Gå til innhold

Øst-Asia vs Afrika


Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse
Jeg har aldri hørt at man var spesielt på utkikk etter intellektuelle "fremtredende personligheter" i slavetiden.

Først og fremst henviste jeg til slavehandel i tidligere tider.

 

Jeg ser jeg formulerte meg dårlig i forrige innlegg. Poenget var stort sett at slavene i stor grad var en homogen gruppe som var sunne og sterke, og når man fjerner en så mange mennesker fra et samfunn over så lang tid så forrykker man den demografiske sammensetningen, hvis rolle og forsvinner for videre fremgang i kulturen.

For å blande inn et "intellektuelt perspektiv" igjen, så kan man nok(?) anta at en sterk mann som er i stand til å arbeide lengre og tyngre sannsynligvis har bedre råd til å gi barna utdanning enn en som sliter med å stå opp(!) om morningen?

 

Øst-Asia har jo utviklet seg enormt de siste tiårene. Det er jo det som er spørsmålet. Hvordan har Øst-Asia som var mye fattigere enn Afrika så til de grader gått forbi Afrika på bare få tiår. Da blir det jo ikke veldig relevant å peke på en korrupsjonsindeks fra 2007. Hvordan var situasjonen for 40 år siden?

Blant de eldste asiatiske tigene som Sør-Korea, Hong Kong, Singapore og Japan har tradisjonelt vært velregulerte samfunn. At Kina fremkommer som en annengenerasjons tiger henger i stor grad sammen med kinas enorme tilgang til billig arbeidskraft og dermed vestlig valuta, aka investeringer da landet etterhvert tillot større handel med utlandet.

Videre er Kina og en velregulert kommunistisk stat. At de har korrupsjonsutfordringer er det ingen tvil om, men i forhold til deres størresle så vil den være forholdsvis liten.

At mangen av landene også har vært eller er sterkt sosialistiske, gjør og at de i større grad har fått gjort sitt eget proteksjonistiske arbeid for å bygge opp en industri før de har entret et globalt næringsliv. Og det mangler i stor grad afrikanske land. Pga handelsavtaler med vesten får afrika aldri anledning til å bygge seg såpass sterk før de blir utkonkurrert av en annen vestlig konkurrent.

 

Forarbeidet til de overnevnte landene skaper nok ringvingvirkninger i hele regionen, da en klynge har en tendens å vokse stadig mer og mer.

Lenke til kommentar
Jeg har aldri hørt at man var spesielt på utkikk etter intellektuelle "fremtredende personligheter" i slavetiden.

Først og fremst henviste jeg til slavehandel i tidligere tider.

 

Jeg ser jeg formulerte meg dårlig i forrige innlegg. Poenget var stort sett at slavene i stor grad var en homogen gruppe som var sunne og sterke, og når man fjerner en så mange mennesker fra et samfunn over så lang tid så forrykker man den demografiske sammensetningen, hvis rolle og forsvinner for videre fremgang i kulturen.

For å blande inn et "intellektuelt perspektiv" igjen, så kan man nok(?) anta at en sterk mann som er i stand til å arbeide lengre og tyngre sannsynligvis har bedre råd til å gi barna utdanning enn en som sliter med å stå opp(!) om morningen?

 

Øst-Asia har jo utviklet seg enormt de siste tiårene. Det er jo det som er spørsmålet. Hvordan har Øst-Asia som var mye fattigere enn Afrika så til de grader gått forbi Afrika på bare få tiår. Da blir det jo ikke veldig relevant å peke på en korrupsjonsindeks fra 2007. Hvordan var situasjonen for 40 år siden?

Blant de eldste asiatiske tigene som Sør-Korea, Hong Kong, Singapore og Japan har tradisjonelt vært velregulerte samfunn. At Kina fremkommer som en annengenerasjons tiger henger i stor grad sammen med kinas enorme tilgang til billig arbeidskraft og dermed vestlig valuta, aka investeringer da landet etterhvert tillot større handel med utlandet.

Videre er Kina og en velregulert kommunistisk stat. At de har korrupsjonsutfordringer er det ingen tvil om, men i forhold til deres størresle så vil den være forholdsvis liten.

At mangen av landene også har vært eller er sterkt sosialistiske, gjør og at de i større grad har fått gjort sitt eget proteksjonistiske arbeid for å bygge opp en industri før de har entret et globalt næringsliv. Og det mangler i stor grad afrikanske land. Pga handelsavtaler med vesten får afrika aldri anledning til å bygge seg såpass sterk før de blir utkonkurrert av en annen vestlig konkurrent.

 

Forarbeidet til de overnevnte landene skaper nok ringvingvirkninger i hele regionen, da en klynge har en tendens å vokse stadig mer og mer.

 

Dine teorier om slaveriet henger ikke på greip synes jeg. Du snakker om utdannelsesmuligheter for de med store muskler i vest-afrika på 1700-tallet skal ha noe som helst betydning for situasjonen for 40 år siden? Hvor mange universiteter fantes det på denne tiden i Afrika? Slaver som ble solgt var jo som regel fanget av høvdinger som selv holdt mange slaver. Afrika var tross alt et slavesamfunn, så dine teorier blir temmelig virkelighetsfjerne. Enorme deler av afrika var jo heller ikke berørt av slavehandel over atlanteren, mener du disse har klart seg så mye bedre? Hele Afrika er jo lutfattig, ikke bare visse områder langs vestkysten.

 

At øst-asia derimot har vært mer organisert er jeg enig i, selvom de var fattigere enn Afrika for noen tiår siden. Når det gjelder billig arbeidskraft så er den jo langt billigere i Afrika. Jeg tror heller ikke problemet er at det er for lite arbeidskraft i Afrika. At Øst-Asia har mange mennesker betyr ikke automatisk at man har et konkurransefortrinn heller, jamfør din kommentar til de enormt mange menneskene. Tvertimot har man jo prøvd å begrense antall mennesker i Øst-Asia, for mange mennesker betyr stort press på knappe ressurser som det er lite av i øst-asia. Store land med masse arbeidskraft har heller ikke vist seg å være noe rikere enn små land med lite arbeidskraft.

 

Når det gjelder sosialisme, så var jo også mange afrikanske land sosialistiske etter de fikk selvstendighet. Mange land lukket seg for handel og investeringer slik også Vietnam og Kina gjorde. Men sosialismen i både øst-asia og afrika var jo en totalfiasko. Derimot gjorde land som Indonesia, Thailand og Malaysia, land som forkastet sosialisme og proteksjonisme som du mener er hva afrika mangler, det langt bedre enn Vietnam og Kina. Derfor er også disse landene rikere enn Vietnam og Kina i dag. Isolasjonen førte jo heller til at landene fikk ekstremt lite impulser utenfra, den nødvendige konkurranse, teknologi og innovasjon var fraværende. Dette førte til stagnasjon selvsagt. Jeg kan ikke se at sosialisme er noe Afrika trenger i dag. Det er nok av sosialistiske katastrofeeksperimenter i Afrika.

Lenke til kommentar
enig, men vi burde jo allikavel prøve å sørge for at de har mat, skoler og sjukehus så de ihvertfall overlever frem til de kan industrialiseres :)

 

Joda. Det viktigste vi kan gjøre er å bygge opp den naturligen flora og faunaen der, så de kan klare å overleve uten u-hjelp.

 

Blir ikke mye flora og fauna igjen i Afrika så raskt som befolkningen øker der. Pga vestlige jordbruksteknikker som gir de istand til å fø på svært mange mennesker enn tidligere og vestlig medisin som gjør at svært mange flere overlever og vokser opp i dag enn for 50 år siden, så har befolkningen i Afrika mangedoblet seg de siste tiårene, og kommer til å mangedoble seg igjen de neste tiårene, trolig over 2 milliarder mennesker om 40 år, en 20-dobling av mennesker på 150 år. Ikke verst!

Endret av Deblin
Lenke til kommentar
Ikke akkurat en ønsket befolkningsvekst, eller hva?

 

Det blir ihvertfall feil å forsøke å gi inntrykk av at det er fare for at folk i Afrika dør ut pga lite mat eller medisiner. En 20-dobling av befolkningen på 150 år er ikke akkurat et tegn på at folk er i ferd med å dø ut i Afrika. Befolkningseksplosjonen som følge av vestlige jordbruksteknikker og vestlig medisin i Afrika har vært katastrofalt for dyre og planteliv i regionen, men det kommer selvsagt til å bli mye, mye verre.

Lenke til kommentar

Det er ikke så enkelt som at Øst Asia var fattigere enn Afrika da. Afrika hadde stort sett gått fri fra andre verdenskrig, mens Øst Asia ble rasert. Sør Korea ble også rasert under Korea krigen i tillegg. Selv om mange afrikanske land hadde høyere BNP enn mange østasiatiske land i 1960, så var allikevel de østasiatiske landene bedre utviklet!

Lenke til kommentar
Det er ikke så enkelt som at Øst Asia var fattigere enn Afrika da. Afrika hadde stort sett gått fri fra andre verdenskrig, mens Øst Asia ble rasert. Sør Korea ble også rasert under Korea krigen i tillegg. Selv om mange afrikanske land hadde høyere BNP enn mange østasiatiske land i 1960, så var allikevel de østasiatiske landene bedre utviklet!

 

Det gjelder Japan, men i liten grad andre land. Thailand, Indonesia, Kina, Vietnam, Malaysia, listen er lang over land som var svært fattige for noen tiår siden, men som på disse tiårene har utviklet seg enormt sammenliknet med Afrika. Land som Kenya, Ghana, Kamerun var jo rene drømmeland i forhold til øst-asiatiske land for 30-40 år siden (lenge etter krigen forresten). Det eneste landet som er et afrikansk land med null utvikling i denne regionen er Burma. Dette er prototypen på et afrikansk land, og det landet er i gjørmehullet der de har vært i 50 år akkurat som afrikanske land.

Lenke til kommentar

Forskjellen ligger i kulturen. Øst-asiatisk kultur bygger på at man legger seg under store ledere og følger han. Lederene er også veldig opptatt av å gjøre landet sitt stort og flott, og måten å gjøre dette på er ved å la kunnskapseliten bestemme. Dette har ført til at gode valg har blitt tatt og dette har igjen ført til utvikling.

 

I Afrika mangler man den kulturen fullstendig, og dette har ført til at mange dumme folk har kommet til makten, enten som diktator eller som president. De tror at de har peiling på hva de driver med. Noe som de absolutt ikke har og ødelegger landet sitt fordi de vil ikke høre på de som har peiling. Et av de beste eksemplene er Mugabe i Zimbawe som raserte et av de beste landene i Afrika etter at han kom til makten og nå er det et av de verste. Et eksempel på at Mugabe ikek har peiling på økonomi er at han begynte å putte på makspriser når varene ble for dyre på grunn av inflasjonen han satte i gang. Når køene startet å hope seg opp sa han at det var et resultat av dirty busniess.

 

Mine tanker om hvordan økonomiske svake land burde bygeg seg opp har jeg skrevet i en annen tråd, og jeg vil bare kopiere den hit.

 

Det er også slik at det passer for et fattig land å følge en mer markedsliberalistisk retning enn for rike land. Jeg mener det viktigste i fattige land er først å sørge for at fertilityraten går ned sånn at det ikke blir et overskudd med mengden av arbeidere og da vil lønningene gå opp. Dereter må man sørge for å få folk over til arbeid som er etterspurt i landet. Dette kan sees på som store mengder med arbeidere som stikker fra bygda til byene. For å kunne få firmaer til å invistere i landene sine må man åpne opp grensene og fjerne store deler av skattene sånn at prisen på varene ikke blir for høy og er konkuransedyktige. Hvis fertilityraten er for høy vil dette bare føre til en svær slum, fordi lønningene ikke går opp.

 

Når lønningen til folk går opp vil de begynne å få råd til basise tjenester, som f.eks. uttdanning og helsetjenester. Dette vil føre til at landet kan produsere mer, og vi begynner å få mer velstand i landene. Dette er hva Kina gjorde.

 

Går man feil vei, og prøver heller å gi velferd for alle får man aldri utvikling. Siden ikke samme politikk fungerer for et velstående i-land som et fattig u-land er det tåpelig å sammenligne med Norge.

Lenke til kommentar

Slike kulturelle forklaringer, i tråd med Lee Kuan Yew, er lite overbevisende. Sånn blir det gjerne når man bestemmer case ut i fra avhengig variabel. Ta en titt på historien til Burma/Myanmar, Laos, Kambodsja og Nord-Korea, Kina under Mao ('Det store spranget'), og det blir vanskelig å opprettholde at tillitt til sterke ledere og deres godsinnethet er et asiatisk fenomen. Det er litt vanskelig å argumentere at dette er unntak som bekrefter regelen når unntakene utgjør en god halvpart, og hvor mange eksisterer til den dag i dag.

 

Det er interessant at man tar til inntekt for markedsliberalistiske løsninger med bakgrunn i enkelte øst-asiatiske suksesshistorier. De kjennetegnes nemlig av statlig kontroll, pro-business, en koordinert kapitalisme fjernt fra en anglo-amerikansk markedsliberalistisk modell og med sterke autoritære trekk. Videre har typiske merkantilistiske strategier blitt brukt - med suksess.

Lenke til kommentar
Det gjelder Japan, men i liten grad andre land. Thailand, Indonesia, Kina, Vietnam, Malaysia, listen er lang over land som var svært fattige for noen tiår siden, men som på disse tiårene har utviklet seg enormt sammenliknet med Afrika. Land som Kenya, Ghana, Kamerun var jo rene drømmeland i forhold til øst-asiatiske land for 30-40 år siden (lenge etter krigen forresten). Det eneste landet som er et afrikansk land med null utvikling i denne regionen er Burma. Dette er prototypen på et afrikansk land, og det landet er i gjørmehullet der de har vært i 50 år akkurat som afrikanske land.

 

Det meste av Afrika levde i desentraliserte stammesamfunn når de hvite kom, men i Øst Asia hadde man relativt avanserte stater som hadde behersket skrivekunsten i tusener av år. Tilogmed områder som Indonesia var minst et par tusen år foran det meste av Afrika sør for Sahara i utvikling på attenhundretallet. Jeg skrev ikke at landene var rikere, for det var de ikke. Derimot var land som Kina, Korea, Vietnam, Thailand og endog Indoesia langt mer uvtiklet enn det de afrikanske landene var.

Lenke til kommentar
Slike kulturelle forklaringer, i tråd med Lee Kuan Yew, er lite overbevisende. Sånn blir det gjerne når man bestemmer case ut i fra avhengig variabel. Ta en titt på historien til Burma/Myanmar, Laos, Kambodsja og Nord-Korea, Kina under Mao ('Det store spranget'), og det blir vanskelig å opprettholde at tillitt til sterke ledere og deres godsinnethet er et asiatisk fenomen. Det er litt vanskelig å argumentere at dette er unntak som bekrefter regelen når unntakene utgjør en god halvpart, og hvor mange eksisterer til den dag i dag.

 

Det er interessant at man tar til inntekt for markedsliberalistiske løsninger med bakgrunn i enkelte øst-asiatiske suksesshistorier. De kjennetegnes nemlig av statlig kontroll, pro-business, en koordinert kapitalisme fjernt fra en anglo-amerikansk markedsliberalistisk modell og med sterke autoritære trekk. Videre har typiske merkantilistiske strategier blitt brukt - med suksess.

Faktisk var ikke det jeg sa. Jeg sa at sterke ledere som ønsker å gjøre landet sitt stort og flott KAN føre til at kunnskapseliten kommer til makten. Mao, følte at sin egen overbevisning var riktig, likeledes med lederen for Nord Korea, og det var ikke noe særlig utvikling på den tiden. Hvis det er noe jeg skriver som er for dumt til at jeg kan mene det, så har du sannsynligvis misforstått. Det enkleste eksemplet er Nord Korea og fra dette burde du ha klart å resonere deg frem selv at jeg har forstått at sterke ledere er ikke det eneste kravet.

 

For å være ærlig er hovedpoenget at man trenger å få kunnskap til toppen. i Asia skjer dette. i Afrika skjer det ikke. Jeg prøvde å forklare hvorfor det er slik.

 

Det er interessant at man tar til inntekt for markedsliberalistiske løsninger med bakgrunn i enkelte øst-asiatiske suksesshistorier. De kjennetegnes nemlig av statlig kontroll, pro-business, en koordinert kapitalisme fjernt fra en anglo-amerikansk markedsliberalistisk modell og med sterke autoritære trekk. Videre har typiske merkantilistiske strategier blitt brukt - med suksess.

Markedsliberalistiske betyr ikke lite statlig kontrol. Det betyr lite kontrol over markedet. Jeg driter i hva du tenker på som anglo-amerikansk markedsliberalistisk. Jeg snakker om markedsliberalistisk politikk, og dette er hva som har blitt ført av de asiatiske landene.

 

Hvis du lurer på hva jeg mener med markedsliberalistisk, så mener jeg. Lite skatter, få markeskontroller som å heve lønningene til visse arbeidsgrupper, ingen makspriser og sånt. Ikke individuell frihet. fordi det er liberalisme.

Endret av Camlon
Lenke til kommentar
Markedsliberalistiske betyr ikke lite statlig kontrol. Det betyr lite kontrol over markedet. Jeg driter i hva du tenker på som anglo-amerikansk markedsliberalistisk. Jeg snakker om markedsliberalistisk politikk, og dette er hva som har blitt ført av de asiatiske landene.

 

Hvis du lurer på hva jeg mener med markedsliberalistisk, så mener jeg. Lite skatter, få markeskontroller som å heve lønningene til visse arbeidsgrupper, ingen makspriser og sånt. Ikke individuell frihet. fordi det er liberalisme.

 

De østasiatiske landene var da ikke markedsliberalistiske. Det er jo endog økonomer som har kalt Japan for "privatkommunisme". I de landene er det i stor grad staten som har sittet å bestemt hva bedriftene skal satse på. Den sørkoreanske bilindustrien er et direkte resultat av at staten befalte et par chaeboler å begynne å produsere biler. Staten kontrollerer økonomien i de landene delvis ved subsidier og delvis ved sin kontroll over finanssektoren. Lønningene er heller ikke helt markedsstyrt da staten fikk bedriftene til å gå med på å gi arbeidstakerne ekstra gunstige ordninger. Dette systemet brøt sammen i Japan på slutten av åttitallet, men det var på plass under den raske vekstperioden.

 

De østasiatiske landene kan heller sies å ha vært veldig kapitalistiske selv om de ikke har vært særlig markedsliberalistiske.

Lenke til kommentar
Markedsliberalistiske betyr ikke lite statlig kontrol. Det betyr lite kontrol over markedet. Jeg driter i hva du tenker på som anglo-amerikansk markedsliberalistisk. Jeg snakker om markedsliberalistisk politikk, og dette er hva som har blitt ført av de asiatiske landene.

 

Hvis du lurer på hva jeg mener med markedsliberalistisk, så mener jeg. Lite skatter, få markeskontroller som å heve lønningene til visse arbeidsgrupper, ingen makspriser og sånt. Ikke individuell frihet. fordi det er liberalisme.

 

De østasiatiske landene var da ikke markedsliberalistiske. Det er jo endog økonomer som har kalt Japan for "privatkommunisme". I de landene er det i stor grad staten som har sittet å bestemt hva bedriftene skal satse på. Den sørkoreanske bilindustrien er et direkte resultat av at staten befalte et par chaeboler å begynne å produsere biler. Staten kontrollerer økonomien i de landene delvis ved subsidier og delvis ved sin kontroll over finanssektoren. Lønningene er heller ikke helt markedsstyrt da staten fikk bedriftene til å gå med på å gi arbeidstakerne ekstra gunstige ordninger. Dette systemet brøt sammen i Japan på slutten av åttitallet, men det var på plass under den raske vekstperioden.

 

De østasiatiske landene kan heller sies å ha vært veldig kapitalistiske selv om de ikke har vært særlig markedsliberalistiske.

Japan er ikke under de landene som jeg snakker om. jeg snakker om fattige asiatiske land som har opplevet en enorm utvikling. De landene har ført en veldig markedsliberalistisk politikk, og det har de lykkes med. Selvfølgelig tilsier ikke en markedsliberalistisk politikk at man lar økonomien løpe fritt, men det betyr at man f.eks. ikke hindrer økonomiens vekst med masse skatter til offentlige tjenester og til å opprettholde menneskerettighettene for alle.

 

Land som har først prøvd å gå løs på fattigdom i landet sitt med statlige ordringer(U-hjelp?) klarer aldri å trekke seg opp av gjørmen. Jeg kan ikke tenke på et eneste land som har klart å utvikle seg fort på den måten.

Endret av Camlon
Lenke til kommentar
Japan er ikke under de landene som jeg snakker om. jeg snakker om fattige asiatiske land som har opplevet en enorm utvikling. De landene har ført en veldig markedsliberalistisk politikk, og det har de lykkes med. Selvfølgelig tilsier ikke en markedsliberalistisk politikk at man lar økonomien løpe fritt, men det betyr at man f.eks. ikke hindrer økonomiens vekst med masse skatter til offentlige tjenester og til å opprettholde menneskerettighettene for alle.

 

Land som har først prøvd å gå løs på fattigdom i landet sitt med statlige ordringer(U-hjelp?) klarer aldri å trekke seg opp av gjørmen. Jeg kan ikke tenke på et eneste land som har klart å utvikle seg fort på den måten.

 

Her ble du raskt mye mer diffus synes jeg! Når det gjelder Sør Korea og Taiwan så har de stort sett kopiert den japanske modellen. Markedsliberalisme er ikke bare fravær av velferdsstat, men også statlig intervensjon i markedet. Når staten sitter å forsøker og lykkes med å bestemme hva industrien skal produsere, så er ikke det i nærheten av å være markedsliberalisme. Markedsliberalisme ER å la økonomien løpe fritt. Når det gjelder mer markedsliberalistiske land som Malaysia og Indoesia, så har de også hatt sine problemer, og har misslykkes med å kopiere den raske veksten til land som Sør Korea og Taiwan på samme måte. Begge de to føler nok nå konkurransen fra India og Kina rimelig hardt. Av dette kan det virke som om de landene som satset på kapitalisme men ikke markedsliberalisme har hatt mer stabil vekst og klart konkurranse fra Kina bedre.

 

Følger man markedsliberalismen skal man produsere det som markedet etterspør. For land som jobber med utvikling er dette stort sett lett industri og lette forbruksvarer. Indonesia ble stort sett fast med å produsere joggesko og t-skjorter. I Sør Korea og Taiwan gikk staten aktivt inn og forsøkte å bygge opp tung industri og/eller industri basert på et høyere teknologisk nivå.

 

Man kan jo også hevde at disse landene fikk en slags u-hjelp. Av storpolitiske hensyn lot USA nemlig de landene få handelsfordeler fremfor andre land i etterkrigstiden for å motvirke kommunismens vekst i Øst Asia. Dette skjedde samtidig som de landene fikk lov til å beskytte sine egne markeder. Det ga dem enorme mer eller mindre kunstige fordeler fremfor andre land.

Lenke til kommentar

I makroøkonomisk og biologisk menneskeleg historie finst det tre store kontinent: Afrika, Euroasia og Amerika.

 

Jared Diamond har forklart ein del av mekanismane. Absolutt eitt av dei største bidraga til dette temaet. Uavhengig av syn på saka bør folk lese om han, fordi han er det eine store referansepunktet.

 

Euroasia gjekk igjennom ein teknologisk utvikling takka vere fleire faktorar. Ein stor andel konkurrerande statar, heldig tilgang til gruver og spesielt kullgruver (Storbritannia er unikt), heldig størrelse på kontinentet og populasjonen, heldig tilgang til infrastruktur gjennom sjøtransport. (Gamle Rom hadde kornskip ifrå Egypt som det kunne bu hundrevis til tusenvis av menneskje på under transporten. Dette var datida sine oljetankerar på meir enn ein måte og krevde organisasjon. ) Felles her er at idear kunne spre seg over kontinentet, der kinesisk krutt vart introdusert av Mongolia til Europa. Ein fekk interesse for å handle med kvarandre, kinesisk silke og porseleen imot europeisk sølv.

 

Evna til sjøtransport eller mangelen på det forandrar eit samfunn, og nokre av dei nasjonane som slit mest i dag er ofte land uten kyststripe. (Afrikas horn derimot slit med tørke, muligens grunna global oppvarming. ) Talet på tamme dyreartar har og noko å sei for utviklinga. Eurasia har storfe, hest, hund, katt, høns, geit, sau, gjess, og fleire. Amerika hadde EITT tamt dyr før 1492, og det var lamaen. Afrika fekk ikkje tilgang på tamme dyr samanlikna med Euroasia.

 

Afrika hadde kontakt med Euroasia, men denne kontakten vart vanskeleggjort av fleire faktorar. For det første har vi gigantiske Sahara, som sørgde for å stoppe mykje av handelskontakten. Dette gjeld også til sjøs ved Vest-Sahara. For det andre har vi biologiske faktorar og sjukdom; afrikanarar stor andel av sigdceller for å bekjempe malariamyggen. Malariaen har vore DET store hinderet for europeisk kolonisering, fram til oppdaginga av motgift.

 

Amerika var ein biologisk revolusjon og ei katastrofe. Heile samfunn vart øydelagt av epidemiar som var vanlege i Euroasia og Afrika. Dette øydela Aztekar kulturen, knekte Inkariket før ein europear sat foten sin der og den dag i dag er det få som har høyrt om Mississippikulturane. Resultatet er over heile Amerika eit fleirtal av Euroasiatar som kom inn og tok over.

 

 

Ein annan faktor er rikdom. Dess meir rikdom i eitt samfunn, dess mindre behov for dei mest egosentriske til å måtte øydelegge for andre for å oppnå måla sine. Skal du bli noko når samfunnet er fattigt har du tre val; vere rikt født, gå inn i staten eller gå inn i kyrkja. Her blir det fort korrupsjon og kameraderi, tenk berre på den norske embetsmannstaten for 170 år sidan.

 

 

Det finst noko gammal kompetanse i Afrika. Det eksisterar ei linje ifrå den lokale jernsmeden, han som sørga for å skaffe verktøy slik som smedar andre stader, og fram til dagens afrikanske fattigmanns mekanikarar. Det eksisterar historieforteljing og høvdingtradisjonar. Det er ingenting som seier at ein afrikanar med vestleg utdanning vil skille seg ifrå ein europear med vestleg utdanning.

 

Til sist vil eg peike på kolonitida. Dette er ikkje føleri, det er eit stort grunnlag for å sjå på tabbar og kynisk politikk her. Folkemordet i Rwanda og krigen på Sri Lanka er direkte resultat av ein politikk der eit folkeslag fekk tilgang til posisjonar på bekostning av eit anna folkeslag. Samtidig er den Berlinkonferansen som var nemnt, eit kunststykke i kortsiktig politikk som kan ha skapt mange kruttønner. Ein gjorde ikkje Afrika klart for sjølvstende.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...