Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Vær litt obs på regelverket rundt import om det går så langt. Selv om dette er offtopic, så nevner jeg det kort og greit allikevel

 

 

Om valpen ikke er innført på 100% korrekt vis så blir det fort problemer rundt det å gi den bort. Er ikke papirene i orden så ender det fort feil om man er uheldig.

 

Import og videresalg/bortgivning har visse fallgruver, og i værste fall så ender man opp med at valpen blir avlivet. Så om valpen ikke ble importert på 100% korrekt vis så er det beste å smugle den tilbake og la oppdretter finne ny eier.

 

Ingenting du sier tilsier at dere ikke har gjort det på rett vis, jeg kun nevner det - siden det er så viktig. Forøvrig kan det nevnes at regelverket er "firkantet," av ren nødvendighet - siden det faktisk er et reelt problem at folk blir frastjålet hundene sine.

 

 

Tenk over hvor mye allergiplager du kan leve med. Ta visse forholdsregler, og se hvordan det går.

 

For å nevne noe: god håndhygiene. unngå nærkontakt mellom ansiktet ditt og hunden. godt renhold ellers.

 

Bruker du søkefunksjonen så fins det flere tråder om emnet allergi+hund her på forumet.

Lenke til kommentar
Gjest Slettet+9871234

Uff, vær gang det skjer noe bra, skjer det noe jævlig. Gud gir og gud tar.

Husk at det alltids kunne vært verre! :)

Gud og gud fru blom, var det ikke bare utrolig egoistisk gjort av resten av familien din å gå til innkjøp av hund når de visste du var allergisk?

Lenke til kommentar
Gjest Harley Quinn

Føler den dagen/uken/måneden her ikke kan bli verre enn det den er nå. Har hatt noen skikkelig drittdager siste tiden. Og jeg burde ikke klage med ny jobb, noe å gjøre om dagen o.s.v. men nei da, det snur seg imot meg. Jeg får dårlig samvittighet av ingenting om dagen, kombinert med at jeg har en virkelig intens hate meg selv periode. Misliker alt ved meg selv og skulle for min del gjerne hatt et par mill til operasjoner, kanskje jeg ville blitt fornøyd da mon tro. Skal liksom begynne å trene, tenker at ja, det kan jeg greier, roter meg rundt på nettet, finner bilder av pene jenter, og alt går i bånn fordi jeg tenker at slik vil jeg aldri kunne bli. Å være jente og høy er oppskrytt. Kjenner bare gutter som er lavere enn meg så ser bare skikkelig rart ut om jeg går i høye hæler, ikke passer jeg til det heller når jeg veier et par ti-femten kilo for mye. Ikke hjelper det å gå ned i vekt heller, når jeg er 178, jeg vil være tynn og lav, ikke tynn og høy!

 

Alt er bare rot og jeg burde ikke være så mye alene som jeg er, men ettersom jeg for 6-7 mnd siden bestemte meg for å flytte 20 min unna sentrum (fordi sentrum var for dyrt for meg) har alle de bekjente jeg hadde der nede satt meg utenfor. Ble i det minste invitert på en fest eller to når jeg bodde der, nå er det ingenting. Og her jeg bor er det ikke akkurat flust av folk på min alder, og er det det så er det gjerne folk som har kjent hverandre siden ungdomsskolen og dermed vanskelig å komme innpå de noe mer enn å prate med de på fylla. Er ikke den mest sosial personen selv heller etter å ha gjentatte ganger prøvd å få til noe med diverse mennesker, og når jeg får nei sånn to-tre ganger gir jeg opp, da tenker jeg at nei vel, da vil de ikke ha kontakt med meg.

 

Sånn, dagens lille sutring deluxe. Det er tusen ganger verre i hodet mitt, men slikt kan jeg ikke skrive her.

Lenke til kommentar

Føler den dagen/uken/måneden her ikke kan bli verre enn det den er nå. Har hatt noen skikkelig drittdager siste tiden. Og jeg burde ikke klage med ny jobb, noe å gjøre om dagen o.s.v. men nei da, det snur seg imot meg. Jeg får dårlig samvittighet av ingenting om dagen, kombinert med at jeg har en virkelig intens hate meg selv periode. Misliker alt ved meg selv og skulle for min del gjerne hatt et par mill til operasjoner, kanskje jeg ville blitt fornøyd da mon tro. Skal liksom begynne å trene, tenker at ja, det kan jeg greier, roter meg rundt på nettet, finner bilder av pene jenter, og alt går i bånn fordi jeg tenker at slik vil jeg aldri kunne bli. Å være jente og høy er oppskrytt. Kjenner bare gutter som er lavere enn meg så ser bare skikkelig rart ut om jeg går i høye hæler, ikke passer jeg til det heller når jeg veier et par ti-femten kilo for mye. Ikke hjelper det å gå ned i vekt heller, når jeg er 178, jeg vil være tynn og lav, ikke tynn og høy!

 

Alt er bare rot og jeg burde ikke være så mye alene som jeg er, men ettersom jeg for 6-7 mnd siden bestemte meg for å flytte 20 min unna sentrum (fordi sentrum var for dyrt for meg) har alle de bekjente jeg hadde der nede satt meg utenfor. Ble i det minste invitert på en fest eller to når jeg bodde der, nå er det ingenting. Og her jeg bor er det ikke akkurat flust av folk på min alder, og er det det så er det gjerne folk som har kjent hverandre siden ungdomsskolen og dermed vanskelig å komme innpå de noe mer enn å prate med de på fylla. Er ikke den mest sosial personen selv heller etter å ha gjentatte ganger prøvd å få til noe med diverse mennesker, og når jeg får nei sånn to-tre ganger gir jeg opp, da tenker jeg at nei vel, da vil de ikke ha kontakt med meg.

 

Sånn, dagens lille sutring deluxe. Det er tusen ganger verre i hodet mitt, men slikt kan jeg ikke skrive her.

 

Jeg synes høye jenter er pene, uansett hvor mye de veier (heller for mye enn for lite mener nå jeg). Skulle heller vært høy og litt-stor en lav og litt-stor (som jeg er nå) :ph34r: Sliter med mye av det samme selv, tenker hele tiden at skal jeg begynne å trene. Men det skjer aldri. Virkelig, jeg klarer ikke ta meg i nakken. Og ikke virker det som om noen vil snakke med meg heller.

 

Aah, hardt å være jente. Hardt å leve generelt. Håper det bedrer seg for deg, iallefall :)

Lenke til kommentar
Gjest Slettet+9871234

Jeg ble helt satt ut! Forstår det ikke, alt var jo helt greit? Tydeligvis ikke.

Nå har vi ikke vært sammen så lenge da, så det var jo ikke en demning av følelser og tanker som plutselig brast, men allikevel.

Lenke til kommentar

Kjenner vinterdepresjoner smyger seg på igjen nå. Jeg kom meg helt til 1. Desember før jeg gråt meg i søvne for første gang siden Januar tror jeg det var. Jeg er konstant stresset og har altfor mye å tenke på, så jeg får knapt sove i det hele tatt for tiden. Jeg er snart 21 og har null utdanning, ikke engang videregående, ingen jobb og knapt noen lapper på konto, og jeg bor fremdeles hjemme hos en forelder.

 

Alt jeg gjør om dagen er å tenke på hvordan jeg skal fikse alt. Jeg føler hele tiden at jeg trenger meg på hjemme og gjør ingen nytte for meg i gjengjeld for gjestfriheten, og jeg har ikke den fjerneste anelse om hvordan jeg skal klare å forsørge en mulig familie i fremtiden.

 

Jeg som skulle bli noe stort og oppdra en herlig familie. Alt gikk helt motsatt vei av hva jeg ønsket. Og verst av alt har jeg ikke den minste idé om hvor det gikk galt. Det hjemsøker meg til stadighet.

 

 

 

Får jeg ikke fikset opp i ting relativt fort og kommet meg på riktig vei fremover så føler jeg meg nesten klar til å gi opp helt. Men jeg holder meg fast en stund til, om enn bare av kjærlighet for familie og venner.

 

Det føles godt å få luftet tankene litt her, anonymt.

Lenke til kommentar

Selv om jeg er fullt klar over at folk her inne har litt mer seriøse problemer enn meg, så vil jeg også deppe litt.

 

Jeg har eksamen om et par timer, og det i petroleumsteknologi. Har hatt god tid til å lese, men har av en eller annen grunn bare ikke giddet å bry meg. Smålest et par setninger i boken, før tankene driver vekk og jeg sitter på dataen. Dette har foregått et par dager. En slags likegyldighet sveiper over meg og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med den. I det ene øyeblikket innser jeg alvoret, før jeg bare legger tanken fra meg igjen og gjør noe gøy i stedet. Både familie, venner og kjæreste tror at jeg har lest flittig disse dagene, fordi jeg har gitt dem det inntrykket. Sannheten er at jeg egentlig bare lyver til både dem og meg selv.

 

Nå har jeg eksamensnerver og innser liksom at denne type last minute-lesing ikke har noen virkning. On top of that er jeg egentlig veldig trøtt, og kommer til å ødelegge den allerede ødelagte døgnrytmen min enda mer. Jeg skrev tidligere i dag et innlegg i bannetråden, under et av disse øyeblikkene hvor jeg innser alvoret.

 

Jeg er ikke sint lenger. Nå begynner denne trenden å bli mer og mer vanlig, og jeg blir egentlig bare lei meg av den.

Lenke til kommentar

Endelig en opptur!

 

Jeg har slitt med selvmordstanker bortimot hver dag de siste 10 årene og tror nok at alle som sliter med depresjon vet hvor jæææævlig vanskelig det er å gjøre noe med det selv. For en måned siden var jeg på et absolutt bunnpunkt og tenkte for meg selv: enten så tar du livet ditt nå og ender faenskapen eller så går du til legen å forteller det 100% hvordan du har det. Jeg mannet meg heldigvis opp til det vanskeligste valget og gjikk til legen. Fra der ble jeg henvist til psykolog noe som også var vanskelig å møte opp på, men jeg hadde bestemt meg..

 

Jeg har riktignok bare vert der en gang for en uke siden, men for første gang på 10 år så føler jeg meg som et "normalt" menneske pluss at ryggsekken er 100 kg lettere. Nå har jeg faktisk seriøs tro på at ting kan gå oppover(for hvilken annen retning skulle det ha gått).

 

Så dette her er egentlig en oppfordring til alle dere som sliter og ikke har tatt kontakt om hjelp; jeg vet hvor vanskelig det er, bare drit i absolutt alt som du jobber ræva di av for, enten det er skole, jobb, venner og kjæreste og sats alt på det som er viktigst, nemmelig helsen din :yes: så kan det godt hende at brikkene i puslespillet ditt passer til slutt noe jeg har troen på i mitt eget tilfelle!

 

Et lite tips: ikke tenk så mye på framtiden og alt du ikke kommer til å oppnå og heller ta dag for dag og gjør de tingene som er posetive for deg. Selfølgelig tenker jeg masse på framtiden men nett for øyeblikket så driter jeg i det og prøver å gjøre ting som kun gjør meg glad. Så lenge jeg fortsetter å gjøre det så er jeg så godt som sikker på at alt blir perfekt. :thumbup:

  • Liker 3
Lenke til kommentar

Er møkklei julemaset, vil bare hoppe over alt mas og kav. Drit i gaver, skulle ønske jeg bare kunne feire sammen med familien min. Nå er den oppløst, forholdet til alle er overfaldisk og ekkelt. Vil bare grave meg ned i senga på julaften og være alene.

Lenke til kommentar

Jeg lurer på om jeg begynner å bli gal?

 

Jeg er 20 år. exen slo opp med meg for ca 1.5 år siden, vi var sammen i 4 år. Jeg tenker fortsatt mye på hun, og i det siste så finner jeg meg selv i å sitte og prate med henne, eller bare tenke på hun og hvordan vi hadde det. Sover også dårlig pga dette, eller jeg sovner ikke, ettersom med engang jeg legger meg for å sove og alt blir stille rundt meg, så kommer tankene opp igjen.

 

Det her virker jo helt merkelig :S

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...