Jeg er blitt bortskjemt!

[Kenny Bones]

Samme har skjedd med grafikk også. Vi går bare utfra at alle nye spill har knallgod grafikk og ender opp med å egentlig ikke tenke over det engang. Det skal lissom bare være der. Selv om utviklerne har brukt endeløse timer på å lage alt. Så spiller vi gjennom spillet på 8 timer og glemmer det. Sånn var Assassins Creed 2 for meg egentlig. Selv om jeg spilte det to ganger dog. Uncharted 2 var også noe likt. Svært svært bra spill, rundt det to ganger også. Men når jeg var ferdig satt jeg likevel igjen med en slags tom følelse.

[simalarion]

Trolig blir du bare Voksen og mister evnten til å ha helt fri fantasi pga logikken som tar over, helt vanlig fenomen.

 

Personelig har dette vært et kjempe år (2009) med Risen og Dragon age Origins. Troddet lenge jeg haddet mistet evnen til å sette meg inn i spill pga det jeg nevnte først i tråden men Risen beviste det motsatte (heldigvis). ER videre veldig uenig med deg ang Oblivion, håper absolutt ikke de fortsetter i den stilen men går tilbake til Morrowind stilen, noe de helt sikkert ikke gjør da det ser ut som de trives godt med å lage spille til større masser som selger bedre (de har så og si droppet helt hardcore rpg, sviktet i alle ledd ang fallout3 også. Håper de holder seg unna respekterte "nerde" titler fremmover)

[Morfeo]

Er helt uenig med trådstarter, er dessverre alt for mange bra spill, både gamle og nye, til at jeg er i nærheten av å komme gjennom alt. Men så har jeg muligens litt bredere smak, og lar meg ikke stoppe av gammel grafikk. Akkurat nå, har jeg for eksempel gjennomført Link's Awakening til game boy for første gang, som var et fantastisk spill, og lurer på om jeg skal starte Okami, Final Fantasy V eller Zack & Wiki. Eller fortsette på Assasins Creed. Mye å velge mellom med andre ord

[Mazeking]

Har spilt dataspill og konsollspill siden jeg var 10 år og er nå 35. Det betyr at jeg har 25 år med spillballast i hjernen hver gang jeg prøver noen nytt. Mitt problem er at også jeg har blitt jævelig kresen med åra. Det er dessverre ikke alle typer storyer eller settinger som lenger appelerer til meg.

 

Fokuset mitt har nå flyttet seg til at jeg vil sitte og kose meg med et spill. En del spill synes jeg er alt for stressende og jeg gidder rett og slett ikke spille dem lenger.

 

RTS: sjangeren har jeg rett og slett blitt dritt lei. Det er bare stress og mas og pøse på med enheter inn i fiendenes baser. Er også så vanvittig mye å holde styr på at jeg ikke orker RTS'er lenger.

 

FPS: Har vel spilt omtrent alt av FPS som kom ut i gamle dager. Det betyr at jeg krever litt dybde og innhold i FPS'ene. Standard FPS uten noe intelligent innhold eller fengende story blir jeg bare møkk lei og skrur av. Må dessverre si at Modern Warefare og Call of duty spillene for meg er som å bevege seg inni en skoeske. Man MÅ gå ut på kun en side og har ikke noen valgfrihet, stressende gameplay med kun en løsning på problemet. Merker med en gang denne følelsen av mangel på valg når jeg spiller denne typen spill. Eneste unntaket den siste tiden var unchartered som hadde en skikkelig bra story og innelevelse, slev om det også tvang det til å spille på kun en måte. Det var mer som å spille en film. Min største spillopplevelse var vel første gangen jeg spilte half-life. Man refererer alt mot den første gangen man spilte Half-Life. Det var jo helt vanvittig på sin tid. Hitmanserien var også jævelig bra og intelligent. I fryktelig mange FPS'er så blir man angrepet uten grunn av andre karaterer. Da man spilte Doom og Quake var forsåvidt dette greit, men det hadde nå ikke skada om noen motstandere forsøkte på dialog framfor å skyte på alt som rører seg. Blir rett og slett lei FPS uten dybde.

 

Rollespill i forskjellige sjangre har jeg spilt mye av opp igjennom tidene. Her er jeg tilhenger av den litt enklere typen rollespill som ikke er speccet opp og ned med dialoger og ting man må ha kontroll på. Dessverre så er det få konsollutgaver av rollespillene som er bra. Sliter meg litt inn i Dragon Age nå, men synes det var litt for mye dialog til å begynne med. Skulle gjerne hatt et et nytt Baldurs Gate Dark Alliance eller Et diablo 3 på konsoll. Har pløyd i gjennom flere av de japanske action RPG'ene men noen av disse kan være litt sære. Morrowind og Gothicserien var jo helt ûber. Siste rollespillet på konsoll jeg virkelig ble oppslukt av var Fallout3.

 

Bilspill har jeg også spilt fryktelig mye. Tuna biler i ente og mente på tidligere versjoner av Grand Turisimo, så det er jeg egentlig ganske lei. Når det gjelder asfaltbilspill som forza og Grand Turisimo så handler det stort sett kun om å pugge bremsepunkter på banen. Dette blir man rimelig lei etter å ha spilt 20 forskjellige bilspill. Husker noen skikkelig artige ps2 spill før i tida der man kjørte på baner og skulle hoppe og loope og greier. Får håpe noen klarer å pushe noen skikkelig trackmania aktige spill på konsoll etterhvert.

 

En sjanger som jeg fortsatt spiller mye av er "sandkassespillene". Totalt åpent gameplay. Gjør hva du når du vil og med hvem du vil. Avslappende og morsomt. Spill som Saints Row serien, The Godfathter og GTA serien. Eneste ankepunktet her er GTA4 som blei litt masete med den helvettes mobilen som ringte hele tida. Nok stress med mobilen i mitt virkelige liv om ikke mine virtuelle venner også skal plage meg. I disse spillene er jeg ikke så fryktelig opptatt av mainplottet som enkelte er. Her er det frihetene i å cruise rundt og herje som tiltaler meg.

 

Sportspill har jeg stort sett aldri spilt så det har jeg ikke så mange meninger om.

 

Mitt hovedbudskap er at man etter å ha spilt fryktelig mange spill blir opptatt av å kunne sette seg ned i ro og mak og kose seg med et spill. Kunne se litt på stats og kosespille uten å stresse med alt for mye inngame ting å passe på. Spill skal være morro, ikke stressende.

 

Vil faktisk være på nippet til å foreslå at spillanmeldere skal innføre en ny kategori i sine anmeldelser: STRESSFAKTOR, her vil feks fryktelig mange RTS'er score mye da det er fryktelig mye å passe på og dille med. GTA4 vil også få høy score her pga den helvettes mobilen. Spill som Saints Row vil ikke få noen stressfaktor da det kun er sjelende man må forsvare territorier kjapt. Fallout3 vil ha lav stressfaktor da man kan kjøre V.A.T.S i combat og ta det stille og rolig mens man sloss. Spill som Hitmanserien vil også ha lav stress faktor da mye av spillingen går ut på å pønske ut smarte løsninger.

 

Som sagt jeg vil kose meg med et spill og ikke stresse når jeg spiller.

Har ikke tid til å lese korrektur så det er sikkert noen skrivefeil...

Endret 26. januar 2010 av mazeking

[Lazore]

Har opplevt nøyaktig det samme problemet med samme spill.

Det jeg fant ut som hjalp jævelig bra, er å ta en pause, sånn ca. 2 måneder.

Så i de to måndene drev jeg å lærte meg forskjellig ting. For eksempel Blender (3dmodelering)

og diverse andre ting.

 

Etter det, nøt jeg faktisk ett godt gammeldags spill, som ikke akkurat var det beste.

Men ja, det kan være hardt å bare droppe de bra titlene.

[Insubordination]

Jeg er mer enn enig med trådstarter. Personlig har jeg mange av de samme 'problemene' i forhold til spill som det du skisserer. Jeg har forsøkt å reflektere over dette problemet ved flere anledninger, og hvorfor det nå har blitt slik. For min del tror jeg årsaken har bakgrunn i flere faktorer.

 

Jeg har spilt spill siden slutten av 80-tallet. Jeg har vært igjennom de fleste såkalte milepæler innen spillhistorien og har tatt del i den teknologiske utviklingen. I gamle dager var spillene simple (historie og utseende - ikke vanskelighetsgraden). Det handlet på langt nær ikke om spectacle slik det gjør nå. Dessuten var jeg også bare barnet/ungdommen. Personlig måtte jeg dermed investere en god del 'suspension of disbelief' - være med på leken, supplere med egen fantasi - for at disse spillene skulle bli en opplevelse. At jeg også var i en del av livet hvor fantasien var mer aktiv, og kravene ikke på langt nær like store, gjorde nok sitt for at spillene artet seg mer spennende før. 'Simons Quest' til NES hadde vel ikke en direkte god historie, men spillets kontruksjon (musikk, lokasjoner osv.) gjorde at jeg levde meg dypt inn og fablet mye om hva som hadde foregått.

 

Samtidig er det et viktig poeng at spillene før ikke hadde den tekniske forutsetningen til å kunne blende oss med kvaliteten på grafikken. Dette er jeg overbevist om at flyttet hovedfokus over på historien. Før i tiden var det enklere å lage en engasjerende historie enn å blende oss med lens-flares når vi står på toppen av et tårn i Firenze i AC2 og titter inn i solen - teknologien var bare ikke der. I disse dager er det dessverre omvendt. Nå er det utseende som teller, mens vi ofte får servert en lunken historie der vi trasker nedover usynlige korridorer mot spillets neste checkpoint. Spillindustrien i dag er dominert av Michael Bay-mentalitet: eksplosjoner og sexy damer med en latterlig historie.

 

Også historiene fra utviklere som historisk har gitt oss meget gode fortellinger, har fått seg et knekk. Dragon Age var den spirituelle oppfølgeren til Baldurs Gate, men kan ikke sies å i det hele tatt være i nærheten av BG når det kommer til opplevelse. Jeg koste meg mye med DA, men i det store og hele var spillet én stor slosskamp med en lite engasjerende historie. Hvor var den intelligente bad guyen ala John Irenicus? Han som var både smartere, tøffere og gærnere enn deg? I DA var det monstre som snudde hodet mot skjermen og brølte. Punktum. Systemet var også dummet betraktelig ned fra BG og gjennomsiktigheten var borte. Hvis jeg bommet på noe i BG kunne jeg i combat loggen i det minste finne ut hvorfor. Full kontroll over karakteren(e) handler også om innlevelse.

 

Min siste virkelig gode opplevelse var Mass Effect. Personlig syntes jeg historien var ganske så god, og sci-fi settingen engasjerende. Bare det å klikke seg inn på et tema i codexen, og la voice-overen informere meg om galaxen mens jeg lagde middag var kjempespennende. Slike detaljer er med å bygge et troverdig univers, og dermed en større grad av innlevelse. Forventningene til ME2 er derfor ganske store.

 

Dog er det lenge siden jeg ble rørt på samme nivå som historiene (eller fraværet av den) i spillene 'Planescape: Torment', 'ICO' eller 'Shadow of the Colossus' gjorde. Jeg har ingen tro på at hverken Xbox sitt 'Alan Wake' eller PS3 sitt 'Heavy Rain' er noe annet enn nye klisjér pakket inn i nytt papir. For meg er det dermed selvsagt at 'The Last Guardian' er det neste spillet jeg inderlig håper skal gi meg den 'barndomsfølelsen' av å spille et spill igjen.

 

Med et lite forbehold om at vi alle har blitt eldre, og dermed har andre og større krav til hvilke produkter vi bruker tiden på, må jeg nok si at spill er ikke som de engang var - dessverre.

 

T.

Endret 26. januar 2010 av Insubordination

[Morfeo]

Vil si det var et meget godt poeng dette med stressfaktor som mazeking nevnte. Nettopp pga stress, styrer jeg stort sett unna rene actionspill og rts-er. Og selv om et spill som Mass Effect har blitt hyppig nevnt her som et meget bra spill, så må jeg faktisk si at selv det ble for stress for meg, og derfor lagt bort rimelig fort - til tross for et veldig interessant univers. Og nettopp det at jeg liker å sitte å kose med spill snarere enn å fyre opp akkurat den riktige komboen på riktig tid, eller drepe x antall fiender på så og så kort tid, er nok mye av grunnen til at jeg er glad i mer puzzlebaserte spill som Zelda, klassiske pek- og klikkspill, turn-based strategi som Civilization (og Europa Universalis som fremstår som en RTS, men som i realiten spiller mer som en TBS), eller japanske rollespill med sitt meny- og turbaserte kampsystem. Skal jeg ha action, foretrekker jeg heller de gamle actionspillene da ting var enkelt og oversiktlig, 2d-spill som Mega Man, Mario, Street Fighter og Castlevania er gode eksempler, mens jeg av nyere likte Metal Gear Solid-serien fordi man bruker mye av tiden på å pønske ut måter å unngå kamp på (eller ta ut fiender fra avstand), i stedet for å stresse seg gjennom korridorer fulle av fiender i Halo-stilen.

[lordwolf]

Jeg har det på litt samme måten, jeg har blitt lei av de fleste spill...de aller fleste spillene syns jeg er drit kjedelig nå om dagen... har altid vært glad i spill. men den siste tiden (2årene elns) så har jeg hatt så mange spill at jeg har blit lei av det.. om spillet ikke fenger meg fra først sekkund, om spillet ikke gir meg lyst til å fortsette i løpet av 10 minutter så orker jeg ikke å spille det noe mere, stor spill slik som Oblivion som jeg syntes var verdens beste spill før syns ejg er drit kjedelig, jeg har gjort alt, prøvd alt.. Dragon Age har jeg også gått lei av... jeg har prøvd alle origins, jeg vet va som skjer om man prøver de ulike dialogene...

 

jeg har prøvd mange forskjellige spill de siste månedene: Sacred 2, rundt 2-3 timer spilt før jeg ikke orka mere, Baldursgate 1 time før jeg ikke orka mere, Farwell to Dragons rundt 30 minutter, osv osv osv...

 

så for meg er det mere det at om et spill ikke kaprer meg etter de første minuttene så blir det satt på hylel for å spille noe som jeg syns er drit kjedelig det orker jeg ikke, og nå blir det slik at jeg spiller Mass Effect, oblivion, Dragon Age, CoD på runde feks: 30 minutter av ett spill før jeg lagrer og går over til det neste

[CREDiiBLE]

Enig med trådstarter. Det er noen utviklere som virkelig flytter grenser og setter standarder for andre. Bethesda, Rockstar, Volition, Codemasters, Valve og Inifinity Ward er mine gullunger, og det meste de slipper ut har høy trynefaktor når jeg går til innkjøp.

 

Jeg merker også at jeg har fått avsmak av fokuset på grafikk. I et tiår har vi hylet og skreket om fotorealistisk grafikk, og når vi endelig har kommet nære nok til å se hva det virkelig innebærer - er det ikke den hellige gral. Vi har fått det ene gråe, skuffende spillet etter det andre i GTA IV, Gears of War og Killzone. Disse titlene bare forsterker min mening om at det er historie, karakterer og deltakelse som skaper en god spillopplevelse, ikke realistisk grafikk med gritty realisme.

[Khogn]

Ikke ta det ille opp men jeg har store vansker med å koble "WoW-avhengig" til "kresen på spill".

[Realder]

Ikke ta det ille opp men jeg har store vansker med å koble "WoW-avhengig" til "kresen på spill".

 

Hehe, er nok ikke avhengig. Prøvde å finne et nytt spill fordi jeg var lei av den endeløse grindingen. Riktig nok gikk jeg tilbake for å spille WoW, men spilte vel kanskje bare et par uker så ga jeg opp.

 

Poenget mitt er egentlig at WoW lagde en terskel, og jeg finner ikke et nytt MMORPG som lever opp til dette. Har litt tid i min hverdag mellom fotballtreninger og skolearbeid, hadde vært greit å kunne fylle den tiden med litt gaming med et spill som du ikke blir ferdig med etter 30 timer, men som heller ikke krever 500 timer før det blir gøyt.

[radiohodet]

For meg er det vel egentlig helt motsatt. Jeg ble bortskjemt på 90-tallet, og synes veldig få spill er interessante nå lenger, fordi jeg synes spill var mye bedre før.

 

Bioware lager bra spill, men er ikke i nærheten av Baldur's Gate 2. Blizzard har ikke lagd et bra spill siden Lost Vikings, og Bethesda har vel i ærlighetens navn aldri lagd et fantastisk spill, bare en del som er okay.... B)

[Odesseiron]

Hehe, å hevde at Blizzard ikke har laget et bra spill siden The Lost Vikings (som er flott, for øvrig. Sjekk ut Trine for noe lignende fra senere tid) er vel stahet mer enn kresenhet, tror du ikke? :>

[Stream]

Kjenner meg godt igjen i tankegangen til mazeking (vi har omtrent samme erfaringsnivå - bortsett fra at jeg aldri har hatt sansen for stressende spill - dvs rts og fps). Jeg spiller for å kose meg og slappe av (noe som f.eks. betyr mye Football Manager og Civ4).

 

Eneste spillstresset jeg tåler er online bilkjøring.

 

Ellers er jo tidsaspektet også viktig. Før i tiden hadde jeg mye bedre tid til spilling og kunne eksperimentere en del. Nå blir det kun et par timer innimellom - og da vil jeg spille noe jeg vet jeg liker.

[simalarion]

Dere må også tenke på at vi er en genrasjon gamere som begynner å bli voksene (manga av oss), når jeg var liten var det nesten ingen over 18 som spillte spill (men det startet og blomstre veldig, foreldrene mine lurte bestandig på når jeg skulle vokse fra det for den genrasjonen forstod det ikke).

 

Poenget er at det henger litt sammen med å bli voksen, man bytter logikk mot fantasi og starter å sette krav samt ikke har så mye tid til spilling. Selv ble jeg nylig helt bitt av Risen og kunne igjen glemme tiden for pluttselig å finne ut at kl var 4 på natten, men det er lenge sidens sist ).

[Remnant]

Jeg er litt enig med at man ender opp med å spille de store spillene, men man blir ikke kresen av den grunn. Jeg sitter gjerne å spiller de store spillene, spillene som jeg har spilt en god del, som har skapt en interesse hos meg. Men jeg kan bli litt lei noen ganger. Har runda Dragon Age 2 ganger nå, gjort alle startene og gjort 62/87 achievements, og nå har det blitt kjedelig, ikke noe særlig mer å gjøre (endrer seg forhåpentligvis når Awakening slippes ut).

 

Men som sagt, det har vært mange gode spill gjennom tidene, Ocarina of Time (beste spillet ever) spiller jeg fortsatt.

 

Back to the point. Selv om du spiller de aller største og spillene som er ''breathtaking'' så er du ikke bortskjemt, du har bare en god smak for store spill

[Crowly]

Har ett litt annet "problem", og det er at jeg har en tendens til å kun spille ett spill av gangen. Battlefield serien falt i smak hos meg, Vietnam - 2142, som er en spill serie med høy igjen spillingsverdi. Når jeg har fokus på ett spill så er det nok mange gode titler som går meg hus forbi, for jeg er jo egentlig opptatt med å ha det morro.

 

En annen side av dette "problemet" er at når jeg har sett meg ut ett nytt spill, f. eks AoC (for ca 2 år siden) og Diablo 3, The Secret World og BF 1943 pr i dag, så blir det gjerne med at jeg "klarer meg" med det jeg har og kjøper ikke noe nytt før det jeg venter på kommer ut. Heldigvis så har dette bedret seg de senere årene, og jeg tror jeg må gi mye av æren til Gamer.no, for god og bred spill dekning som klarer å pirre lysten på flere spill

Det har også blitt enklere å få tak i spill fra mindre utgivere, gitt at man hører om dem. Har hatt mye glede av spill som Audiosurf, World of Goo, Crayon Physics Deluxe, Machinarium, Torchlight og Mount & Blade for å nevne noen. Prisen er også hyggelig, noe som gjør at veien til kjøp er mye kortere. Og det er begrenset hvor stor en evt skuffelse kan bli prisen tatt i betraktning.

 

Å få ut fingern kan være ett annet problem, som en stor fan av Moneky Island serien, så har jeg ikke fått rotet meg til å kjøpe den siste episodebaserte serien Wallace & Gromit står også på den samme lista...

 

En god historie er veldig viktig, jeg har flere ganger gitt beng i hele oppgaveløsningen i ymse adventure spill og tydd til en walkthrough ved minste antydning til at jeg sitter fast, da det kun er historien som har blitt av interesse. Blir litt som å se en film.

God grafikk er ikke så nøye for meg, spillbarhet og/eller god historie er det som gjør ett spill bra, f. eks på slutten av 90 tallet så klokket jeg inn bøtter og spann med timer på MUD (tekstbasert). Det hjelper kanskje også at man er vokst opp med spill fra 80 og 90 tallet (76 modell) hvor grafikken ikke var mye å skyte av, i alle fall sammenlignet med dagens nivå.

 

Jeg er nok også på jakt etter noe nytt, men spørsmålet er kanskje hvor mye nytt klarer spill industrien å komme opp med? Er generelt lite interessert i "gammelt innhold med ny innpakkning", selv om det er untak. Dragon Age er nok ett av disse, er ikke veldig mye nytt i det spillet, men jeg stor koser meg med det, og det har tatt all fokus fra andre spill siden det ble kjøpt rundt årsskiftet.

 

En annen ting som har kommet med årene er at jeg skjeldent spiller spill omigjen, da må det i så fall være lenge siden jeg har spilt det, slik at jeg har glemt store deler. Så når jeg blir ferdig med Dragon Age om en liten(?) stund, så tviler jeg på at jeg gidder så start på nytt for å få med meg de andre begynnelsene, og det spørs om jeg ikke nøyer meg med en slutt. Har nok mye å gjøre med at det blir for liten varriasjon, men får se, kanskje jeg "faller og slår meg" og gjør ett untak

 

Har ikke noe problem med å se at spillere kan bli mer kresne, bortskjemte og stiller høyere krav. I alle fall for de av oss som har en del spill år under beltet.

[nubbiz]

Kjenner meg veldig godt igjen i trådstarter. Dette er skikkelig sugent. Jeg ønsker meg flere spill som Final Fantasy 7, skikkelig knallgode spill hvor alt bare er perfekt. Grafikk er viktig men ikke SÅ viktig. Det må ikke være foto-realistisk, bare bra nok og uten så mange feil sånn sett. Sett i sin egen kontekst selvfølgelig. Final Fantasy 7 har jo ganske dårlig grafikk, men det er likevel ingen feil i den. Derfor fungerer det så bra som det gjør.

Og historien er ekstremt bra, kampsystemet er fantastisk og materia-systemet er det beste noensinne.

 

Men, jeg har akkurat begynt med Oblivion en gang til jeg da Gleder meg til TES5

 

 

Hvis setter deg ned med FFVII idag så har det dårlig grafikk, ja. Men på sin tid var dette revolusjonerende grafikk

[Phido78]

Tror dette beror på at det å sette seg inn i nye spill krever mer og mer "opplæring".

Tidligere kunne en sette seg ned med omtrent hvilket som helst spill og gli rett inn i spillet uten å måtte lese en manual eller gå igjennom en alt for lang og tråkig tutorial.

 

Det og at en rett og slett må bruke mer tid på det enkelte spill for å få noe utbytte av det