Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Jeg gir opp.


Anbefalte innlegg

Jeg har gått til flere psykologer i 8 år nå. Aldri blitt diagnosert noe eller funnet ut noe spesielt som feiler meg eller hvorfor jeg sliter så mye.

Jeg har fått ekstremt mye hjelp både med skole og ellers. Jeg går nå 2. året på videregående. Jeg begynte å bli med ute på grupper og kjøre et annet løp som de andre i 4. klasse og både blitt utplassert flere steder osv. oppover, men ingenting har funket for meg.

Jeg har en veldig fin familie og gode venner, så egentlig har jeg ingenting å klage på sånn sett.

Men hjemme har jeg både vært inne på BUP, jeg har vært hos fosterfamilie, barnevernet har vært innblandet osv. som det heller ikke har blitt noe bedre av, i tillegg til at jeg har gått fast til psykolog men som jeg nå har sluttet å gå til fordi jeg rett og slett har gitt opp.

Det er vell skolen som er verst. Det er det som gjør til at jeg ikke vil stå opp lengre og fordi jeg har gitt opp. Når jeg sitter i klasserommet føler jeg meg stengt inne og at jeg må ut, jeg får panikkangst.

Det er ikke begrunn av folk, for jeg er en sosial person og glad i å treffe folk. Men akkurat det å bare sitte på klasserommet. Ikke å gå i kantinen eller være på skolen.

Jeg kjenner at jeg har gitt opp og at jeg bare vil ta livet mitt nå. Det er tanken jeg våkner og legger meg med.

Men jeg har vurdert å kanskje starte på Xanax for å klare å være på skolen eller der jeg er utplassert. For jeg føler akkurat det samme på jobb også som når jeg sitter i klasserommet.

Er det noen som har prøvd det eller anbefaler andre tabletter?

Jeg har gått på en type lykkepiller tidligere som jeg ikke merket at jeg gikk på engang, som ikke funket.

Men det å skal prøve å komme med tips til meg om at jeg burde prøve ut andre ting eller noe funker ikke, for jeg har fått hjelp så mange år nå og eneste utveien jeg ser nå er å enten gå på sterke tabletter eller å ta livet mitt. Det er veldig ærlig men slik har jeg følt det lenge og jeg er lei..



Anonymous poster hash: 13041...56e
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Jeg er dritlei selv, har slitt med depresjon, angst, dårlig hukommelse, psoriasis, alltid alene ingen som kommer på besøk mens jeg besøker dem familie venner. Men jeg fighter hver dag like vel, siste halve året har selvmord vært i tanken av og til hver dag. Men det er aldri løsningen.

 

Jeg har valgt og ikke ta medikamenter etter at jeg fikk sui tanker så ofte, og spesielt etter at jeg leste i felleskatalogen om efexor, at

bivirkning som kan komme var selvmord og selvmordstanker.

 

Har prøvd ganske mange forskjellige. Den som passet meg best, og som jeg vurderer gå tilbake til er Olanzapine smelte-tabelett.

 

Men for deg kanskje efexor funker, ett søskenbarn av meg har vært på det i en god stund og han er ihvertfall veldig fornøyd med den medisinen. (jeg selv fikk selvm tanker av den, sikkert fordi jeg hoppet av og sluttet og bruke den direkte, istedenfor gradvis som man egentlig skulle)

 

Ellers har man jo syprexa, har aldri testet den selv.

 

For meg er drømmemedisinen som alltid virker mot angst og depresjon alltid vært vival/valium. Men dessverre er den avhengighets skapende, og tror den var hard mot levra eller noe sånt. (men sånn til av og til bruk mot panikk angst burde gå helt fint, spør legen.

 

Uannsett, så håper jeg du blir bra. Arbeid med og få bort den slvm tanken, den er bare destrutikt og ødeleggende.

 

Lykke til :)

  • Liker 2
Lenke til kommentar
  • 4 måneder senere...

 

Jeg har gått til flere psykologer i 8 år nå. Aldri blitt diagnosert noe eller funnet ut noe spesielt som feiler meg eller hvorfor jeg sliter så mye.

Jeg har fått ekstremt mye hjelp både med skole og ellers. Jeg går nå 2. året på videregående. Jeg begynte å bli med ute på grupper og kjøre et annet løp som de andre i 4. klasse og både blitt utplassert flere steder osv. oppover, men ingenting har funket for meg.

Jeg har en veldig fin familie og gode venner, så egentlig har jeg ingenting å klage på sånn sett.

Men hjemme har jeg både vært inne på BUP, jeg har vært hos fosterfamilie, barnevernet har vært innblandet osv. som det heller ikke har blitt noe bedre av, i tillegg til at jeg har gått fast til psykolog men som jeg nå har sluttet å gå til fordi jeg rett og slett har gitt opp.

Det er vell skolen som er verst. Det er det som gjør til at jeg ikke vil stå opp lengre og fordi jeg har gitt opp. Når jeg sitter i klasserommet føler jeg meg stengt inne og at jeg må ut, jeg får panikkangst.

Det er ikke begrunn av folk, for jeg er en sosial person og glad i å treffe folk. Men akkurat det å bare sitte på klasserommet. Ikke å gå i kantinen eller være på skolen.

Jeg kjenner at jeg har gitt opp og at jeg bare vil ta livet mitt nå. Det er tanken jeg våkner og legger meg med.

Men jeg har vurdert å kanskje starte på Xanax for å klare å være på skolen eller der jeg er utplassert. For jeg føler akkurat det samme på jobb også som når jeg sitter i klasserommet.

Er det noen som har prøvd det eller anbefaler andre tabletter?

Jeg har gått på en type lykkepiller tidligere som jeg ikke merket at jeg gikk på engang, som ikke funket.

Men det å skal prøve å komme med tips til meg om at jeg burde prøve ut andre ting eller noe funker ikke, for jeg har fått hjelp så mange år nå og eneste utveien jeg ser nå er å enten gå på sterke tabletter eller å ta livet mitt. Det er veldig ærlig men slik har jeg følt det lenge og jeg er lei..

 

Anonymous poster hash: 13041...56e

 

Leit å høre om problemene dine. Selv om du ikke har fått noen klar diagnose, skjønner jeg at du har det vanskelig nok. Syns du har en positiv innstilling, når du kan si at du er fornøyd med familien din, samtidig som du sier at du har bodd i fosterhjem og at barnevernet har vært involvert. Men du klager likevel ikke:-) Det er imponerende!!!

 

Håper du finner roen, sånn at du kan fullføre en utdannelse etterhvert. Hvis du er så rastløs, kanskje det kunne hjelpe deg å drive med en form for idrett eller lignende, eller hva med dans?

 

Lykke til i alle fall, og forresten, ta for all del ikke livet ditt. La det bli med tanken, please! :-)

Lenke til kommentar

Har selv slitt med kraftig deppresjon, der alt rett og slett ikke gav mening lenger. Jeg kunne sitte meg ned i en stol å begynne å gråte helt uten videre, fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre eller hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg sliter faktisk litt enda, og går på anti depressive midler for å holde den værste delen litt tilbake.

Jeg anbefaler deg at du prøver å spille litt tv spill, spesielt Nintendo titler. Det har hjulpet meg mye, og jeg har mange ganger glemt av hele den negative tankeprossessen når jeg har spilt.

 

Jeg skjønner at du sitter med et ganske alvorlig tilfelle av psykisk sykdom, men jeg kan av erfaring si(ja, jeg skjønner hvorfor folk tar livet sitt, det er helt forferdelig) at løsningen ikke er å begå selvmord. Det negative er i stor grad kun en illusjon, som er ekstremt overbevisende og driver mange til vanvidd.

 

Selvmord må du også huske på at er en meget egoistisk handling(jeg kritiserer deg ikke altså), tenk på hvor mange som er glad i deg, og som kommer til å få en evig smerte ved at du eventuelt tar livet ditt. I værste fall kan du gi andre familiemedlemmer psykisk sykdom ved at du gjør det. Skriver dette for å prøve å hjelpe deg til å forstå at selvmord ikke er løsningen, selv om den kan virke fristende. Ditt eventuelle selvmord fører bare smerte videre, og forsvinner på ingen måte.

 

Jeg går ut ifra at mange har fortalt deg ting som "du må bare tenke positivt", og du føler sikkert at mange(inkludert psykologer) ser dumt på deg når du forteller om problemene dine. Hvertfall gjorde/gjør jeg det når jeg fortalte om mine. Folk som ikke har hatt det slik du har det, vil aldri kunne forstå det heller, ei hjelpe deg med det.

 

Husk at til syvende og sist er det kun du som kan vinne over dette. Ingen kan styre din tankegang, og du må prøve å finne noe å gjøre eller tenke på som demper effekten. Jeg forstår deg godt, og jeg håper du for all del ikke gjør feil valg, fordi det er så lett å gå feil oppi en slik situasjon. Du klarer dette!

Lenke til kommentar

Trist å høre at du sliter. 

Ved å lese førstepost får jeg litt inntrykk av at du føler selv at du har depresjon "uten grunn", men ettersom du nevner fosterfamilie og barnevern og slikt vil jeg anta at dette har noe med saken å gjøre. Jeg har selv aldri hatt noe med barnevern ol. å gjøre, men jeg vil anta at dette i de aller fleste tilfeller er noe som påfører stress og potensielt trauma. Man skal ikke undervurdere ting man opplever i barndommen. Uavhengig av om du vet "grunnen" eller ikke, så håper jeg du ikke tenker at du er svak eller lignende for å være deprimert. Dette kan ramme hvem som helst, og i mange tilfeller uten noen tilsynelatende grunn. 

Det høres likevel ut som at du er en person som kunne hatt godt av medisin, noe du selv er inne på. Legene er så klart ekspertene her, men dessverre er ikke alle like gode og noen tar depresjon og samtaler om medisin med pasient mer seriøst enn andre. For det første vil jeg si at du kan bytte fastlege hvis du vil, noe jeg ville gjort om du føler du ikke kommer overens med legen eller at han ikke tar deg seriøst. 

Ellers kan jeg fortelle litt om medisin. Jeg er jo ikke lege en gang, og du skal så klart ikke ta det jeg sier for god fisk, men dette er ting jeg har lært opp gjennom og nå deler med deg. Du må gjerne dobbeltsjekke det med andre/legen. Så. Antidepressiva, som de fleste medisiner egentlig, er ikke noe å leke med og selv om det fins mye forskning bak dette, så skal man alltid behandle medisiner med enorm respekt. De fleste antidepressiva fører til kjemiske endringer i hjernen som påvirker sentralnervesystemet. I oppstartsfasen av en ny medisin (de første ukene/månedene du bruker den), vil sentralnervesystemet komme i ubalanse som respons mot den kjemiske påvirkningen. Dette vil kunne føre til økt angst, økt depresjon, og større selvmordsfare. Dette er viktig å være klar over, både fordi du skal ha det i bakhodet og vite hvorfor du evt. føler at tilstanden forverres uten å få "panikk", så du ikke slutter tvert etter en eller to uker pga disse tingene, og så du (helst) kan informere venner og familie om det så noen er klar over det. Det er viktig å ha hyppig samtale med legen når man tar antidepressiva, spesielt i innledningsfasen. Tilsvarende effekter kan man få når man slutter med en antidepressiva. Derfor bør du trappe ned gradvis, i samråd med legen, og aldri slutte på dagen. 

Det fins mange forskjellige typer antidepressiva. Den som er mest forsket på og som har best dokumentert effekt (vi vet at den "virker"), er SSRI. Dette står for selektiv serotonin reopptaks inhibitor. Den hindrer hjernen fra å bryte ned eller ta opp serotonin du naturlig lager i hjernen, slik at mengden øker og du får mer av det som påvirker nervesystemet. Dette vil kunne motvirke depresjon. Andre stoffer hindrer kanskje opptak av andre stoffer. 

De fleste medisiner har en lang liste over potensielle bivirkninger. Er man deprimert må man spørre seg om effekten av medisinen er verdt å holde ut potensielle bivirkninger. Typisk er hodepine, dårlig mage, slapphet, etc. I ditt tilfelle vil jeg si at medisin helt klart bør vurderes. Personlig ville ikke jeg tatt SSRI, da det er den typen antidepressiva med størst forekomst av seksuelle bivirkninger, for eksempel impotens, redusert sex-lyst etc. Det som er skummelt er at f.eks. impotens som følge av SSRI-bruk kan være permanent, selv om det kun brukes kortvarig, noe som for mange vil være stor grunn til depresjon i seg selv. Du kan lese mer om det her. Det er jeg som har startet den tråden. I innlegg nr 2 finner du noen alternativer til SSRI som jeg har funnet gjennom mange timer research. Har selv brukt aurorix, totalt uten bivirkninger så dette vil jeg anbefale, men samtidig er det vanskelig å si om jeg har hatt noen positiv effekt av det. Wellbutrin virker å være trygt og velutprøvd. 

Når det gjelder valium som er nevnt i denne tråden, så vil jeg råde deg til å styre unna. Valium er en medisin i gruppen benzodiasepiner, som er veldig veldig tunge medisiner som skal virke mot angst. Folk beskriver valium som å drikke 5 halvliter øl på rappen. Det slår deg litt ut. Effekten er forsåvidt god, men denne type medisin er ekstremt avhengighetsskapende, og vil med tiden kunne skape nye problemer for deg. Jeg kom på DPS (BUP for voksne) med livet i ruiner og kraftig selvmordstanker, og de nektet å gi meg valium. Noen leger gir dette lettere enn andre, men en god lege gir ikke dette med letthet. Jeg vil råde deg til å ikke ta imot dette, eller spørre om det. 

Ellers, håper det vil gå bedre med deg. Jeg vet hvor jævlig det kan være. Jeg skal ikke si at selvmord er egoistisk, for det synes jeg ærlig talt ikke at det er. Hvorfor skal du måtte lide bare fordi andre skal slippe å lide om du velger å avslutte din egen lidelse. Men til tross for dette vil jeg du skal forstå at du er veldig ung, og selv om livet virker ekstremt vanskelig akkurat nå, vil det garantert bli lettere. Det lover jeg. Selvmord er en permanent løsning på et problem som ikke er permanent. Det blir litt som å brenne ned huset fordi man fant et edderkopprede i kjelleren (kill it with fire). Det kan gi mening der og da, men egentlig fins det langt bedre metoder for å fjerne edderkoppene i kjelleren.

Jeg har aldri vært suicidal i mitt liv før i år. Jeg er 22 år gammel. Tankene kommer, men de går igjen. De kommer kanskje tilbake, men de går igjen. Det er naturlig å tenke på selvmord som en løsning fordi vi alle er konstruert til å "fikse" problemene våre. Det at du tenker på selvmord som en løsning betyr at du vil ha det bedre, du vil fikse dette her. Selvmord er irrasjonelt i en forstand ettersom det ikke bare "løser" problemet, men du vil aldri ha verken problemer eller noe annet igjen, for du slutter å eksistere. Det er i depresjonens natur å komme med slike irrasjonelle forslag og tanker, depresjon er som en person som følger deg rundt hele dagen og slenger drit til deg. Det er derfor viktig å være klar over at dette ikke er det man egentlig vil, og at disse tankene vil forsvinne når man får det litt bedre. Og det vil man. 

Det er viktig å prate med noen om dette. Det kan være hvem som helst. Det er én ting å skrive her på forumet, det er bra at du gjorde det. Men jeg vil sterkt anbefale deg å finne noen å prate med åpent om dette. Prat gjerne om selvmordstanker også. Dette kan virke ubehagelig, spesielt for personen du prater med, men forklar dem at dette er bra for deg og at det ikke vil dytte deg mer i den retningen å prate om det (noe som er bevist). Det er sunt å prate om det. Om du ikke har noen du kan prate åpent med, vil jeg anbefale å igjen gi psykologen et forsøk, eller ringe en av hjelpetelefonene som fins, f.eks. mental helse sin telefon som er åpen hele året. Du er anonym, kan prate om hva du vil, og de vil lytte. 



Anonymous poster hash: 290cb...3eb
Lenke til kommentar

 

Trist å høre at du sliter.

 

Ved å lese førstepost får jeg litt inntrykk av at du føler selv at du har depresjon "uten grunn", men ettersom du nevner fosterfamilie og barnevern og slikt vil jeg anta at dette har noe med saken å gjøre. Jeg har selv aldri hatt noe med barnevern ol. å gjøre, men jeg vil anta at dette i de aller fleste tilfeller er noe som påfører stress og potensielt trauma. Man skal ikke undervurdere ting man opplever i barndommen. Uavhengig av om du vet "grunnen" eller ikke, så håper jeg du ikke tenker at du er svak eller lignende for å være deprimert. Dette kan ramme hvem som helst, og i mange tilfeller uten noen tilsynelatende grunn.

 

Det høres likevel ut som at du er en person som kunne hatt godt av medisin, noe du selv er inne på. Legene er så klart ekspertene her, men dessverre er ikke alle like gode og noen tar depresjon og samtaler om medisin med pasient mer seriøst enn andre. For det første vil jeg si at du kan bytte fastlege hvis du vil, noe jeg ville gjort om du føler du ikke kommer overens med legen eller at han ikke tar deg seriøst.

 

Ellers kan jeg fortelle litt om medisin. Jeg er jo ikke lege en gang, og du skal så klart ikke ta det jeg sier for god fisk, men dette er ting jeg har lært opp gjennom og nå deler med deg. Du må gjerne dobbeltsjekke det med andre/legen. Så. Antidepressiva, som de fleste medisiner egentlig, er ikke noe å leke med og selv om det fins mye forskning bak dette, så skal man alltid behandle medisiner med enorm respekt. De fleste antidepressiva fører til kjemiske endringer i hjernen som påvirker sentralnervesystemet. I oppstartsfasen av en ny medisin (de første ukene/månedene du bruker den), vil sentralnervesystemet komme i ubalanse som respons mot den kjemiske påvirkningen. Dette vil kunne føre til økt angst, økt depresjon, og større selvmordsfare. Dette er viktig å være klar over, både fordi du skal ha det i bakhodet og vite hvorfor du evt. føler at tilstanden forverres uten å få "panikk", så du ikke slutter tvert etter en eller to uker pga disse tingene, og så du (helst) kan informere venner og familie om det så noen er klar over det. Det er viktig å ha hyppig samtale med legen når man tar antidepressiva, spesielt i innledningsfasen. Tilsvarende effekter kan man få når man slutter med en antidepressiva. Derfor bør du trappe ned gradvis, i samråd med legen, og aldri slutte på dagen.

 

Det fins mange forskjellige typer antidepressiva. Den som er mest forsket på og som har best dokumentert effekt (vi vet at den "virker"), er SSRI. Dette står for selektiv serotonin reopptaks inhibitor. Den hindrer hjernen fra å bryte ned eller ta opp serotonin du naturlig lager i hjernen, slik at mengden øker og du får mer av det som påvirker nervesystemet. Dette vil kunne motvirke depresjon. Andre stoffer hindrer kanskje opptak av andre stoffer.

 

De fleste medisiner har en lang liste over potensielle bivirkninger. Er man deprimert må man spørre seg om effekten av medisinen er verdt å holde ut potensielle bivirkninger. Typisk er hodepine, dårlig mage, slapphet, etc. I ditt tilfelle vil jeg si at medisin helt klart bør vurderes. Personlig ville ikke jeg tatt SSRI, da det er den typen antidepressiva med størst forekomst av seksuelle bivirkninger, for eksempel impotens, redusert sex-lyst etc. Det som er skummelt er at f.eks. impotens som følge av SSRI-bruk kan være permanent, selv om det kun brukes kortvarig, noe som for mange vil være stor grunn til depresjon i seg selv. Du kan lese mer om det her. Det er jeg som har startet den tråden. I innlegg nr 2 finner du noen alternativer til SSRI som jeg har funnet gjennom mange timer research. Har selv brukt aurorix, totalt uten bivirkninger så dette vil jeg anbefale, men samtidig er det vanskelig å si om jeg har hatt noen positiv effekt av det. Wellbutrin virker å være trygt og velutprøvd.

 

Når det gjelder valium som er nevnt i denne tråden, så vil jeg råde deg til å styre unna. Valium er en medisin i gruppen benzodiasepiner, som er veldig veldig tunge medisiner som skal virke mot angst. Folk beskriver valium som å drikke 5 halvliter øl på rappen. Det slår deg litt ut. Effekten er forsåvidt god, men denne type medisin er ekstremt avhengighetsskapende, og vil med tiden kunne skape nye problemer for deg. Jeg kom på DPS (BUP for voksne) med livet i ruiner og kraftig selvmordstanker, og de nektet å gi meg valium. Noen leger gir dette lettere enn andre, men en god lege gir ikke dette med letthet. Jeg vil råde deg til å ikke ta imot dette, eller spørre om det.

 

Ellers, håper det vil gå bedre med deg. Jeg vet hvor jævlig det kan være. Jeg skal ikke si at selvmord er egoistisk, for det synes jeg ærlig talt ikke at det er. Hvorfor skal du måtte lide bare fordi andre skal slippe å lide om du velger å avslutte din egen lidelse. Men til tross for dette vil jeg du skal forstå at du er veldig ung, og selv om livet virker ekstremt vanskelig akkurat nå, vil det garantert bli lettere. Det lover jeg. Selvmord er en permanent løsning på et problem som ikke er permanent. Det blir litt som å brenne ned huset fordi man fant et edderkopprede i kjelleren (kill it with fire). Det kan gi mening der og da, men egentlig fins det langt bedre metoder for å fjerne edderkoppene i kjelleren.

 

Jeg har aldri vært suicidal i mitt liv før i år. Jeg er 22 år gammel. Tankene kommer, men de går igjen. De kommer kanskje tilbake, men de går igjen. Det er naturlig å tenke på selvmord som en løsning fordi vi alle er konstruert til å "fikse" problemene våre. Det at du tenker på selvmord som en løsning betyr at du vil ha det bedre, du vil fikse dette her. Selvmord er irrasjonelt i en forstand ettersom det ikke bare "løser" problemet, men du vil aldri ha verken problemer eller noe annet igjen, for du slutter å eksistere. Det er i depresjonens natur å komme med slike irrasjonelle forslag og tanker, depresjon er som en person som følger deg rundt hele dagen og slenger drit til deg. Det er derfor viktig å være klar over at dette ikke er det man egentlig vil, og at disse tankene vil forsvinne når man får det litt bedre. Og det vil man.

 

Det er viktig å prate med noen om dette. Det kan være hvem som helst. Det er én ting å skrive her på forumet, det er bra at du gjorde det. Men jeg vil sterkt anbefale deg å finne noen å prate med åpent om dette. Prat gjerne om selvmordstanker også. Dette kan virke ubehagelig, spesielt for personen du prater med, men forklar dem at dette er bra for deg og at det ikke vil dytte deg mer i den retningen å prate om det (noe som er bevist). Det er sunt å prate om det. Om du ikke har noen du kan prate åpent med, vil jeg anbefale å igjen gi psykologen et forsøk, eller ringe en av hjelpetelefonene som fins, f.eks. mental helse sin telefon som er åpen hele året. Du er anonym, kan prate om hva du vil, og de vil lytte.

 

Anonymous poster hash: 290cb...3eb

Svarte ikke du akkurat til deg selv? x)
Lenke til kommentar

jasså du mener at depresjon kommer fra djevelen, hm.....

 

Jeg var frelst en kort periode, men ble ikke mindre deprimert av det, ble faktisk verre fordi jeg tok relegionen på ramme alvor, og mista bakkekontakten fullstendig. Å nei, da tror jeg mere på kong alkohol he he..

 

edit;

 

forrige innlegg ble borte,det jeg svarte på,

 

men at det kan være sunt å tro på noe, det kan jeg være med på. Undersøkelser har vist at den psykiske helsen blant mennesker som har et relegiøst livssyn, er bedre enn blant de som ikke har det.

Endret av dis
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...