Har du noensinne vurdert eller forsøkt å ta livet ditt?

[Gjest medlem-82119]

Kontroversielt tema, men jeg har en grunn til å spørre så ikke oppfatt tråden som en oppfordring til noe eller en fråtsing i noe.

 

Jeg har venner og kjente i mange miljøer og livssituasjoner. Selv om mange her inne på forumet har sine meninger om hvem jeg er eller ikke er, så har mange nok tiltro til meg og min samboer til å bruke oss på ulikt vis i ulike livssituasjoner.

 

Av og til blir vi bedt om å porsjonere ut medisinmengder når selvmordskandidater blir sendt hjem med en "bærepose" med piller som skal dempe selvmordstankene. Andre ganger kan vi filosofere over om det er moralsk og etisk riktig å tvinges til å leve i et smertehelvete uten håp om bedring.

 

I den prosessen så er jo selvmord et tema som dukker opp ganske ofte. Noen psykiatriske pasienter har venner og kjente som er i lignende situasjoner, som forsøker å ta livet sitt, noen lykkes, noen inspirerer andre. Gjennom blogger og nettdiskusjoner pusher og støtter de hverandre med ulikt resultat.

 

Jeg har selv hatt familiemedlemmer som har tatt livet sitt, og "rekorden" for å si det sånn er vel en dame jeg traff som mistet 13 nære venner som på ulikt vis til ulikt tid valgte å ta livet sitt.

 

Jeg har den siste tiden engasjert meg mer i denne debatten, delvis etter å ha opplevd over flere år hvordan selvmordskandidater møtes og delvis etter å ha sett hvor mange som vurderer det, forsøker det, eller gjør det.

 

Jeg har et generelt inntrykk av at dette er noe som feies under teppet, og ønsker et større fokus på hvor utbredt dette faktisk er.

 

Man har jo også sider hvor mange narkomane sannsynligvis velger å ta overdose for å slippe unna.

 

Igjen, det er ikke meningen å støte noen, men jeg har som sagt en grunn til å ta dette opp uansett hvor kontroversielt temaet er.

[vaarblomst]

-Innhold fjernet-

Endret 16. august 2012 av vaarblomst

[Gjest medlem-82119]

Det er ikke første gangen jeg hører slike historier, dessverre. Flere og flere forsøker tilsynelatende å ta livet sitt, og flere og flere lykkes. Møter stadig trailersjåfører som forteller om at enten dem selv eller kollegaer har fått biler i fronten hvor de møter blikket til sjåføren og ser at det gjøres med vilje.

 

Det blir jo en litt pussig diskusjon, men jeg skulle igrunn ønsket at de som ønsket å dø hadde muligheten i verdige og smertefrie løsninger, f.eks overdose morfin, fremfor å velge å krasje i en trailer eller kutte pulsåren.

 

Synes som sagt at jeg hører mer og mer om dette, og at flere og flere lykkes.

[Sexylubb1]

Jeg vurderte det til dels seriøst i min ungdom men som ikketroende kom jeg frem til at det ikke er så veldig mye å vinne på å ta sitt eget liv kontra å leve og se hva som skjer. Også er jeg jævlig feig da, så da ble jo det en grei løsning. Selv om livet mitt ikke er blitt veldig mye bedre så klarer jeg nå å finne små gleder som i alle fall gjør at jeg ikke angrer på det.

 

Min mor prøvde å ta livet sitt flere ganger. Men hun sørget alltid for at hun ble funnet. En gang av meg når jeg kom hjem fra skolen. Altså var det mest et rop om oppmerksomhet. Greit nok, hun var psykisk syk men det var rimelig dårlig gjort føler jeg. Hun har fortsatt ikke sagt unnskyld for det eller alt det andre forferdelige hun fant på på den tiden (det jeg kan huske) og vi har ikke spesielt mye kontakt i dag.

 

Det jeg har merket meg er at de som virkelig ønsker å ta livet sitt og gjennomfører det er personer en i utgangspunktet ikke egentlig trodde hadde problemer. Den nærmeste personen jeg kjente som valgte å forlate oss var ei jente i parallellklassen min på VGS som etter et par år på høyere utdanning plutselig gjorde det slutt. Jeg kjente henne ikke personlig men vi hadde en del felles venner og bekjente og var ofte på de samme festene og slikt. Jeg la aldri merke til at hun virket å ha problemer. Hun var jo alltid der og hadde venner...

Endret 15. juli 2012 av Sexylubb1

[Den Ukjente]

Har aldri engang vurdert det, og jeg tror aldri jeg kommer til å vurdere det heller. Av den enkle grunn at jeg lever for å leve. Jeg vil se hva som skjer med meg framover. Hvor jeg ender, hvordan det går med meg, de rundt meg osv. Uansett om det er positive eller negative ting som skjer, vil jeg se hvordan det ender. Det kan gå så dårlig det bare vill, men selvmord blir for bortkasta og pointless for min egen del.

 

Å ta sitt eget liv virker i tillegg alt for lite gjennomtenkt og ikke noe poeng, spør du meg. Da vil jeg heller leve livet fult ut til jeg en dag dør enten naturlig eller i en ulykke. Da har jeg iallefall hatt det morsomt mens jeg har levd.

 

Som Sexylubb1 skriver; Hva har du å vinne på å ta selvmord?

 

Såvidt jeg vet har ingen venner prøvd. Om de har vurdert skal jeg ikke uttale meg om.

 

Men så er jo jeg bare 16 år.. Hva vet vel jeg?

 

PS: Har vel gjenntatt det samme i hele innlegget mitt her, men det får så være..

[Schnapps]

Men hun sørget alltid for at hun ble funnet. En gang av meg når jeg kom hjem fra skolen. Altså var det mest et rop om oppmerksomhet.

 

Det der er så utrolig stygt og slemt gjort - føler med deg som har blitt utsatt for sånt

 

Hadde en litt perifer venninne av meg som holdt på sånn; mye drama, heiv innpå piller eller kuttet akkurat nok i pulsårene til at det blødde skikkelig - og nesten alltid når resten av familien hennes var ute av byen så vennene istedet måtte 'redde' henne. Og hun informerte alltid noen om det selvfølgelig - ville hun virkelig tatt livet sitt så hadde hun vel gjort det i stillhet.

 

Er dog 'kvitt' henne nå; for et par år siden så var det det vanlige sirkuset (tror jammen det var i sommerferien - jeg var ihvertfall et annet sted i landet og familien hennes var i syden). Tanken om at kanskje hun faktisk tar kvelden denne gang lå selvfølgelig i bakhodet, og midt på sommeren var det jo få mennesker hjemme, så jeg følte at jeg måtte gjøre noe.

 

Ringte politiet som tok seg inn til henne og hun ble hentet med ambulanse og pumpet. Neste dag kom det tidenes mest hatefulle SMS til meg fra henne; at jeg var så bekymret at jeg fikk noen til å sjekke henne var helt uakseptabelt og jeg var helt klart en drittsekk av dimensjoner.

 

Og siden har vi aldri hatt kontakt... Utakk er som kjent verdens lønn.

Endret 15. juli 2012 av Schnapps

[Venelite]

Ja, jeg har tenkt på det, men aldri gjennomført det. Den dagen jeg finner en 100% sikker og rett måte å dø på skal jeg gjennomføre det. Gleder meg veldig til å få dø.

Endret 15. juli 2012 av Venelite

[Kazuo]

At såpass mange tar livet sitt i Norge er for meg ikke noe overraskelse, illusjonen av et bra land pga mye penger er for dumt..

Er "dø" kjipt å leve her, været er trist, folka går kled kjipt(svart,grått,brunt eller "samme"still osv), ikke mange år siden ga ikke folk hverandre en klem man tok stødig håndtrykk gjerne med halv meter avstand..

Kaldt,mørkt og jævlig i 4-5mnd..

 

Anti liberale lover..

Endret 15. juli 2012 av DaniNichi

[Lafro]

Veldig trist å se på avstemmingen at 60% av de som har svart har vurdert selvmord

[AnonymDiskusjon]

Velger å poste anonymt nå.

 

 

Ja, jeg har forsøkt.

Jeg hadde slitt lenge, og følte meg som en belastning for alle rundt meg.

Egentlig for hele samfunnet.

Så jeg bestemte meg for å henge meg, og kjente en helt utrolig indre ro etter at beslutningen var tatt.

(U)heldigvis dro ikke samboeren på jobb den dagen, så jeg benyttet sjansen mens han sov.

Listet meg inn på rommet, gjorde alt klart, skrev brev, låste døren, og hang meg.

Dessverre(?) hadde han mistenkt noe siden oppførselen min var så forandret, så han var ekstra på vakt den dagen og merket at jeg var vekke, og han skjønte hva som foregikk når han skjønte at jeg hadde låst meg inne på et rom.

 

Jeg ble tvangsinnlagt og fikk "hjelp".

Sliter fortsatt veldig.

 

C

 

Anonym poster: 0ea650b8b6f42db4bde001ebab38094e Anonym poster: 0ea650b8b6f42db4bde001ebab38094e

[AnonymDiskusjon]

Ja, jeg har vurdert.

Det eneste som holdt meg igjen, var min nærmeste familie (mor, søster).

Jeg klarer ikke være så "egoistisk" at jeg utsetter de for det. Hadde jeg vært alene, hadde jeg gjort det slutt for et år siden. (Da jeg var 22.)

Jeg frykter ikke døden på noen som helst måte (da jeg er ateist), og tenker at det er enklere og "bedre" enn det "livet" som er her, men det at min mor, far og aller nærmeste vil måtte gå igjennom og leve med at jeg plutselig hadde tatt livet mitt "ut av det blå", det klarer jeg ikke. Jeg har selv sett hvordan selvmord går inn på folk, da en bekjent av meg tok livet sitt. Tilogmed venner som ikke var spesielt nær av han og som han ikke trodde brydde seg om han, ble helt fra seg, og vil leve med det lenge.

Jeg håper på en måte at alle som er nær meg, vil glemme meg, sånn at jeg kan forsvinne, uten at det vil gå utover noen.

Noen vil kanskje si at jeg ikke "hater livet nok" i og med at jeg ikke gjør det, men sånn er det; Jeg velger å ikke ende livet mitt fordi jeg ikke vil såre mine nærmeste for livet. Noen velger å ikke tenke på det, fordi det er ikke deres problem etter det er gjort.

 

Verden er et stadig verre sted og bo i, for alle. For rike og fattige.

 

Jeg gråter mens jeg skriver dette, rett og slett fordi jeg har et liv som jeg mener ikke er verdt å leve, pga sykdom og "holdning".

Jeg skal ikke legge bort at jeg også har drukket i kveld.

Jeg kommer, sånn som jeg ser det nå, aldri til å ta livet mitt, men skulle gjerne gjort det. Men hvem vet, plutselig snur alt? Alt kan skje? Jeg har valgt å ikke ta livet mitt pga familien og mine nærmeste venner, kanskje det er det den er for? En dag vil nok disse tankene være helt "på jordet". En annen dag vil de være helt rette.

 

Det er ingen moral i det jeg skriver, det er bare tanker nå før leggetid. Anonym poster: f6925843069dbd4c8744476c2a3c0235

[AnonymDiskusjon]

Har prøvd noen ganger,legevakta pga det en gang.

 

Famile,slekt (fjernere slekt dvs),venner og bekjendte har tatt livet sitt.

Veit ikke hur det er med forsøk,hadde en kamrat som mente hun prøvde men det var nok mere et rop på hjelp.

 

I tillegg er det noen drepte men det teller nok ikke her.

 

Familie er noe splittet,har noen få der som sier,agerer og bemøter f,eks meg på en måte jeg føler er grei,ikke nødvendigvis at man blir så stakkarslig men at man blir hørt,sett og lyttet til samtidlig som jeg gir det samme tilbake,ømsesidig respekt kalles det vel.

 

Sen er det "de" andre,er bare ugreit.

Antingen blir man så førb, stakkarslig med resultatet at man ikke blir sedd for de sterke sidene alle stort sett har,uten allt blir stakkarsligt.

 

En annen version er forakt,fordømmelse og da indirekte og vel så direkte (det varierer) spott og spe,alternativ man blir kuttet ut,ignorert eller oversedd = ikke hørt,sedd,lyttet til og blir man det blir det hersketeknikker de lux på det i forskellige varianter.

 

For å summere opp, selv synes jeg det er rationellt at ta livet sitt hvis man bare ser livet fremover som uholdbart,familie og venner som stort sett hverken vil eller ønsker skjønne greia,ser den men det hjelper ju ikke meg.

Folk som skjønner greia er da selvsagt mennesker som er i tilsvarende modus,og jeg har varit der stort sett hele mitt voksne liv.

Problemet er metode,og da uten at det drabber andre annet en at noen i den helv, slekta må id en på sykehuset (de får vel dra lodd siden jeg ikke har noen umiddelbar familie igjen).

 

De(slekta) forpurret planene mine sist og drog meg til legevakta,var nesten der,kjipern gitt,seriøst.

 

Så ja,har prøvd,gjør det nån gang,må bare finne en kurant metode først som ikke drabber andre unødvendig mye. Anonym poster: e025e526113cfba9e8b85ad33642ca4f

[Gjest medlem-82119]

Jeg ser jo dette selv rundt meg, mange forsøker, mange rop om hjelp, mange vurderer, mange klarer det. Noen som klarer det inspirerer andre, slik kjedereaksjonen ble med hun som opplevde det med 13 av sine venner. Livet er beintøft, og skjønner godt at mange sliter med å takle det.

 

Som venn så sitter man med mange tanker. Man skjønner veldig godt hvorfor folk vurderer og prøver å ta livet sitt, så enhver "trøst" og oppmuntring føles veldig tom og hul. Samtidig er man redd for at forståelsen skal gjøre dem mer bestemt på å gjennomføre. Ser jo også hvordan folk som sitter med selvmordstanker ofte treffer likesinnede, enten ved at de settes på en psykiatrisk situasjon sammen med andre som har forsøkt eller ved at de møtes via bl.a blogger og forum som har det som tema.

 

Samfunnet har også gjordt det til tabu å snakke om, omtale osv og media har jo i mange år hatt forbud mot å omtale det. Selv i dødsannonser så pyntes det på sannheten. "Valgte å forlate oss" høres penere ut enn "Tok livet sitt". Dette gjør at temaet er mer utbredt enn folk som ikke blir berørt av det skjønner.

 

Hvor mange trafikkulykker, overdoser osv forblir definert som ulykker når sannheten er at det er selvmord.

 

Jeg tror også at samfunnet har en feilaktig forståelse av hva som "er viktig" for å forhindre selvmord. Mer penger og mer status er ikke alltid svaret, og taushet om temaet er heller ikke svaret. Det er jo også et etisk og moralsk spørsmål om man faktisk SKAL forhindre selvmord for enhver pris. Kanskje er svaret at selvmord faktisk er svaret for endel, uansett årsak eller sammenheng. Er det riktig å tvinge folk til å leve hvis de selv ikke vil?

[Kimelimm]

Jeg vurderte vel en gang selv, men gjorde det ikke fordi jeg ikke ville såre de rundt meg, og ville faktisk gi livet en sjangs. (Var ganske ung.) Men i 2009 valgte storebroren min å gjøre det slutt, og da fikk jeg jo se åssen det hadde påvirket de rundt meg.

[nysgjerrigper123]

Har aldri engang vurdert det, og jeg tror aldri jeg kommer til å vurdere det heller. Av den enkle grunn at jeg lever for å leve. Jeg vil se hva som skjer med meg framover. Hvor jeg ender, hvordan det går med meg, de rundt meg osv. Uansett om det er positive eller negative ting som skjer, vil jeg se hvordan det ender. Det kan gå så dårlig det bare vill, men selvmord blir for bortkasta og pointless for min egen del.

 

Å ta sitt eget liv virker i tillegg alt for lite gjennomtenkt og ikke noe poeng, spør du meg. Da vil jeg heller leve livet fult ut til jeg en dag dør enten naturlig eller i en ulykke. Da har jeg iallefall hatt det morsomt mens jeg har levd.

 

Som Sexylubb1 skriver; Hva har du å vinne på å ta selvmord?

 

Såvidt jeg vet har ingen venner prøvd. Om de har vurdert skal jeg ikke uttale meg om.

 

Men så er jo jeg bare 16 år.. Hva vet vel jeg?

 

PS: Har vel gjenntatt det samme i hele innlegget mitt her, men det får så være..

"Hva har du å vinne på å ta selvmord?"

- De slipper å føle seg elendige, som de gjør når man vurderer å ta selvmord

[Den Ukjente]

Har aldri engang vurdert det, og jeg tror aldri jeg kommer til å vurdere det heller. Av den enkle grunn at jeg lever for å leve. Jeg vil se hva som skjer med meg framover. Hvor jeg ender, hvordan det går med meg, de rundt meg osv. Uansett om det er positive eller negative ting som skjer, vil jeg se hvordan det ender. Det kan gå så dårlig det bare vill, men selvmord blir for bortkasta og pointless for min egen del.

 

Å ta sitt eget liv virker i tillegg alt for lite gjennomtenkt og ikke noe poeng, spør du meg. Da vil jeg heller leve livet fult ut til jeg en dag dør enten naturlig eller i en ulykke. Da har jeg iallefall hatt det morsomt mens jeg har levd.

 

Som Sexylubb1 skriver; Hva har du å vinne på å ta selvmord?

 

Såvidt jeg vet har ingen venner prøvd. Om de har vurdert skal jeg ikke uttale meg om.

 

Men så er jo jeg bare 16 år.. Hva vet vel jeg?

 

PS: Har vel gjenntatt det samme i hele innlegget mitt her, men det får så være..

"Hva har du å vinne på å ta selvmord?"

- De slipper å føle seg elendige, som de gjør når man vurderer å ta selvmord

 

Ser absolutt poenget ditt der.. Var kanskje dumt skrevet av meg, da jeg ikke har opplevd det å vurdere det selv. Dog lar jeg det stå.

[AnonymDiskusjon]

Mange ganger når ting har vært helt bånn i bøtta, har tanken på selvmord nesten vært en realitet. For en tid tilbake hadde jeg nesten planen klar. Men det er en ekstremt egoistisk handling med tanke på venner og familie/etterlatte. Dessuten har man det ikke så ille at det ikke kan løses. Det er i nå det jeg har erfart av det i ettertid. Anonym poster: cf912fcf920bad839001aee64a4d9d34

[Kazuo]

I Japan finnes det et ordtak " det finnes de som har mot til å leve, å det finnes de som har mot til å dø"..

 

Der nede ses det ikke på som egoistisk, det er ikke egoistisk å ikke orke mer, du skal hvertfall ikke leve livet ditt for at andre ikke skal sørge, livet ditt skal du leve for deg..

 

De av dere som vurderer selvmord her inne må alltid tenke at du kan alltids forandre livet, hva som ligger i fortiden er bare akseptere, gå videre, hvis livet i Norge ikke er bra for deg, prøv å reis til et annet land bo der en stund, har du ikke utsende med deg så finnes det land der mange jenter vil synes du er en kjekk, hyggelig,trygg kar og de ser etter andre verdier en det overfladiske..

 

Nå har jeg vært veldig heldig med både utsende, kropp, helse samt psyke men jeg har ikke noe problem se hvorfor mange ikke orker mer, men gjør hvertfall alt du kan for at nettopp ditt liv blir noe du vil leve for..

 

Og vær ALDRI redd for å dele dine problemer, tanker osv, selv om tankene kan virke helt gale, det er alltid noen der ute som vil hjelpe deg men de er ikke tankelesere så man må ta første steget selv..

Nette er en fin start, finnes mange forum du kan dele dine tanker , få råd, finne folk som sitter med samme problemer..

Endret 15. juli 2012 av DaniNichi

[Samara]

Opplevd at et familiemedlem tok livet sitt, noe som skjedde virkelig "helt ut av det blå". Og dette som VG tok opp i går syns jeg er viktige poeng i debatten.

 

Må komme tilbake til denne debatten, tror jeg.

[Isbilen]

Er det nå egentlig så forferdelig egoistisk å ta livet av seg? Det er klart det er vondt å miste noen, men ubehaget er tross alt begrenset og forbigående - mens den som dreper seg ser på det som eneste løsning på en smerte som ser ut til å skulle vare livet ut. Det er ikke sånn at den som tar livet sitt er skyld i alt som skjer etterpå.

 

Jeg tror at noe av grunnen til at folk tar dødsfall så tungt er at det brått snur opp-ned på ens verdensbilde. Jo mer glad man er i en person, jo større del av verden utgjør vedkommende, og hvis denne personen plutselig forsvinner, må man komme overens med at solen like forbannet står opp i øst og går ned i vest, hver eneste dag. Et selvmord er ekstra ille, fordi handlingen truer en annen trygghet - at det i bunn og grunn er greit å leve. Folk som tar livet sitt gir klar beskjed om at det faktisk kan være så ille at alternativet er å foretrekke. Og det er vanskelig å forstå, kanskje mer jo lykkeligere man er. Men er det egentlig noe overgrep å rokke ved den illusjonen?