeg nok litt mer til overs for enn Limp Bizkit, men klart, det skyldes nok også de flotte damene som sang, men også at jeg aldri har tålt Fred Durst, annet enn i veldig, veldig små doser og kanskje noe nostalgi spiller inn dersom en av musikkvideoene deres ankommer VH-1 Classic på sene kvelder.

Nå har jeg ikke hørt på Tool siden midten av 00-tallet, mista vel litt interesse og spilte jo skiver som Lateralus og Ænima såpass mye at de endte vel med å bli rett og slett "utspilt", men kanskje de har blitt litt mykere på senere album? 

Uansett, Maynard og co som popband? 

Den har jeg aldri hørt før, og ville ha elsket å vært flue på veggen på et par eldre musikkforumer, spesielt hvor Tool ble forgudet av en mindre men meget seriøs kjerne av fans, og nåde de som benyttet skjellsord som nu-metal og Tool i samme innlegg, og noen gjorde jo nettopp det, åpenbart for å tulle litt med noen der, og deretter brøt helvete på jord løs.

En kan jo tenke hva som hadde skjedd i topplokket hos noen av disse, om man hadde skrevet Tool og popband i samme tråd, nei, det ville nå hvert fall blitt mye morsom og interessant lesing, det er helt sikkert.

Jeg digger Tool, mente ikke at det er pop, men er vel mainstream av metall iallefall, akkurat som Deep Purple og Iron Maiden var I sin genre typ...

Qotsa og Foo Fighters tåler vel å bli kalt rocka-populær musikk, er vel selve motivet deres..

Er ikke noe galt å være kommersielt, men Linkin Park er for meg lavmål hva gjelder rock. Men melodiene deres er bra foraldel, men de passer mer artister som Celine Dion enn Metall-rock.

Hadde Celine Dion og Shania Twain og Avril Lavinge eller Pink synget Linkin Park låter så hadde det vært rått og bedre enn de artistenes egen/andres musikk.

Edited by Gouldfan

Share this post


Link to post
Gouldfan skrev (2 timer siden):

Jeg digger Tool, mente ikke at det er pop, men er vel mainstream av metall iallefall, akkurat som Deep Purple og Iron Maiden var I sin genre typ...

Skjønner, ble bare litt overrasket over å se Tool og pop i samme slengen. ;) 

Men ellers er det jo rett som du sier, Tool var jo ikke akkurat "underground" med tanke på salg og popularitet, de var jo enorme i statene, gikk vel topps på Billboard lista med Lateralus i 2001, og virket å finne ei meget solid og salgbar (sådan) oppskrift på å gjøre hardere prog-metall men også da av typen som hadde såpass sterke og fengende melodier og riff, at man snart hørte de "overalt", vel, unntatt norsk radio (der har jeg faktisk aldri hørt ei eneste Tool sang før).

Gouldfan skrev (2 timer siden):

Qotsa og Foo Fighters tåler vel å bli kalt rocka-populær musikk, er vel selve motivet deres..

Ja, Foo Fighters la vel i grunn aldri særlig skjult på at de ønsket å "fjerne" seg fra Nirvana og grunge stempelet, da de benyttet seg også av langt mer humoristiske videoer, med mye innhopp fra musikk kollegaer og ikke minst Jack Black, samt at Mentos ble vel noe der mange forbundet med Dave Grohl og co, som fikk slengt tonnevis av Mentos pakker på scenen utover 90-tallet.

Josh Homme og Queens of the Stone Age er vel litt mer av den eldre skolen, type barske ørken rockere,  der virket å forsøke å leve opp til bad guy imaget, da med sloss kamper (både internt, egne fans og andre musikere) men backet det jo opp med et rimelig tøft lydbilde, og de ble jo også svære rockestjerner "over natta" med den kommersielle braksuksessen til Songs for the Deaf (2002).

Gouldfan skrev (2 timer siden):

Er ikke noe galt å være kommersielt, men Linkin Park er for meg lavmål hva gjelder rock. Men melodiene deres er bra foraldel, men de passer mer artister som Celine Dion enn Metall-rock.

Av en eller annen grunn dukker alltid denne herlige parodien/hyllesten (mannen bakom er visstnok fan av bandet) av Linkin Park og hele soundet deres opp fra tid til annen, og videoen må jo være snart 15 år, men er fortsatt like underholdende:

 

Edited by Frank.N.Steen
  • Like 1

Share this post


Link to post
Frank.N.Steen skrev (4 timer siden):

Har ikke hørt særlig på det de gjorde etter sen 90-tallet, men for meg lyder det lille man har vært innom av nyere materiale fortsatt meget bra ut, og skal nok få kjørt meg 

 

Korn var mye større enn Linkin Park back in The days. Bare det at Linkin kom endel år etter. Korn kom jo tidlig, og ble et gigantisk Adidas sponset Band..

Gjorde Adidas populært igjen typ. 

Linkin ble mye spilt på tv, og hadde en greie med Jay Z husker jeg. Jeg husker de nok mer pga Jay enn de power ballade hitsene sine...

Jeg forstår ikke helt settingen, litt som med Meat Loaf kanskje, de har visse likhetstrekk....

Edited by Gouldfan

Share this post


Link to post

Syns det er spennende å kalle Tool mainstream. De selger for så vidt mye plater, men det er ganske tungt fordøyelige greier mye av det. På en del låter har de nok hatt en stor bolle med grøt stående på gulvet i studio, og alle bandmedlemmene måtte gå ti runder rundt den bollen før de fikk komme til poenget. 

Porcupine Tree har gjort perlen "Fear of a Blank Planet" tilgjengelig på streamingtjenester i dag. Jeg har skiva i hylla, men nå vet jeg hva jeg skal spille i morgen. Det er rart med det, Spotify er mye enklere enn å gå bort til hylla og plukke frem ei skive. Begynner å bli bortskjemt. Eller lat. Eller begge deler. 

Share this post


Link to post

Hører på Beseech ....From a bleeding heart. (1998)
Mye av det jeg har i samlingen min fra året 1998 er nye band. Beseech, Covenant (måtte skifte navn til The Kovenant) Rammstein for å nevne noen.

Edited by dengelgen

Share this post


Link to post
:utakt skrev (9 timer siden):

Syns det er spennende å kalle Tool mainstream. De selger for så vidt mye plater, men det er ganske tungt fordøyelige greier mye av det. På en del låter har de nok hatt en stor bolle med grøt stående på gulvet i studio, og alle bandmedlemmene måtte gå ti runder rundt den bollen før de fikk komme til poenget. 

Porcupine Tree har gjort perlen "Fear of a Blank Planet" tilgjengelig på streamingtjenester i dag. Jeg har skiva i hylla, men nå vet jeg hva jeg skal spille i morgen. Det er rart med det, Spotify er mye enklere enn å gå bort til hylla og plukke frem ei skive. Begynner å bli bortskjemt. Eller lat. Eller begge deler. 

Jeg tror jeg nok bruker feil ordbruk ja, det jeg mener er at de selger bra/salgs suksess. Mainstream betyr vel at alle liker det, vel de fleste ikke altfor gamle og yngre som liker og setter pris på rock liker nok også Tool.. med enkelte unntak.

Jeg har også hørt mye Spotify i det siste, både på hodetelefon og i anlegget. Når man ikke har en hel kveld på seg, men bare noen timer eller mindre så er det veldig praktisk med Spotify. Så lenge du har bra lyd fra Spotify.

 

Edited by Gouldfan

Share this post


Link to post

Scarface - Music From the Original Motion Picture Soundtrack (2003)

Før man innså fordelene av handle musikk over nettet, så gikk det jo mest til at en bestilte musikk og filmer rett over disken på gateplan, og en av de mer frustrerende og meget kjipe opplevelsene kom i det man skulle bestille soundtracket til Scarface (1983) på CD. Det skulle bli oppunder 3 måneder med frustrasjon, forvirring og lite imponerende "service", der hver bidige gang man forsøkte å komme gjennom på telefon, for å høre om skiva eller filmene hadde ankommet, nei da var det plutselig ingen i andre enden, eller alltid opptatt. 

Scarface soundtracket som til slutt ankom, var dessverre ikke helt hva jeg hadde håpet på, for hvor i huleste fant alle Giorgio Moroders flotte bidrag veien? Og hvorfor låt alt så skrudd opp og overprodusert? Vel, i ettertid viste det seg at denne 2003 utgaven, var ei remastret og remixet versjon, visstnok utgitt i forbindelse med filmens 20 års jubileum, men hadde jo da ventet i flere måneder og godtok det der og da, og gikk videre.

Men i ettertid burde jeg ha gått langt tøffere frem, for hva som møter øregangene her er jo i perioder en fornærmelse mot all den eksotiske, varme og melodiøse musikken til Moroder, hvert fall mye av den som ble benyttet i filmen, samt at et par av sangene og låtene (med ulike vokalister) var stort sett meget godt gjennomført. 

Det er noe gyselig, flatt og overprodusert over alt for mange av de vokale sangbidragene, og som slår ut for fullt i 80-talls klassikeren Push It To The Limit som jo hinter greit om hvilken slett og lat jobb som har blitt utført her, og deretter blir det mye varierende saker, hvor enkelte låter høres ut som de har nærmest "druknet" i ei grumsete og halvveis "utført" grøtete innsats.

Dette er ikke ei "verdig" måte å hylle filmens klassiske 80-talls lyd på, nærmest det stikk motsatte.

Likevel, de instrumentale (vel, knappe 2 sådan) Tony's Theme og Gina's and Elvira's Theme er såpass av stor kvalitet, at de alene løfter (så vidt) albumet opp fra ei potensielt langt styggere bunnkarakter, for de fleste av sangene her blir jo totalt ødelagt av elendig lydmiks og forsøk i å "oppdatere" dem over til 2000-tallet. Og antar at det kunne ha vært langt verre, for planen var visst til å begynne med, å utgi ei dobbelt skive med en rekke hip hop og rap artister som ønsket å gjøre sine hyllester til filmen og soundtracket, og har jo vært borti et par av disse, og ratingen ville nok ha falt enda lavere om noe slik ble til med denne 2003 utgaven.

Filmen derimot, har jeg ikke sett på veldig, veldig lenge, men er jo en klassiker og burde få sett unna igjen, og eventuelt få lett opp det originale soundtracket, forhåpentligvis i langt bedre lyd og med langt flere instrumentale Moroder bidrag, om det da eksisterer på CD formatet.

Uansett, mye av musikken (minus instrumentalene) dukket vel også opp i forbindelse med GTA: III (2001) og den 80-talls relaterte radio-kanalen Flash FM, som spilte de fleste av sangene fra Scarface.

Dette lite imponerende 2003 "jubileums" soundtracket er derimot ei total nedtur, og utrolig at jeg ventet så lenge, og gledet meg som en liten unge når man endelig fikk det med seg hjem, kun for å bli totalt pissa på av det man fikk igjen i retur. 

3/10

Edited by Frank.N.Steen

Share this post


Link to post
dengelgen skrev (7 timer siden):
Spoiler

 

 

Will Sasso ja, en kar som aldri skuffet med tanke på parodier, hvert fall i de eldre MAD TV sesongene, og tar jo greit Fred Durst på kornet her.

Limp Bizkit prøvde vel å "komme seg vekk" fra hele nu-metal greia i 2003, glemt albumtittelen, men husker jo godt ei video hvor bandet (eller Durst) hadde kidnappa Thora Birch, og tvang henne til å høre på hans sinneutbrudd i et mørkt skogholt. 

Skiva inneholdt vel også ei cover hvor de greier å radbrekke The Whos klassiske Behind Blue Eyes.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Frank.N.Steen skrev (52 minutter siden):

Scarface - Music From the Original Motion Picture Soundtrack (2003)

GTA 3 -alle sangene er jo på radiostasjonen Flashback FM. 

 

  • Innsiktsfullt 1

Share this post


Link to post
dengelgen skrev (22 timer siden):

Flashback FM. 

Ble kjapt favoritt radiostasjonen når jeg spilte GTA: III, dessverre bleknet spillet raskt (fikk ikke PS2 før i andre halvdel av 2002) når jeg fikk senere tak i GTA: Vice City, og derfra og ut har jeg vel egentlig aldri sett meg tilbake, tror jeg knapt var innom Liberty City etter at man ble fullstendig oppslukt av 80-talls Vice City, og snakk om ei enorm forbedring i karakterer, stemning, handling, muligheter og ikke minst alle den fantastiske musikken, som nok også bidro til at det står igjen som mitt favorittspill i serien.

  • Like 1

Share this post


Link to post

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

×
×
  • Create New...