Krøvel Vellevoll

Hvordan vet du dette? Hvordan vet du dette? Hvordan vet du dette?

Problemet med dette synet er at det trekkes konklusjoner basert på vitenskapelig optimisme og en tro på at vi vet en god del om hvordan ting henger sammen. Den "objektive" virkeligheten er så komplisert at det er umulig for mennesker å fullstendig kunne forstå den slik vi forstår f.eks. en busstabell eller hvor langt det er fra Oslo til Bergen. Jorda er så stor at ingen mennesker fullstendig kan forstå hvor stor den er. Sola er 109 ganger større enn jorda. Dette er ufattelig. Antares er en stjerne, 530 ganger større enn sola. Da begynner det å bli helt uvirkelig, ingen mennesker kan forstå dette intuitivt, men må bare akseptere at målingene (som vi kan forstå) viser oss at dette visstnok er tilfellet. Samtidig er samspillet mellom alle partiklene og cellene i lillefingeren min mange ganger mer komplekst enn dette størrelsesforholdet, og antakelig er de kreftene som gjør at dette i det hele tatt er mulig enda mer komplekse. Menneskene må derfor kategorisere, forenkle og skape modeller for å kunne oversette denne kompleksiteten til et språk vi forstår. Atomer blir til små baller, mystiske krefter vi ikke aner hvordan fungerer gir vi et navn så vi kan late som vi forstår hva det er. Hvordan alt egentlig henger sammen har vi foreløpig ikke evne til å se. Det er også et velkjent trekk ved mennesket at vi ønsker å ha svaret. Veldig få mennesker er fornøyd med å si "jeg vet ikke". Innen alle vitenskapsgrener er det blitt gjort utallige feilaktige konklusjoner basert på mangelfull informasjon. Mennesker er rett og slett veldig dårlige på å klare å tenke seg at det kanskje er noe vi ikke har funnet ut av enda. Så jeg vil argumentere for at hvis man sier at "opplevelsen av musikk er bare elektriske signaler i hjernen" så snakker man over evne. Hjernen er det mest kompliserte som finnes i hele universet (såvidt vi vet), den oversetter elektriske signaler og skaper en alternativ eksistens, der etikk, moral, glede, sorg og musikk faktisk betyr noe. Hvordan dette skjer er det ingen som vet, og å konkludere med at det kun er partikler i bevegelse er det ingen som har grunnlag for å gjøre. Man kan kanskje kalle det en slags "science of the gaps". Der man ikke enda vet hva årsakssammenhengen er, regner man bare med det har noe med fysikk å gjøre og at folk finner ut av det etterhvert.

Vi må anta at dyr har en opplevelse av virkeligheten, en bevissthet, i likhet med oss mennesker og i motsetning til objekter som steiner og spiker. Derfor gjelder det jeg snakket om både dyr og mennesker. Man kan også anta at når skapningen er død, er opplevelsen den har av virkeligheten over. Derfor mener jeg ikke det nødvendigvis er feil å drepe dyr for å spise de. Det finnes sågar situasjoner der det ville vært etisk riktig å drepe mennesker også. Man kan mene mye om jakt, men det ser ikke ut til at det fører til mer lidelse enn det dyret ville opplevd uten mennesket til stede, så jeg kan ikke se så mye etisk feil med det, såfremt det blir gjort så ordentlig som mulig. At folk i det hele tatt har lyst til å gå ut og skyte dyr forstår jeg ingenting av, men hva jeg forstår er ikke relevant i den sammenheng. Diskusjonen om etikk og lidelse blir mer aktuell når det er snakk om oppdrettsanlegg der dyr lever hele sitt korte liv under forferdelige forhold. Da lider de, og lidelse er noe helt annet enn å være død.

Ja, dette er vanskelig, og det er veldig synd. Jeg laget en gang en tråd for å stille religiøse mennesker spørsmål, slik at jeg kunne forstå hvordan de tenkte, og jeg måtte dessverre konkludere med at det kan jeg nok aldri. Jeg tror religiøsitet er en følelse, noe som aldri kan forklares, og da kan man ikke diskutere det i noen stor grad. Problemet jeg tror folk har med dette er at mange tolker religion som noe mer enn en følelse. For eksempel prøvde omtrent alle i tråden jeg laget å argumentere for guds faktiske eksistens ved å bruke Bibelen. Jeg prøvde å finne ut av hvordan man kan vite at det som står i Bibelen er sant, og det kom noen diffuse benevnelser av at Jesus var en historisk person, og flere beviser fra Bibelen. Skal man forstå hva religiøse ser i Bibelen, tror jeg nesten man må ha hatt denne følelsen selv, man kan på en måte ikke tenke seg frem til religionens sannhet. Samtidig er jeg enig i at svært mange har et begrenset syn på virkeligheten fordi de har lest noen forskningsrapporter. Personlig tror jeg vi er som folk med lommelykter i et stort, svart rom. Hver gang vi lyser på noe, tror vi vi skjønner hvordan bildet henger sammen, men vi vet ikke hvor stor del av rommet vi ikke har sett. Kan hende det vi vet om universet bare er begynnelsen, kan hende vi aldri kan forstå hvordan alt henger sammen. Det innebærer at man aldri bør komme med absolutte utsagn om universets opphav, verken den ene eller andre retning. Det er like meningsløst å hevde at det ikke finnes noen guddommelighet som å hevde at det finnes. Dette universet og alt det består av er så ufattelig at det blir ekstrem hubris å skulle konkludere med noe der.

Jeg antok du tenkte det måtte finnes en standard for hva vi mennesker mener er riktig og galt, uavhengig av "universet". Man kan ha en ide om at det er objektivt feil å drepe uskyldige mennesker uten å involvere etikk som kommer fra ukjente kosmiske krefter. Dessuten tror jeg ikke jeg forstår konseptet om ingen objektiv moral. Å drepe en kvinnes to år gamle barn vil påføre henne og alle rundt henne masse lidelse. Å mene at dette er like greit som å spise en banan gir bare ikke mening for meg, så jeg tenkte vel underbevisst at dette kan du bare ikke mene. Men det ser da ut som at du mener at å påføre andre lidelse er like bra som å påføre dem lykke. Lidelse er beviselig negativt og lykke er beviselig positivt. Hvordan får du disse til å bli like?

I så fall virker det som du mener det ikke finnes noen objektiv moral i det hele tatt. Det innebærer da at hvis noen mener det er greit å drepe tilfeldige mennesker, så er det like gyldig som å mene det er forkastelig. Dette kan jeg ikke se gir mening.

I de to siste postene du har skrevet har du unngått poenget mitt om risk vs reward når det gjelder forhold, så jeg må tolke det slik at du ikke ønsker å gå inn på dette. Det er helt i orden og kanskje på sin plass; dette er delvis off-topic.

Eller; så har venninnene dine barn som tar vare på dem i sin alderdom, og de kan fortelle om hvor intenst og heftig det var da de møtte mennene sine, om alle tingene de gjorde sammen og hvor fint det var å oppleve kjærlighet fra et annet menneske, fordi de turte å satse. Det finnes faktisk bra menn. Jeg tror du egentlig vet det, men noen ganger virker det ikke slik.

Det blir det samme som med kvinner; finner du en som er rett for deg er det stabilt, hvis det er feil er det flyktig. Problemet er jo at man ikke kan se dette når man blir sammen, da virker det helt riktig uansett hvor krise det etter hvert utvikler seg til å bli. Kjærlighet og å inngå i forhold er av natur risikofylt. Personlig tror jeg ikke man kan tvinge et forhold til å bli stabilt, det må være noe grunnleggende som passer, en gjensidig respekt som ikke falmer. Man må utvikle seg sammen og føle man har toleranse for den andres særegenheter, i tillegg til en hel skokk andre faktorer som er vanskelige å sette fingeren på. Men jeg synes ikke man skal la være å prøve. Kan hende man angrer når man er gammel og grå, og det er blitt for sent.

Da virker det som om langvarige forhold med ei dame man passer veldig bra sammen med og som aksepterer en for den man er kan funke, mens hvis man blir sammen med en som ikke har toleranse for ens særegenheter må man råtne i fangenskap med denne dama til man kommer seg ut. Det kan også se ut som om du ikke har helt troen på at man finner denne "perfekte" dama og dermed må bytte hele tiden. Ikke umulig, sjansen for å finne en som aksepterer en 100% er veldig lav, spesielt om man er litt annerledes.

Vel, det kan være et poeng i å få en kontrast til det forholdet han er i nå. Å være i et forhold i 10 år er veldig lang tid, man har ingenting å sammenligne med. For noen kan den eneste måten å finne ut av følelsene sine på være å gå ut av det, se hvordan det er og så ta en vurdering. Å se om gresset er grønnere på andre siden fra denne siden av gjerdet er umulig, og nysgjerrigheten blir for mange så stor at man må dit og sjekke. Med det sagt støtter jeg ikke å være utro, det blir feil måte å gjøre det på.

Den sannsynlighetsvurderingen er basert på feilaktig informasjon som kommer fra en mann og oppfatninger rundt hvordan menn tenker. Hvis det var slik at porno, filmer og lignende hjernevasket menn så de ikke klarte å skjønne forskjell på virkelighet og fantasi, ville ingen overvektige mennesker fått seg type, og slik er ikke virkeligheten. Jeg vet at følelser ikke er rasjonelle, men da må man i så fall finne ut av hvor mye dette er verdt for deg så du ikke går rundt og torturerer deg selv med tanker og lyster etter en mann. Enten aksepterer du at det er en mulighet for at folk kan dumpe deg fordi du ikke ser bra nok ut og prøver å skaffe en mann, eller så aksepterer du ikke denne muligheten og lar være. Å oppholde seg i midten er bare selvplaging. Hvis du finner ut at det å la være ikke er akseptabelt, vil det kanskje være pushet du trenger for å trosse frykten. En annen mulighet er å gå i gang og skaffe den kroppen du tror menn vil ha, men det er lite trolig du blir fornøyd med dette. Det vil alltid være noe å kritisere ved seg selv og være redd for. Jeg tror det beste er å klippe frykten av med roten og kjøre på.

Du vet hva du vil innerst inne, hvis du tør å lytte til det. Får du ubehagelige følelser når hun snakker om barn? Føler du deg tiltrukket av andre mennesker? Skulle du ønske hun ikke var der når du kommer hjem? Har du ikke motivasjon til å gjøre ting for henne eller si pene ting til henne? Skulle du noen ganger ønske hun slo opp med deg så problemet ble borte? Trykker du disse følelsene vekk av hensyn til henne og later som om alt er ok? Dette er bare noen av mange indikatorer som kan fortelle deg at dette er feil. Husk at du ikke har noen kontroll over hva du vil, det er ikke din feil. Svaret vil demre med tiden. Enten vil du bli så frustrert av dette at du gjør det slutt eller møter veggen, eller så vil dette forandre seg og du vil bli fornøyd med det du har. Bare prøv å ikke bli styrt av frykt. Sannheten er der, og uansett hva den er kan den ikke ignoreres i all evighet.

Nei, her skulle jeg vært mye mer presis. Å skyte heroin er på en måte ikke rekreasjonell bruk, men en kompulsiv handling som utføres for å stille et behov. Det jeg tenkte på var mer å forandre sin egen sinnstilstand ved å innta et rusmiddel. Da må det nødvendigvis gjøres med mildere rusmidler, av en person som ønsker å få noe positivt ut av det. Folk har forskjellige meninger om å endre sin egen sinnstilstand. Er forøvrig enig med deg i betraktningen om at visse stoffer bør avkriminaliseres og visse bør legaliseres. At du er farget av dine egne erfaringer er en svært god refleksjon som folk i din posisjon (at du både har erfaring med rusmisbrukere og misliker å endre din egen sinnstilstand) vanligvis ikke er i stand til å utføre. For meg ser det ut som at de fleste i samfunnet setter pris på og forstår behovet etter å endre tilstanden sin av og til, ellers hadde det nok vært mer vanlig å prøve å pushe for totalt avhold i debatter rundt dette. At rusmidler er et tveegget sverd er forferdelig trist, og fører beviselig til mye skade. Men som du sikkert vet fra før, er det ingen som har et realistisk håp om at et rusfritt samfunn er mulig, og som nevnt er det antakelig heller ikke ønskelig for flertallet. Jeg tror at man kan få redusert problemet betraktelig dersom man klarer å finne gode metoder for å forebygge eller behandle vanskelige psykiske tilstander, men dette er et beinhardt problem det vil ta lang tid å løse. Men da snakker du om medisinsk bruk. Hva tenker du om full legalisering av f.eks. cannabis?

Hei sveis. Jeg lurer på hva folk mener om rusmidler, samt det å ruse seg generelt. Ikke til medisinsk bruk, men rekreasjonelt. Jeg tenker da hovedsakelig på ulovlige rusmidler, altså ikke alkohol, selv om man kan trekke inn alkohol om man mener det er relevant for posten man skriver. Bør rusmidler være lovlig eller ulovlig? Bør man i så fall legalisere alle eller bare noen av de? Hva tenker du om selve handlingen å ruse seg på et stoff? Er det en grei hobby eller noe man bør unngå for enhver pris? Har du selv erfaring med rusmidler eller med noen som har det?

Du ser sikkert selv at det er irrasjonelt å basere hele din oppfatning av menn på hvordan en mann oppførte seg, men jeg nevner det allikevel. Når det er sagt forstår jeg veldig godt hvor oppfatningen din kommer fra. Det ser jo unektelig ut som at den eneste dama en mann virkelig kan tenne på er en slank, atletisk en. Det er ekstremt viktig å ha i bakhodet at dette er det absolutt høyeste idealet (for mange). Det en vanlig mann tenner på er mye mer nyansert. Det blir som å tro at den eneste maten man kan servere i et middagsselskap er hummer, russisk kaviar og Cheval Blanc 1947, fordi man har sett at dette er ettertraktet på internett. Eller at den eneste bilen som er verdt å kjøpe er en Lamborghini, alt annet blir bare søppel. Slik er det selvfølgelig ikke, det finnes mengder av ting på disse områdene som ville vært mer enn tilfredsstillende. Det er veldig sannsynlig at du også har det slik. Du har kanskje en ideal-mann som du gjerne skulle sett naken og hatt med deg i senga, men det er utallige andre versjoner av menn du tenner på og som hadde vært flott å ha seg med. Så eventuelle bekymringer rundt dette har ikke rot i virkeligheten, heldigvis. Hvis du har litt flaks, møter du kjapt noen som får deg til å føle deg verdsatt. Eventuelt må du gjennom noen drittsekker først. Bare ikke gi opp, så går det bra.

Ordet "tafatt" antyder at vedkommende har kontroll over sine egne sinntilstander, til dels har valgt å være tafatt og kan velge å slutte å være tafatt. Ettersom det er overveldende sannsynlig at fri vilje ikke eksisterer, kan ikke dette være årsaken til problemet. Det hadde vært fantastisk hvis det var slik, da hadde mennesker hatt mange færre problemer å stri med, men det ser ut til å være en del mer komplisert.

Jeg ser ingen annen måte å tolke dette på enn som en redegjørelse for hvorfor det er gyldig å nære sterke, negative følelser overfor gruppen du beskriver. Det ser ut som at argumentene for at det er gyldig å ha slike følelser er at motparten tar feil, og at de ikke aksepterer argumenter som prøver å vise dette. Alle grupper i opposisjon mener motparten tar feil, og at de ikke aksepterer argumenter som prøver å vise dette. Ifølge denne logikken er det derfor gyldig for alle mulige grupper i samfunnet å ha sterke, negative følelser overfor alle mulige grupper i samfunnet. Dette høres umiddelbart ut som en oppskrift på vanskelige situasjoner. Hvis jeg nå har tolket deg riktig, kan jeg ikke forstå at disse argumentene kan fungere spesielt godt. Dersom vi tar koko-wokerne (heretter KW) som eksempel, så mener de at motparten tar feil, og at motparten ikke aksepterer denne vurderingen av sin sak. Beviselig mener motparten at det kun finnes to kjønn (altså tar de feil) og motparten blir krenket av KWs motargumenter. Med logikken ovenfor vil du måtte akseptere at KW reagerer med harme, personangrep og andre irrasjonelle utspill, fordi kraftige, negative følelser er en akseptabel reaksjon på folk som tar feil og som ikke aksepterer ens motargumenter. Å tenke seg at en gruppe ville tolerert sterke, negative følelser fra en annen gruppe fordi de har sterke, negative følelser overfor dem blir absurd. Argumentene du tar opp som går direkte på KWs sak, er at de mener det er flere enn to kjønn, og at sårbare individer kan tro at kjønnsoperasjon er en løsning på problemer som har rot andre steder. Det er fullt mulig å adressere disse uten å ha negative følelser. De adresseres antakelig mye bedre uten negative følelser, ettersom sterke, negative følelser gjør forståelse av den andres ståsted og meningsgrunnlag umulig. Med slike følelser kan man ikke se årsakssammenhenger, trekker feilaktige slutninger og er følgelig på et sted hvor man argumenterer uten sann innsikt. Jeg kan egentlig ikke se for meg en eneste realistisk situasjon der negative følelser er en fordel, verken for en selv, situasjonen eller motparten. Hvis du vet om en hadde det vært interessant å høre om.

Der sier du noe. Denne kjønnsgreia ser ut til å gjøre folk svært irriterte. Antakelig bunner det i at folk er blitt såret på et eller annet vis, og på grunn av menneskets naturlige tendens til å forenkle ved å tenke i grupper, blir gruppen gjenstand for de negative følelsene som kommer frem som reaksjon på såret. Jeg prøver å komme på noen tiltak mot dette også, men jeg tror det er en del av menneskets iboende natur. Man får naturlig nok følelser når man blir offer for urett, og avhengig av størrelsen på egoet til individet og graden av urett vil følelsen henge ved. Menneskehjernen må nødvendigvis ty til assosiasjoner og grupperinger for å forstå denne uhorvelig kompliserte virkeligheten, og da blir det slik det blir. Man kan muligens endre hjernen til folk via teknologi; Neuralink er helt i startfasen, men det kan hende de kan få til betydelige endringer ved menneskets kognisjon med tiden. Nanoroboter vil gjøre oss til debattens mestere og skape fred på kloden.

Ettersom den versjonen av virkeligheten vi nå lever i er helt ny og uprøvd, er det veldig vanskelig å se hvilke tiltak som kan settes inn. Jeg tror man har for lite erfaring med det moderne sinn og dets interaksjon med det motsatte kjønn. Samspillet mellom en persons unike gener og erfaringer og sine omgivelser er hjernevrengende komplekst, og i tillegg er personen 19-20 år. Hadde det vært en annen person hadde reaksjonene vært annerledes, og problemet hadde ikke oppstått. Dette er også årsaken til at det ikke ville hjulpet på saken å innføre fag i skolen. Hvis man hadde økonomi på skolen, ville en liten prosentandel (de med interesse for faget) plukket det opp, og resten hadde glemt det etter et halvt år, slik det er med alle andre fag. Å gi alle et likt grunnlag å gå ut i fra går ikke an fordi folk er veldig forskjellige og har ikke selv kontroll over hva hjernen skal ta til seg av informasjon. Det er også et ekstremt stort sprik i hva disse hjernene gjør med informasjonen de får, hvilke slutninger de trekker og hvordan den blir en del av dem. Kan også hende det er samfunnet i seg selv som er problemet. Det kan se ut som at et samfunn med minimalt av motstand og ingen iboende verdi, slik vi lever i nå, forandrer folks oppfatning ganske radikalt. Det ser ut som om mange må lære seg å ta vare på seg selv på nytt, selv om dette er noe man skulle lært i de formative årene. For eksempel dette: Dette burde være fullstendig åpenbart, men for mange er det dyp visdom som er vanskelig å oppnå. Antakelig fordi oppveksten i dette samfunnet ikke fordrer slik oppførsel. I stedet ser det ut til å fordre individualisme og passivitet, som avler egoisme og depresjon. Om det er det endelige svaret vet jeg ikke, men Kenneth, i likhet med alle oss andre, hadde hatt godt av å få hodet ut av navlen og tenke på litt andre ting enn seg selv en periode.

Folk klarer ikke å sitte og se en serie med en pedofil overgriper i hovedrollen. Det blir umulig å identifisere seg med ham, få sympati med ham eller ta hans lag på noen måte, uavhengig av hvor lenge siden det måtte være eller hva omfanget var. I tillegg er det nok ikke spesielt hyggelig for ofrene å måtte se at overgriperen deres nå er i en offerrolle på TV. Høyst sannsynlig var pengene blitt brukt og serien produsert, og så kommer denne informasjonen kort tid før den skulle på lufta. For at det ikke skulle bli et tapsprosjekt valgte de vel bare å kjøre på og håpe det ville gå bra. Dersom de visste dette helt fra starten, kan det hende de ikke ville tatt risikoen og latt være å produsere den.

Dette har mye å si. Skal du forbedre deg selv, må du legge alt ansvar på deg selv, uansett hvordan virkeligheten faktisk er. Dette er også en hjørnestein i å bli mer selvsikker, du har tatt alt ansvaret og over tid taklet de oppgavene du har satt deg til å gjøre. Med mindre du er ekstremt flink til å spille skuespill (som noen er), kommer selvsikkerhet naturlig innenfra og vises gjennom kroppspråket. Det er derfor viktig at man er oppriktig fornøyd med sitt liv og virke. Med det mener jeg at man tar tak i de tingene man innerst inne føler man burde ta tak i, dette vil være forskjellig fra person til person. Det kan være å skaffe seg en trygg inntekt, forbedre egen helse, begynne å ha det ryddig og rent hos seg selv, slutte å drikke eller ta rusmidler, slutte å game, begynne å lese bøker, hva som helst. Det viktige er at man gjør det man selv føler er riktig og føler at man kan stole på seg selv. Dette vil være første steg og vil naturligvis være en pågående prosess. Men man kan fortsatt bli fullstendig paralysert i møtet med potensiell avvisning fra det motsatte kjønn, så i tillegg til det ovennevnte kreves det at man trener på nettopp dette. Følg impulsene du får fra underbevisstheten, hvis du vil snakke med en person så gjør du det. Hvis du vil se på noen og smile til dem, så gjør du det. Hvis du feiler, gjennomsøk sinnet, prøv og finn ut av hvordan frykten manifesterer seg, hvordan den føles osv. Prøv igjen ved neste anledning. Avvisning er 100% garantert, poenget er bare å utsette seg for dette mange nok ganger, slik at du blir naturlig rolig ved senere anledninger.

Det virker som det er likt red-pill folka ja. Forsåvidt også alle andre som har en personlighet som støter mot det man oppfatter som samfunnets greie, som homofile, transfolk osv. Jeg hadde selv en periode hvor jeg følte meg utenfor, som om mine ønsker og interesser ikke passet med (nesten) noen jeg møtte, og det førte til bitterhet og en følelse av at det var noe feil med meg. Min følelse av utenforskap kom altså ikke fra direkte press fra andre, men fra at jeg definerte hvem jeg var i lys av samfunnet, sannsynligvis fra et innebygget behov etter å passe inn. Om man er litt alternativ vil man nødvendigvis tilhøre mindretallet, og det virker utopisk at man skal få hele samfunnet til å forstå ens synspunkt. I praksis tror jeg det vil være bedre å akseptere at man ikke er som alle andre, la være å definere seg selv utifra hvordan samfunnet er og heller kjøre sitt eget løp sammen med folk man føler seg vel sammen med. Men jeg er heller ikke veldig samfunnsengasjert og ser på samfunnet som en elv som renner og finner sine veier basert på naturgitte lover. Da vil man heller ikke ha særlig stor tro på endringens makt og må kjøre sin egen greie for ikke å bli fortvilt. Jeg berømmer engasjement og forsøk på endring hos de som tror de kan ha noe for seg, kan hende det har det. Det beste hadde selvfølgelig vært om alle følte seg akseptert uansett hvem de var.

Dette er ikke et uvanlig syn, og det kan være at deler av det har rot i virkeligheten, ettersom alle mennesker nødvendigvis lever under press fra omgivelsene. Men jeg har lurt på hvor mye av presset som kommer fra utsiden og hvor mye som kommer fra innsiden. Baker kvinner kaker fordi de tror folk vil det, eller fordi de selv vil det? Ønsker kvinner å være snille fordi de tror andre vil det, eller fordi de selv ønsker å være snille mot andre? Svaret er selvfølgelig at noen kvinner genuint ønsker å bake kaker og være en omsorgsperson for andre, mens andre ikke har dette behovet i samme grad. Slik virkeligheten vår er bygd opp, er det logisk ufravikelig at det å være snill og gi andre kake er bedre enn å ikke gjøre det. Sistnevnte gruppe vil da føle på at de kanskje burde gjøre dette de egentlig ikke føler noe behov for å gjøre. Og kvinners behov etter å se fine ut, hvor kommer det fra? Personlig tror jeg evolusjon har innprogrammert en større tendens hos kvinner til å ville ha et godt utseende, fordi menn er programmert til å gå for damer som ser bra ut. Dette har, som vi tidligere vært inne på, utviklet seg i symbiose. Dermed blir det et spørsmål; når kvinnen sier til jenta at hun ser fin ut i kjole, er det fordi hun er offer for samfunnspress, eller fordi hun genuint forstår behovet etter å ta seg godt ut, og det å føle seg vel i fine klær? Altså, hun forstår hvordan det er å få komplimenter og føle seg fin, og derfor ønsker hun å gi denne følelsen til jenta også. Velvære for kvinner er tett knyttet til å vite at man er presentabel for andre, og jeg klarer ikke å se for meg at det skal kun handle om press fra omgivelsene. Det blir en slags selvforsterkende sirkel, og det blir vanskelig å vite hva som avler hva. En sammenligning jeg mener er aktuell her er kroppspress. Det er logisk ufravikelig at det å ta vare på kroppen sin og se sexy ut er bedre enn å ikke være slik, og derfor føles dette som et press for de som sliter med å komme seg på trening eller spise sunt. Eller da kostholdsrådene kom; fordi det er logisk ufravikelig at det å ta vare på miljøet og spise sunne matvarer er bedre enn å ikke gjøre det, tolket noen det som en moralsk pekefinger, selv om det ikke fantes spor av pekefingre i teksten. Enda et eksempel: hvis en mann går i slitte joggebukser og uflidd hår på butikken vil noen hevde at han kan gjøre det fordi samfunnet ikke forventer noe av ham. Sannheten er vel mer at mannen innerst inne ikke bryr seg, og det gjør ingen andre heller. Han går bare på butikken og tenker ikke noe over det, og dermed er presset ikkeeksisterende. Merk nå at jeg ikke sier at det ikke finnes noe press fra noen kant, dette er et stort tema og jeg vet ikke alt. Men det virker bare som om folk ignorerer visse kritiske aspekter når de snakker om dette, og potensielt misforstår årsakssammenhenger. Dersom det er slik at de fleste menn blir fornærmet når dama gjør typiske manneting, er dette da ment som press på dama eller et uttrykk for at mannen føler at sitt egen maskulinitet blir utsatt? Dersom det faktisk er slik at små gutter forventer at jenter skal være innbydende små epler, finnes det ingen jenter som faktisk ønsker å være innbydende små epler? Dette er reelle spørsmål som blir fullstendig oversett, det kan noen ganger se ut som at kvinner er fullstendig prisgitt sine omgivelser og ikke har hatt noen påvirkning på noe, verken evolusjonistisk eller på andre måter. Jeg har vanskelig for å se at det er så enkelt. Alt dette er ærlige tanker jeg har om hvordan virkeligheten faktisk er, jeg prøver ikke å marginalisere kvinner eller fremheve menn på noen måte. Autoritet er noe som kommer fra innsiden gjennom kroppspråk, og trenger ikke bunne i at man faktisk vet hva som er best, men at man tror man vet det så sterkt at andre får samme inntrykk. Man kan også være kongen av Persia og allikevel utvise mangel på autoritet gjennom sin fremferd. Så det er sant at kvinner godt kan ha denne egenskapen, og beviselig er det flere som har den, men generelt er det mer fremtredende hos menn. Autoritet kommer også i mange former, så det blir vanskelig å vite om vi snakker om det samme. Om menn tror de skal ha autoritet bare fordi de er menn er jeg også usikker på, jeg tror personlig det er mer knyttet til at autoritet handler om dominans og det å være sterk. Dette er noe en typisk mann ønsker å føle, og definitivt vil unngå å ikke føle. Men om man ser dette gjennom øynene til en mann og en kvinne vil man nok få forskjellig tolkning. Alt er veldig komplisert og å formidle gjennom tekst slik som dette er ikke verdens letteste sak.

Jeg håper ikke jeg har uttalt meg altfor bastant om kvinner, jeg har tenkt mest på maskulinitet slik det forekommer i menn. Det er en interessant tanke at kvinner og menn er et direkte resultat av hverandre, slik må det nødvendigvis være. Akkurat som at individet er et resultat av mange individer i interaksjon med hverandre. Som nevnt, årsakene kan være mange og komplekse. Dette du beskriver vil også avhenge sterkt av individets forutsetninger, selv om den nøyaktige situasjonen du beskriver sikkert kan forekomme. Her har jeg et spørsmål til deg som kvinne: hvor føler du dette presset om å være omtenksom og snill kommer fra, sånn nøyaktig? Hvordan manifesterer det seg? Har du kjent på det? Mja, jeg tenkte på friend zoning som i at kvinnen ikke ønsker å ha seksuell relasjon med mannen. En indirekte avvisning. De trenger ikke nødvendigvis være venner etterpå, i ordets sanne betydning (selv om de nok må være bekjente, ellers vil det ikke kalles friend zoning). Det blir som når kvinnen sier "jeg har kjæreste" for å slippe flere fremstøt fra mannen, selv om hun ikke har det. Merk at det var denne situasjonen jeg tenkte på, det finnes et vell av forskjellige situasjoner man kan ta i her. Det er noe med dette, indirekte. Noen av de egenskapene som blir trukket frem her er et tveeegget sverd, og kan lett gli over i det som beskrives som giftig maskulinitet. De tradisjonelle maskuline verdiene er en balansegang, og jeg tror det kan være noe av dette som er vanskelig. For å få det man vil ha må man utvise autoritet, men man ønsker ikke å tråkke noen på tærne. Disse tingene er ikke 100% kompatible.