James G

De oppdaget ikke olje i løpet av disse århundrene, så de hadde ikke nok rikdom til å ekspandere.

Altfor mange klarer ikke å beskrive sine behov, eller de bruker meningsløse, altfor brede eller tilfeldig blandede termer, og forventer at lytteren automatisk skal forstå tankene deres – hvis disse tankene i det hele tatt kan beskrives. Dette er tydelig i prompts som gis til ChatGPT. Mange prompts er praktisk talt: «Gi det noe til det noe, du vet, det er den tingen, ikke spør meg så mange om spesifikasjoner, du burde vite det selv.» Jeg vet ikke om det skyldes begrenset ordforråd, hjernens undergraving av sosiale medier de siste årene, eller rett og slett at mennesker alltid har vært slik. Mange nettbaserte veiledninger om ChatGPT Prompt Engineering er i hovedsak «veiledninger i mellommenneskelig kommunikasjon», og overraskende nok behandler både forfatterne og publikum det genuint som noe helt nytt.

Å lagre filen et annet sted enn C:\users, for eksempel C:\ny mappe\ eller D:\, vil dekke dine behov.

I denne forbindelse kan du lære av muslimer, som å gjenta de hellige ordene først. 'Det finnes ingen Gud unntatt Jehovah, og Jesus er Hans sønn og Ham.'

Ingen «lære av hverandre», «lytte til ulike meninger» eller «agree to disagree». https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0022103116304024 Studien ga deltakerne to alternativer: de kunne lese en artikkel om likekjønnet ekteskap som samsvarte med deres eget perspektiv, eller de kunne lese en artikkel om likekjønnet ekteskap som motsa deres synspunkter på emnet. De ble fortalt at hvis de valgte artikkelen de var uenige i, ville de være med i trekningen om å vinne 10 dollar. Men hvis de valgte den mer beroligende og selvbekreftende artikkelen, ville de bare vinne 7 dollar. Det viste seg at et solid flertall av deltakerne – hele 63 prosent – heller ville lese artikkelen de allerede var enige i, selv om det betydde å vinne mindre penger. En av studiens forfattere, Matt Motyl, beskrev dette fenomenet som «motivert uvitenhet» i et intervju med Vox. Deltakerne var feilinformert om den andre sidens argumenter, og fast bestemt på å forbli slik. Den emosjonelle komforten de ville miste ved å bli utsatt for motstridende informasjon var verdt mer for dem enn penger. De lukker bevisst sine sinn, fordi det å motta motstridende informasjon er psykologisk smertefullt.

Mange organer i menneskekroppen har mistet eller minimal funksjon, som blindtarmen og mandlene. Imidlertid er disse tilstandene vanligvis ikke alvorlige nok til å kreve kirurgi. Bare det å fjerne dem er kanskje ikke verdt innsatsen.

Ja. Jeg pleide å tro at mennesker var logiske og fornuftige, så jeg brukte mye tid på nettdebatter og mye energi på å søke etter informasjon og litteratur. Jeg pleide å tro at «they go low, we go high» var et inspirerende slagord. Jeg pleide å tro at menneskeheten, med hjelp av dagens vitenskapelige nivå, har unnsluppet skjebnen med å gå rundt i ring i historien. Nå tror jeg ikke lenger slik.

Fakta er en luksusvare, ikke en dagligvare. I dag koster det nesten ingenting å masseprodusere løgner, mens faktasjekking alltid er dyrere enn å skape løgner. En annen grunn til at fakta er blitt en luksus, er at mennesker egentlig ikke bryr seg om løgner – så lenge løgnen treffer dem i hjertet. Å gå ut av komfortsonen og å velte sin tidligere forståelse krever enorm mental drivkraft og emosjonell innsats. Denne kostnaden er så høy at den strider mot menneskets natur. Før teknologien utviklet seg til nivået i dag, var mennesket bare ikke bevisst på det. Homo sapiens har alltid trodd at de selv er modige og viljesterke nok til å utfordre sine egne oppfatninger.

For andre vestlige land er det kanskje ikke slik at hatet mellom folk har økt like mye, men trenden burde være den samme. Det amerikanske samfunnet har sine særegenheter, men bak politikken ligger alltid økonomien. Enten du liker det eller ikke, er USA den største aktøren i verdensøkonomien. Et paradigmeskifte som skjer i USA kan derfor ikke bare ses som et uttrykk for landets egenart, men vil uunngåelig “sive ut” til andre land.

Dette er selvsagt umulig. Dette er et presist rasjonelt resultat og har ingenting med personlig karakter å gjøre. https://www.norli.no/boker/fagboker/samfunnsvitenskap/statsvitenskap-politikk-og-forvaltning/the-dictator-s-handbook-1 Når man ser tronen på avstand, virker den allmektig. Men i virkeligheten er den ikke slik den ser ut. Når du først setter deg på den, begynner tronen å forandre deg. Uansett hvor strålende en hersker måtte virke, styrer ingen alene. En hersker kan ikke bygge veier alene, ikke håndheve loven alene, ikke forsvare landet – eller seg selv – alene. En diktators makt ligger ikke i handling, men i evnen til å bruke rikdommen sin til å få andre til å handle på hans vegne. En hersker trenger en hær – og folk til å drifte den. Han trenger rikdom – og folk til å samle den inn. Han trenger lover – og folk til å håndheve dem. Alle endringer du ønsker å gjennomføre er bare drømmer i hodet ditt hvis disse menneskene ikke adlyder. I et regime der makten kommer fra geværløpet, er antallet nøkkelpersoner lite – kanskje bare noen generaler, byråkrater og regionale ledere. Får du dem på din side, er makten din. Gjør du dem sinte, blir du erstattet. Alle stater ligger et sted på spekteret mellom få og mange nøkkelpersoner. Forskjellen i hvor mange som trengs for å styre, forklarer hvorfor land blir så ulike. Men regelen er den samme: hold dine nøkkelstøttespillere lojale. Med dem har du alt. Uten dem har du ingenting. For å beholde disse nøklene må du kontrollere rikdommen. Din virkelige oppgave som hersker er å samle og fordele ressurser slik at støttespillerne forblir trofaste. Kanskje du, som en idealistisk diktator, ønsker å hjelpe folket ditt. Men rikdommen du kontrollerer er også det som lokker rivaler. Hver mynt du bruker på folket er en mynt du ikke bruker på å opprettholde lojalitet. Å investere i veier, universiteter og sykehus høres edelt ut – men det er også ressurser dine motstandere kan love bort til dine støttespillere om de bytter side. Selv den mest engleaktige støttespiller må også beskytte sin egen posisjon. De må igjen kjøpe lojalitet fra sine underordnede. Slik flyter rikdommen nedover i maktpyramiden – som en evig krets av bestikkelser og gjensidige tjenester. De dumme forblir lojale uansett, men de kloke følger alltid maktbalansen. Når du ser ut som taperen i alliansenes spill, vil de straks bytte side. I land med få nøkkelpersoner blir belønningen for forræderi enorm. Når vold styrer, trekker det alltid de mest hensynsløse – og de som vil forbedre folks liv taper for de som ikke gjør det. Kort sagt: En diktator trenger støttespillere for å samle rikdom, rikdom for å holde støttespillerne lojale, og lojalitet for å kunne fortsette å samle rikdom. Alt annet er sekundært. Kanskje du drømmer om å bygge et paradis, men ingen styrer alene. Selv du trenger veier, maskiner og arbeidere. Eller du kan velge moral fremfor makt – men da venter motstanderen som ikke gjør det. Lykke til. Diktatoren trenger ikke å blidgjøre folket, bare sine støttespillere. Derfor kan han tømme de fattiges lommer for å beholde makten. De verste diktatorene er de som trenger færrest støttespillere –derfor er de rikeste og mest undertrykkende regimene også de mest stabile. Deres makt kommer fra gull, olje, diamanter – ikke fra folket. I vår verden er de beste demokratiene stabile, og de verste, rikeste diktaturene stabile. Mellom dem ligger revolusjonens dal. Kanskje du, som en ambisiøs leder, ønsker å holde deg unna politikken. Men det kan du ikke, for styreformer finnes overalt: hos diktatorer, presidenter, rektorer, ordførere, konsernsjefer og styreledere. De samme reglene gjelder for alle – fra CEO-en som må holde styret fornøyd, til formannen i et borettslag som håndterer stemmer og medlemsavgifter. Uten makt kan du ikke forandre noe. Kanskje du ikke liker reglene – men å sitte på tronen er fortsatt bedre enn å se noen andre gjøre det. Og hvem vet – kanskje du vil være annerledes.

I teorien kan atombomber også løse klimaproblemet. Hvis én ikke er nok, kan du få noen større og løse alle andre problemer samtidig.

Kort sagt: Skal man dempe polarisering, må man endre insentivene og strukturen som belønner konflikt. Ellers er all snakk om kjærlighet og fred bare gratis reklame for det han kaller “flammende demokrati”. Amerikanske Dartmouth College og University of Pennsylvania sin Polarization Research Lab bestemte seg for å teste alt som noensinne har blitt påstått å kunne redusere politisk splittelse. Resultatene ble nylig publisert i det vitenskapelige tidsskriftet PNAS (Proceedings of the National Academy of Sciences) – og de er, for å si det mildt, ganske pinlige. https://www.pnas.org/doi/10.1073/pnas.2508827122 Første steg var en grundig gjennomgang av tidligere forskning. De analyserte 25 akademiske studier som til sammen foreslo 77 forskjellige metoder for å “redusere polarisering”: – Kurs og opplæring i empati – Korrigering av misforståelser om det andre partiet – Dialogmøter mellom politiske motstandere – Appeller til politikere om å snakke mer sivilisert Og resultatet? På en skala fra 0 til 100, økte disse tiltakene den gjensidige sympatien med bare 5,4 poeng i snitt. Til sammenligning økte amerikanernes gjensidige hat fra 2016 til 2020 med 7 poeng. Med andre ord: all innsatsen med dialogprosjekter, videoer og kampanjer klarte ikke engang å holde tritt med “hat-inflasjonen”. Du tenker kanskje: “Men hei, +5,4 poeng er da bedre enn ingenting?” Feil. Ifølge forskerne forsvant 75 % av effekten innen én uke, og etter to uker var alt tilbake til utgangspunktet. Men forskerne nektet å gi opp. De startet to nye storskala-eksperimenter: “Høyere dose” – 3500 deltakere fikk flere intervensjoner samtidig. “Booster-program” – 5000 personer fikk gjentatte “kjærlighet og tillit”-økter, som vaksine-boostere mot hat. Kontrollgruppen? De så på koselige videoer av otere. Resultatet: Ingen forskjell. Verken kombinasjoner eller booster-økter gjorde noen merkbar, varig endring. Ingenting ble bedre. Professor Sean Westwood, hovedforsker, oppsummerte, så lenge politikere og medier kan tjene stemmer og klikk på å fyre opp hat, vil vanlige folks ‘la oss elske hverandre’-initiativ være som å svømme mot strømmen. Så – neste gang du blir lei av politisk drama, dropp dialogseminaret. Se heller en video av otere. Vitenskapen har talt det er den eneste terapien som faktisk virker.

‘De som er lenger til venstre enn meg er den latterlige ekstreme venstresiden, og de som er lenger til høyre enn meg er de ekstreme høyrenazistene. Hvis det finnes noen som er rasjonell, objektiv og rettferdig, så er det meg.’

CIA official: Well what would you do? Peter Quinn: Are you offering me a promotion? CIA official: I'm offering you a hypothetical. Peter Quinn: Two-hundred thousand American troops on the ground indefinitely to provide security and support for an equal number of doctors and elementary school teachers. CIA official: Well that's not going to happen. Peter Quinn: Then I better get back there. CIA official: What else? What else would make a difference? Peter Quinn: Hit reset. CIA official: Meaning what? Peter Quinn: Meaning pound Raqqa into a parking lot. https://youtu.be/vApBZlaePec

Jeg må dessverre si at ja, det er sant. Bortsett fra noen få større byer, er Talibans røtter overraskende dype.

En revolusjon er ikke et middagsselskap, eller å skrive et essay, eller å male et bilde, eller å brodere; den kan ikke være så raffinert, så rolig og mild, så måteholden, snill, høflig, tilbakeholden og storsinnet. En revolusjon er et opprør, en voldshandling der én klasse styrter en annen.

'I prinsippet er diktatur dårlig, med mindre min vilje er prinsippet. Folk vet ikke hva de driver med, så de trenger noen til å veilede dem. Blant gruppen som er ansvarlig for veiledning, er det en plass som burde gis til meg.'

Din «avtale» eller ditt «frivillige forhold» er verken praktisk gjennomførbar eller teoretisk logisk, og er ikke bedre enn en fysikers sfæriske kylling i et vakuum.

Myndighetenes ansvar er samlet i ett, og man kan ikke velge hvilke deler av en avtale man skal inngå. Dette gir logisk mening. Man kan ikke velge å adlyde noen lover og ikke andre, man kan ikke avstå fra bruk av brannbiler i en nødsituasjon i bytte mot lavere skatter, man kan ikke bruke valutasystemet og ikke godta rentejusteringer. Dette gjelder også for turister.

Dette er et spørsmål om autoritetskjede. Du må ha noe for å måle størrelsen på rikdom din. Når du gir en bank tillatelse til å håndtere formuen din, betyr det at dere begge må komme til enighet om størrelsen på formuen din. Så hva bør brukes til å måle dette beløpet? Papirpenger? Da du lar en stat styre ting som renter og valutakurser til rikdom din. Hvis rikdom ikke måles i papirpenger, men i noe annet, der noen kunder leverer olje og andre leverer korn, ville bankene måtte bære byrden med å identifisere og bytte en rekke forskjellige varer, og kostnadene ville skyte i været så raskt at banken ville gå konkurs før den i det hele tatt åpnet. Til syvende og sist må du fortsatt finne ut hvordan du skal måle rikdom din og bytte den med andre.

Olje har nytteverdi; den brenner for å gi deg varme; korn har også nytteverdi, det holder deg i live. Gull har imidlertid så å si ingen nytteverdi og er vanskelig å få tak i, men likevel lett å identifisere. Dette gjør det ideelt som et byttemiddel, et medium kjent som «penger». Senere brukte myndighetene sin egen troverdighet til å tjene som dette mediet, og støttet papirvaluta. Derfor, hvis du ikke hadde til hensikt å ha et forhold til myndighetene, kunne du ikke bruke deres støtte, og du måtte gå tilbake til byttehandel eller bruke gull som medium.

Den norske kronen er bare et papirark; den har ingen verdi. Det er den norske regjeringens kreditt som støtter den, slik at den kan byttes mot noe.

- Hvordan måler man verdien av en kryptovaluta? - I forhold til et annet lands valuta. Ouch! Og nei, banker kan ikke bestemme egne renter lavere enn sentralbankens styringsrente; de må forholde seg til sentralbankens styringsrente som et grunnlag for sine egne utlåns- og innskuddsrenter.

Som Aristoteles sa, er mennesket i bunn og grunn et politisk dyr.

Kan private banker utstede sin egen valuta og lover, og bestemme sine egne renter og valutakurser, eller må de være underlagt statlig regulering? Hva er valutakursen mellom «Morgan Stanley dollar» og «Goldman Sachs dollar»?