Kaldand

Hvil i fred kong Harald 🕯️

I mitt liv er ikke kvinner dårlige på det. Bare forsiktige kanskje. Om det skyldes personligheten min eller bare tilfeldigheter vet jeg ikke, så er jeg nok ganske tilbakeholden helt til jeg får noen tydelige signaler. Det kan være et kompliment, litt ekstra interesse eller en flørtende tone. Det er først da jeg føler at døren er åpnet, og jeg blir mer komfortabel med å skru opp flørtingen selv. Jeg er heller ikke typen som går rundt og overøser kvinner jeg synes er attraktive med komplimenter. Jeg prøver heller å lese situasjonen, stemningen og signalene før jeg gjør noe. Jeg gidder heller ikke å "banke på døra" gang på gang i håp om at noe skal skje. Jeg trenger å merke at interessen går begge veier, om så bare gradvis. Hvis jeg ikke får noe tilbake, lar jeg det heller være. Derfor tror jeg også flere kvinner gjerne kunne vært flinkere til å gi menn komplimenter eller vise litt interesse. For mange menn kan et lite initiativ eller noen positive ord være akkurat det som gjør at de tør eller motiveres til å ta neste steg. Det kan absolutt vekke noe i en mann.

Jeg synes ikke nødvendigvis at dette betyr at han kommer til å eskalere eller at dette automatisk utvikler seg til noe langt mer alvorlig. Småbarnsperioden er en av de mest krevende fasene et par kan gå gjennom, og lite søvn, stress og konstant press kan få frem sider hos folk som de ellers ikke viser. Jeg jobber selv i oppvekstsektoren, og gjennom jobben møter jeg ulike familier og utfordringer. Det har nok gitt meg et litt annet perspektiv. Sinneutbrudd som å slå i en vegg eller et bord er ikke så uvanlig som mange kanskje tror, selv om det selvfølgelig ikke er en god måte å håndtere frustrasjon på. Å løfte barn på den måten er styggere.. Samtidig ser jeg også langt mer alvorlige saker, så det kan godt hende jobben min har gjort at terskelen min for hva jeg oppfatter som alvorlig, er blitt litt annerledes. Når det er sagt, betyr ikke det at alt er greit. Kan ikke bare børste det av som frustrasjon. Det høres ut som om han har et temperament han må ta mer tak i, og det må han være villig til å erkjenne. Samtidig kan det også være at dere har ganske ulike syn på grensesetting og oppdragelse. Hvis den ene alltid føler at den andre er for streng eller for ettergivende, bygger det fort opp frustrasjon hos begge. Hvis du fortsatt er glad i mannen din og dere ellers har det fint sammen, synes jeg dere skylder både hverandre og barnet å kjempe for ekteskapet før du vurderer å gå. Ta en ordentlig prat når dere begge er rolige. Sett av prat der dere hører hverandre ut helt. Vær tydelig på hvordan dette oppleves for deg, men prøv å forstå hverandre. Mange par kommer sterkere ut av slike perioder når de faktisk tar tak i problemene i stedet for å gi opp. Dere er snart ferdige med en av de mest krevende fasene og mer godt i vente.

Gode nyheter! Dette blir en fin oppvarming til 4-eren. Er glad jeg aldri slettet saven min, så jeg kan fortsette akkurat der jeg slapp.

Jeg vil også legge til, som nevnt tidligere i tråden, at hun sannsynligvis allerede forstår at du er interessert i en eller annen grad. Det handler bare om du klarer å skape muligheter til å lage noe mer ut av det. Derfor synes jeg ikke du bør legge særlig vekt på om det eventuelt blir litt vanskelig for henne å komme tilbake på trening. Det er verken flaut eller skaper dårlig stemning å møte noen man har avvist, de fleste børster det av seg ganske raskt og tenker lite over det i etterkant. Det er egentlig normalt. Her handler det egentlig bare om å gripe muligheten mens den er der. Det verste som kan skje er ikke at du blir avvist, men at du blir passiv og lar det renne ut i sanden.

Jeg gleder meg skikkelig til å se Rental Family selv. Takk for Disney tipset, der har jeg ikke sjekket opp. Ser nok denne filmen i helgen nå. Etter The Whale har jeg også blitt mye mer gira på hva Brendan Fraser gjør videre, så dette høres midt i blinken ut. Synes det er ekstra interessant med det konseptet om å “leie følelser”, virker som en litt annerledes historie som kan treffe ganske bra hvis den gjøres riktig. At du beskriver den som hjertevarm og feelgood gjør egentlig bare at forventningene mine går opp et hakk. Føles som en sånn film som både er lett å se, men som likevel kan sitte litt igjen etterpå. Jeg har ikke sitt trailer eller noe, bare følget litt med.

Dere har allerede hatt litt kontakt hun har svart raskt og responsen har ikke vært kald det er et godt tegn. I en slik situasjon er det egentlig bare å ta steget og spørre om hun vil finne på noe enkelt som å ta en kaffe gå en tur eller kanskje spise noe etter trening. Det er også bare positivt å vise interesse det handler ikke om å skjule interesse og snike det inn til en senere anledning. Som regel blir det oppfattet som både modig og positivt at du tør å spørre direkte. Det er en god ting. Etter min erfaring fungerer det ofte bedre å gripe muligheten mens stemningen fortsatt er litt god i stedet for å bruke lang tid på å skrive frem og tilbake og bygge det opp på for eksempel Facebook. Noen ganger er det enkleste også det beste. Go for it!

Risk of Rain 2

Dette ser bra ut! Gleder meg.

PS5 er faktisk den første generasjonen med spillkonsoller jeg har stått over siden PS1. For min del har det rett og slett ikke vært nok tungvektere som har fristet til kjøp. Når det er sagt vet jeg at det finnes en del indie perler jeg sikkert har gått glipp av. Når GTA6 en gang kommer er det kanskje ett av få spillene jeg kunne tenkt meg å teste, sammen med et spill til. Men det blir nok ikke på release, jeg ser heller for meg å låne en konsoll en måneds tid enten via Finn eller fra noen jeg kjenner bare for å få prøvd det. Jeg ser frem til PS6 da. Det er fortsatt mange spill jeg venter på, men ser ut til det blir ps6 (Elder scrolls og mass effect)

1ere og 10ere på IMDb er faktisk ganske vanlig, og det betyr ikke nødvendigvis at folk virkelig mener en film er helt elendig eller perfekt. Jeg tror folk kaster ut litt for lett. Spesielt The Shawshank Redemption og The Godfather var involvert i det som nærmest kan kalles en “rating krig” for en del år siden. Folk organiserte seg på forum og ulike nettsamfunn og begynte bevisst å gi 1ere til den ene filmen for å løfte den andre høyere på listene. Det samme skjedde da The Dark Knight kom ut, og plutselig skjøt opp på topplistene og utfordret gamle klassikere. Da kom det igjen en bølge av både 10ere og 1ere fra folk som egentlig prøvde å påvirke rangeringen mer enn å gi en ærlig vurdering. Det har også skjedd i nyere tid med serier som Game of Thrones og Breaking Bad, spesielt på enkelte episoder. Der har fans og motreaksjoner ført til det man ofte kaller review bombing, enten for å løfte noe helt til topps eller dra det ned. Samtidig er det verdt å si at dette ikke gjelder et stort flertall. Det er en relativt liten gruppe som faktisk gidder å holde på sånn, men de blir veldig synlige i ytterkantene av skalaen. I tillegg har du mange mer “casual” brukere som kanskje ikke legger så mye i hva en 1er eller en 10er faktisk skal representere, og bare trykker det som føles riktig der og da. Så de 1 av 10 ratingene du ser på sånne filmer handler ofte ikke om at folk genuint mener det er det verste de har sett, men mer om at de prøver å påvirke snittet, eller bare bruker skalaen litt løst. Det gjør IMDb litt unøyaktig som objektiv vurdering, samtidig kan det fortsatt være en grei pekepinn på hva som treffer folk og hva som skaper sterke reaksjoner. Det er litt av baksiden med brukerstyrte ratings, de sier ikke alltid bare noe om kvalitet, men også om fanbaser, hype og motreaksjoner.

Personlig har jeg ratet rundt 1900+ filmer og serier på IMDb over flere år. For meg fungerer det først og fremst som et verktøy for å holde oversikt, både over hva jeg virkelig liker, og det jeg opplever som mer middelmådig eller svakt. Det er også nyttig når jeg vil finne tilbake til noe jeg vurderer å se igjen. Når jeg ser på fordelingen min, har jeg gitt 52 filmer/serier 10 av 10, 114 filmer 9 av 10 og 187 filmer 8 av 10. Hovedtyngden ligger likevel mest på 7ere og 6ere, noe som kanskje sier litt om hvordan jeg opplever det meste jeg ser. (Eller så er jeg kanskje litt for streng med toppkarakterene.) Samtidig finnes det selvfølgelig en del lavere karakterer også. Jeg oppsøker som regel filmer jeg tror jeg vil like, så det er naturlig at snittet trekker oppover. Likevel mener jeg ikke at en film med lavere forventninger ikke kan overraske, det hender absolutt at filmer som på imdb eller RT virker svake, ender opp med å score høyere hos meg. Jeg prøver å være noenlunde konsekvent i hvordan jeg rater. For meg er ikke en 10er nødvendigvis perfeksjon, men heller et uttrykk for en film eller serier som treffer meg helt, enten emosjonelt, tematisk eller gjennom ren underholdningsverdi. Det gjør at skalaen føles mer brukbar, og ikke bare som en teoretisk vurdering av hva som er feilfritt. Hvordan bruker dere andre IMDb ratingene deres? Er dere strenge med 10ere og ser på det som noe nesten uoppnåelig, eller er dere mer åpne for å gi toppscore hvis en film virkelig treffer stort der og da? Og prøver dere å være objektive, eller går dere mest etter magefølelse?

Har hørt flere si “rødcola”, og nylig også “blodcola” i en podcast. Selv sier jeg bare “cola”.

Levelup er god stemning.

Det hadde jeg aldri sett for meg skulle skje.