James G

https://www.nrk.no/klima/miljoorganisasjonene-vant-klimasoksmalet_-_-seier-for-mennesker_-natur-og-klima-1.17543722 Saksøkerens hovedkrav i denne saken er at oljeselskapet ikke inkluderte karbondioksidet som ble generert fra oljen som skulle utvinnes, selges til andre land og brennes, da de gjennomførte miljøvurderingene. Så kan du rengjøre de 90 centimeterne.

I forrige århundre forsøkte et annet sosialistisk land, Kina, å ignorere fysikken og lanserte en politisk bevegelse kalt «Det store spranget». Det som skjedde videre var ganske interessant, men jeg skal ikke gå inn på det her. Ønsker deg god helse og et langt liv, slik at du kan oppleve det selv.

Men sier ikke MDG og Greenpeace alltid at «Norges olje er ansvarlig for verdens forurensning»? Hvorfor er det slik at det bare er Norge som telles med i denne beregningen? Hvis 21 milliarder tonn CO2 ble lagt flatt over hele verden, ville tykten være ... 90 centimeter. Du regnet det ikke ut på den måten, ikke fordi du ikke vet hvordan, men fordi det ikke ville være spennende nok.

Ikke bare kan du ikke gjøre mye nå, men du kunne heller ikke gjøre mye for 30 eller 50 år siden: du kan verken hindre folk i å jage etter bekvemmelighet og rikdom, eller akselerere fremgangen innen fysikk, kjemi og materialvitenskap, eller bryte begrensningene til fysiske konstanter.

Mennesker begynte ikke å utvinne kull fordi de hugget ned alle skoger, og de begynte heller ikke å utvinne olje fordi de tømte kullgruver. Det var rett og slett fordi sistnevnte var for billig og hadde for mye kaloriinnhold. Dette er ren kapitalistisk oppførsel. Elimineringen av hestevogner skyldtes ikke noe politisk partis innsats for å fremme planer om å drepe hester og gjenansette hesteoppdrettere. Mens hater-olje religiøse troende latterliggjorde Sovjetunionens planøkonomi for å forårsake dype katastrofer, begynte de også å planlegge for den neste fasen av menneskelig sivilisasjon. Etter mitt syn er dette som å argumentere for å drepe hester ved å si: «Hvis antallet hestevogner fortsetter å øke, vil verden bli oversvømmet av hestemøkk.» Det er matematisk korrekt, og det er observasjonsmessig korrekt, bortsett fra at det forsøker å bruke det til å planlegge det uplanleggelige: menneskelig tilpasningsevne og kreativitet. Ting blir absolutt ikke bedre automatisk, men miljøvernere tror at de og deres motstandere kan gjøre noe, spille en betydelig rolle i prosessen, enten positivt eller negativt. Noen sier de er naive; jeg tror ikke det. Det er arroganse. Ironisk nok er denne arrogansen til å planlegge den neste fasen av menneskelig sivilisasjon nettopp det den industrielle revolusjonen de siste to århundrene har formet.

Å være sterk på én måte = å være sterk på alle måter = rettferdighet. Jeg snakket nettopp om dette med barnet mitt som går i barnehagen i går kveld, og jeg hadde ikke forventet å måtte snakke om det igjen med voksne her.

Hvis du finner en haug med bæsj når du går på do om morgenen, er det ekkelt, men du kan bare grimasere og skylle det bort. Men hvis du finner en haug med bæsj på spisebordet, bør du i tillegg til å rydde opp skikkelig også sette deg ned og tenke nøye over hva som gikk galt.

Hvor kom spaden fra? Håndlaget?

Nei, kundene velger hva de «tror de vil» ha. Krav eksisterer ikke på forhånd; de skapes og formes. Fremveksten av smarttelefoner de siste 20 årene illustrerer dette perfekt.

Fra et rent liberalt filosofisk og idealistisk perspektiv kan jeg være enig med deg, men fra et praktisk politisk ståsted, når en leder av en politisk organisasjon kommer med en offentlig uttalelse som samsvarer med organisasjonens politiske retning, bør det ikke betraktes som deres «personlige mening». Velgerne velger ikke en «vanlig person», men overlater makten til en offentlig aktør; derfor kan ikke aktørens «personlige mening» privatiseres fullstendig.

Du kunne vært mer presis og erstattet «som». De «er» alltid. De handler bare om hvorvidt det er godt gjemt eller ikke.

Den billigste og gode nok vinner, ikke den mest eksklusive og beste. Det er et grunnleggende prinsipp i kapitalismen. Menneskeskapte produkter kan ikke måle seg med maskiner. Vi har sett dette i alle bransjer de siste 300 årene. Nå handler det bare om å legge til noen flere bransjer.

Kanskje skylden burde legges på det begrensede ordforrådet i norsk. På engelsk finnes det should / shall / must / need / require / have to / will / would / may / might / ought to; på norsk vi har burde / skal / må / trenge / kreve / må (igjen) / vil / vil (igjen) / kanskje (ikke nøyaktig) / burde (igjen) Jeg deltok nylig på et seminar der et av forelesningene handlet om AI som oppsummerte regler og forskrifter, men det blandet sammen «shall» og «should», noe som førte til et virtuelt scenario der en ulykke inntraff. En nordmann i publikum uttrykte forvirring og forklarte at han vanligvis bruker «bør» når han gir råd eller kommer med forespørsler, og nordmenn er ukomfortable med å bruke sterke ordre.

De oppdaget ikke olje i løpet av disse århundrene, så de hadde ikke nok rikdom til å ekspandere.

Altfor mange klarer ikke å beskrive sine behov, eller de bruker meningsløse, altfor brede eller tilfeldig blandede termer, og forventer at lytteren automatisk skal forstå tankene deres – hvis disse tankene i det hele tatt kan beskrives. Dette er tydelig i prompts som gis til ChatGPT. Mange prompts er praktisk talt: «Gi det noe til det noe, du vet, det er den tingen, ikke spør meg så mange om spesifikasjoner, du burde vite det selv.» Jeg vet ikke om det skyldes begrenset ordforråd, hjernens undergraving av sosiale medier de siste årene, eller rett og slett at mennesker alltid har vært slik. Mange nettbaserte veiledninger om ChatGPT Prompt Engineering er i hovedsak «veiledninger i mellommenneskelig kommunikasjon», og overraskende nok behandler både forfatterne og publikum det genuint som noe helt nytt.

Å lagre filen et annet sted enn C:\users, for eksempel C:\ny mappe\ eller D:\, vil dekke dine behov.

I denne forbindelse kan du lære av muslimer, som å gjenta de hellige ordene først. 'Det finnes ingen Gud unntatt Jehovah, og Jesus er Hans sønn og Ham.'

Ingen «lære av hverandre», «lytte til ulike meninger» eller «agree to disagree». https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0022103116304024 Studien ga deltakerne to alternativer: de kunne lese en artikkel om likekjønnet ekteskap som samsvarte med deres eget perspektiv, eller de kunne lese en artikkel om likekjønnet ekteskap som motsa deres synspunkter på emnet. De ble fortalt at hvis de valgte artikkelen de var uenige i, ville de være med i trekningen om å vinne 10 dollar. Men hvis de valgte den mer beroligende og selvbekreftende artikkelen, ville de bare vinne 7 dollar. Det viste seg at et solid flertall av deltakerne – hele 63 prosent – heller ville lese artikkelen de allerede var enige i, selv om det betydde å vinne mindre penger. En av studiens forfattere, Matt Motyl, beskrev dette fenomenet som «motivert uvitenhet» i et intervju med Vox. Deltakerne var feilinformert om den andre sidens argumenter, og fast bestemt på å forbli slik. Den emosjonelle komforten de ville miste ved å bli utsatt for motstridende informasjon var verdt mer for dem enn penger. De lukker bevisst sine sinn, fordi det å motta motstridende informasjon er psykologisk smertefullt.

Mange organer i menneskekroppen har mistet eller minimal funksjon, som blindtarmen og mandlene. Imidlertid er disse tilstandene vanligvis ikke alvorlige nok til å kreve kirurgi. Bare det å fjerne dem er kanskje ikke verdt innsatsen.

Ja. Jeg pleide å tro at mennesker var logiske og fornuftige, så jeg brukte mye tid på nettdebatter og mye energi på å søke etter informasjon og litteratur. Jeg pleide å tro at «they go low, we go high» var et inspirerende slagord. Jeg pleide å tro at menneskeheten, med hjelp av dagens vitenskapelige nivå, har unnsluppet skjebnen med å gå rundt i ring i historien. Nå tror jeg ikke lenger slik.

Fakta er en luksusvare, ikke en dagligvare. I dag koster det nesten ingenting å masseprodusere løgner, mens faktasjekking alltid er dyrere enn å skape løgner. En annen grunn til at fakta er blitt en luksus, er at mennesker egentlig ikke bryr seg om løgner – så lenge løgnen treffer dem i hjertet. Å gå ut av komfortsonen og å velte sin tidligere forståelse krever enorm mental drivkraft og emosjonell innsats. Denne kostnaden er så høy at den strider mot menneskets natur. Før teknologien utviklet seg til nivået i dag, var mennesket bare ikke bevisst på det. Homo sapiens har alltid trodd at de selv er modige og viljesterke nok til å utfordre sine egne oppfatninger.

For andre vestlige land er det kanskje ikke slik at hatet mellom folk har økt like mye, men trenden burde være den samme. Det amerikanske samfunnet har sine særegenheter, men bak politikken ligger alltid økonomien. Enten du liker det eller ikke, er USA den største aktøren i verdensøkonomien. Et paradigmeskifte som skjer i USA kan derfor ikke bare ses som et uttrykk for landets egenart, men vil uunngåelig “sive ut” til andre land.

Dette er selvsagt umulig. Dette er et presist rasjonelt resultat og har ingenting med personlig karakter å gjøre. https://www.norli.no/boker/fagboker/samfunnsvitenskap/statsvitenskap-politikk-og-forvaltning/the-dictator-s-handbook-1 Når man ser tronen på avstand, virker den allmektig. Men i virkeligheten er den ikke slik den ser ut. Når du først setter deg på den, begynner tronen å forandre deg. Uansett hvor strålende en hersker måtte virke, styrer ingen alene. En hersker kan ikke bygge veier alene, ikke håndheve loven alene, ikke forsvare landet – eller seg selv – alene. En diktators makt ligger ikke i handling, men i evnen til å bruke rikdommen sin til å få andre til å handle på hans vegne. En hersker trenger en hær – og folk til å drifte den. Han trenger rikdom – og folk til å samle den inn. Han trenger lover – og folk til å håndheve dem. Alle endringer du ønsker å gjennomføre er bare drømmer i hodet ditt hvis disse menneskene ikke adlyder. I et regime der makten kommer fra geværløpet, er antallet nøkkelpersoner lite – kanskje bare noen generaler, byråkrater og regionale ledere. Får du dem på din side, er makten din. Gjør du dem sinte, blir du erstattet. Alle stater ligger et sted på spekteret mellom få og mange nøkkelpersoner. Forskjellen i hvor mange som trengs for å styre, forklarer hvorfor land blir så ulike. Men regelen er den samme: hold dine nøkkelstøttespillere lojale. Med dem har du alt. Uten dem har du ingenting. For å beholde disse nøklene må du kontrollere rikdommen. Din virkelige oppgave som hersker er å samle og fordele ressurser slik at støttespillerne forblir trofaste. Kanskje du, som en idealistisk diktator, ønsker å hjelpe folket ditt. Men rikdommen du kontrollerer er også det som lokker rivaler. Hver mynt du bruker på folket er en mynt du ikke bruker på å opprettholde lojalitet. Å investere i veier, universiteter og sykehus høres edelt ut – men det er også ressurser dine motstandere kan love bort til dine støttespillere om de bytter side. Selv den mest engleaktige støttespiller må også beskytte sin egen posisjon. De må igjen kjøpe lojalitet fra sine underordnede. Slik flyter rikdommen nedover i maktpyramiden – som en evig krets av bestikkelser og gjensidige tjenester. De dumme forblir lojale uansett, men de kloke følger alltid maktbalansen. Når du ser ut som taperen i alliansenes spill, vil de straks bytte side. I land med få nøkkelpersoner blir belønningen for forræderi enorm. Når vold styrer, trekker det alltid de mest hensynsløse – og de som vil forbedre folks liv taper for de som ikke gjør det. Kort sagt: En diktator trenger støttespillere for å samle rikdom, rikdom for å holde støttespillerne lojale, og lojalitet for å kunne fortsette å samle rikdom. Alt annet er sekundært. Kanskje du drømmer om å bygge et paradis, men ingen styrer alene. Selv du trenger veier, maskiner og arbeidere. Eller du kan velge moral fremfor makt – men da venter motstanderen som ikke gjør det. Lykke til. Diktatoren trenger ikke å blidgjøre folket, bare sine støttespillere. Derfor kan han tømme de fattiges lommer for å beholde makten. De verste diktatorene er de som trenger færrest støttespillere –derfor er de rikeste og mest undertrykkende regimene også de mest stabile. Deres makt kommer fra gull, olje, diamanter – ikke fra folket. I vår verden er de beste demokratiene stabile, og de verste, rikeste diktaturene stabile. Mellom dem ligger revolusjonens dal. Kanskje du, som en ambisiøs leder, ønsker å holde deg unna politikken. Men det kan du ikke, for styreformer finnes overalt: hos diktatorer, presidenter, rektorer, ordførere, konsernsjefer og styreledere. De samme reglene gjelder for alle – fra CEO-en som må holde styret fornøyd, til formannen i et borettslag som håndterer stemmer og medlemsavgifter. Uten makt kan du ikke forandre noe. Kanskje du ikke liker reglene – men å sitte på tronen er fortsatt bedre enn å se noen andre gjøre det. Og hvem vet – kanskje du vil være annerledes.

I teorien kan atombomber også løse klimaproblemet. Hvis én ikke er nok, kan du få noen større og løse alle andre problemer samtidig.