Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Vært sykmeldt i en måned nå på grunn av dårlig psykisk helse. I dag skal egentlig være første dag tilbake på jobb, men jeg føler meg fremdeles ikke mentalt sterk nok til å dra dit. Problemet er, at ting har blitt så ille nå at spørsmålet er om jeg kommer til å være klar for det noen gang. Jeg vurderer å sende en melding til sjefen og kollegaen, men skal liksom være der om en halv time, så føler det er dårlig gjort å gi beskjed så sent. Det var bare det at jeg virkelig ville klare det. Jeg har prøvd å forberede meg mentalt i en uke, men nå som dagen står foran meg, har det bare rast sammen igjen. Og jeg vet at det vil bli konsekvenser hvis jeg ikke drar i dag, fordi de begynner å bli lei av siste liten-meldinger. Og det forstår jeg. Men jeg er så langt nede nå at jeg ikke klarer å bry meg om noen ting lenger. Regningene hoper seg opp i postkassen, som jeg ikke har vært i på nesten 3 uker. Jeg får meg ikke til å bry meg om at hvis ikke jeg gjør de tingene jeg skal, så blir det konsekvenser. Jeg tenker liksom bare "jaja, blir det for ille, så er det alltids en siste løsning". Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med meg selv lenger. Jeg har mistet alt mot og håp. Egentlig vil jeg bare at jeg skal sovne en natt og aldri mer våkne. Jeg er langt nede, og jeg aner ikke hvordan jeg skal kare meg opp igjen. Om det i det hele tatt går.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Jeg er 18 år og min mor har hatt uhelbredelig kreft i ca. 4 år nå, men i juni ble hun plutselig myemye verre enn hun har vært tidligere. Kreften begynte som brystkreft, men har spredt seg til flere steder, blandt annet hjernen, skjelettet og leveren. Hun er ikke lenger den hun var, ettersom kreften i hjernen har gjort at hun ikke er mentalt den samme personen (på en måte...). Hun trenger hjelp til alt hun skal gjøre, reise seg opp, spise, dusje osv. Fikk nylig beskjed om at hun bare har et par måneder igjen, nå klarer jeg ikke tenke på annet enn at snart er hun ikke her lenger, det føles helt forferdelig. Skulle ønske jeg bare kunne fokusere på å gjøre det beste ut av den siste tiden, tilbringe masse tid med henne og være glad for at hun enda er her... Alt føles håpløst, hun er den som har betydd absolutt mest for meg gjennom hele livet. Forstår ikke hvordan jeg skal kunne fortsette uten henne... 



Anonymous poster hash: a26c9...da5
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg mistet også min mor gjennom krefen, for ca 2 år siden. Nå er jo jeg en del år eldre enn deg, men å miste et familiemedlem er like tris uanset alder. Min Mor visnet sakte vekk (selv om hun var klar i hodet til siste stund), og som pårørende kan det være hardt å se hvordan dem man er glad i ikke lenger er seg selv. Jeg tilbrakte i snitt ca en time hver eneste dag (etter jobb) med min mor da hun var på sykehjem det siste halve året før kreften tok henne, Og jeg angrer ikke et sekund. Hun var som sakt klar i hodet...selv om kroppen visnet, så vi kunne ha givende samtaler og snakke om daglidagse ting.  Og for min del var det jo det at jeg ikke ønsket at min mor skulle sitte stort sett alene på et rom på sykehjemmet hele dagen. Jeg var også til stede den natten kreften tok henne. Jeg var glad det var meg som var der og ikke min søster ( hun takler ikke slike ting like bra), men på en måte har vi jo visst hvilke vei det gikk dem siste 6 månedene før hun døde, og hadde forberedt oss litt.

Så selv om du føler at livet stopper opp i en slik situasjon, så gjør det ikke det. Vår familie ble enda nærmere knyttet til hverandre både under og etter sykeleiet til min mor, og mine søsken og min far har vært gøde støttespillere i etterkant av dødsfallet. Livet går videre, men min mor blir ikke glemmt, og vi ungene pleier å stikke bort på graven ved høytider, med blomster og slikt.

 

tilbring tid samme med din mor. det tror jeg hjelper deg på å forberede deg på hva som kommer til å skje før eller siden. Og husk, at du får ikke den tiden tilbake en annen gang, og snakk med resten av familien om det du tenker om situasjonen. Snakk med far/ søsken. kanskje har din familie det på samme måte. Det er viktig å støtte hverandre i en slik tid.

 

Det er ingen fasit svar i en slik situasjon, men dette er mine erfaringer og tips fra en lignende situasjon.



Anonymous poster hash: cb76e...172
  • Liker 1
Lenke til kommentar

 

Fy faen altså. Trodde jeg hadde kommet meg etter en spesielt deprimerende periode, men det hadde jeg vist ikke. Og nå må jeg kanskje kutte kontakten til beste venn. Dette er et levende helvete.

Vet ikke hvorfor du må kutte kontakten, men om det er for at vedkommende ikke gjør deg noe godt så er det like greit. Har selv kuttet to ut av livet mitt som ikke gjorde meg noe godt å ha, og er evig takknemlig for at jeg klarte det.

 

To personer sier du. Kan du fortelle hvordan de gjorde deg vondt?

Endret av Cutthroat Bill
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Ene var bare en internettvenn eller hva man skal kalle det. Men hadde daglig kontakt om det var sms, tlf eller Skype. Dessverre ble bare personen sykere og sykere og jeg klarte ikke lengre å både bære meg og den andre. Jeg fikk aldri ha en god dag for vedkommende ville ganske fort ødelegge dagen min. Ikke med vilje, men sykdommen gjorde det. Konstant deprimert osv

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Nå er jeg ferdig med Tinder, Hot or Not, Happn og alle de helsikes datingappene. Hvert eneste mannebein jeg har kommet i kontakt med har begynt å hyle om sex og FWB forhold før vi i det hele tatt har blitt kjent. Jeg fatter det ikke. Jeg kler meg ikke lettkledd, ærlig talt viser jeg minimalt med hud. Er man heldig ser man armene mine liksom. Jeg hinter på ingen som helst måter til at jeg kun vil ha sex. Jeg er ikke spesielt attraktiv heller og finner det merkelig at så mange blir opphengt i utseendet mitt og skal ha sex med meg. Jeg føler en viss sympati for pene kvinner, må være vanvittig travelt for dem, når jeg med mitt ikke fullt så lekre utseende får drøssevis av tilbud. Å si at man er på jakt etter ekte kjærlighet er bare å glemme for det betyr visst sex det også. 

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Nå er jeg ferdig med Tinder, Hot or Not, Happn og alle de helsikes datingappene. Hvert eneste mannebein jeg har kommet i kontakt med har begynt å hyle om sex og FWB forhold før vi i det hele tatt har blitt kjent. Jeg fatter det ikke. Jeg kler meg ikke lettkledd, ærlig talt viser jeg minimalt med hud. Er man heldig ser man armene mine liksom. Jeg hinter på ingen som helst måter til at jeg kun vil ha sex. Jeg er ikke spesielt attraktiv heller og finner det merkelig at så mange blir opphengt i utseendet mitt og skal ha sex med meg. Jeg føler en viss sympati for pene kvinner, må være vanvittig travelt for dem, når jeg med mitt ikke fullt så lekre utseende får drøssevis av tilbud. Å si at man er på jakt etter ekte kjærlighet er bare å glemme for det betyr visst sex det også. 

Vel, det finnes jo andre måter å bli kjent med folk på :) 

  • Liker 1
Lenke til kommentar

 

Nå er jeg ferdig med Tinder, Hot or Not, Happn og alle de helsikes datingappene. Hvert eneste mannebein jeg har kommet i kontakt med har begynt å hyle om sex og FWB forhold før vi i det hele tatt har blitt kjent. Jeg fatter det ikke. Jeg kler meg ikke lettkledd, ærlig talt viser jeg minimalt med hud. Er man heldig ser man armene mine liksom. Jeg hinter på ingen som helst måter til at jeg kun vil ha sex. Jeg er ikke spesielt attraktiv heller og finner det merkelig at så mange blir opphengt i utseendet mitt og skal ha sex med meg. Jeg føler en viss sympati for pene kvinner, må være vanvittig travelt for dem, når jeg med mitt ikke fullt så lekre utseende får drøssevis av tilbud. Å si at man er på jakt etter ekte kjærlighet er bare å glemme for det betyr visst sex det også. 

Vel, det finnes jo andre måter å bli kjent med folk på :)

 

Men betraktelig vanskelig når man sliter med sosial angst og mindreverdighetsfølelse generelt. Derfor er internettkommunikasjon ganske enkelt, men håpløst i denne situasjonen. :p 

  • Liker 1
Lenke til kommentar

 

 

Nå er jeg ferdig med Tinder, Hot or Not, Happn og alle de helsikes datingappene. Hvert eneste mannebein jeg har kommet i kontakt med har begynt å hyle om sex og FWB forhold før vi i det hele tatt har blitt kjent. Jeg fatter det ikke. Jeg kler meg ikke lettkledd, ærlig talt viser jeg minimalt med hud. Er man heldig ser man armene mine liksom. Jeg hinter på ingen som helst måter til at jeg kun vil ha sex. Jeg er ikke spesielt attraktiv heller og finner det merkelig at så mange blir opphengt i utseendet mitt og skal ha sex med meg. Jeg føler en viss sympati for pene kvinner, må være vanvittig travelt for dem, når jeg med mitt ikke fullt så lekre utseende får drøssevis av tilbud. Å si at man er på jakt etter ekte kjærlighet er bare å glemme for det betyr visst sex det også. 

Vel, det finnes jo andre måter å bli kjent med folk på :)

 

Men betraktelig vanskelig når man sliter med sosial angst og mindreverdighetsfølelse generelt. Derfor er internettkommunikasjon ganske enkelt, men håpløst i denne situasjonen. :p

 

Jeg skjønner hva du mener, men man må ikke gi opp :) Alt er forbigående så lenge man har tro og kan jobbe med seg selv. Men man må huske på at det vil ta tid. Man blir for eksempel ikke et geni over natta.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Hater at jeg investerer så mye i folk jeg blir ekstra glad i. Etter hvert er jeg avhengig, og får angst for å miste de, at de blir lei, etc. Jeg vet jo at det ikke er sunt, å la sin egen lykke avhenge av andre. Jeg hater jo å være avhengig av andre, men jeg vet ikke om noen annen måte. Jeg skjønner ikke hvor folk henter indre motivasjon fra, jeg hater meg selv, og skjønner ikke folk som virker helt uavhengig og selvgående.

 

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Begynner å bli lei nå. Har hatt angst hver dag i over 2 måneder nå. Har hatt mye angst hver uke i over et halvt år nå (sikkert lenger også). Har hatt permisjon fra jobben siden Mars eller April pga mye problemer med angst, og mye fravær siden starten av Januar pga det. Jobber på en plass med VTA, så mister ikke jobben pga endel fravær hvis det ligger en helsemessige grunner bak det hele.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Vært sykmeldt i en måned nå på grunn av dårlig psykisk helse. I dag skal egentlig være første dag tilbake på jobb, men jeg føler meg fremdeles ikke mentalt sterk nok til å dra dit. Problemet er, at ting har blitt så ille nå at spørsmålet er om jeg kommer til å være klar for det noen gang. Jeg vurderer å sende en melding til sjefen og kollegaen, men skal liksom være der om en halv time, så føler det er dårlig gjort å gi beskjed så sent. Det var bare det at jeg virkelig ville klare det. Jeg har prøvd å forberede meg mentalt i en uke, men nå som dagen står foran meg, har det bare rast sammen igjen. Og jeg vet at det vil bli konsekvenser hvis jeg ikke drar i dag, fordi de begynner å bli lei av siste liten-meldinger. Og det forstår jeg. Men jeg er så langt nede nå at jeg ikke klarer å bry meg om noen ting lenger. Regningene hoper seg opp i postkassen, som jeg ikke har vært i på nesten 3 uker. Jeg får meg ikke til å bry meg om at hvis ikke jeg gjør de tingene jeg skal, så blir det konsekvenser. Jeg tenker liksom bare "jaja, blir det for ille, så er det alltids en siste løsning". Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med meg selv lenger. Jeg har mistet alt mot og håp. Egentlig vil jeg bare at jeg skal sovne en natt og aldri mer våkne. Jeg er langt nede, og jeg aner ikke hvordan jeg skal kare meg opp igjen. Om det i det hele tatt går.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

Hei. Jeg vet hvordan du har det, for jeg hadde det slik da jeg selv slet med depresjon. 

 

Det er masse du kan gjøre selv for å få det bedre. Det er typisk vanskelig å komme i gang med selvhjelp, men her er en liste over ting du kan velge fra (mulig du allerede gjør flere av tingene):

 

- Trene/mosjonere/gå regelmessig. Forsøk å gå turer, helst i dagslys, hver dag. Forskning viser at dette alene hjelper.

- Takknemlighetsdagbok (før opp tre ting du er takknemlig for hver kveld)

- Være sammen med mennesker som drar deg opp

- Være sammen med dyr

- Danse og synge

- Lære deg kognitiv adferdsterapi (les noen bøker om temaet, eller finn en terapeut på kognitiv.no)

- Gå i terapi

- Lær deg meditasjon

 

Osv.

 

Det viktigste er å gjøre NOE, nesten uansett hva det er. Depresjonen blir verre av passivitet. Sett deg et mål om å bli bedre, og følg planen.

 

Les mer på kristianhall.no

 

- Kristian

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Hater at jeg investerer så mye i folk jeg blir ekstra glad i. Etter hvert er jeg avhengig, og får angst for å miste de, at de blir lei, etc. Jeg vet jo at det ikke er sunt, å la sin egen lykke avhenge av andre. Jeg hater jo å være avhengig av andre, men jeg vet ikke om noen annen måte. Jeg skjønner ikke hvor folk henter indre motivasjon fra, jeg hater meg selv, og skjønner ikke folk som virker helt uavhengig og selvgående.

 

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

Slik jeg ser det er det beste i livet å investere i dem man er glad i. Vi er alle avhengige av hverandre, og for meg er det en vakker ting. :)

 

Noen ganger må man tørre å ta risikoen på å bli såret av andre. Men det er bedre å fortsette å investere i andre enn å bli en kyniker som ikke lenger tør det. Selv om det noen ganger gjør vondt.

 

De som virker uavhengige og selvgående er nok ikke det. Vi trenger alle hverandre. Men de har nok en god selvtillit, så de gir ikke signal om at de frykter å binde seg til andre.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg er så ensom, det verker ifra topp til tå i kroppen fordi jeg lengter etter noen å være med. Bare ta seg en drink med noen, kjøre en tur sammen med noen, se på en film sammen med noen eller bare være i et rom sammen med noen andre. Jeg har prøvd å ta initiativ selv, spørre folk om jeg kan bli med ut en lørdag og jeg har prøvd å møte nye mennesker men der er ingen som vil være med meg eller liker meg. Nå tør jeg ikke spørre lenger fordi jeg tenker at ville noen hatt med meg ut, så hadde de spurt. 

 

Prøver å finne ut hva som er galt med meg... Utseendet mitt fikk jeg ratet på Reddit og jeg var en 7/10 i manges bok og jeg fikk generelt en del komplimenter. Personligheten min er ikke rar eller spesiell på noen måter, jeg er en helt vanlig person og jeg får noen ganger folk til å le. Jeg er ikke innpåsliten, frekk og sånt, ingen kvalmende kvaliteter. Skryter ikke, lyver ikke, er genuint interessert i andre mennesker. Men nei.. Hvordan skal jeg klare meg her i livet helt alene? :( Dette er første frihelgen min på lenge, og det skal være sikkert at det blir lenge til neste frihelg igjen. Det er bedre å jobbe enn å sitte her alene, selv om jeg er sliten og trenger ro.. 



Anonymous poster hash: 6342a...6a8
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg føler meg så sykt utbrenthet og demotivert, for livet, for fremtiden, for fagfeltet mitt, for alt. Det går litt opp og ned, men jeg hadde en så ekstremt mye sterkere passion!!! for dette feltet før. Nå er det liksom, det er interessant, og noen dager er det veldig interessant også, men det er ikke som det var før. jeg har alltid interessert meg for dette siden tidlig ungdom og til nå.

 

jeg studerer da også innenfor dette, og nytt år nytt semester er nettopp i gang. Så da MÅ jeg jo liksom faktisk gjøre en innsats, men det er så ofte jeg føler jeg ikke klarer. Har strøket noen fag og brukt lenger tid allerede pga dette, så jeg må jo liksom bli ferdig snart! Så jeg klarer knapt gjøre noe og å ikke gjøre noe er ikke et alternativ heller. samtidig som selvsagt faglærer må se på meg som verdens mest ubrukelige student, jeg som skulle være SÅÅÅÅÅ mye bedre.

 

i tillegg har jeg jo som de fleste hatt mange planer, drømmer og prosjekter for fremtiden. Ingenting føles realistisk eller virkelig av dette lenger, og ingen vits å gjøre no med mer. halvparten har jeg mista troen på "det vil aldri skje", "det vil aldri gå bra" osv., andre halvparten har jeg vel mista troen på også egentlig.

 

kjærlighet og slike ting har jo alltid gått til helvete også, aldri hatt noe familienærhet heller, så jeg har vel egentlig aldri kjent nærhet og "varme", til det punktet hvor jeg nesten ikke ser for meg hvordan jeg kunne klart det mer. tror knapt jeg klarer å bli kaldere, mer kynisk, antisosial og innesluttet, men hey, fremtiden sier vel challenge accepted der tenker jeg.



Anonymous poster hash: c4322...b4e
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...