Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Mor har blitt overkristen, og jeg orker ikke mer.


Anbefalte innlegg

Hei. Jeg er en snart 20 år gammel jente som foreløpig bor hos foreldrene mine.
Jeg har en mor, som jeg vil si er nokså "forfallen" ettersom hun de siste årene (eller så lenge jeg kan huske) har tilbringt den meste av tiden hennes i en stol foran en tv eller en datamaskin.

Hun sier hun er høysensitiv og missliker sterkt å være ilag med mange mennesker av gangen. Hun er sjeldent med på større familie sammenkomster (altså fler enn 5 mennesker), men sier ofte dette er fordi det ikke er hennes egentlige familie.
(Moren min kommer fra et annet sted i Norge og vi besøker hennes familie om sommeren. Og da får vi se at hun egentlig unngår de store folkemengdene der og)

Vi har generelt hatt et mindre bra forhold igjennom oppveksten min. Hun er etter min mening urettferdig og unødvendig sur. Jeg har levd med det, ettersom jeg tross alt bor under hennes tak. Og hun er moren min.
Jeg har alltid elsket henne fordi hun er nettopp moren min.
Jeg har alltid ønsket at hun skal være stolt av meg, skryte av de gode karakterene mine. Men det gjør hun aldri.

Så for noen måneder siden begynte hun å ta opp kristendommen igjen. Vi har alltid sett på oss som en kristen familie, men ikke i en stor grad.
Det startet ved at hun leste forskjellige ting på internettet, så har det bare ballet på seg de siste månedene.
Nå leser hun i bibelen så og si hver dag, hun kommer hjem fra jobb og setter seg rett i stolen med dataen og ser på/leser om ulike ting angående kristendommen.
Det var greit først. Jeg er glad hun føler at hun har noe å leve for.
(for jeg er ganske sikker på at hun ikke følte hun hadde noen mening med livet før)

Men de aller siste ukene har det tatt helt av. Hun snakker ikke om annet. Og hun prøver å overtale meg til å bli mer kristen. Noe som med tiden har gjort meg mindre kristen.

Jeg tror på noe mer mellom himmel og jord. Og jeg synes at universet er så fantastisk at det nesten må finnes en gud. Men måten hun driver å presser det på meg, gjør meg bare sliten og lei.

Hun mener at hun har rett. og at "Alle bevisene peker mot..."
Det hun ikke skjønner er at selvfølgelig vil alle de tingene hun leser, støtte om hennes syn, for det er DET hun søker etter på internettet.

Hun prøvde mer og mer å presse det på meg.
Nå for tiden snakker hun mye om de røde "blodmånene" som tydeligvis skal bety noe. Og jeg som mener det er bare er "pure science" sier jo selvfølgelig min mening. Men jeg går ikke til direkte angrep på hennes.
Likevel oppfører hun seg som om jeg gjør det.

Tilslutt spurte hun hvor mye penger jeg skulle ha for å lese en bok. Jeg synes da det hadde gått for langt, og sa jeg ikke skulle ha noe, for jeg skulle ikke lese den, jeg ville ikke.

Hun begynte å grine og skrike og snakket om hvordan jeg kom til å havne i helvete imens hun kom opp til gud, bare fordi jeg ikke åpnet øynene.
Hun skrek og hylte og jeg fikk rett og slett ikke helt med meg alt hun sa. For jeg gråt og skrek stopp.
Hun sa at det var satan som gjorde at jeg ikke åpnet øynene. Og at satan kom til å hindre meg i å komme til gud.

Da jeg skrek igjen, at hun skulle stoppe.
Begynte hun å skrike rundt i huset "Satan ha deg ut av mitt hus. Satan ha deg ut av mitt hus" som om hun prøvde å fordrive han ut.

Jeg stormet ut av huset, og så henne ikke igjen før noen dager senere.
Dette skjedde for rundt en uke siden, og jeg har enda problemer med å se henne i øynene. Og hun ser meg heller ikke i øynene.


Jeg føler jeg må få høre noen andres syn på saken.
Jeg skjønner at moren min dypt inne bare vill meg godt, men hun ser ikke at det er hun som gjør meg vondt.
Jeg flytter ut til høsten, for jeg orker ikke mer.
Det såret meg dypt at hun sa jeg hadde satan i meg.
Og jeg gråter hver dag.
Er det lov å hate sin egen mor?

Jeg vet ikke helt hva jeg skal spørre om. Men jeg trenger virkelig noen andres synspunkt på saken.

Hilsen en veldig sliten datter.


Anonymous poster hash: 9cab9...918



Anonymous poster hash: 1b774...7d3
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Det er lov å hate sin egen mor, men er dette grunnlaget for å hate henne?

 

Det kan godt hende at dette er noe som bare holder på en periode. En slik opphenging i kristendommen tyder etter min mening på at det ligger årsaker bak, som depresjon og psykiske problemer. Jeg er kristen selv, men det at hun reagerer på en slik måte er ekstremt.

Lenke til kommentar
Gjest Bruker-182691

Likesom hun tvinger deg til å lese en bok synes jeg du kan tvinge henne til å dra på terapi, denne siden ved kristendommen hun henger seg opp ved finnes ikke positiv.

 

Har selv problemer som du beskriver i noen av avsnittene, som at mamma vil betale meg for å gjøre ting jeg ikke vil. Akkurat det tror jeg bare er kvinnelige innstinkt, måten mange kvinner prøver å manipulere.

Lenke til kommentar

Det å ha religiøse personer i familien kan være veldig slitsomt, og det eneste man virkelig kan gjøre er å distansere seg fra dem. Dette er dog ganske vanskelig når det er mor som er den personen og man bor hjemme, hvis du har økonomi til det vil jeg anbefale å flytte ut for å skape litt luft mellom dere. Det blir da enklere å holde seg unna tema religion når dere møtes.

 

Selv har jeg en religiøs mor men som ateist var det ikke stort problem å dekonstruere alle argumentene hennes, så hun fant til slutt ut at det ikke bringer noe godt til noen å prøve å konvertere meg.

 

Ditt problem er vel hovedsakelig at du selv holder irrasjonell tro, det gir deg ett problem når du kan håndtere din mors irrasjonelle tro...

 

for så vidt er dette ikke grunn til å hate din mor, men god grunn til å hate religionen som har ødelagt henne.

Endret av Civilix
Lenke til kommentar

 

for så vidt er dette ikke grunn til å hate din mor, men god grunn til å hate religionen som har ødelagt henne.

 

Det er da helt klart at moren har problemer,, denne ekstreme holdningen til religion viser klart det. Det er da tvilsomt at det religionen i seg selv som har "ødelagt" henne. Du har da verken grunn til å konstantere at dette er på grunn av relgion og overhodet ikke grunn til å påstå at moren er ødelagt. Med mindre du kjenner moren så godt at du føler det å greit å påstå dette om henne..

Lenke til kommentar

Det er da helt klart at moren har problemer,, denne ekstreme holdningen til religion viser klart det. Det er da tvilsomt at det religionen i seg selv som har "ødelagt" henne. Du har da verken grunn til å konstantere at dette er på grunn av relgion og overhodet ikke grunn til å påstå at moren er ødelagt. Med mindre du kjenner moren så godt at du føler det å greit å påstå dette om henne..

 

 

Som Weinberg sa: "Religion is an insult to human dignity. With or without it you would have good people doing good things and evil people doing evil things. But for good people to do evil things, that takes religion."

 

Trådstarter påpekte at moren hadde blitt mer religiøs og det har gjort morens oppførsel værre, jeg forenklet det til "religion ødela moren" som jeg mener er en grei omskriving. Det kan da være flere faktorer inne i bildet, men vi må jobbe med den informasjonen vi har fått presentert.

 

Siden jeg kjenner igjen den situasjonen trådstarter nevner har jeg ikke noe problem med å se at det hun sier er de faktiske forholdene, den destruktive kraften til religion er veldig stor.

 

Kall meg gjerne naiv, men jeg tror de fleste i utgangspunktet ikke ønsker å være slemme mot andre, spesielt ikke sine egene barn...

Lenke til kommentar

Uansett bør ikke din mor skrike høyt og hysterisk til deg, som er en 20-åring. Om det skulle være så at dette er de blodmånene det står om i Bibelen, og om det skulle være så ille at du blir igjen på jorda under en fæl trengselstid, må hun dessverre takle det. Hun kan ikke tvinge deg til noe.

 

Akkurat som før år 2000, står det en del på internett om at verdensregjeringen er nær, og at det nærmer seg dommedag. Din mor blir derfor hysterisk ved tanken på at du skal bli av de etterlatte. Hun er sikkert glad i deg... Men du kan spørre henne tilbake om hun er fullstendig sikker på sin helliggjørelse. Går hun i kirka hver søndag, og gjerne på bønnemøte? Deler hun evangeliet med mange mennesker? Betaler hun en full tiende av inntekten, eller stjeler hun Guds penger? Har hun noen avhengigheter, som kaffedrikking, sukker eller alkohol? Har hun tilgitt alle? Holder hun kroppen i form? Studerer hun Guds ord eller sløser hun bort tida? Det er sikkert noe her som kan få henne til å dempe seg litt, og se mer på sine egne muligheter.

 

Du kan også nevne at det å frykte at Illuminati tar over i 2014, skaper en ånd av frykt som også kan føre til engstelse på andre områder i livet. Man skal frykte Gud først og fremst, og ikke mennesker.

 

Personlig tror jeg at selv om det er noen rødlige måner som kan ses i 2014, er det også en del andre ting som må skje samtidig. Noen tror også at blodmåne faktisk betyr at månen skal bli til blod, og at dette blodet trolig da skal renne ned på jorda? Jeg vet ikke. Det er flere mulige tolkninger av profetien.

Lenke til kommentar

Tenker på å ivareta de praktiske gjøremål i hverdagen, som å stå opp av senga, ha en viss hygiene, handle inn mat og lage mat...

Det burde vel også tas hensyn til hva mannen hennes mener (den unge damen skriver hun bor sammen med foreldrene sine).

Dette tilfellet virker ikke å være fungerende i hverdagen. Faktisk tvert imot.

Lenke til kommentar

 

Hei. Jeg er en snart 20 år gammel jente som foreløpig bor hos foreldrene mine.

Jeg har en mor, som jeg vil si er nokså "forfallen" ettersom hun de siste årene (eller så lenge jeg kan huske) har tilbringt den meste av tiden hennes i en stol foran en tv eller en datamaskin.

 

Hun sier hun er høysensitiv og missliker sterkt å være ilag med mange mennesker av gangen. Hun er sjeldent med på større familie sammenkomster (altså fler enn 5 mennesker), men sier ofte dette er fordi det ikke er hennes egentlige familie.

(Moren min kommer fra et annet sted i Norge og vi besøker hennes familie om sommeren. Og da får vi se at hun egentlig unngår de store folkemengdene der og)

 

Vi har generelt hatt et mindre bra forhold igjennom oppveksten min. Hun er etter min mening urettferdig og unødvendig sur. Jeg har levd med det, ettersom jeg tross alt bor under hennes tak. Og hun er moren min.

Jeg har alltid elsket henne fordi hun er nettopp moren min.

Jeg har alltid ønsket at hun skal være stolt av meg, skryte av de gode karakterene mine. Men det gjør hun aldri.

 

Så for noen måneder siden begynte hun å ta opp kristendommen igjen. Vi har alltid sett på oss som en kristen familie, men ikke i en stor grad.

Det startet ved at hun leste forskjellige ting på internettet, så har det bare ballet på seg de siste månedene.

Nå leser hun i bibelen så og si hver dag, hun kommer hjem fra jobb og setter seg rett i stolen med dataen og ser på/leser om ulike ting angående kristendommen.

Det var greit først. Jeg er glad hun føler at hun har noe å leve for.

(for jeg er ganske sikker på at hun ikke følte hun hadde noen mening med livet før)

 

Men de aller siste ukene har det tatt helt av. Hun snakker ikke om annet. Og hun prøver å overtale meg til å bli mer kristen. Noe som med tiden har gjort meg mindre kristen.

Jeg tror på noe mer mellom himmel og jord. Og jeg synes at universet er så fantastisk at det nesten må finnes en gud. Men måten hun driver å presser det på meg, gjør meg bare sliten og lei.

 

Hun mener at hun har rett. og at "Alle bevisene peker mot..."

Det hun ikke skjønner er at selvfølgelig vil alle de tingene hun leser, støtte om hennes syn, for det er DET hun søker etter på internettet.

 

Hun prøvde mer og mer å presse det på meg.

Nå for tiden snakker hun mye om de røde "blodmånene" som tydeligvis skal bety noe. Og jeg som mener det er bare er "pure science" sier jo selvfølgelig min mening. Men jeg går ikke til direkte angrep på hennes.

Likevel oppfører hun seg som om jeg gjør det.

 

Tilslutt spurte hun hvor mye penger jeg skulle ha for å lese en bok. Jeg synes da det hadde gått for langt, og sa jeg ikke skulle ha noe, for jeg skulle ikke lese den, jeg ville ikke.

 

Hun begynte å grine og skrike og snakket om hvordan jeg kom til å havne i helvete imens hun kom opp til gud, bare fordi jeg ikke åpnet øynene.

Hun skrek og hylte og jeg fikk rett og slett ikke helt med meg alt hun sa. For jeg gråt og skrek stopp.

Hun sa at det var satan som gjorde at jeg ikke åpnet øynene. Og at satan kom til å hindre meg i å komme til gud.

 

Da jeg skrek igjen, at hun skulle stoppe.

Begynte hun å skrike rundt i huset "Satan ha deg ut av mitt hus. Satan ha deg ut av mitt hus" som om hun prøvde å fordrive han ut.

 

Jeg stormet ut av huset, og så henne ikke igjen før noen dager senere.

Dette skjedde for rundt en uke siden, og jeg har enda problemer med å se henne i øynene. Og hun ser meg heller ikke i øynene.

 

 

Jeg føler jeg må få høre noen andres syn på saken.

Jeg skjønner at moren min dypt inne bare vill meg godt, men hun ser ikke at det er hun som gjør meg vondt.

Jeg flytter ut til høsten, for jeg orker ikke mer.

Det såret meg dypt at hun sa jeg hadde satan i meg.

Og jeg gråter hver dag.

Er det lov å hate sin egen mor?

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal spørre om. Men jeg trenger virkelig noen andres synspunkt på saken.

 

Hilsen en veldig sliten datter.

Anonymous poster hash: 9cab9...918

 

Anonymous poster hash: 1b774...7d3

 

Litt spesielt å lese innlegget ditt, for jeg har vært i akkurat den samme situasjonen. Min mor ble også manisk og prøvde å konvertere meg på nytt og på nyt uten hell. Det endte dessverre i en enda mer destruktiv "atferd". Hun klarte å tilegne seg kjennskap til en ny oppstartet sekt og giftet seg i løpet av 3 måneder med en av lederne. Hun stjal alle spare pengene til meg og min bror og donerte de til sekten. Etter mye ustabilhet i hjemme ble jeg og broren min først sendt til en fosterfamilie, og deretter flyttet vi til inntil da vår noe fraværende far i Sverige, da var vi 12. Nå er jeg 22 og har ekstremt sjelden kontakt med henne. Hun er fortsatt en kristen fundamentalist, og det er totalt umulig å snakke noe vett inn i henne. Jeg forstår at dette ikke vil være til noen hjelp i det hele tatt, dog litt fascinerende å se at noen andre har vært i samme situasjon. For din del så ville jeg prøvd å få henne til å oppsøke en psykolog, og prøve å få henne ut av boblen sin, hvis du tror du har en mulighet til å nå inn til henne. Det er veldig vanskelig siden hun er moren din, og det er et spesielt forhold, men hvis du klarer å få henne til å rasjonalisere ting så kan det hende det ikke er for sent.

 

Lykke til!

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...