Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Far gikk bort, føler ingenting, mas fra venner/familie


Anbefalte innlegg

Heisann, måtte bare få ut dette.

Min far gikk bort for to dager siden, dette fikk jeg høre av mine halvsøsken som jeg sjeldent snakker med.

Tingen er det at denne mannen hatet meg og rett etter jeg ble født så gikk han rettens vei for å bevise at jeg ikke var hans barn, han har aldri betalt barnebidrag, aldri vært i livet mitt og jeg har aldri sett han i virkeligheten, snakket med han og jeg husker aldri navnet hans.

 

Å dette vet venner og familie men de spør fortsatt om det går bra og at jeg bare skal si i fra om jeg vil snakke med noen, men hvordan kan jeg ha noen følelser om dette da jeg aldri har sett fyren?

 

Jeg er likegyldig til hele greia og skal ikke i begravelsen, er dette urimelig av meg å ikke føle noe som helst?



Anonymous poster hash: ce30c...f96
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Du føler hva du føler, en kar du aldri har hatt noe forhold til vil så klart aldri gi de samme følelsene som en som er tilstedeværende, men karen er fortsatt faren din.. og er nok hva venner/familie tenker når de spør hvordan du tar det.

 

Mitt syn er at det du føler i slike sammenhenger aldri er urimelig, det er en oppsummering av relasjonen deres.. har den vært totalt manglende så forstår jeg godt at følelsene du har også er totalt manglende.

 

Det du kan vurdere er å reise i begravelsen, ikke for faren din sin del for de andre familie medlemmene som du har en god relasjon til.

..kanskje du til og med lærer noe nytt om karen i taler eller lignende.

 

Til syvende og sist er det helt opp til deg.. Hva du vil, ikke hva venner forventer.

Lenke til kommentar

De tenker nok heller på at dette er en mann du aldri fikk muligheten til å bli kjent med, og uansett hvor stoiske vi skal være uten våre fedre i livet vårt så vil det påvirke på en eller annen måte. Føler du absolutt ingenting? Ikke engang sinne for at han aldri engang annerkjente deg før han døde? 

 

TS her.

Han er egentlig en jeg aldri har tenkt noe særlig på å jeg har en fantastisk stefar som altid har vært der for meg, siden han kom inn i livet da jeg var rundt 2 år så har jeg alltid sett på han som min far.

Så jeg er verken sint eller lei meg for at min biologiske far aldri var der

 

Anonymous poster hash: ce30c...f96

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Du er ikke urimelig i det hele tatt - hadde jeg vært deg hadde jeg kanskje vært litt lei meg på mine stesøskens vegne om du er venn med dem, men ellers er jo ikke dette naturlig for deg å sørge over i mine øyne. Tror jeg hadde tenkt "å, det er sikkert kjipt for dem det angår" et øyeblikk, og gått videre i livet.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Det er selvsagt ikke urimelig av deg å ikke føle noe. Du skal ikke legge laster på deg selv som du *tror* kan være legitime. Hvis de er legitime, så ville du følt det sånn uansett. Men det er intelligent å være reflektért! Så jeg kan vel skrive noe av det jeg tenker:

 

Hvis du skal ha en grunn til å føle sorg, så kan det være at du lurer på hva din biologiske far hadde opplevd, som gjorde at han tok det valget at han ikke ville ta ansvar for din oppvekst.

 

Det blir galt av meg å spekulere, men bare for å sette det i perspektiv: Det kan være som så mange andre "rundbrennere" tenker, at de blir nervøse og ikke vil ta ansvar, eller at de kanskje føler at kvinnen som ble gravid lurte dem - Eller det kan være mer komplekse grunner, som at han overhodet ikke følte seg klar for ansvaret, eller at han rett og slett ikke hadde noen samvittighet og regelrett ikke brydde seg. Noe som er i den ytre hensynsløse enden av skalaen. Det virker lite sannsynlig at moren (din mor) har en personlighet som drev han vekk, da hadde du kanskje fått høre om det, men det kan jo være en mulighet også.

 

Men dette var bare eksempler for å åpne opp for grunner til at du reflektérer. Jeg håper du finner ut det du kan, sånn at du får fred i psyken din. Det viktigste av alt å alltid huske på, er at det er alltid en grunn til alt. På ett eller annet tidspunkt så får vi grunner til å leve, og vi kan få grunner til å gi opp. Og vi gir hverandre slike grunner.

Noen har kanskje medfødte feil og mangler, og noen går det veldig galt med med tanke på motstridende personligheter i oppveksten/feil miljø. Visse psykodynamiske prosesser er tilfeldig, humøret går opp og ned, små ting kan skje som bikker oss over kanten en dag. Men til syvende og sist, så er det alltid grunner til at folk tar valgene de gjør. Et livsmål bør være å bli bevisst så mange av sine valg som mulig, slik at det blir lettere å møte uventede situasjoner.

 

Så det betyr at du kan forstå hvorfor han tok det valget, uansett hvor komplekst det er, og dermed finne fred i psyken og sjelen. Det er for meg den éneste måten å få fred på. Det er dét som er så fint med psykologi, fordi alt kan forklares.

Endret av Taurean
  • Liker 1
Lenke til kommentar
  • 4 uker senere...

Det her høres ut som en sånn typisk:

Jeg føler dette i denne situasjonen, men alle forventer at jeg føler noe annet. Det gjør meg usikker.

Det er ikke noe galt med deg, og ikke med andre heller. Dog det er litt spennende å høre om episoden din, som er ellers Hmmm ikke daglig kost.

Det her minner meg om en psykologi artikkel jeg leste på hvordan barn utvikler traumer. Det er at ofte i situasjoner hvor barn feks blir voldtatt, så er det sånn at det er ikke selve episoden at de blir voldtatt som skaper traume. Men det som kan gi barnet traumer, er noe som skjer oftere man skulle tro ifølge artikkelen, og det er at barn ofte oppfatter voldtekt som "positivt". Fordi de føler seg svært bra når voksne gir barnet masse "oppmerksomhet" som det kanskje ikke alltid får.

Problemet med det, er at når voksne kommer å forteller barnet i etterkant er at det den føler om voldtekten er feil, og det som skjedde ikke var bra men det var helt grusomt og barnet har totalt feil det som har skjedd. Da er det svært lett at barn skaper historier om seg selv at det er noe fundementalt galt med deres følelser. Altså barnet blir opplært intuitivt i at den er født med en biologisk feil. Da blir den opplevelsen til at det er noe fundementalt galt med barnet som blir roten til traumet, og ikke nødvendigvis selve voldtekten.

Uansett, deg høres nå slik ut til meg at du har gode logiske forklaringer til at du ikke føler noe spesielt, tror ikke du burde stresse det hele heller. :) Jeg hadde nok spilt litt med, og pratet litt med folk, ofte føler jeg at folk har mer behov for å prate om ting enn det jeg har, så de skal nok få lov til det

Endret av Andysowhatgg
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...