Sliter med depresjon. Trenger synspunkter

[AnonymDiskusjon]

Hei!

Gutt 25 her

Jeg har i mange år slitt med depresjon(siden 13-14 års alderen vil jeg tro), og føler at det er på tide å prøve å gjøre noe med det.

Problemet er at jeg er veldig usikker på å gå til legen. Er redd for at jeg blir enda verre ved at jeg innrømmer for meg selv at jeg er så ille at jeg trenger behandling. Er også redd for at jeg får problemer senere når jeg skal ta opp f.eks huslån hvis de får papirer på at jeg er psykisk ustabil eller noe sånt.

 

Problemene mine er ganske store. Kan jo nevne noe her.

-Blir stressa blant folk. Sliter med å snakke eller formulere meg.

-Begynner å svette ekstremt når jeg er i sosial sammenheng. Blir faktisk så ille at jeg må trekke meg unna folk pga lukt. Svetter ikke i det hele tatt når jeg er for meg selv.

-Veldig dårlig selvbilde

-Er blitt hypokonder. Dette er kanskje det største problemet nå om dagen. Hjertet mitt stopper (dobbeltslag) i tide og utide. Dette merker jeg ekstremt godt siden jeg er veldig tynn. Dette tror jeg er noe som kommer av hypokondrien.

-Er full av selvmedlidenhet. Noe jeg hater, men ikke klarer å gjøre noe med.

-Sliter veldig med å komme meg opp på jobb om morgenen. Det går stort sett bra, men er trøtt stort sett hele tiden.

-Klarer ikke å legge på meg. Er så tynn at det ikke ser bra ut. Tipper grunnen til det også er depresjon, eller?

-Er redd for å trene pga at jeg er redd for at hjertet mitt skal stoppe underveis.(ironisk?)

-Er ganske sikker på at jeg kommer til å dø ung. Er vel hypokonderen i meg som forteller meg dette :/

 

Er sikkert noe mer å, men har vel fått frem poenget.

 

Jeg føler at jeg har veldig bra potensiale hvis jeg bare hadde kommet inn i riktig tankemønster og fått startet opp på ny frisk, men er redd for hvilken konsekvenser det vil ha for meg å gå etter hjelp.

Har ei god utdannelse og en god jobb med endel ansvar og gode kolleger.

Har også noen gode venner.

Er også redd for hva de sier hvis de finner ut at jeg går til en eventuell psykolog.

Er også redd for å gå inn i parforhold siden jeg er sikker på at jeg kommer til å skuffe jenta med mine depressive tanker og all selvmedlidenheten.

Dagene etter jobb og helgene går stort sett ut på å ligge i senga og lese forum og høre på depressiv musikk.

 

Er godt å få letta litt på tankene, men klarer seriøst ikke å komme ut av dette tankemønsteret på egenhånd. Har altfor mange mislykkede forsøk til at jeg har noe særlig troa på det.

 

Tar gjerne imot tanker fra folk som har vært i samme båt selv og kommet ut av det. Andre er også velkommen til å poste.

Jeg vet at det er mange lignende poster på forumet. Syns bare det er greit å få satt ned egne tanker på trykk.

 

Hilsen en som leter etter veien ut av en ond sirkel Anonym poster: 46760636781228b397ba8b03973b7745

[Marte]

Først, å ville ta tak i problemene er første steg retning mot å bli bedre. Det er skummelt som fy, men det må faktisk til. Man må møte problemene sine face to face. Se på det som en invistering i livet ditt.

 

Second, at du har psykiske lidelser kommer ikke til å ha noe påvirkning når du skal søke huslån. Det kan nok hende du må tegne opp forsikring (livsforsikring/sykeforsikring, den type) så vil de nok vite endel om helsen din, men at du er deprimert skal ikke ha noe å si for selve lånet.

 

 

-Blir stressa blant folk. Sliter med å snakke eller formulere meg.

-Veldig dårlig selvbilde

Dette kan nok bli bedre med mye øvelse og eksponeringsøvelser, selv om det er ubehaglig, så tror jeg nok det bare er deg som tenker på at du lukter. (men det skal jeg jo selvfølgelig ikke si 100% siden jeg ikke har.. luktet på deg..err ja).

 

Å bestemmer seg for å at man vil endre noe ved seg selv er jo alltid skummelt, så skjønner at du kan nøle med å søke hjelp med lege/psykolog. Men vil nok si at om disse tingene du nevner i posten din plager deg såpass mye at det går utover livskvaliteten din, så kan det vel bare bli bedre om du velger å gjøre noe med det?

 

Vennene dine er vennene dine, enten om du går til psykolog eller ikke. Kutter de kontakten med deg pga det, så er det jo helt klart at de ikke er vennene dine. Men ikke undervurder de, å gå til psykolog er ikke så nytt og skummelt lenger og de fleste har veldig god forståelse

 

Men vil ønske deg lykke til og håper virkelig, for din del, at du velger å ta steget og be om hjelp. Og ikke nøl med å sende meg en PM om det er noe!

Endret 15. april 2012 av Marte

[jaxawier]

Legen,da antar jeg fastlegen din ?

Uansett så har han tystnadsplikt,og umiddelbart så høres det ut som at det finnes kurante medisiner mot flere problemer som du kunne bruke til å komme over kneika.

 

Fastlegen kan da henvise deg til psykolog et al,siden de trots allt har litt mere peiling på den slags hvis ikke legen din har flere kompetenser som psykiatri,finnes en og annen som har det men det er sjelden kost.

Uansett ingenting av dette har varit tema i intervjuer,og i forhold til NAV feks så gir lege/psykolog en uttalselse der det ikke står noe veldig i detalj,så hadde ikke vært så bekymret for den biten.

 

Kamrat,eller f,d kamrat havnet på lukket psyiaktrisk,nå jobber han som litt småsjef i kommunen sas,ingen problemer,nå veit jeg ikke hva han har sagt men noe må han ha sagt,tviler egetlig på at han fortalt allt

Så erfaringsmessigt er leger og annet pålagt å holde kjeft,legesekreterer er det ikke så ikke snakk med dem alltfor meget 0_0

Endret 15. april 2012 av jaxawier

[BadCat]

Den beste hjelpen er den du kan gi til deg selv og du har definert en del utfordringer som du kan jobbe med.

Den feilen som en del gjør når de skal prøve å forbedrebedre seg selv er at de forsøker å endre/forbedre for mange aspekter ved seg selv på en gang/på for kort tid. Ting tar tid. Mennesker er stort sett begrenset til å sette igang én ny rutine/forbedring per måned. Det kan være mulig å gjøre store fremsritt ved å fokusere på én utfordring av gangen og jobbe med dette til det går av seg selv. Kanksje har du prøvd å komme inn i en bedre.

 

Det er viktig å holde fokus. Vi mennesker er ikke så flink til å multitaske som vi tror. Det er også lett å bli overveldet dersom man forsøker å ta fatt på alle utfordringer på en gang. Dersom du starter med de utfordringene som er lettest å løse kan det være lettere å få ny motivasjon til å fortsette. Etter hvert som du mestrer situasjoner og blir mer trygg på deg selv vil hverdagen bli enklere.

 

Ved å fokusere på å gjøre ting som medfører fremskritt og bruke minst mulig tid på ting som ikke bringer deg nermere det du ønsker å oppnå vil livet bli bedre dag for dag. De fleste snarveier er en omvei som ikke fører noe sted.

 

Det er ikke mulig å starte på ny frisk for det forutsetter at man løser alle utfordringene over natten. Det er rett og slett umulig. Den eneste måten er at hver dag skal bli bedre enn den forrige og at man hver dag kommer litt nærmere det man ønsker å oppnå i livet

 

Det kan være lurt å vente med å inngå parforhold før man har kommet litt på vei med seg selv, men det er mulig å ha en kjæreste som man treffer noen ganger i uken og gjør hyggelige ting sammen med. Det er viktig å mestre sine egne utføringer før man involverer en partner i livet sitt. Vil fraråde å bo sammen eller bruke kjæresten som støtte i hverdagen dersom man har en del utfordringer å jobbe med.

[vidor]

Hvis du har vært deprimert i over 20 år så er det som du sier kanskje på tide å gjøre noe med det.

Det å ta det opp her er et viktig steg for å starte prosessen, og det positive momentet du har nå skal du ta godt vare på. Det kommer til å gagne deg mye.

 

Det mønsteret jeg ser ved hypokondri kan ha rot i en ensomhetsfølelse som du muligens kan spore langt tilbake i tid. Dette er noe som kan følge en videre ut i livet og gi en følelse av isolasjon selv om sitter i en vennegjeng og har god interaksjon og kontakt. Dette har ofte med ting du har lært eller opplevd i veldig tidlig i livet ditt, når den grunnleggende personligheten din begynner å ta form basert på tilbakemeldingene du får og hvordan du behandles og hvilket bilde du danner deg av dine styrker og svakheter.

 

Det du nevner ang. sosialisering har vel med en angstreaksjon å gjøre, noe som også veldig ofte kan spores tilbake til hva som har hendt deg tidligere og hvilke negative forventninger som sitter i ryggmargen basert på tidligere erfaringer.

 

Depresjon har gjerne den effekten at den påvirker matinntaket enten i form av begrensning eller overspising, og hos deg virker det som du spiser mindre enn normalt.

Stress og mangel på ordentlig næring over tid vil også nedregulere stoffskiftet og det kan igjen gi hjertet lite energi som gjør at slag-reguleringen ikke fungerer som den skal. Tilskudd av Q10 kan være noe å tenke på i starten. Det samme kan det å spise god og næringsrik mat slik at du har det som trengs for å produsere nok energi, som igjen øker stoffskiftet og som igjen drar opp humøret. Fysisk fostring har også mye å si på humør. Det er enkelte psykologer som har uttalt at om folk var mer fysisk aktive så hadde de hatt mange færre kunder. Tror det er mye sant i den refleksjonen.

 

Det virker som du har mange negative tanker rundt deg selv som gjør at du selvsaboterer din egen utvikling. Bl.a. de positive tingene du kan gjøre for å bedre forholdene dine, som å søke hjelp og trene og at folk skal tro dårlig om deg. Jeg tenker at dette er egentlig motsatt. Hvis du ikke gjør noe med det så oppfyller du det, men hvis du tar tak i det så kan du få den endringen du vil ha som får deg ut depresjonen.

 

Du skal heller ikke se bort fra at dette er falske begrunnelser du setter opp fordi du i bunn og grunn er redd for endring, noe som gjelder for stort sett alle som er deprimerte. Man lager seg unskyldninger og holder på disse for å slippe å gjøre noe med saken, men det er nettopp mestringsfølelsen du får av å ta tak i dette som drar deg oppover.

Du er jo rasjonell og tenkende godt over snittet.

 

Det å høre på depresiv musikk er en måte å utagere på som bare bekrefter overfor deg selv den tilstanden du er i, noe som ikke gagner en tilfriskning. Du trenger å presse deg til å gjøre det motsatte for å balansere dette hvis det er tankerekkene dine som er årsaken.

 

De negative tingene du tenker om deg selv som du tar som sannheter må du alltid konfrontere og se i andre positive perspektiver. F.eks var noen sur på deg fordi de selv hadde en dårlig dag og ville projisere negativitet ut over deg via å lage en scene istedet for å gå i seg selv. Da er det lett for noen som er deprimert å tenke at det var min skyld. Dette er bare et av veldig mange eksempler. Du må ikke tillate deg å bli noen søppelbøtte andre kan tømme sin skit i.

 

Enten kan du konfrontere folk med slikt eller så kan du mentalt vurdere sannhetsgehalten i det du får slengt mot deg. Dette er ting du kan begynne å trene på nå. Det å gå i terapi hjelper deg å se hvorfor det er sånn og hva du evt kan gjøre med det. En ting er i alle fall helt sikkert, og det er at om du skal komme noe vei med dette krever det jobbing og det å våge å tro at kan gjøre noe med dette.

Endret 15. april 2012 av vidor

[festen]

En fare hvis du går til en lege eller psykolog er at de tenker for avansert. DVS, at depresjon blir for enkelt på en måte. Det er derfor viktig at du gjennomfører en ordentlig test, slik som Hamilton, for å få evaluert hvor på skalaen du ligger, og også gjør oppfølging på det senere, ellers blir det bare synsing. En måte å komme ut av det negative tankemønstret som jeg vet hjelper er å komme seg til slike steder som Karibien, Kanariøyene eller sørøst Asia i en periode på over 2 mnd. http://healthland.ti...-suicide-rates/ Depresjon er til en viss grad en sykdom som har med misunnelse og posisjon i samfunnet og gjøre i kombinasjon med manglende tro på muligheter til å gjøre noe med situasjonen. Jeg tror det er derfor selvmordsraten er lavere steder der forskjellene er større, slik som i New York, fordi de som da føler seg utenfor ,relativt sett er en større gruppe (sammenlignet med de lykkelige statene) og at mulighetene til å gjøre noe med situasjonen oppleves som større.

 

Eksempel på utvikling under bruk av SSRI (zoloft):

En slik score som de har her til slutt på under 10 er ingen depresjon (altså symtomsfri). Skikkelig tung depresjon er 28 og høyere. Problemet med slike medisiner er at depresjonen kan være et signal om at en trenger å gjøre endringer og medisinen i seg selv forhindrer disse endringene. Slik at en går å føler seg bra i en situasjon en ikke burde følt seg bra (f.eks gamlinger på gamlehjem). Hvis depresjonen er ekstrem (28 og høyere), da er hypokondri, følelse av skyld og straff (depresjonen er en straff (for et eller annet)og jeg fortjener ikke bedre), normalt, slik at fordi en ser det som en straff, er det da lite sannsynlig at en søker noen form for hjelp.

Endret 17. april 2012 av festen

[festen]

http://www.youtube.com/watch?v=LTCRH8JuEGE

 

Mye slags greier han poster. Som forklarer effekten av SSRI.

Endret 18. april 2012 av festen

[AnonymDiskusjon]

Hei! TS her.

 

Tusen takk for flotte svar som motiverer!

Ting tar som kjent tid, men her er en liten status update.

Hjulene er forsåvidt i ferd med å begynne å rulle her.

Siden jeg bor langt unna fastlegen min har jeg fått satt opp telefon-time nå på tirsdag.

Nå håper jeg bare jeg klarer å manne meg opp å fortelle henne (fastlegen) alt som det er. Gruver meg ordentlig for det og er redd for at jeg feiger ut.

Håper virkelig jeg kan komme tilbake til denne tråden på tirsdag kveld og skrive her at jeg fikk gjort det! Anonym poster: 46760636781228b397ba8b03973b7745

[Nihilist1]

Hei.

Legen din vil ikke gi noen opplysninger videre, så lenge du kommer til vanlig konsultasjon og ikke vurderes av lege som sakkyndig for en annen. Hvorfor skulle legen risikere lisensen og levebrødet sitt på å plapre? Les helsepersonelloven på lovdata.

Det høres ut som om du hadde hatt godt av psykolog.

[Nihilist1]

Postet av anonym:

Jeg er ikke redd for at Legen skal bryte taushetsplikten.

 

Det er som Marte skriver lenger opp her. Jeg tror jeg er redd for å starte på et så stort og ukjent prosjekt som å forandre på meg selv.

 

 

Jeg skjønner deg godt. Det suger. Jeg har ikke noen skikkelig quick fix. Kanskje det hjelper litt å begynne å trene. Lykke til.

Endret 2. juni 2012 av Alastor

[AnonymDiskusjon]

Jeg synes du skal slutte å høre på depressiv musikk. Den depressive musikken får deg til å tenke depressivt og du utvikler selvmedlidenhet (som du selv sier). Jeg vet det er lettere sagt enn gjort. Jeg har selv vært innlagt på psyk.avd. flere ganger pga. tilbakevendende depresjon, og vet så altfor godt hvordan det er å være deprimert. Dårlig matlyst, dårlig søvn, trett hele tiden, dårlig selvbilde e.l.

Når det gjelder helseopplysninger du oppgir til lege eller annen helsepersonell, har ikke denne lov til å videreformidle innholdet i din journal uten ditt samtykke. Det er din personlige og private journal som forvaltes av helsevesenet. Det er ingen skam å gå til psykolog eller psykiater. Jeg vil heller se på det som en sunn ting, når behovet først er til stede. Du tar ansvar for deg selv, ditt eget liv og til dels de du har rundt deg ved å oppsøke hjelp. Legen din blir nok ikke overrasket når han/hun får høre hva du kommer med. Anonym poster: 18cf1c2bdc6aac58156366147ac38c11

[AnonymDiskusjon]

Skal oppdatere her, men er usikker på hvor jeg skal starte.

Er inne i en veldig dårlig periode akkurat nå. Dagene består av å stå opp, gå på jobb, gå hjem, sitte i et mørkt rom foran dataen, legge meg. Er noen få ting som holder meg oppegående, så det føles som jeg henger i en tråd..

 

Etter forrige innlegg forklarte jeg legen min om hypokondrien og vi ble enige om at hun skulle henvise meg til psykolog. Denne fikk jeg avslag på etter en måned eller 2.

I August (ca) fikk jeg et alvorlig hypokondrisk anfall (hvis det er noe som heter det) og fastlegen min sendte en ny henvisning til psykolog. Denne fikk jeg svar på i forrige uke. Jeg er blitt tilbudt oppstart i Januar 2013, som forsøkskanin for studenter på et universitet.

 

Her er brevet jeg fikk:

 

Våre poliklinikker er såkalte universitetsklinikker. Det innebærer at det vanligvis er våre studenter i slutten av opplæringen som utfører utredningen og behandlingen under tett veiledning fra en av våre spesialister i klinisk psykologi som har det faglige ansvaret. Videre er det slik at studentene er inndelt i faste grupper på fire som arbeider sammen under felles veiledning, slik at denne gruppen deltar som observatører til hverandres behandlingstimer sammen med veilederen. For i praksis å få dette til er det nødvendig at veilederen og de 3 andre studentene observerer timene gjennom enveisspeil og videoopptak, samt deltar sammen i drøftingene rundt behandlingsoppleggene. Det er ingen andre som har tilgang til observasjoner og videoopptak enn veileder og de fire studentene i gruppa. All informasjon som blir fremlagt er selvsagt belagt med taushetsplikt, og videobånd\DVD blir slettet når du avslutter behandlingen hos oss.

 

Var egentlig ikke dette jeg hadde håpet på/regnet med, men siden jeg ikke klarer å rette opp livet mitt på egenhånd så må jeg nok si ja til tilbudet.

 

Hva tror dere om dette? Er dette noe jeg bør se fram til? Anonym poster: 46760636781228b397ba8b03973b7745 Anonym poster: 46760636781228b397ba8b03973b7745

[Rosario]

- Våre poliklinikker er såkalte universitetsklinikken.

 

Dette er legestyrt psykologi eller psykiatri. Vil tro at "studentene" her er en blanding av legestudenter med tilleggsutdannelse i psykiatri og psykologistudenter.

 

Siden ingenting har endret seg, du har har bare søkt om legehjelp, vil ingenting være endret på så kort tid. Depresjon er en sykdom, årsaken til sykdommen lever i beste velgående. Ikke forvent at sykdommen depresjon forvinner uten reperasjon, selv om de fleste tilslutt logisk vil gi blaffen i årsaker tilhørende fortiden .. og man vil tenke annerledes om livet

 

Antidepressiva virker på kort sikt (biokjemien manipuleres direkte), men det er en kriseløsning. På lang sikt blir antidepressiva er større problem enn hva det skulle kurere? Å komme seg vekk fra antidepressiva tar like lang tid som den tiden man har brukt antidepressiva? 10 år med antidepressiva = 10 + 10 år - Da blir det ikke mange år igjen å være fri fra antidepressiva..

 

Depresjon som medisinsk problem, at biokjemien er kommet i ubalanse, løses ved å endre daglige uvaner (at kosten ikke er fullstendig feil forutsetter jeg her). Vaner har du kontroll over. Du kan reversere å være for intellektuell med å gjøre det motsatte (være fysisk) hele tiden på fritiden. Da reverserer du også selve personligheten. Å være fysisk fører til korreksjon av biokjemien, kanskje fra dag en vil du merke at kroppen føles annerledes, men i alle fall etter 2-3 mnd. med 4 timer fysisk aktivitet hver dag. Når du slutter med slike vaner (4 timer per dag) forventer jeg du vil falle tilbake til den gamle følelsen av depressivitet. Så for å reversere ubalansen varig må endringer i vaner bli noe permanent, inntil biokjemien er fullstendig reparert (3-4-5 år?)

Endret 17. oktober 2012 av Rosario

[Spartapus]

Veldig enkle og konkrete tips:

 

1. Trening utløser stoffer i hjernen som gjør deg lykkeligere, enten du vil eller ei. Tren deg ordentlig sliten og svett og det er garantert at du føler deg bedre etterpå.

 

2. Smil og gå med en rak kroppsholdning blant folk, selv om du føler deg nedfor. Hjernen påvirkes av hva du gjør med kroppen og på denne måten kan du lure hjernen til å være lykkeligere enn hva den "egentlig" er.

 

3. Ha noe å gjøre hele tiden, enten det er hobbyer, jobb eller husarbeid. Det distraherer og gjør at du ikke synker helt ned i tankene dine (for der er det jo ikke noe særlig å være). Planlegg hver dag og ha alltid noe på programmet.

 

4. Legg deg tidlig og stå opp tidlig. Dette kan være individuelt, men i min erfaring er det utrolig mye lettere å bli deprimert om kvelden enn om morgenen. Ved å legge deg tidlig unngår du den stille, mørke tiden og får med deg mest mulig av den positive energien om morgenen.

 

5. Unngå nettforum og -debatter. Det er utrolig mye negativitet der som trekker deg ned og forskning har bevist at bare det å være eksponert for negativitet 30 min om dagen er nok til å lamme den delen av hjernen som takler problemløsning. Dvs. man slutter å se løsninger og ser kun problemer. Dette gjelder også flere aviser, av den typen som tjener penger på grafse i personlige tragedier. Man trenger virkelig ikke alt det der i livet sitt.

[World Of Warcraft]

Skal oppdatere her, men er usikker på hvor jeg skal starte.

Er inne i en veldig dårlig periode akkurat nå. Dagene består av å stå opp, gå på jobb, gå hjem, sitte i et mørkt rom foran dataen, legge meg. Er noen få ting som holder meg oppegående, så det føles som jeg henger i en tråd..

 

Etter forrige innlegg forklarte jeg legen min om hypokondrien og vi ble enige om at hun skulle henvise meg til psykolog. Denne fikk jeg avslag på etter en måned eller 2.

I August (ca) fikk jeg et alvorlig hypokondrisk anfall (hvis det er noe som heter det) og fastlegen min sendte en ny henvisning til psykolog. Denne fikk jeg svar på i forrige uke. Jeg er blitt tilbudt oppstart i Januar 2013, som forsøkskanin for studenter på et universitet.

 

Her er brevet jeg fikk:

 

Våre poliklinikker er såkalte universitetsklinikker. Det innebærer at det vanligvis er våre studenter i slutten av opplæringen som utfører utredningen og behandlingen under tett veiledning fra en av våre spesialister i klinisk psykologi som har det faglige ansvaret. Videre er det slik at studentene er inndelt i faste grupper på fire som arbeider sammen under felles veiledning, slik at denne gruppen deltar som observatører til hverandres behandlingstimer sammen med veilederen. For i praksis å få dette til er det nødvendig at veilederen og de 3 andre studentene observerer timene gjennom enveisspeil og videoopptak, samt deltar sammen i drøftingene rundt behandlingsoppleggene. Det er ingen andre som har tilgang til observasjoner og videoopptak enn veileder og de fire studentene i gruppa. All informasjon som blir fremlagt er selvsagt belagt med taushetsplikt, og videobånd\DVD blir slettet når du avslutter behandlingen hos oss.

 

Var egentlig ikke dette jeg hadde håpet på/regnet med, men siden jeg ikke klarer å rette opp livet mitt på egenhånd så må jeg nok si ja til tilbudet.

 

Hva tror dere om dette? Er dette noe jeg bør se fram til? Anonym poster: 46760636781228b397ba8b03973b7745 Anonym poster: 46760636781228b397ba8b03973b7745

 

Jeg har vært hos sånn poliklinikk 3 ganger nå, sammen med antidepressiva noen måneder. antidepressivaen hjalp ganske mye. Hos poliklinikken har jeg ikke gjort stort annet enn å bli intervjuet, hvor de spør om masse forskjellige ting som hvordan man har det i hverdagen og hvordan man hadde det i oppveksten osv. Hver av gangene jeg har vært der har det vært forskjellige typer intervju med forskjellige typer fokus, som generell hverdag, "forbigående" plager og neste gang skal jeg på intervju for personlighetsforstyrrelser. Tror ikke jeg har hatt noen folk som glor på meg igjennom speil tho

Vil anbefale deg å hvertfall prøve det, og det med at de står bak den veggen er i prinsippet det samme som å bli intervjuet av 4 psykiatere istedenfor 1.

[Rosario]

"sammen med antidepressiva noen måneder"

 

Grunnen til at de anbefaler antidepressiva (og elektrosjokk) er at de er så inkompetente at de ikke kjenner andre løsninger. De er håpløst blanke på området. Ikke noe krav til leger om at de selv noen ganger skal ha hatt depresjon for å få tittel som "ekspert" på området.

 

Leger på psykiatriske sykehus bruker halve dagen på å evaluere gamle og nye medikamenter. Hva som er bivirkninger og hva som er tillatte doser.Hvis de bommer på tillatte doser kan de bli straffeansvarlig. Det er det som betyr noe for dem. De er programmert til å tenke "medisinering".

 

Stress

Når man jobber hardt på jobben, deretter "slapper av" med TV, prat, aviser, internett/facebook da blir summen overstimulering av hodet -> for mye stresshormoner som resultat. Noen av den prateglade typen.klarer dette uten problemer, men for TS' tilfelle er prat også stressende

 

Løsningen er å understimulere, ikke se TV, konversere, lese aviser eller bruke internett - dvs. kjede seg. Til å begynne med kan det føles som "tortur", etterhvert venner man seg til det. En spasertur på 1-1,5 timer i rolige omgivelser er understimulering. Egentlig blir man klarere i hodet når man understimulerer regelmessig. Man får kontroll over hvor mye stress hverdagen vil inneholde.

 

Sukker og koffein bidrar til for mye aktivitet i hodet.

Endret 17. oktober 2012 av Rosario

[World Of Warcraft]

"sammen med antidepressiva noen måneder"

 

Grunnen til at de anbefaler antidepressiva (og elektrosjokk) er at de er så inkompetente at de ikke kjenner andre løsninger. De er håpløst blanke på området. Ikke noe krav til leger om at de selv noen ganger skal ha hatt depresjon for å få tittel som "ekspert" på området.

 

Bare for å presisere, legen som gav meg antideprissiva ikke polifolka og har ikke fått noen tilbud om elektrosjokk. Men mulig det er andre ting som hadde fungert bedre, det vet jeg ikke. Noe av problemet er jo at man ikke vet hva problemet eller feilen er etter noen få uker.

[vidor]

"sammen med antidepressiva noen måneder"

 

Grunnen til at de anbefaler antidepressiva (og elektrosjokk) er at de er så inkompetente at de ikke kjenner andre løsninger. De er håpløst blanke på området. Ikke noe krav til leger om at de selv noen ganger skal ha hatt depresjon for å få tittel som "ekspert" på området.

 

Leger på psykiatriske sykehus bruker halve dagen på å evaluere gamle og nye medikamenter. Hva som er bivirkninger og hva som er tillatte doser.Hvis de bommer på tillatte doser kan de bli straffeansvarlig. Det er det som betyr noe for dem. De er programmert til å tenke "medisinering".

 

Stress

Når man jobber hardt på jobben, deretter "slapper av" med TV, prat, aviser, internett/facebook da blir summen overstimulering av hodet -> for mye stresshormoner som resultat. Noen av den prateglade typen.klarer dette uten problemer, men for TS' tilfelle er prat også stressende

 

Løsningen er å understimulere, ikke se TV, konversere, lese aviser eller bruke internett - dvs. kjede seg. Til å begynne med kan det føles som "tortur", etterhvert venner man seg til det. En spasertur på 1-1,5 timer i rolige omgivelser er understimulering. Egentlig blir man klarere i hodet når man understimulerer regelmessig. Man får kontroll over hvor mye stress hverdagen vil inneholde.

 

Sukker og koffein bidrar til for mye aktivitet i hodet.

 

Det er et medisinfokus som til tider kan være stort, men det brukes fordi det fungerer.

 

Tror du ikke det finnes psykiatre og psykologer som har prøvd ymse greier opp igjennom tiden og forkastet mye fordi det ikke var effektivt ?

 

Det du sitter igjen med er ting som er dokumentert å virke, selv om det også har bivirkninger.

Enkelte ganger må man bare innfinne seg i at man ikke får i både pose og sekk.

 

Skal være enig i at flere ting burde vært innlemmet i tjenestene fordi det ville hatt en gunstig effekt, men det er jo det med rendyrkning også da og å holde fokuset og ikke vanne ut terapiformer. Det handler også litt om frykten for det ukjente og vanetekning samt hva miljøet forventer og ikke forventer av profesjonsstillingen. Karl Ludvig Reichelts som har en forskerstilling på Rikshospitalet hadde egentlig en god kommentar om akkurat dette. - "Jeg er selv ekspert, og eksperter er det værste som finnes fordi de motsetter seg alt det nye".

Rent evolusjonært finnes det miljøer som forklarer nettopp dette fenoment med preservasjon av kunnskap til nyrere generasjoner, men det blir å generalisere grovt, for det finnes alltid unntak.

 

Det finnes et alternativmarked som rundt halve norges befolkning er flink til å oppsøke. De resterende metodene som ikke tilbys i primærhelsetjenesten kan folk teste ut der hvis de ønsker, og så kan jo folk sjekket ut ting selv og vurdere hva de ønske å prøve ut.

 

Enkelte vil ha det til at alternativmedisinen er den medisinen som ikke er skadelig men heller ikke dokumentert effektiv. Det synes jeg er en grov generalisering, men sannheten er at det finnes mye ymse i markedet. Viktig å skille skit og kanel der.

[Rosario]

http://www.nifab.no/...d_og_legemidler

Ethvert stoff, preparat eller urt som er eller utgis for å være egnet til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter, eller til å påvise sykdom klassifiseres som legemiddel og faller dermed inn under legemiddellovgivningen.

 

Den reisende må for alle typer legemidler kunne dokumentere overfor tollvesenet at legemidlene er til personlig bruk, enten i form av originalemballasje/etikett på pakning fra apotek, legeerklæring eller kopi av resept. Med personlig bruk menes en persons medisinske bruk av et legemiddel til seg selv.

 

Vitaminer og mineraler regnes i utgangspunktet som legemidler, og innholdskravene i Forskrift om kosttilskudd kan forstås som unntak fra denne regelen.

 

Hvordan legene kan formulere lover mot alternativ medisin er skremmende.

Vi går mot et samfunn der sunn mat blir forbudt slik som i USA.

 

Tror du ikke det finnes psykiatre og psykologer som har prøvd ymse greier opp igjennom tiden og forkastet mye fordi det ikke var effektivt ?

 

Historien har noen grelle eksempler på at enkel medisin blir forbudt fordi det var effektivt.

("gerson therapy" er et eksempel, men det er mange andre eksempler også)

 

Endret 30. oktober 2012 av Rosario

[AnonymDiskusjon]

Har tidenes verste helg på gang her så jeg prøver meg på et forum innlegg her.

Kan jo starte med å skrive at jeg har begynt hos psykologbehandling hos poliklinikken som jeg ble henvist til. Dette går ganske bra og vi er veldig i startfasen enda. Psykologen har jeg faktisk troa på og på sikt så tror jeg dette kan funke.

 

Problemet er at vi ikke har tatt tak i helseangst problemet enda. Siste uka har jeg hatt skikkelig angstanfall for diverse sykdommer og jeg er helt utslitt.. Har legetime på tirsdag, men det er lenge til når man sitter for seg selv i en leilighet og nesten ikke får puste og smerter i brystet..

 

Anonym poster: 46760636781228b397ba8b03973b7745