Frank.N.Steen

Det hender at godt humør og rett stemning, raskt kan bidra i å dytte ratingen og underholdningsbiten opp, flere hakk. Men for min del må jeg nok ha vært i rimelig dårlig humør, for ga filmen kun ei 4/10 ved forrige visitt, så 6,5/10 var jo ikke langt unna ei svak terningkast fem. Hadde ikke Hopkins fått rollen, kunne jeg fint sett for meg noen som Tommy Lee Jones, men da hadde nok ikke Baldwin hengt med såpass lenge, det er sikkert og visst. Mulig bjørnen også ville ligget dårlig an.

Kvarn.se sin nettbutikk har ei fin måte hvor en kan søke opp skuespiller, regissør, produsent eller selskap, og oftest får jeg opp det man er ute etter, og Platekompaniet har vel også en grei søkefunksjon, men CDON har dessverre ofte jobbet fullstendig mot sine kunder, hvert fall meg, som gjentatte ganger klikker på selve søkeknappen, og er man for kjapp på avtrekkeren, havner man automatisk på noe helt annet, og som kommer opp i "Populære søk" kategorien. Prøver man på noen som Peter Gabriel, dukker det opp flere linjer med alt annet enn artisten Peter Gabriel, og når en så omsider finner det man er ute etter, går det ikke an å bare klikke på artist/skuespiller og bli ført til en egen side for nevnte musiker, og i stedet må en fortsette å lete gjennom en mindre haug av uinteressante ting og tang, som sikkert er ondskapsfullt planlagt, for at en skal gi opp, og kjøpe/se på andre ting enn hva man var ute etter. Angående det å kjøpte rådyre sone 1 utgaver, så har jeg nok brent meg mange ganger på Platekompaniet, men i det minste vet jeg at de har vært inne, og ofte grei leveringstid. Men litt surt å vite i etterkant, at en kunne spart flere hundre kroner, om en var litt mer tålmodig. Men noen vil en jo helst ha, der og da. Skjønner jo også at mange av import utgavene, er kanskje ikke akkurat hva det går mest i, blant norske film og musikk fans, men skulle ønske de hadde oftere og bedre salg av importfilmene, for så ufattelig mye fristende å finne.

Tror Sean Connery var tiltenkt rollen som endte hos Anthony Hopkins, og ikke så vanskelig å se for seg utover, men sistnevnte gjorde ingen dårlig jobb, og glad man ga den ei ny runde. 8/10 ligger oppom en sterk terningkast fem hos meg, og skulle gjerne likt å vært mer gavmild fra det holdet, og oppover i ratingsystemet. Men blir mest til at en havner så oftest et sted mellom 4/10 og 6/10, veldig sjeldent høyere enn 8/10. Trøsten får vel være at det er enda lenger fra hverandre, at man havner helt nedi bunnsiktet med 1/10 og 2/10, så det har jevna seg sånn noenlunde greit ut (hvert fall på Letterboxd) og grafen minner litt om hvordan disse treningsprogrammene på tredemølla ser ut, med ei rolig og fin begynnelse, så over i litt mer alvor, og så videre oppover før det blir makspuls, og så roer ned og ferdig med treningen for i dag.

Får virkelig håpe at de setter ned prisene på de importerte filmene, hvert fall en del. For måtte jo nesten gni meg i øya, når en så noen av de spinnville summene de skulle ha, for ellers helt middels-til-ræva 80-talls b-film grøssere, utgitt på DVD/Blu-ray fra utlandet. Enkelte går for oppunder 500-600 kroner stykket, mens andre ligger til den "gavmilde" prisen av 389 kroner, og du sparer hele 10 kroner på å slå til mens "dealen" er varm. Vil nok forsøke å se an litt i morgen, men tvilsomt noe særlig til bedring, og mye av det man er ute etter, er da enten overprisa deluxe (hos Platekompen) eller så er ikke produktet tilgjengelig hos leverandør, samt at nærmeste nettbutikk rival, CDON knapt har noen av de samme titlene hos seg de heller, og søkefunksjonen deres er meget frustrerende om dagen, får knapt opp noen ting av det man leter etter, men alt annet som en har null interesse av ankommer gjerne.

The Tubes - Remote Control (1979) Ei tidvis fartsfylt og energisk blanding av melodiøs og tøff New wave musikk, der Todd Rundgren står bakom som produsent. Og ikke vanskelig å høre, da samtlige spor, lett kunne ha vært fra et av hans egne soloutgivelser. Remote Control er inkludert i sin helhet, på ei nylig innkjøpt Best Of Samler ved navnet: Going Down With the Tubes fra 2007, og valgte å starte ferden der. Rating: 7,5/10 Høydepunkter: Turn Me On, TV Is King, Prime Time, I Want It All Now, No Way Out, Getoverture, No Mercy og Telecide

Ble ei mindre men likevel noe dyr handlerunde innom Platekompens nettbutikk, og har liten tro på at man sparer for mye, om en venter 1 dag til, hvert fall av de artistene/skivene en var på utkikk etter. Ettersom alle har ei leveringstid på mellom 5-16 virkedager, blir det nok en del venting, men samtlige har vært på ønskelista mi nå i årevis, og sjeldent funnet disse til særlig lavere/billigere pris enn det man gjorde i dag, så nei, oppunder 1750 kroner og ca: 10 album, pluss noen med bonus DVD samt film/dokumentar, men ja, håper nå en har gjort ei okei deal. Rush - All The World's A Stage (1976) - CD En av få Rush album en ikke har i heimen, og alltids undret på hvem av disse (Exit...Stage Left) to live skivene som oppsummerer bandet best, i konsertformat. Exit hadde masser av hits og store låter, men syntes CD utgaven bød på ei skuffende og noe spinkel lyd, så håper ikke det gjelder deres tidligere live skive også. Scorpions - Blackout (1982) - CD Impulshandla med meg Lovedrive (1979) for et par år tilbake, og den falt godt i smak. Hadde jo kun Wind of Changes å gå etter, så meget hyggelig overraskelse. Siden vært innom flere av deres skiver, men virker som Blackout ofte blir anbefalt som en av deres beste, så ja, sto mellom den og den med dama på huk, med ei dobermann og en mann med lærhanske viftende foran henne, mulig sterk innflytelse på Spinal Taps - Smell the Glove. Roy Orbison - Crying (1962) - CD Har fra tidligere av Sings for Only the Lonely (1961) og In Dreams (1963), der sistnevnte var den klart beste soloskiva, men Crying virker å ofte bli omtalt som hans beste studioalbum, så spent, da noen av hans absolutte høydepunkter er jo med her. Roy Orbison - The Monument Singles Collection - Deluxe Edition (2011) - 2CD+DVD Sto mellom 1 disc utgaven, og dobbelt, eller trippel utgaven, og gikk for sistnevnte, da den inkluderer noen av hans beste stunder, og som av en eller annen grunn ofte endte opp som B-sider på studio skivene, og frustrerende, da disse ville lett gjort av albumene hans hadde byksa opp, flere hakk i kvalitet. Ellers ei bonus DVD med live klipp fra hans storhetstid, og de ligger sikkert ute på Youtube og lignende, men nei, mannen kunne synge, og her får man alt i lyden av de originale Monomiksen. Håper det medfører til en mye bedre lytteropplevelse, da noen av Best Of samlerne man har vært innom tidligere, ofte har en uverdig spinkel lyd, der nei, på ingen måte oppsummerer mannens kraftige røst og flotte musikk. The Tubes - The Tubes (1975) - CD Kjøpte nylig inn ei Best Of Samler (som også inkluderte hele Remote Control albumet deres), og fått sansen for deres fengende og artige blanding av punk, new wave, synthpop, glam rock, prog og sikkert enda flere sjangere, men nei, tenkte å like gjerne starte med debuten, og se hvor det går videre. Yellow Magic Orchestra - Technodelic (1981) - CD En jeg ofte har vært på utkikk etter, men aldri funnet i noen fysisk sjappe før, så når Platekompen hadde den til ei rimelig prisa utgave, var det bare å kjøre på. The Fixx - Reach the Beach (1983) - CD Usikker på hva en kan vente seg, annet enn at bandet og skiva ofte ble anbefalt meg, særlig når band som Squeeze, ABC, Joe Jackson, The Blue Nile osv, ble nevnt i diskusjoner om sen 70 og tidlig 80-talls new wave og sophisti-pop utgivelser. Var egentlig på utkikk etter noen Squeeze skiver, men virker som det ikke er så lett å finne, hvert fall i norske musikksjapper. Orchestral Manoeuvres In The Dark - Orchestral Manoeuvres In The Dark (1980) - CD Eneste av deres tidligere, og fullt mulig beste skiver som manglet, og håper den er mange hakk over den gyselige og fæle The Pacific Age (1986), som en dessverre rota seg borti, tidligere i år. The Feelies - Only Life (1988) - CD Alltids vært glad i de to første skivene deres, og burde nok ha sjekka ut Only Life mye tidligere. Men forhåpentligvis ei som det er verdt å vente litt ekstra på. King Crimson - In The Court Of The Crimson King - King Crimson At 50 (2022) - Blu-ray + DVD I hop med Roy Orbison Monument Classic samleren, er nok denne hva man er mest spent på, særlig dokumentarfilmen King Crimson At 50. Ser Platekompen hadde ei annen, men meget overprisa utgave, sikkert must for die hard fansen, og er jo veldig glad i bandet, men ikke nok til at en svir av 1000 kroner, eller mer, på mer av det samme, eller så vil en tro.

Så at VHS, Betamax og Video 2000 ble nevnt et par sider bakover, og får ta en til før det blir kvelds, og vil tippe mange har både gode og kanskje litt frustrerende videominner omkring den notoriske sorte og blytunge kofferten ved navn Moviebox: Husker godt flere turer til lokale videosjappa, og spenningen med å først velge ut en riktig film, som da helst skulle falle i smak hos alle, ikke kun meg selv, og deretter frakte med seg denne tunge saken og håpe at alt gikk som det skulle. For hendte jo at enten funka ikke filmen, eller så svikta Movieboxen, og ja, da ble det en real nedtur. Så blant annet Home Alone (1990) og Hook (1991) på den måten, men husker også de mindre positive film minnene, der blant annet Teenage Mutant Ninja Turtles II: Secret of the Ooze (1991) ble total fiasko, for alt gikk i svart, og stakkars pappa fikk kjeft av en flokk med skuelystne unger, som forventet store ting, og ja, det ble ingen Turtles film den kvelden.

Er jo så utrolig lenge siden man drakk en sånn, så kanskje på tide å se om de gode minnene holder stand. Fanta boksen med bringebær, den var alltids en liten favoritt. Gjerne under besøk til cafe eller konditori med mamma og pappa. Usikker på når brusutgaven tok av, men den har nå slått seg godt opp blant bruselskere her til lands.

Disser var populære ja, og selges de enda, eller har de bytta navn? Husker også når en fikk kun Fanta i sånn pappfirkant boks med plastikksugerør. Men de kom uten kullsyre, så smakte nok mer saft enn brus. Men gode var dem. Usikker på navnet, men også et nostalgisk produkt fra 80-90-tallet, Bamsedrikken med en gjennomsiktig bjørn med skrukork og mange ulike farger/smaker. Kan banne på at man har sett disse i enkelte butikkhyller, gjerne ikke langt unna kassene.

Var en god del både interessante og nokså skumle ting man lærte av å bla seg gjennom de mange ulike leksikonseriene, særlig når en kom frem til de som tok for seg krig, helse, sykdom, sex og ja, mer voksenrelaterte greier. Men vanskelig å legge fra seg boka, når en først hadde kommet i gang. Så ja, i dag er nok alt litt "lettere" å lete seg frem til, kun et part tastetrykk, så har man "alt". Men baksiden med så ufattelig mye info tilgjengelig, på en og samme tid, er hvor skal man starte, og hvordan skille mellom de gode, velskrevne og lærerike sidene, fra de som er alt annet enn berikende, og i stedet oppgir feilaktig og kanskje farlig informasjon i stedet. Skremmende er jo hvordan mange nærmest avfeier tidligere kjente historier, faktaopplysninger fra bøker, aviser og lignende, fordi de ikke kan finne det ute på internett, så da eksisterer det visstnok ikke lenger. Skulle ønske jeg hadde søkt mer på Kate Winslet, for hennes usminka ansikt og kanskje litt fyldige former, ville jeg helst tatt i mot, anytime, any day, fremfor noen av de grufulle bildene og artiklene man bokstavelig talt snublet rett inn i, når en forsøkte å søke opp skuespillere, musikere eller kjentfolk man var glad i. Og dessverre ankom det ofte meget forstyrrende og ekle detaljer, som man gjerne skulle vært foruten. Glemmer aldri når man søkte etter Chris Farley, da en var glad i filmer som Tommy Boy (1995) og Beverly Hills Ninja (1997), og var jo klar over at han døde i 1998, men et av de første bildene og artiklene som Google (eller datidens søkefunksjon) valgte å finne frem til meg, hadde jo ikke noe med Farleys skuespillerkarriere eller filmer, men et forferdelig bilde av en død mann, der ja, trenger ikke gå særlig nærmere, men det bildet var langt mer urovekkende enn noe man har støtt på i skrekkfilm verden, og slet lenge med å få det vekk fra netthinnene, og ikke minst når en så igjen en film med Farley. Sånne ting kunne man jo ikke forberede seg på som ung, og noe med den naive uskylden med å først oppdage internett, og det å luke vekk alt det fæle, som ble stadig mer vanskelig, jo lenger det kom. Angående Kate Winslet, ja du var ikke alene om å bli blendet av hennes skjønnhet på den tid, og ganske sprøtt å høre i ettertid, at hun ble hetset for sin noe mer "fyldigere" kropp, og får meg til å minnes ei annen favoritt fra den perioden, Alicia Silverstone, som visstnok ble omtalt som "Fatgirl" under Batman & Robin (1997) innspillingen, og disse damene ble jo sett opp til av utrolig mange unge jenter, mens gutta hadde kanskje andre tanker i hodet, både oventil og nedentil, men aldri et negativt ord om deres utseende. Så når ikke selv de var "gode nok", hvem var det egentlig som var smale nok til å komne seg gjennom skjønnhetsidealets syltrange nåløye?

Ørene mine ringer fortsatt i smerte og frustrasjon, over enkelte, eller rettere sagt mange CD bomkjøp, også av flere store musikkveteraner, som hang seg på denne fæle trenden. Er rimelig sikker på at mye av den slags medførte til slutt (hørte mye på musikk via hodetelefoner) at en pådro seg øresus, og har skydd hodetelefoner som pesten, siste 10-12 årene. Skal lite til, å trigge susingen, og har man en ekstra dårlig dag eller uke, så er det gjort.

Var nok altfor ung til å huske den, selv om det virker som en godtepose mange mimrer ekstra om, når lørdagsgodis fra 80 og 90-tallet blir bragt opp. Ble ikke produktet fjernet, grunnet E-Stoffer? Husker at et par andre populære godteposer fra tidlig 90-tallet, plutselig ble avviklet, og noe om farlige E-Stoffer og kjemikalier som foreldrene ble advart om. En av disse posene som forsvant, var Smurfegodteposen, og ble ganske så sint på mamma og pappa, da snopet mitt ble kasta, for fikk den av farmor og farfar, som ikke hadde helt holdt seg oppdatert om hva som var in og ut i godtebransjen. Av klassiske godteposer, som ofte gikk igjen på lørdagskvelden, var disse uhyre populære blant barn og unge på tidlig 90-tallet: Kan så vidt skimte litt av Smurfeposen i bakgrunn, men det som vekker mest minner, er nok TV-Godt posen med slangen og sjiraffen, og en av få poser, der alt var like godt. Tom og Jerry samt Donald posen var også en innertier, der særlig Disneysjokoladefigurene, med hvitt design, var elegant og meget smakfullt. Super Mix posen er vel enda i drift, bare at enkelte produkter ikke er lenger tilgjengelige. Bonbon var noe jeg likte en gang i blant, mye harde drops og slikt, mens andre var mer seige og helt okei, men Fantomet posen var også en favoritt, men kanskje ikke populær nok, til at den fikk henge med for lenge. Baltazar klovneposen, den både så og hørtes ufattelig søt og klissete ut, og har fæle minner om varm Baltazarbrus på en lang og masete busstur til Sverige med barneklassen. Greide å søle ut noe, og hånda mi var nærmest limt fast til flaska, så oversukra var innholdet. Så godteposen fristet aldri til innkjøp.

Hadde en som var knallrød, og fikk den i premie, etter å ha deltatt (og vunnet) et trehjulssykkelrace, 17ende Mai på 90-tallet. Dessverre ikke lagd for å vare, eller slik husker det. Men var nå mest kry over å ha kommet først i mål, spesielt ettersom en fikk dårligst start av deltagerne.

Hadde den på minidisc og funka utmerket under løpeturer i vinter 2003. Usikker på hvor selve CD utgaven ble av, men hadde ei periode der det gikk mye nu-metal og lignende, men System of a Down var nok litt tøffere enn POD, Limp Bizkit og Linkin Park. Deretter var jo veien over til Deftones og Rage Against the Machine, ikke så altfor lang, uten at en putter de i samme bås som flere av de nevnte. Men hender man mimrer i vei til Linkin Park og særlig Hybrid Theory (2000) som tok vel ikke av, før hiten In the End ankom for alvor i 2002. Papercuts er nok den man likte best fra den skiva, men så hadde man jo den kjipe Loudness krigen, som virkelig kødda til mang ei utgivelse på tampen av 90 og spesielt tidlig 00-tallet.

Usikker på om det er allerede blitt nevnt tidligere, men kom til å tenke på hjemleksikonene, de svære, fyldige og tunge bokseriene som sto og tok opp støv når datamaskinen og internettet omsider ble mer lettvint, raskt og prisvennlig for barnefamilier på 90 og tidlig 00-tallet. Tror faktisk vi opplevde å få en leksikonselger på døra, men dette må jo være tilbake til første halvdel av 90-tallet, og nei, ble ikke noe kjøp fra oss den dagen.

Reaksjons videoer på Youtube, som ofte ankommer når en søker på en artist, låt, film men også helt tilfeldige ting. Og alt en blir møtt med, er et helt ukjent menneske med et litt for overbegeistra ansikt, som ankommer i hop med ei kjent sang/film eller fotballklipp, og man skal altså lokkes inn til å se hvordan disse personene reagerer første gangen de hører ei sang eller ser en filmscene. Tvilsomt et nytt fenomen, men vil tippe man ikke er helt alene om å bli smått frustrert av å til stadighet måtte tråle seg gjennom utallige slike type "underholdnings" videoer, kun for å finne veien frem til den ene sangen eller videoen man jo er på utkikk etter.

Det flommer vel ikke akkurat over av potensielle nye "julefilmklassikere" om dagen, men fikk nå litt lyst til å gi denne ei sjanse, når en først omsider ble gjort oppmerksom på at Bob Clarks herlige A Christmas Story (1983), visstnok har fått ei skikkelig oppfølger (velger å ignorere den fæle fra 2012 med Daniel Stern) i A Christmas Story Christmas:

Så igjen The Edge (1997) i natt, og glad man omsider kjøpte den inn igjen, ettersom forrige besøk må ha gitt et helt annet inntrykk, og ser fra den gang at man kun endte opp med ei svak 4/10. Men ja, to ulike menn (Hopkins og Baldwin) havner midt oppi en desperat kamp for overlevelse, når flyet de reiser med, styrter uti villmarka, og bedre blir det ikke når en mannevond kjempebjørn får ferten av menneskeblod. Klart, synes Hopkins blir litt for dominerende og belærende, og spesielt mot han fra tv-serien OZ og ikke rart han havna i rullestolen, etter et slikt ublidt møte med ei gedigen Kodiak bamse. Sulle ønske filmen også gikk litt ondere til verks, men ingen tvil om at dens store stjerne var Bart the Bear, som burde jo fått ei Oscar statuett for innsatsen. 6,5/10

Teenage Mutant Ninja Turtles IV: Turles in Time (1992) - Super Nintendo Hadde aldri SNES eller spillmaskin som guttunge, og var ikke før man selv handlet inn Playstation 1 i høsten 1998, at man omsider kom godt i gang, og inntil da var det nå likevel ikke noe problem med å få prøve ut ulike titler på SNES, SEGA og andre maskiner, men ja, elsket Turtles som guttunge, og en ble ikke noe mindre oppslukt av dem, når man først prøvde ut Turtles in Time. Utallige timer som kanskje burde ha gått til hjemmelekser og slikt, ble i stedet brukt på å starte opp i New York by (Big Apple 3 AM), eller rettere sagt Manhattan midt på nattetid, og deretter banke seg gjennom fotsoldater, muterte kjempefluer, rottekonger, metalhuer og annet trask, alt for å nå den notoriske underjordiske basen til Shredder og Krang, Technodromen, hvor en da trodde at sistebossen (Shredder) lå på vent. Men da hadde jo spillet så vidt kommet i gang, og ikke før du visste ord av det, ble man sendt inn i ei ellevill tidslomme, med ulike perioder helt ned til dinosaurenes tid, til å bryne seg på en mulig fremtidsversjon av New York, og deretter dit hvor ingen skilpadder noen gang hadde vært før. Kombinasjonen av en utrolig fartsfylt, spennende og tøff gjennomgang fra de ulike periodene, samt å få bryne seg på så og si alt av skurker fra den populære tv og tegneserien, samt all den vanvittig fengende og melodiøse musikken, medførte i at svært få tv-spill har medvirket i så mye feel-good stemning og moro, verken før eller siden. Nå har jo alle disse gamle NES, SNES osv Turtles spille blitt utgitt i ei svær pakke (12-13 spill i total) til PS5, så burde jo medføre i en overdose av nostalgi for fans av den type underholdning. Angående musikken, og favoritt brettet, så er det lite som slår følelsen av å høre/spille igjen Neon Night Riders, hvor New York er forvandlet om til et gigantisk futuristisk og neonopplyst bakgrunnsbilde, alt mens en surfer gjennom gatene på et flyvende skateboard. Nei, så ufattelig mye kul og oppløftende musikk, så umulig å sitte stille når en spiller, eller kun hører igjen deler av soundtracket i ny og ne. Perfekt måte å friske opp gamle og gode minner på. Quake II (1999) - PS1 Hopper litt fremover i tid, og ettersom musikk og film hadde for alvor begynt å ta opp mye av tid og interesse, måtte en være mer sparsom med hva en brukte lommepengene til, særlig av tv-spill. For her lærte man den kjipe og brutale leksen, av at spill som så tøffe ut på coveret (særlig de basert på film og kjente tv-serier) sjeldent var verdt bryet, og hvert fall ikke den stive prisen. Heldigvis var det ofte mye gull å finne via Playstation Magazine, som kom med mange demo spill på ei egen CD skive som bonus, og slik fant en fort ut hva slags spill og underholdning man gjerne ville prøve ut mer av, og veien mot klassikere som Oddworld, Spyro the Dragon, Crash Bandicoot og lignende, var aldri for lang. Men i høsten 1999 ankom et langt mer voksent og tøffere spill, i Quake 2 demoen, og må ha spilt den i flere uker, konstant, jeg var hekta fra første sekund, og til slutt fikk en spart opp nok penger til å ta turen innom Spiderworld i Oslo, og handle det inn på PS1. Dette var helt klart noe annet enn tidligere tv-spill, og der i likhet med Turtles på SNES, var det musikken og stemningen som gjorde meg fullstendig oppslukt i denne lite hyggelige og ekle sci-fi/grøsser verden, hvor cyborger eller Strogger dominerte, og en ble sendt ut på ei selvmordstokt for å forsøke å spore opp Stroggenes leder, og drepe skapningen og så komme seg til helvete vekk, før hele greia eksploderte. Men i mellomtiden, har man en hel hær av fæle metallbeist i hæla, så og si hele tiden. Fra rimelig enkle og ikke så altfor kompliserte fiender, til monstrøse varianter, der bookleten til spillet, kom med ei passende beskrivelse av noen av disse skapningene, der i blant Tanks-stroggen, "Skyt 1 gang, så kom deg til helvete i skjul, gjenta og gjør så til beistet er nede for telling for godt". Klart, det hjelper på med bedre og mer skadevirkende skyts, som en jo får tak i, desto lenger ut man kommer. Ellers utrolig moro å spille 2 player (eller flere) hvor man skyter hverandre til gørr og guffe, med BFG (Big Fucking Gun) og andre tøffe våpen i flerspillmoduset. Men ja, soundtracket var rimelig bad ass. Og bidrar i å sette stemningen tidlig ut, i hop med alle de fæle og ekle lydene som Stroggene gir fra seg utover, samt de hjemsøkende og smertefulle skrikene til de stakkars menneskene, som har blitt tatt til fange og utsatt for tortur. Nei, et spill som dominerte min vinter i 2000, og et av få PS1 spill man har enda beholdt, men ikke spilt på evigheter, grunnet at det sluttet å funke på PS2 og ikke orket å handle inn ei ny PS1 maskin. GTA Vice City (2002) - PS2 Et spill som maktet å gjøre meg nostalgisk rundt et tiår man knapt nok kan huske noe særlig av, grunnet at en var altfor for ung, men hjalp nok godt på at man gikk til innkjøp av hele CD soundtracket i forkant. Da det var ei utmerket oppvarming til hovedretten ble kjøpt inn noe senere. Ettersom musikken, stemmene og alle referansene til 80-tallets ikoniske filmer, tv-serier og kjentfolk, klart, en tok kanskje ikke alt der og da, men senere er det jo utrolig moro å spille det igjen, og stadig gjenkjenne parodier som tidligere gikk over hodet mitt. Var vel også her man for alvor ble kjempefan av åttitallet, særlig musikken, for snakk om ei musikalsk tidsmaskin, der makter å inneha en rekke ulike musikksjangre og hver radiokanal har sin egen latterlige DJ, og med egne reklamer, samt en pratekanal attpåtil, føles det jo ut som en ekte radiokanal man zæpper innom. Hovedkarakteren Tommy Vercetti (Ray Liotta), handlingen og selvsagt alle de uforglemmelige karakterene en vil støte på, er også viktig del i hvorfor alt stemte så bra. Action, spenning, humor og mye uberegnelige øyeblikk, sørget for at en hele tiden satt på tå hev, og selv når en hadde runda det, var det stadig timevis med underholdning igjen, og selv da ville man bare cruise rundt til lyden av Reo Speedwagon eller Gary Numan og meie ned halliker, gjengmedlemmer og nei, Vice City i likhet med Turtles in Time og Quake tok deg med til en helt annen verden, og vanskelig å gi slipp på, når de først hadde fått luka deg inn. Kjenner jeg får lyst til å dra i gang noen runder med Scarface, Miami Vice og lignende, før en tar ei ny visitt til Vice City anno 1986, for kom jo ei prequel i tidlig 2007 med Vice City Stories satt til 1984, men tja, var liksom ikke like moro som tidligere. Sly Cooper 2: Band of Thieves (2004) - PS2 Nok et spill man oppdaget gjennom ei bonus demo, der medfulgte Ratchet and Clank 3: Up Your Arsenal (2004), og den spillhøsten 04, var ganske så imponerende. Ble vel mest GTA: San Andreas det gikk i, men var Up Your Arsenal som til slutt ble favoritten, før man så fant veien til Sly Cooper og gjengen hans. Hadde vel hørt om første spillet fra 2002, men noe med oppfølgeren og den sjarmerende kombinasjonen av kjeltring streker og eventyr, som gjorde at det ble suksess med en gang. Spillserien ble jo en hit på PS2, men aldri like stor som Jak and Dexter eller Ratchet and Clank, der flere mente at de eldre spillerne foretrakk mer action og skyting, og at Sly ble kanskje litt avfeid som "barnespill", men nei, moro for både store og små. Når de omsider forsøkte seg på en altfor sen overgang til PS3, virket det som tiden hadde løpt fra den likandes skurketrioen, ettersom Suckerpunch ikke lenger var bakom, og Thieves in Time ble mest ei skuffende og frustrerende affære, tross gleden av å ha gjengen tilbake, men ikke uten unødvendige forandringer siden forrige eventyr. Fylte vel 20 år for ikke lenge siden, men er nå glad man handlet inn originale trioen på PS3, for utmerket underholdning på sene høstkvelder. Som med alle favoritt spillene, er musikk og stemning, samt all variasjonen fra ulike verdensdeler og storbyer, med i å gi et rikt utvalg på soundtrack biten:

Computer Beach Party (1987) av Gary Troy "It's like watching a book on a tv screen" Oj, snakk om gedigen skit film, der forsøker å melke siste dråper av en for lengst utvannet undersjanger i rølpete teen-sex komedien, og for å piffe ting opp litt, slenges det på litt magien med alt annet enn "brukervennlige" 80-talls hjemmecomputere, der visstnok ble forsøkt her solgt som ei real babe magnet. Ja, hva imponerer ikke damene mer, enn ei monstrøs og treg datamaskin, som kan by på fantastiske visuelle bilder av noen blinkende hjerter i sakte film, til at man kan også legge inn invitasjoner i retning ei festlig strandfest på kvelden, eller lese hverandres horoskoper. Og ja, der har man egentlig hele "plottet", klart man får også slengt inn noen livløse douchebags (hva er vel 80-talls teen sex komedie uten disse?) samt random scener med en klønete politibetjent som forsøker å ta en kåt gubbe omtalt som "The Turd" på fersken, alt mens ei forbikjørende varebil, med et gigantisk hanehode (giant cock) farer forbi og virker å irritere politigubben enda mer. Legger man til et generisk puddelrock band, som spiller inn ei litt for livlig musikkvideo, ikke en gang, men flere, og en haug med deilige og lettkledde babes, så ja, har man et stort stykk med 80-talls dritt i retur. Klart, den gang var vel slike filmer det nærmeste en kom litt tits and ass, og hadde seerne hatt tilgang til dagens hjemmecomputere og internett, da med alt det har å by på av voksenfilm, så ville nok teen sex komedien vært over og ut, mye tidligere. 2/10 Red Planet (2000) for tredje og forhåpentligvis siste gangen. Greid å kjøpe den inn 1 gang på VHS, 2 ganger på DVD (men de blir sjeldent værende for lenge i samlingen) og alltids glemt mesteparten av handlingen, utenom Kilmer og Carrie Anne Moss, samt den morderboten og at den var en av flere sci-fi storfilmer fra tidlig 00-tallet, der tok ferden mot Mars. Dessverre ei meget langdrøy og lite givende affære, null kjemi mellom skuespillerne og stemningen er fullstendig livløs. Smått utrolig at denne kosta oppunder 100 millioner dollar å lage, men regner med at mye av pengene gikk til stjernenavna samt effektene, og roboten AMEE der virker å ha noen kung-fu moves på lager, men ville nok ha passet bedre inn i ei Transformers film. Ingen forandring siden tidligere besøk, Carrie Anne Moss er eneste grunn til at den ikke går lavere i scoren, og blir så stående på: 4/10

Den var ikke store biten, men alltids en liten favoritt i lørdagsgodteri posen på tidlig 90-tallet.

Tekst-tv under lange og hektiske sommeruker, særlig midt i agurkperioden, da ble det mye tasting. Husker godt nedturen over å lese at Kluivert, Salas, Batistuta osv aldri ankom Old Trafford, selv om samtlige (både svenske og norske) tekst-tv kilder hevdet at de var rett rundt hjørnet, men så dukka jo til slutt Dwight Yorke opp, og tviler på at United fansen var så lei seg for det når sesongen 1998-99 gikk mot slutten. Ellers fin måte å holde seg oppdatert på de mindre kjente ligaene, både i utlandet og hjemlandet, samt amerikansk idrett, særlig NHL, til hva som rørte på seg av hits på musikklistene. Så fant en jo til slutt veien frem mot de mer "voksne" sidene, med heite telefonnummer og villige babes i andre enden av telefonrøret, alt for 29 kroner i minuttet. Her ble det nok mye interessante samtaler når telefonregningen ankom i slutten av måneden, og den hadde plutselig gått opp i pris, mange hakk.

Ghostbusters: Afterlife (2021) Hatt liggende på vent en stund, men tja, 2 timer med forglemmelig barnefilm eventyr, karakterer jeg ikke brydde meg om. Reddes fra en svakere rating, av ei litt smårørende cameo fra mesteparten av originalbesetningen, men nei, fikk i grunn veldig lite ut av forsøkene på nostalgi, og synes ikke denne var så veldig mye "bedre" enn den fæle 2016 filmen. Om det blir lagd flere filmer, så nei, tror jeg stopper her, og holder meg til de to første filmene, kanskje prøver meg på den animerte tegneserien, som en lenge har hatt til vurdering for innkjøp. 4/10

En annen viktig grunn til at man hoppet raskt over fra discman til minidisc, skyldes nok batteribruk/levetid. Min Discman slukte batterier, nesten en hel eske på null komma niks, alt mens minidiscen kom jo med spesial batterier du kunne lade opp, igjen og igjen. Sikkert mulig at Discman spillere hadde slike løsninger, men så meg aldri tilbake, etter at minidiscen ankom heimen. De ble også forsøkt solgt minidisc album, med ferdigspilt musikk ala Absolute Music, ulike populære artister osv, i platebutikkene. Men det virket å aldri slå helt an, folk foretrakk nok heller å mekke egne spillelister, fremfor å la andre gjøre jobben for dem.

Tror jeg ikke fikk min første mobil, før i slutten av 1999, og da hadde jo "alle" på skolen fått mobil, lenge før, eller slik føltes det ut som. Ekstrem stor forskjell fra året i forkant, da så og si ingen hadde mobil, og plutselig ankom denne slageren: Og hvor alle spilte Snake og noen hadde rekorder som virket helt umulige, såpass at det ble nesten slosskamp grunnet prat om juks og fanteri. Men klart, mulig noen bare hadde litt mer tid og interesse av å spille, enn det andre hadde. Fikk aldri ei Nokia 5110, men den neste store ungdomsmobilen deres, ankom i våren 2000, og det var jo Nokia 3210, en utgave som fikk mye tyn, for utrolig mye rot og knot, min måtte på reparasjon bare dager etter at den var tatt ut av esken, og gikk nesten 4-5 uker før man så fikk den tilbake, og hva skjedde? Jo, fikk kun 2-3 dager med moro, så var det pån igjen, og til slutt forlangte pappa at nå får det holde, penga tilbake eller ny mobil. Og tredje forsøket så gikk alt i orden, ny mobil og ingen problem det neste året. Like heldig gikk det ikke for mange av klassekameratene mine, de hadde også store problemer med den utgaven, der noen måtte vente nesten 2-3 måneder før de fikk den tilbake, kun for at det ble service ørten ganger deretter.