Gå til innhold

Hvordan løser anarkokapitalister og anarkokommunister uenigheter?


Anbefalte innlegg

Hvis en anarkokapitalist og en anarkokommunist havner i konflikt, hvordan løser de uenigheten? La oss for eksempel si at kommunisten slår seg ned på kapitalistens eiendom, siden han ikke anerkjenner eiendomsretten.

Det er et falskt premiss at kommunister ikke annerkjenner eiendomsrett. De definerer det derimot annerledes enn anarkokapitalistene, men begge sier at å initiere tvang er galt. En anakokommunist setter opp telt på gresset til anarkokapitalisten, så ødelegges gresset og muligens freden på eiendommen, og anarkokapitalisten kan kreve kompensasjon. Siden kommunister annerkjenner rett til egen kropp og eiendeler så vil dette ikke by på problemer.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

 

Hvorfor kan man ikke ha privat eiendomsrett, avtalefrihet, frihandel, desentralisering ol. samtidig som man har privat eiendomsrett, avtalefrihet, frihandel, desentralisering ol.?

Hvorfor sier du dette? Hvis du prøver å påstå at anarkokommunisme er for disse tingene så har du ikke fulgt med på ungdomsskolen.

Som om noen hadde om dette på ungdomsskolen.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

 

 

Så kommunisten kan få gjøre som han vil?

Nei, du har fortsatt rett til selvforsvar
Hva hvis kommunisten er sterkere?
Tja, da blir vel kriminaliteten gjennomført.

 

Hva skjer idag om du blir overfallt av noen som er sterkere enn deg som vil stjele lommeboka di?

 

Hva om vedkommende er uenig i dine politiske meninger? Hva om vedkommende er enig i dine politiske meninger?

 

Er det i det hele tatt relevant hvilke politiske meninger den kriminelle har?

Endret av Skatteflyktning
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Det er et komplisert spørsmål, hva ligger i å "eie" her? 

 

 

Retten til suverent å ta avgjørelsen over eget liv, kanskje. Som ikke må forveksles med muligheten til å gjøre det. Noen ganger evner vi ikke. Noen ting rår vi rett og slett ikke over, som når og hvor vi blir født, eventuell sykdom og tilslutt død. Og noen ganger kræsjer vår rett med andres ditto, og vi må ta Kardemommeloven til hjelp.

 

Eier en slave seg selv? 

 

 

I så fall har han blitt stjålet fra den rettmessige eieren, nemlig seg selv. Og i så fall er slaveri galt.

 

Eier en borger seg selv?

 

 

Det kommer vel an på om han er borger i Kardemomme by eller i Nord-Korea. Det er åpenbart at man ikke alltid har retten til suverent å ta avgjørelsen over eget liv i dagens verden. Eiendomsretten er satt til side.

 

Eier en arbeidstaker seg selv?

 

 

Ja, og han leier seg selv ut mot betaling, fordi han har lyst på inntekt. Det betyr ikke at han er fornøyd med leievilkårene, bare at de synes bedre enn alternativet. Igjen i et tenkt fritt samfunn.

 

Eier en innsatt i fengsel seg selv?

 

Prinsipielt ja. Men noen har tatt fra ham friheten med makt. Om slik frihetsberøvelse under gitte omstendigheter er moralsk riktig, kan selvsagt diskuteres, men det prinsipielle eierskapet endres ikke. 

 

Man kan jo godt være enig i at alle eier seg selv. Men hva betyr det isåfall? Hva er den praktiske konsekvensen?

 

 

At alle er herre over egne avgjørelser, og at tvang er galt. Det gjelder som sagt innledningsvis bare de avgjørelser man er herre over.

 

Kan man være deleid? Man eier litt seg selv, og man eies litt av andre?

 

 

Noen vil vel mene at det er slik det er å være barn... :)

 

Geir :)

Lenke til kommentar

Alle har ikke stemmerett, og de som får si sin mening, kommer ikke noen vei med det.

 

Alle myndige norske statsborgere har stemmerett. Er det noen flere du skulle ønske også hadde det?

 

Det er i 2017 langt bedre muligheter for å si sin mening, og organisere seg om felles sak, enn det noensinne har vært. Men det er i 2017 relativt laber interesse for politikk, vil jeg si.

Lenke til kommentar

Anarkisme betyr fravær av en stat, ikke fravær av felles normer. Det ligger dog i begrepet at de felles normer ikke kan være kollektivt vedtatte, men må tilhøre og forsvares av en gruppe samtykkende individer på (i første omgang) lokalt plan.

 

Men det var ikke det jeg spurte om, det var: Er vi (de i tråden deltagende caps og coms, med eller uten "an-" foran) enige om at et individ i utgangspunktet eier seg selv? Hvis ikke, hvem gjør det? (Ingen er strengt tatt ikke et alternativ, hvis ingen andre eller noe annet gjør det, følger det av at du har din egen vilje at du gjør det. Skjønt du kan selvsagt si fra deg den retten.)

 

Geir :)

 

Jeg er enig. Det kan godt være felles normer. Problemet slik jeg ser det er at det ikke kommer til å skje uten en autoritet man forholder seg til men som man også har innflytelse over.

Lenke til kommentar

Og noen ganger kræsjer vår rett med andres ditto, og vi må ta Kardemommeloven til hjelp.

 

Uten autoritært definerte lover og regler vil det alltid være uenigheter om hva som er riktig og galt ("være grei og snill"). Og da vil den sterkeste få rett. Dvs. den sterkestes rett. Så det er i praksis den sterkestes rett anarkistene forfekter, uansett hvor gode og naive de er.

Lenke til kommentar

Retten til suverent å ta avgjørelsen over eget liv, kanskje. Som ikke må forveksles med muligheten til å gjøre det. Noen ganger evner vi ikke. Noen ting rår vi rett og slett ikke over, som når og hvor vi blir født, eventuell sykdom og tilslutt død. Og noen ganger kræsjer vår rett med andres ditto, og vi må ta Kardemommeloven til hjelp.

 

For å presisere:

 

Nøyaktig hva det innebærer å være "snill og grei" er det delte meninger om, og avhenger av hva man tenker er rett og galt. Derfor blir det meningsløst å henvise til dette ved uenigheter (om hva som er rett og galt).

Lenke til kommentar

Er anarkisme egentlig en politisk retning? For meg virker det sånn: "vi dropper all politikk. Vi bare ordner opp som det kommer." Politikk handler om hvordan systemet skal være - men anarkisten vil ikke ha noe system...

Anarkisme er hovedsaklig individualistisk politikk. DU bestemmer hvor mye melk du skal drikke, DU bestemmer om du skal legge deg 10 eller 11 på kvelden. Anarkistisk politikk eksisterer overalt til enhver tid. En anarkist vil rendyrke dette slik at DU kan bestemme om du vil betale statlige ansatte for å bestemme over deg.

 

En enklere måte å se det på er at alt er som i dag, men for å gjøre politiske endringer som går utover friheten til individuelle personer, så må man ha 100 prosent oppslutning. 2/3, eller 40 prosent etc. Vil ikke være nok, da det vil bety at DU bestemmer over, eller blir bestemt over av noen andre.

Endret av Sir
Lenke til kommentar

Jeg er enig. Det kan godt være felles normer. Problemet slik jeg ser det er at det ikke kommer til å skje uten en autoritet man forholder seg til men som man også har innflytelse over.

 

Uten autoritært definerte lover og regler vil det alltid være uenigheter om hva som er riktig og galt ("være grei og snill"). Og da vil den sterkeste få rett. Dvs. den sterkestes rett. Så det er i praksis den sterkestes rett anarkistene forfekter, uansett hvor gode og naive de er.

 

 

For å presisere:

Nøyaktig hva det innebærer å være "snill og grei" er det delte meninger om, og avhenger av hva man tenker er rett og galt. Derfor blir det meningsløst å henvise til dette ved uenigheter (om hva som er rett og galt).

 

Fair nok. Jeg tror heller ikke at en stor gruppe - som en hel nasjon - vil ha felles interesser og kunne enes om normer og regler. Det er vel nettopp derfor jeg er anarkist. Alternativet om du først skal ha en nasjon er en stat som kan tvinge de med andre normer - og de uinteresserte - med i folden. 

 

Uten en stat kan det heller ikke være noen nasjon. Derfor ser jeg for meg selvstyrte "kommuner" av likesinnede mennesker som deler normer nok til å holde ut med hverandre. Med andre kommuner har de felles interesse av fred og frihandel. Sånn sett burde jeg kalle meg en "kommunist", men ordet har fått en annen betydning.

 

Og ja, man risikerer at noen vil anderledes. Det gjør man i dag også. De sterkeste i samfunnet definerer reglene, og bruker statsmakten til å tvinge den igjennom. Flertallets makt over mindretallet. Det behøver ikke en gang være et reelt flertall, bare et styringsdyktig mindretall der nok mennesker er passive. Og ikke sjelden et ikke styringsdyktig mindretall som hestehandler seg til løsninger ingen er fornøyd med.

 

Den svakeste er prisgitt staten uansett styringsform, så lenge man har en stat. Så er det klart at så lenge man er blant de heldige i Norge (bokstavelig talt, ikke alle er heldige i Norge) kan man føle at det er ikke så gærn't med en stat. Men en stakkars narkoman som må kjøpe av kriminelle og selv blir behandlet som kriminell, eller en prostituert som blir jaget fra leiligheten sin av politiet, en norskfødt førsteklassing som hives ut av landet for å straffe fedrenes (angivelige) synder, eller en Altaværing som får høre at han kan jo ta bussen til Tromsø for å bli operert, regner seg kanskje ikke som blant de heldige.

 

Disse fire menneskene vil kanskje ikke være enig om alt, men de vil nok være enige om at det er god ting å få leve i fred, så lenge man ikke plager andre. Og så får man altså finne sammen med likesinnede som kan enes om hva som "plager andre".

 

Geir :)

Endret av tom waits for alice
Lenke til kommentar

 

Det er ikke særlig kapitalistisk, er det?

 

 

Nei, det er realistisk..

 

Geir :)

 

 

Med andre ord er det feil å kalle anarkokapitalisme for kapitalisme. Kall det gjerne anark, men det har ikke noe med kapitalisme å gjøre. I et kapitalistisk samfunn er det ikke frivllig å møte opp i retten. 

Endret av VR-katten
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...