Krøvel Vellevoll

Jeg syklet gjennom gågata her jeg bor, og det var masse folk der. Jeg tror ikke noen ringte på, selv om jeg på hjemveien så et par folk gående i gata der jeg bor. Kan hende noen synes dette er artig, og det er helt i orden. Allikevel, det å gi godteri til fremmede, velstående mennesker som ringer på døra og ellers ikke har noe å bidra med, det gir ingen mening.

Jeg ser aldri på TV. Hvis du måtte velge mellom å miste synet eller begge armene dine, hva hadde du valgt?

Hmm, det slår meg at dette kanskje er veldig situasjonsbestemt. Jeg har ofte tenkt at mange prøver å febrilsk få fatt i mening der jeg mener de burde hengi seg til opplevelsen og/eller la ting bare være det de er uten å kategorisere dem. Men i andre situasjoner er søken etter mening helt nødvendig, som i beskrivelsen av universet du nevner (hvis det er den jeg tror det er). Jeg tror beskrivelsen ville vært mindre interessant og hatt liten verdi som vurdering av "objektiv" virkelighet dersom jeg ikke formulerte den så klart og tydelig jeg kunne. Jeg ville helst unngå at noen skulle måtte lage sin egen mening av den meningen jeg la frem. Jeg har faktisk Albert Camus' The Stranger på min kindle, men har prioritert andre bøker og har ikke lest den enda. Det høres ut som det har hatt en innvirkning på deg, så det er interessant. Skal sjekke og se hva jeg syns om den. Er forsåvidt enig. Man skal være forsiktig med å tenke at all sannhet ligger i forskning, det er mange som går glipp av skogen for alle trærne. Men nå skal jo forskning dreie seg om den virkeligheten vi alle kan være enige i og ikke en subjektiv vurdering av virkeligheten, så sammenligningen mellom forskning og kunst og diktanalyse og de gjenspeilingene av virkeligheten man finner der blir muligens vanskelig. I de rette situasjonene er jeg helt enig i dette, det er gode vurderinger. Mens i andre situasjoner kan ikke dette brukes, og man ønsker definitivt lukkede setninger slik at meningen ikke skal flyte utover og bli diffus. Hmm, ja, en god tolkning, og antakelig en korrekt vurdering av slik det er i virkeligheten. Allikevel, det kan hende budskapet er mye mer banalt enn som så. Fiendskap er av natur irrasjonelt, og spesielt når man ser det i lys av Guds godhet. Mennesket har brukt mye innsats på å komme vekk fra denne siden av seg selv. Derfor, dersom man ender opp med å ha en fiende, vet man at denne personen er irrasjonell, og følgelig ikke verdt å ha videre kontakt med. Jeg synes din tolkning var bedre å tenke på, men så lenge vi ikke kan vite hvilken som er riktig, sitter vi igjen med kun tolkningene. Dette trenger ikke være objektivt feil og kunne jo vært opphav til videre filosofisk diskusjon rundt konfliktfylte forhold til andre mennesker eller lignende, men det er noe som murrer i meg. Problemet jeg har med dette er at hjernen min vil ha dette til å være en vurdering av virkeligheten. I virkeligheten er det mange, komplekse årsaker til at folk tilegner seg fiender, hvilket også avhenger av hvordan man definerer "fiende". Så lenge jeg ikke får svar på disse spørsmålene får jeg automatisk lyst til å spørre "ok, men hva mener du med "galninger?", for å kunne tenke videre på konseptet han legger frem. For eksempel synes jeg det var mye mer interessant å lese din tolkning, fordi den var formulert klart og tydelig. Man kan lett tenke på konseptet du legger frem uten å bekymre seg over tvetydighet, og man kan lettere formulere svar og snakke om dette konseptet. Men, hadde ikke trådstarter skrevet kryptisk hadde ikke denne tolkningen sett dagens lys, så kanskje dette også er situasjonsbestemt...eller kanskje jeg ser dette fra feil vinkel. Jeg vet ikke. Dette var et godt svar, nå måtte jeg tenke en del.

Kjempeflott skrevet! Artig resonnement. Hvor lenge har du tenkt på dette? Hvor sikker er du på at dette kan realiseres? I virkeligheten, mener jeg. Er du ikke bekymret for at antagelsene dine kan være feil?

Mja, jeg vet ikke. For meg må det i så fall være hvis folk blir provosert av budskapet. Hvis man ikke har noen mulighet til å forstå budskapet, føles det ikke som om irritasjonen tjener til noe. Med mindre det var budskapet til kunstneren; å påpeke at meningsløshet gjør oss frustrerte. Om vi mennesker MÅ konfronteres med det absurde er jeg usikker på. Det vil i så fall sterkt avhenge av konteksten og personligheten til de involverte. Absurditet er gøy og kan belyse saker fra andre sider, men ikke når man prater om alvorlige temaer fra virkeligheten, f.eks. At det å lese forskningsresultater gir lite tenkning er jeg helt uenig i. Forskning har avdekket så mange sinnsyke og spennende ting at man kan tenke i årevis på dem. At det ligger i leseren og ikke budbringeren er kun riktig om budbringeren snakker i gåter. Vanligvis vil man si at det er budbringerens ansvar å legge frem det hen mener på en måte slik at folk forstår det. Jeg er overbevist om at trådstarter kunne skrevet budskapet sitt på en slik måte at vi hadde skjønt hva han snakket om, såfremt hen selv forstår hva hen snakker om. Utover det er jeg generelt enig i at ikke alt trenger å dokumenteres i vitenskapelige artikler, og noen ting kan man velge å tro er sant uten at man trenger noen forskning for å bekrefte det. Intuisjon kan være en sterk kraft, og det kan ofte være klokt å følge denne følelsen (avhengig av situasjon). Noen ganger kan man ha følelser som ikke så lett lar seg oversette til ord, og i mange aspekter av livet vil et forsøk på å få kontroll over og definere situasjonen gjøre situasjonen dårligere, f.eks. i kunst, menneskelig samhandling osv. Jeg har også et rikt indre liv, og har følelser og tanker rundt mye forskjellig. Men for meg forandres dette når man forsøker å kommunisere med andre om vår felles virkelighet. For eksempel, i TSs tilfelle, så skriver han "fiender finnes ikke". Dette ser unektelig ut som en påstand som omhandler virkeligheten, og min hjerne antar automatisk at dersom man skal snakke om "objektiv" virkelighet med andre, så vil man utbrodere slik at andre forstår hva som menes. Når dette ikke går an å oppdrive i posten og teksten kan tolkes i flere retninger blir linjene mellom objektiv og subjektiv virkelighet utvisket, og det blir vanskelig å forstå hva man egentlig snakker om. Jeg antar du har en annen opplevelse av dette. Hva får du ut av trådstarters post?

Det er interessant, fordi det kan se ut som at noen ønsker tolkninger, mens andre ønsker å klargjøre ting så godt som mulig. For eksempel blir det for meg vanskelig å si noe om trådstarters innlegg, fordi det er svært uklart hva han egentlig mener. Hva menes med fiender? Hva menes med galninger? Er fiendskap ALLTID irrasjonelt? Det kommer kanskje an på hva han mener med fiender. Alt dette uten noen overordnet kontekst. Dette innebærer at man må gjette seg frem til hva vedkommende mener, og da kan man lure på hva han mener med å lage denne tråden. For å forstå det må man antakelig ha samme "følelse" eller tankeretning (eller hva man skal kalle det), og det å faktisk forstå det er kanskje ikke like viktig som hvilke følelsesmessige opplevelser det gir. Slik er det også med abstrakt kunst, poesi og så videre. Det kan se ut som at noen føler noe og andre ikke. En fallgruve som finnes er at noen ganger kan det virke som om folk gjør ting innfløkt og uforståelig med vilje, fordi det å forstå noe andre ikke forstår gir makt, og det ligger en mystikk over å si ting som SER klokt ut, men som egentlig ikke betyr noen ting. Det kan være irriterende.

Hmm, men jeg forstår fortsatt ikke hvorfor det er relevant at det ikke finnes noe overordnet verdigrunnlag. Jeg er enig i at det ikke eksisterer (såvidt vi vet), men det innebærer jo da at det kun er et abstrakt konsept som eksisterer i menneskenes sinn, og jeg kan ikke se at det skal kunne brukes som argument i noen etisk sammenheng. Da må man i så fall kunne forklare hvorfor det er relevant for skapningers glede og lidelse. Og som jeg skrev tidligere, vi er alle universet. På en måte er våre øyne universets øyne, og den mening som finnes er den vi opplever akkurat nå. Dette er jo et faktum, og jeg mener det må være mye mer nyttig og praktisk å gå ut i fra dette i stedet for å legge vekt på ting som ikke eksisterer.

Vet ikke om dette er for deg, men jeg var på en soloreise nå for litt siden, og ble kjent med folk gjennom apper. Jeg brukte Hostelworld mye, og det var nesten alltid mulig å finne noen som ville være med på et måltid, uforskning, uteliv osv. Alt skjedde på mine premisser, man kan delta på ting folk prater om i chatten eller la være, og det var kultur for at man kunne dra og gjøre det man selv ville når man ville (såfremt annet ikke er spesifikt avtalt, selvfølgelig). Jeg kjenner folk som har brukt andre apper også, men husker ikke navnet på disse nå, de er sikkert mulig å lete seg frem til. Det var en veldig god opplevelse for meg, men så liker jeg også å ikke ha noe opplegg å forholde meg til og gjøre omtrent alt på sparket, og jeg har skjønt at det ikke passer for alle.

I så fall ønsker jeg deg lykke til, håper du får det du vil ha ut av det.

Jeg mener alle spørsmålene du ønsker svar på, som du har nevnt i denne tråden. Denne informasjonen ville du jo fått fra henne om du kom i kontakt med henne. Men nå blir dette en gjentakelse av de samme punktene om og om igjen. Hvilket nettopp er grunnen til at jeg anbefaler deg å prøve å akseptere at hun kuttet kontakten og komme deg videre, ellers sitter du bare og kjører dette om og om igjen i hodet. Hvis du i tillegg faktisk ikke har tenkt til å få kontakt med henne for å faktisk konfrontere henne, er det virkelig meningsløst å tenke på det. Dette fører ingen vei, som jeg har sagt før.

Vel, har du noen metode for å få tak i denne informasjonen? Og når du har den, hva skal du da gjøre med den?

Har du noen metode for å få tak i denne informasjonen? Og når du får den, hva skal du gjøre med den? Jeg skjønner, og dette er vel delvis årsaken til at du så sterkt føler du trenger et svar fra denne personen som kuttet kontakten med deg. Hadde du hatt masse venner og alt på stell hadde du nok ikke brydd deg videre. Kanskje er du på et lavt punkt akkurat nå, og da føles dette ekstra vondt. Akkurat nå er det nok vanskelig å se hvordan du kan gjøre noe med dette, men jeg regner med du i bakhodet vet at dette er noe du må ta tak i om det påvirker livet ditt på denne måten. Når du føler deg bedre kan du resonnere litt for å se hva som kan gjøres. Jeg har kommet med et par forslag, men jeg kjenner ikke livet ditt og kan ikke hjelpe spesifikt. Enten er du omringet av egoister, eller så har du støtt dem fra deg på en eller annen måte. Du må undersøke dette og finne ut av hva du skal gjøre, det er en bedre løsning enn å bare leve i dette limboet og aldri få det du egentlig vil ha.

Spørsmålet blir da om det spiller en rolle at det ikke spiller en rolle i det store bildet. Fornedrelsen og smerten et menneske som får familien sin skutt foran øynene sine spiller da altså ingen rolle fordi universet kjølner og alt blir borte en dag. Nåtiden er dermed ikke viktig? Mener du også at det ikke finnes noen standard overhodet vi mennesker kan bruke for å avgjøre om noe er rett eller galt? Kan man si at handlingene til Josef Fritzl (for eksempel) er helt nøytrale fordi rett og galt kun er subjektive begreper?

Sjekket opp Spencer og Lindzen, hadde ikke hørt om dem. Men da er vi tilbake til faktasammenligninger og konklusjoner basert på hva man selv tror og hvem man ønsker å legge mest vekt på. Hvis du velger å tro at Spencer og Lindzen har rett, så blir selvfølgelig IPCCs konklusjoner useriøse. Men har du kompetansen til å vite at disse forskerne har rett, og ikke de som står for forskningen samlet av IPCC? Det er en del påstander som strider direkte imot at det er "helt uvisst" hvor mye av oppvarmingen som skyldes CO2, samt flere andre Spencer og Lindzen har kommet med. Så hvordan skal man vite hvem man skal høre på?

Hvilke forskere tenker du på da?

Jeg kunne sett på Farmen, binget serier eller sittet på cafe og pratet skit med venner, og alle hadde akseptert det som helt grei bruk av tid (avhengig av hva som skjer resten av tiden), mens det er en kultur for å se ned på dataspill. Store deler av Norges befolkning driver med hjernedøde aktiviteter på fritiden, men det å sitte med en spillkontroller i hånda blir liksom ekstra idiotisk for mange. Det er vel rett og slett at de ikke er interessert selv og dermed ikke forstår hvor appellen ligger. Jeg hadde nok tenkt det samme om folk som valgte å se på vanlige TV-kanaler de siste par timene på dagen, fordi jeg ikke fatter hva slags verdi som ligger der. Det viktigste er nok å ha varierte interesser, da kommer man antakelig unna med å game. Jeg hadde også hatt problemer med å forstå et menneske som gjør samme greie i 8 timer om dagen.

Dette var interessant. Hva mener du med "universet" i denne sammenhengen? Mener du da at, hvis jeg blir grusomt torturert og dermed bryr meg ekstremt mye om hvordan jeg har det, så spiller det ingen rolle fordi det ikke finnes noen kosmisk kraft ute i verdensrommet som bryr seg? Hvem er det det ikke spiller en rolle for da? Hvordan vet man at universet ikke bryr seg? Nå er forsåvidt jeg og min følelse av smerte også universet, på lik linje med alt annet som er universet, så på en måte bryr universet seg. Men det er åpenbart at det ikke var dette du mente.

Jeg vet ikke, alt jeg har kjøpt på finn har vært i god stand. Hva gjorde du med blenderen? Ga du tilsnakk til hun du kjøpte fra?

Det er jo masse dyr som oppfører seg lignende de kattene der, hva fikk deg til å velge katter? Jeg synes det er merkeligere at han skapte mennesker så ondskapsfulle, den lidelsen et menneske kan påføre et annet er det ingen dyr som kan måle seg med.

Ja, det påvirker selvverdet en del og kan føles helt jævlig. Jeg har vært i lignende situasjoner, selv om det er noen år siden. Å vite at det er du som er problemet er ikke ålreit, men ved å anerkjenne dette (selv om det ikke er tilfellet engang) gjør jo at du kan lære av det i stedet for å la det bli en torn i siden. Å innrømme sin feil slik du gjør nå er ikke lett det heller, så du skal ha for det. Med tiden vil det bli bedre, og kanskje nye muligheter vil åpne seg. Kanskje du kan prøve å skape muligheter. Kanskje vil dette en dag føles som en bagatell. Jeg håper det.

Hmm, ja, høres forsåvidt fornuftig ut. Har gitt lite oppmerksomhet til Greta Thunberg, jeg har oppfattet henne som en person som prøver å tale klimaendringenes sak. Men selvfølgelig, med sterke følelser kommer drøy oppførsel, og jeg er enig i at vi trenger stabile, edruelige folk for å formidle dette. Et annet godt eksempel er de aktivistene som kastet maling på malerier. De oppnår dessverre ikke annet enn å støte folk lenger vekk.

Ok, jeg bare antok du var en mann, nå ser det ut som du er en dame, beklager det. Jeg forstår det spiller en rolle for hvordan du ser på saken, det bare virker som om dette ikke er noe å gjøre med, og det å henge igjen i en situasjon som er forbi ødelegger dine muligheter for hva du kan gjøre i fremtiden. Denne personen er bare ett menneske, og det er synd hvis hun skal definere følelsene dine. Det er dessverre også slik at man kan spekulere i årevis men aldri komme frem til noe svar. Disse spekulasjonene føles viktige og riktige, men bidrar egentlig bare til å holde liv i problemet, som egentlig burde vært dødt. Jeg skjønner dette er lett for meg å si, men høres det ikke riktig ut? Hva annet kan du gjøre, annet enn å oppsøke personen, kreve å få svar og gjøre situasjonen enda verre? Gjennom aksept kan du gå videre og kanskje få bekreftelsen du vil ha fra noen andre. Hvis du generelt føler du har vanskelig for å beholde venner og du skulle ønske du hadde mer stabile forhold til andre mennesker, mener jeg du burde gjøre det hovedfokus i livet. Da må du ta ansvar for alle relasjoner selv og nøye følge med på hvordan du selv fremstår. Det er veldig fort gjort å tenke det er andres feil, men den tankegangen fører ingen noe sted. Vi har vanskeligheter med å se hvordan vi selv fremstår i sosiale situasjoner, så det er umulig å vite hvorfor folk trekker seg unna uten å undersøke det svært nøye.

Jeg er enig i det meste du skriver, men får du gjort noe med dette nå? Spiller det egentlig noen rolle hva hun tenker og hvorfor hun ikke gadd mer? Kan det ikke være greit at hun ikke har respekt for deg? Det er selvfølgelig vanskelig at du ikke vet hvorfor, det kan føles som om det går på selvverdet løs. Spesielt også hvis du var litt interessert i henne og syns det var fint å kommunisere. Men skal hun bestemme hvordan ditt selvverde skal være? Var hun så viktig altså? For meg ser det ut som om toget er gått, og tiden er inne for å se når neste tog går.

Du anser deg selv som uattraktiv altså? Er du SIKKER på dette nå? At det er trakassering er absolutt ikke riktig, selv om jeg vet at du ville følt det slik om du prøvde og ble avvist. Hvordan vet jeg det? Fordi jeg også har hatt det slik. Følelsen av avvisning fra ei dame er så ekstremt ydmykende, mye verre enn å tryne på gata eller å slippe en fis på upassende sted. Man kan se for seg hvordan dama ser på venninna si og tenker "for en idiot", man bare vet at hun synes du var ekkel, hvordan kunne du tro at hun noensinne ville sett på deg? For å unngå dette viker man med blikket, man passer på hva man sier og hvis det blir en mulighet for å si noe som kan tolkes som flørtete, holder man helt kjeft eller sier noe helt annet. Det verste er at jeg er relativt attraktiv. Jeg kunne brukt utseendet mitt til å ha fått damer på løpende bånd, men jeg turte ikke. Frem til et visst punkt handler det om oppførsel, og ikke om utseende. Hvis du veier 130 kg og driter i hvordan håret og klærne dine ser ut er det fordi du har gitt litt opp og må fikse dette uansett. Det fikser man automatisk når man fikser tankegangen og innstillingen, hvilket dessverre er det vanskeligste. Jeg gjetter du har opplevd litt avvisning, og nå er du bitter. Det virker som du har gitt opp og tenker at damegreier er noe for de som ser bra ut og forstår seg på det. Jeg tror du underbevisst tenker damer er mer verdt enn deg, deres mening om deg er ekstremt viktig, knyttet til ditt selvverde. Det er derfor det er så vondt å føle seg på siden av datinggamet,og det er derfor man blir bitter. Problemet er er at denne bitterheten ødelegger enda mer, og graver deg enda mer inn i hullet du er i. Som andre har sagt, det går ikke an å oppføre seg normalt mot damer når man har denne greia i underbevisstheten. Men sett at du ikke tenkte sånn. Sett at du tenkte at du og damer var helt likeverdige, og det å prate med ei dame var helt normalt. Til og med å vise interesse, for det er det mennesker gjør overfor hverandre, og du er like mye verdt som henne. Om hun ikke liker deg er det som å tryne på gata; noe selv den beste kan oppleve. Det er ikke knyttet til din identitet eller verdi som menneske, du bare reiser deg opp igjen, smiler og går videre. DA kan det skje noe, sant. Dette må du finne ut av, så du ikke flyr rundt, singel og forvirret, og tror du er mindreverdig. Det føles dårlig.

Det er helt i orden. Det å skifte navn til noe tilfeldig man fant en dag fordi man ville ha en forandring er veldig uvanlig. De fleste er svært knyttet til navnet sitt, det er innprentet i deres identitet. Det er omtrent som om man ER navnet sitt, og de fleste som bytter gjør dette etter nøye overveielse. Da kan det være veldig vanskelig å forstå at noen kan bare bytte uten videre, og det kan hende hun tenkte dette var et rødt flagg, og at det ville dukke opp flere ting hun ikke ville forstå. Eller så kan det være urelatert til deg. Kan hende du var tilgjengelig på rett sted og til rett tid, men så fant hun noen hun mente var bedre. I stedet for å si det til deg, kan hun ha følt det var lettere å bare slutte å svare. Jeg er enig i at hun burde ha svart, men vi har alle følt på hvor enkelt det er å bare slutte å skrive og prøve å glemme hele greia. Eller så kan det være relatert til deg, men ikke til det med navnet. Kanskje hun innledningsvis syns du var kul, men så gradvis mistet hun interessen. Det skjer også med mange. Takeaway her er iallefall at denne personen er det ingen grunn til å tenke mer på. Jeg tror det beste ville vært å prøve å få til flere sosiale interaksjoner i fremtiden, om det er det du ønsker. Hvis du må invitere, må du invitere. Jeg vet ikke hvordan du vurderer dine egne evner til å lese andre, men prøv å vurdere om de du er sammen med hygger seg, tar initiativ til å prate, foreslår ting, stiller spørsmål, osv. Prøv å lære av hver situasjon. Det kan bli vanskelig, og du kan grave deg ned av og til, men du må alltid opp igjen og prøve å tenke fremover for å bli bedre. Kanskje finner du ut av at det ikke har så mye med deg å gjøre, at folk blir invitert ut av andre og kommer ikke på å ta kontakt. Eller så kanskje du finner ut av at folk ikke ser ut til å ha det så strålende sammen med deg, og da har du en ypperlig mulighet til å identifisere problemet og prøve å finne ut av det. Om du føler deg trygg nok på venner du har til å spørre dem direkte er det enda bedre.