Er dette "innafor"? Fars sinneanfall mot mor, barn til stede

[AnonymDiskusjon]

Hvis mannen min er narcissist, så er han helt klart nærmest den normale enden av skalaen. Heldigvis.

 

Og jeg tror ikke det er farlig å følge den stien. Jeg har nok gjort det i mange år, det er en del av hvordan vi har fått det til å fungere. Jeg pleier å si at jeg kjenner han bedre enn han kjenner seg selv, og det er han faktisk klar over og enig i. Vi har snakket om det. Han innrømmer at han er "grunn", han ønsker ikke å dykke ned i følelser eller hvorfor han er som han er.

 

Det har hendt at endringer i livet vårt har slått han helt ut, og han har ikke selv forstått hvorfor før jeg forsiktig tar opp temaet etterpå. Når humøret har roet seg og jeg har klart å spørre meg fram til hva som skjedde og hvorfor. Det beste eksempelet er da vi skulle ha vårt første barn. Det var angst og fortrengning på høyt nivå i lang tid. Slitsomt for oss begge.

 

Han vil være en stor, sterk og selvstendig mannemann. Og det er han jo også, han har praktiske kunnskaper nok til å slå de fleste andre menn ned i støvlene! Dessverre har han arvet noen fryktelige holdninger til kvinner og "svakhet". Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Men han tåler ikke at kvinner prøver å bestemme over han.

 

Empati er virkelig ikke hans sterke side. Jeg har rett og slett vært nødt til å lære han hvorfor barn gråter. Altså at de kan gråte av andre grunner enn at de har vondt noe sted. Og hvordan han kan trøste. Det fungerer bra nå!

 

Likevel er fortsatt hans sans for humor å utnytte at han er større og sterkere enn de fleste til å plage dem litt fysisk. Lekesloss, måle krefter.Litt for ofte bikker han over grensen, og ungene gråter i stedet for å le, og han skjønner ikke hvorfor de tåler så lite.

 

Jeg bare leste raskt gjennom dette med narcissister. Det er jo elementer der som kan passe mange. Meg også. Jeg har for eksempel alltid drømt om å være spesiell på et vis. (Er nok veldig gjennomsnittlig). Skal jeg være kritisk, så er nok jeg også vrang, sur og sliten ganske ofte. Og jeg vet at selvbildet til mannen min er dårlig. Jeg vet at det er grunnen til at han skal ha HJELP av meg til å svare på eposter (altså at jeg gjør alt), men nekter å la meg LÆRE han å gjøre det selv. Likevel blir jeg lei i blant, et stadig mas, og kan si at jeg føler at han er den største ungen i familien. Og synes det er litt godt å se at det svir fordi han føler det treffer.

 

Når det gjelder dette med diskusjoner i selskap, så er det sjelden meg han diskuterer med når han begynner å tråkke langt uti feil salat. Folk flest er for høflige til å si i fra direkte. Eller de sier fra, men han skjønner det ikke, det gjelder helst kvinner. Mannfolk som sier klart fra at de synes han prater tull eller ikke liker holdningene hans, de har han respekt for og holder kjeft. Når jeg oppdager slike situasjoner så blander jeg meg inn for å prøve å få han til å trekke seg, unnskylde seg. Jeg er opptatt av fasade jeg også. Og skammer meg når han drar drøye uttalelser om "svartinger som får penger kastet etter seg av STATEN" eller lignende idiotsnakk som kanskje går gjennom på hans arbeidsplass, men som er sosialt selvmord i andre kretser.

 

Anonymous poster hash: 504b4...80d

[Omnithunder]

Det du beskriver nå, er ikke en narsissist. Vær du trygg. Enkelte narsissistiske trekk har vi alle i større eller mindre grad, akkurat som vi alle har enkelte psykopatiske trekk i større eller mindre grad. Slik er mennesket. Det er en vesentlig forskjell på å ha enkelte trekk av noe, og det å bli karrakterisert som noe. Ville du likt å bli kalt en psykopat nærmest den normale enden av skalaen? 

[anon12234]

"Vi holder sammen for barnas skyld"

 

Dette har jeg hørt ikke er særlig lurt, barn har det visstnok bedre med to foreldre som er lykkelig skilt enn to som er ulykkelig sammen. 

Endret 28. september 2015 av Henrik2k

[Emancipate]

Det du beskriver i ditt andre innlegg er ikke en narcissist, men noe er det. Såpass at hvis han skal ha noe hjelp må det være av en ekte psykolog, ikke noen "parterapeut" som har tatt et 30 timers helgekurs.

 

 

 

Du fraråder således å få en kompetent tredjepart å vurdere begge partene i forholdet.

Nei, jeg sier at en parterapeut ikke har kompetanse til den vurderingen. Om man oppsøker en "parterapeut" kan utdanningen være nærmest hva som helst. Jeg vil derfor heller anbefale en ekte psykolog.

 

F.eks. det første treffet på parterapeut på google gir en person med følgende CV: "Kari Nordmann" er utdannet psykosyntese-terapeut fra HumaNova Psykosyntesskolan i Stockholm, og videre parterapeut – eller Creative CoupleWork Relationship Psychotherapist – som er hennes formelle tittel.

 

Ikke noe vondt om henne (som har fått sitt navn erstattet i sitatet), men hun har ikke en utdanning som kvalifiserer henne til "kompetent tredjepart" etter min standard.

 

 

 

Men han tåler ikke at kvinner prøver å bestemme over han.

Det er jo heller ikke riktig at noen skal "bestemme over ham", men i noen situasjoner må man ta ordre fra andre. Men det bør være et frivillig valg for at ting blir bedre når ansvar fordeles. Det hadde ikke vært riktig av ham å la seg overkjøre, heller. Kanskje dere kan prate om denne forskjellen.

 

Og skammer meg når han drar drøye uttalelser om "svartinger som får penger kastet etter seg av STATEN" eller lignende idiotsnakk som kanskje går gjennom på hans arbeidsplass, men som er sosialt selvmord i andre kretser.

Der har vi et problem.

[Omnithunder]

Det du beskriver i ditt andre innlegg er ikke en narcissist, men noe er det. Såpass at hvis han skal ha noe hjelp må det være av en ekte psykolog, ikke noen "parterapeut" som har tatt et 30 timers helgekurs.

 

 

 

Du fraråder således å få en kompetent tredjepart å vurdere begge partene i forholdet.

Nei, jeg sier at en parterapeut ikke har kompetanse til den vurderingen. Om man oppsøker en "parterapeut" kan utdanningen være nærmest hva som helst. Jeg vil derfor heller anbefale en ekte psykolog.

 

F.eks. det første treffet på parterapeut på google gir en person med følgende CV: "Kari Nordmann" er utdannet psykosyntese-terapeut fra HumaNova Psykosyntesskolan i Stockholm, og videre parterapeut – eller Creative CoupleWork Relationship Psychotherapist – som er hennes formelle tittel.

 

Ikke noe vondt om henne (som har fått sitt navn erstattet i sitatet), men hun har ikke en utdanning som kvalifiserer henne til "kompetent tredjepart" etter min standard.

Kan du finne et eneste sted jeg har nevnt "parterapeut"? Jeg har nevnt samlivsterapi, parterapi, terapeut, psykolog og kompetent tredjepart. Du har derimot frarådet parterapi. Svært mange som driver slik terapi har psykologbakgrunn, og jeg regner med at TS er oppegående nok til å velge en kompetent terapeut.

 

Du sier: " Nei, jeg sier at en parterapeut ikke har kompetanse til den vurderingen." Men det var ikke det du opprinnelig sa: "Problemet er at dersom man har med en narcissist å gjøre så gjør egentlig sånt verre. Parterapi er kontraindisert ved partnervold. Det er ikke bare at det ikke hjelper, det kan faktisk gjøre ting verre. (Jeg mener at å kaste ting som knuser og bråbremse midt på veien er å være voldelig.)"

Dette kan vel ikke sees på som annet enn en frarådning av parterapi, uavhengig av hvem som gjennomfører den.

[Emancipate]

Dette kan vel ikke sees på som annet enn en frarådning av parterapi, uavhengig av hvem som gjennomfører den.

Det stemmer. Jeg tror de hadde hatt bedre nytte av å gå til hver sin psykolog en god stund først.

[Chroma]

Å holde sammen for barnas skyld tror jeg aldr fungerer i lengden.

At dere egentlig ikke har lyst til å være sammen fører nok til at bagateller blir et stort irritasjonsmoment, kan jeg tenke meg.

På slutten av mitt forrige forhold følte jeg det sånn, og til slutt ble alt han sa og gjorde irriterende.

[Notatblokk]

I mine ører høres det ut som det har gått så langt at du "lar" grensene dine for hans respekt overskrides, eksempelvis når du skriver at du syns det er greit at han kjenner det svir litt (?). Altså du har ingen kjæreste- eller romantiske følelser for han og syns det er greit å korrigere ham, krangle med ham, la ham kjenne på dårlige følelser. 

Jeg ser ikke helt logikken med at dette skal løse seg fordi barna blir eldre. Det høres jo ut som det er kommunikasjonen mellom dere og deres personligheter som krasjer helt nå, ut ifra hva du forteller. Hvis du tok barna helt ut av bildet, tror du positive følelser ville komme tilbake? Eller vil han fremdeles irritere deg når han kommer med uvitende kommentarer i middagsselskaper og ikke forstår det når andre har det vondt?

[AnonymDiskusjon]

Hei. Jeg er trådstarter. Har bare lyst til å oppdatere. Siden dette skjedde har mannen min vært hos legen for noen helt andre plager. Der ble det tatt en del tester, noe var galt, de tok mer tester, og så fikk han plutselig en helt konkret fysisk sykdomsdiagnose som har psykiske endringer som en av de viktigste symptomene!

 

Nervøsitet, depresjon, glemsomhet, likegyldighet til og med psykose. Jeg tror det best kan sammenlignes med tidlig demens, det stadiet da den syke selv merker at noe er galt, men ikke helt HVA, og blir gretten, sint og stressa av å prøve å opprettholde den normale fasaden.

 

Jeg tror han kan ha hatt det i minst 3 år. Sykdommen kommer snikende, og det er ikke uvanlig å gå ca 5 år før diagnose settes. Vi har fått barn i løpet av den tida, og det har vært hektisk. Begge har trodd han bare var sliten, eller syk på andre måter.

 

Det finnes behandling, og nå er jeg forsiktig optimist. Litt dårlig samvittighet har jeg også, som ikke har sett hvor elendig han hadde det. Jeg tror ikke han blir ett nytt menneske, men jeg kan leve med den gamle versjonen av mannen. Det var også et sjokk å innse at han kunne ha dødd om han hadde gått slik ubehandlet lenge nok.

 

Anonymous poster hash: 504b4...80d

[darkness|]

Oi, enda bra de oppdaget det! Lykke til videre.

[Harley Davidson]

Det spørs først og fremst; vil du ha løsningen eller vil du ha medhold?

 

Hvis det er løsningen du trenger, så har jeg et forslag til deg sammen med en veldig enkel filosofi:

 

Når han blir slik, er det du som har gjort han slik. Ikke med overlegg. Men i de små tingene som etterhvert blir store. Og således er det hans skyld at du blir som du blir.

 

Når ting blir så følelsesmessig komplisert er det lett å begynne med ukontrollerbar overkompensering.

 

Det eneste du kan gjøre, er å forandre DEG til den personen han trenger og mente du var før dere ble slik. Du vet nødvendigvis ikke hva HAN så i deg som du har glemt. Og igjen, han må forandre SEG til det samme.

 

Nøkkelen er kommunikasjon. Men denne kommunikasjonen skal KUN være etter enighet om at dere helt og holdent skal bite i dere alt negativt og gi den andres ønsker full oppmerksomhet og etterkomme dem.

 

Når ting blir slik, er det gått lenger enn hva noen av dere vet hvorfor.

 

Derfor stopp nå. Og nullstill dere etter hverandres ønsker. Og ting blit å bli normale igjen.

 

Vi mennesker er ikke lette å skjønne. Men vi trenger anerkjennelse og respekt. Også for de dumme tingene.

[Gjest Slettet-t8fn5F]

Man må nesten alltid være to for å krangle.

Endret 10. november 2015 av Slettet-t8fn5F