Frank.N.Steen

Ser at Platekompen holder Flammehav til 129 kroner for øyeblikket i samme utgave som den ovenfor. Nesten litt frista til å hoppe på, selv om den kjipe trenden med fæle Blu-ray photoshoppa cover virker å aldri ta slutt, men så er jo innholdet det viktigste.

En del forskjellig film, VHS, Blu-ray og DVD noe brukt og annet nytt pluss ei fin bok om 80-talls film samt ei klassisk Skrue McDuck bok som en lenge har vært på utkikk etter:

Noen skiver man har handlet inn fra ulike hold siste månedene:

Var dette Vinyl eller spesial utgaver i CD format?

Vel, for all godfilmen så kommer det alltids noe grums innimellom (kanskje litt oftere hos meg, eller slik virker det som), da varmen i natt satte meg fullstendig ut, og fikk ikke sove. Da ble ikke humøret noe bedre av å se rett på video oppfølgeren av Tom Bergengers The Substitute (1996) i nylig avdøde Treat Williams The Substitute II: Schools Out (1998), der startet okei, men så dabba det fullstendig av, og utrolig nok kom det 2 til i denne serien. 4,5/10 Men den virkelig "godbiten" kom med Mel Gibson som radiovert i On the Line (2022), fullt mulig den verste filmen jeg har sett på veldig lenge. Går det an å bomme så mye i impulskjøpet, for har ikke kjøpt ei nyere Gibson film siden Bloodfather (2016), som ikke var så gæren, men den man led seg gjennom i natt var på et nytt bunn nivå, og åpenbart at karrieren hans har havna ned i samme gate som så mange andre tidligere 80 og 90-talls actionhelter. Mer underholdende å lese de "ekte" omtalene som hyller filmen for å være et moderne mesterverk, men hadde det ikke vært for spolefunksjonen på full guffe, hadde nok denne havna i en ytterst sjelden 1/10. Kun for de som må se absolutt alt Gibson har gjort, og blir så med ei: 2/10

Følelsen av fremgang etter lang tids motgang, det er lite som slår den, spesielt om man har løping eller lignende trening som noe en er veldig glad i å drive med. Hatt snart 1 år med frustrasjon, sinne og forvirring rundt ei lei og lang betennelse i ene foten, og endelig kan en gradvis starte å løpe igjen, selv om en fortsatt har en god vei fremover med å kombinere tålmodighet og økning i antall km/intensitet hver uke. Positive er jo at en har omsider fått kjenne på hvor viktig variasjon, styrketrening og hvile mellom øktene er, slikt har man ikke vært spesielt flink med tidligere, da har det kun vært løping, og mer løping.

Varmen tar fullstendig knekken på nattesøvnen, så avslutter med 1 par andre filmer en har vært innom siste ukene/måneden, da med fokus på et par meget gode og noen ikke så langt unna, fremfor det stikk motsatte: The Border (1982) av Tony Richardson "You see this fuckin' line? This line right here I don't cross! This fuckin' line right here!" I søket etter ei mer lønnsom stilling, velger Charlie Smith (Jack Nicholson) og hans kjøpelystne kone å prøve lykken med å flytte inn i deres nye "drømmehjem", ikke langt unna grensen mot Mexico. Men det skal snart vise seg å være mer som et klaustrofobisk fengsel, ikke spesielt godt hjulpet ut av gjennomkorrupte kollegaer. Og der ender opp med å kvele Charlie og hans dype savn om å kanskje finne noe godt å holde fast ved, i det som virker å være ei ellers dødfødt kombinasjon med å holde kunstig liv i et ellers skrantende ekteskap samt ei stadig mer giftig arbeidsplass. 8,5/10 The Long Goodbye (1973) av Robert Altman "Fifty grand. You must run into a lot of luck, Mr. Wade. Most guys lose their undies when they play for those kind of stakes." Etter å ha blitt brutalt vekket midt på natten av sin utakknemlige hårete romkamerat, forsøker privatdetektiven Philip Marlowe (Elliot Gould) å spore opp litt kvalitetsmat. Men i det han returnerer hjem igjen, så er både katta borte og på døra står det plutselig en gammel og tilsynelatende forslått kjenning, som ønsker å komme seg fortest mulig ut av landet. Og før Marlowe rekker å tenke seg om, så har han både politiet, den lokale mafiaen og ei fordrukken forfatter med ei vakker ung kone på nakken, og alt virker å lede tilbake til sin reiselystne kamerats permanente forsvinning. 8/10 Mr. Klein (1976) av Joseph Losey "I refuse to pay for another man! This has nothing to do with me!" Det er 1942 og det franske politiet har opprettet en egen spesialavdeling der jobber på spreng for å plukke ut de uekte franskmennene og sende dem videre. Det er her den bekymringsløse playboyen og kunsthandleren Robert Klein (Alain Delon) kommer inn, da han en dag blir forvekslet med en ukjent navnebror, som visstnok er av jødisk opphav. Og med ett så blir hele hans virksomhet med å gjøre stor profitt ved å kjøpe inn kunst fra desperate mennesker, om til å bli ei intens klappjakt på å spore opp sin tilsynelatende dobbeltgjenger. Ettersom den ekte Robert Klein har absolutt ingen ønske om å betale regningen for en annen mann, en som kan komme til å koste ham meget dyrt. 8,5/10 Ondt Blod (1996) av Carsten Fromberg "Du får aldri meg til å tale ditt språk." En avtroppende politibetjent (Jens Okking) forsøker å nå ut til en mindre gruppe med hardkokte kriminelle. Metoden hans går så ut på å ta dem med på et sosialt eksperiment, eller rettere sagt ei liten utflukt, da langt bortenfor fengselets murer. Målet med turen er å kanskje lære dem en ting eller to, som at det finnes andre muligheter her i livet enn kun å gjenta gamle synder. Problemet er bare det at ikke alle er helt motivert for den slags eventyr, deriblant Dan (Thomas Bo Larsen) som har egne planer for hvordan reisen skal ende. 8/10 The Wages of Fear (1953) av Henri-Georges Clouzot "You just plunge in recklessly. You lack imagination. I see every pebble and hole. I've died 50 times since last night." Dypt inni Sør-Amerikas jungel har et større oljeselskap tatt rikelig for seg av hva naturen har å by på. Men jakten etter mer av det sorte gull, er dyr, spesielt for de som utsettes for det livsfarlige arbeidet med å grave det frem. Likevel, det er ingenting mot hva som venter ei gruppe med "heldige" utplukkede, og som er villige til å ta på seg jobben med å kjøre hundrevis av ugjestmilde mil i to lastebiler, fylt til randen med flytende eksplosiver. 8/10 The Little Girl Who Lives Down the Lane (1976) av Nicolas Gessner "How old do you have to be before people start treating you like a person?" I et eldre hus like ved utkanten av en mindre småby, holder den handlekraftige og skarpe unge jenta Rynn Jacobs (Jodie Foster) seg for det meste helt på egenhånd. Men i det lille samfunnet så skaper slike ting ei viss interesse, særlig hos noen av de litt mer pågående og heller tvilsomme naboene. 8,5/10 The Public Eye (1992) av Howard Franklin "Everybody loves to have their picture took. Everybody." Når det kommer til å være på rett sted til rett tid, er det ingen som kan måle seg med Leon Bernstein (Joe Pesci), der han alltids virker å få nyss om siste nytt og er villig til å ofre liv og lem for å skaffe seg drømmebildene til sitt private bokprosjekt. Men når ei vakker kvinnelig klubbeier (Barbara Hershey) havner i trøbbel med en brutal gangster, må Leon bestemme seg for hva som er viktigst, hans arbeid eller samvittigheten. 6,5/10 White Heat (1949) av Raoul Walsh "Come out with your hands up," the man says. How do you like that Ma? Here's my answer." Den brutale og meget ustabile gjenglederen Cody Jarrett (James Cagney), har nylig gjennomført det "perfekte" kupp, men et som medfører i at han og følget må forsøke å ligge lavt for en periode. Men det er lettere sagt enn gjort, og som et resultat av å ha politiet snart tett oppom seg, inkludert flere drap på samvittigheten, så velger Cody å ta bort noe av fokuset ved å påta skylden for et helt annet brekk, et der gir en mye lavere straff men betyr likevel tid bakom fengselsmurene. Men han har ingen planer om å bli værende der for lenge, spesielt i det nyheten om at tidligere medsammensvorne har rotta seg sammen, og bedre blir det ikke med et tragisk dødsfall som gjør at det koker fullstendig over for den hevnlystne gangsteren. 8/10 Mad Max 2: The Road Warrior (1981) av George Miller "You want to get out of here? You talk to me." I en nær fremtid rår det total lovløshet uti ødemarka, og hvor to ulike grupper med overlevende utkjemper en desperat kamp for å få tilgang på noe av det mest verdifulle som er å oppdrive, nemlig drivstoff. Tross av at den ene siden har kommet den andre i forkjøpet, så er det likevel 2000 mil med ørken og hete, samt en mindre hær med morderiske gærninger som står i veien for friheten. Da kommer uventet hjelp fra en mystisk fremmed ved navn Max (Mel Gibson) godt med. 10/10

Vet ikke helt om jeg ville gått så langt som "mesterverk", spesielt ikke film nummer 3, men 1ern og 2ern var meget underholdende. Bare synd det har gått så altfor lang tid mellom dem og den nye, som dessverre ikke lover spesielt bra, hvert fall uti fra den fæle traileren og enda verre tittelen/taglinen og filmposteren: Kommer sikkert til å se den, men frykter at Stallone og Lundgrens bidrag (samt Garcia) er mest korte cameos, inn med nytt team og Statham har litt mer å rutte med, og nei, håper på noe positivt, men forventer svært lite.

"If only you could see what I've seen with your eyes!" 10 favoritt Rutger Hauer filmer: Lenge planlagt ei oppramsing av favorittfilmer fra ulike favorittskuespillere, og tja, hvorfor ikke bare komme i gang med en av de en setter meget høyt, nemlig Rutger Hauer. I følge Letterboxd, så har man sett gjennom cirka 48 av totalt 159 titler hvor nederlenderen medvirket, og vel, regner med at en aldri vil orke å gå gjennom absolutt alt, ettersom han dessverre endte opp i veldig mye fæle utgivelser de siste tiårene, men selv der var det sjeldent at han bare "sov" seg gjennom rollen, og var et av de ytterst sjeldne lyspunktene i et endeløst mørke. I stedet for å lide mer, kanskje jeg heller får se an mer av de han gjorde i hjemlandet og før karrieren gikk videre mot Hollywood og noen legendariske storfilmer. For i Nederland fremsto han oftest (av det lille man har vært innom til nå) i mer heroiske og sjarmerende hovedroller, og tja, overgangen til Amerika ville jo tidlig sikre han en endeløs rekke med filmtilbud og roller som psykotisk og blodtørstig skurk, som få gjorde bedre enn ham på 80-tallet. Men det gjorde nok også at mange slet med å se ham i noe annet, da de gangene Rutger tok på seg hovedroller som helten, virket det som at talentet hans ofte ble kastet bort i mer rett på video type b-film enn de mer påkosta storfilmene fra tidligere av. Men utgivelser som Escape from Sobibor (1987) og The Legend of the Holy Drinker (1989) viste jo til hvilket talent som bodde i mannen, men dessverre ikke slik film som kanskje fenger de største gruppene med fans til kinosalene. Tross av å være for mange best kjent som ei iskald og morderisk skurk, har alltids Rutger virket å fremstå som den totale motpart i virkeligheten, med et varmt smil og vennlige øyne, ofte med mange gode historier på lager, særlig fra filmer som Blade Runner (1982). Vel, stopper der, vil fokusere på hans større og bedre roller/film, og helst glemme alt det andre, og samtidig minne seg selv om at en må snart se igjen Escape from Sobibor, da en eier to ulike versjoner, 1 meget klipt og nedjustert, ei annen mye lenger og mest sannsynlig fullstendig ukutta. 01. Blade Runner (1982) - som Roy Batty “I've seen things you people wouldn't believe." Ei film det tok noen runder før man virkelig falt pladask for, men det var en grunn til at man alltid returnerte. For elsket jo musikken, stemningen og alt det visuelle, men selve handlingen og karakterene ble nok litt mer fremtredende for hvert besøk. Harrison Ford er jo stjerna her, men det er nå Rutger som jeg forbinder først og fremst med dette sci-fi mesterverket, og særlig hvordan hans karakter gjennomgår ei så unik forvandlig fra kun ei hevnlysten og brutal "skurk", til å vise mer sårbarhet og medfølelse , og til slutt å ende opp som hans skapers motto: "More human than human." 02. The Hitcher (1986) - som John Ryder "You wanna know what happens to an eyeball when it gets punctured?" Rollen som John Ryder gjorde at Hauer var garantert å ikke gå arbeidsløs for lenge, da han har jo gjort en haug av lignende mystisk fremmed som trakasserer vanlige mennesker til den ytterste grense, men få er like gjennomført onde og brutale som den han leverte i kult-thrilleren The Hitcher. Man får aldri helt kjennskap til hvem han er eller hva han egentlig vil, men særlig mer trenger vi ikke vite, alt man vet er at du ønsker ikke å plukke opp denne mannen ei regntung mørk natt, langt uti "SHITSVILLE". Dessverre velger C. Thomas Howells naive og uskyldige karakterer å trosse sin mors advarsel, og deretter og ut er helvete i gang, hvor Ryder dukker opp og forsvinner igjen som et gjenferd, ingen ser hans gjerninger, kun hovedkarakteren, og til slutt begynner både han og de uheldige menneskene han treffer på å lure om ikke det er han som utfører alt det fæle. 03. Flesh + Blood (1985) - som Martin "Let's see if this angel bleeds!" Flesh + Blood er ei av disse interessante thrillerne som tilfeldigvis foregår i middelalderen, og viser til et veldig uglamorøst bilde av den tid, der pesten herjer, død og fordervelse er alltids i nærheten, krigen rår og hvor ei gruppe leiemordere ledet av Hauer plutselig snur og vender seg mot sin tidligere sjef. Det medfører i å kidnappe forloveden til sjefens sønn, og drepe og knalle seg til et større slott, men det som møter dem der er ei godt forsegla gravplass. Innafor murene starter snart ei indre konflikt, med mytteri og splittelse. Hauer spiller her mot vakre Jennifer Jason Leigh, som viser seg å ikke være fullt så uskyldig og naiv som hun tidlig ut blir tatt for, og hvor Rutger makter å fremstå som en sjarmerende og meget likandes bad guy, tross mye ikke fullt så hyggelige hendelser bakom seg. Regien er av Paul Verhoeven, og synd de to ikke gjorde mer film sammen i Hollywood, gikk vel noe rykter om at rollen som RoboCop var tiltenkt Hauer, men hans fysikk passet ikke inn i den smale drakta, og deretter ble Peter Weller i stedet ansatt. Men Hauer som skurk i nevnte sci-fi/action film, eller senere i Total Recall, det kunne vært meget interessant. 04. Hobo With a Shotgun (2011) - som Hobo "There's something else about bears not many people know. If a bear gets hooked on the taste of human blood, it becomes a man-killer. He'll go on a rampage and has to be destroyed. And that's why you should never hug a bear." Til tross for å ha roller i storfilmer som Sin City og Batman Begins (begge i sommer 2005), ble det aldri det helt store comebacket i ettertid for Rutger, og vel, Eric Roberts hadde vel også ei rolle i Batman, men var nok langt mer tilgjengelig i filmtilbud enn Hauer, for mannen må vel ha ei slags rekord for antall kommende filmer en kan ha i løpet av et kalenderår, selv om det sikkert er mest lynkjappe cameos på 1 minutt og så er det over til neste. Midt oppi Grindhouse retro bølgen til Tarantino og Rodriguez, ble det også gjort et par paroditrailere til nevntes filmprosjekt, der Machete (2010) var først ut, mens Hobo With a Shotgun kom senere. Gjensynet med begge i fjor var ei fin påminnelse om at selv med svære talenter i alle ledd, enormt budsjett og masser av tid, så var det Hobo som sto igjen som den langt mer underholdende og bedre action-thrilleren, og mye skyldes at i en har man Danny Trejo, utrolig kul og tøff fyr, men ja, han er nå ingen Rutger Hauer, og for meg var det den store forskjellen. 05. Ladyhawke (1985) - som Captain Navarre "Did you know Wolves and Hawks mate for life? The Bishop didn't even leave us that." Alltids vært glad i denne 80-talls eventyr og fantasifilmen, der blander magi, romantikk, spenning og action samt innehar ei ung og meget vakker Michelle Pfeifer, der er ene del av en ulykkelig kjærlighetsduo der lever med ei vond forbannelse som gjør at ingen av elskerne får se hverandre i menneskelig form, kun i hverandres dyreskikkelse, ei svær ulv og en hauk. En av de større filmene der Hauer fikk prøvd seg som helt, men mulig ei der floppet men har siden vokst seg til å bli meget populær blant nyere og eldre seere. 06. Wanted: Dead or Alive (1987) - som Nick Randall "Fuck the bonus!" Wanted: Dead or Alive er mulig en av de første virkelige forsøkene på å etablere Hauer som ei tøff actionhelt, der har flust med våpen og ammo om bord og ei hockeysveis som lett kan matche Mel Gibson eller Patrick Swayze, men budsjettet på filmen var nok kanskje ikke helt på topp. Likevel, for ei såkalt b-film, er den fortsatt veldig underholdende og skulle så gjerne sett Rutger få brynt seg på mye mer av den slags i åttitåra. I rollen som Nick Randall, er Rutger ei livstrøtt dusørjeger som havner på hatlista til en tidligere "venn" spilt av Gene Simmons, der viser seg å være en nådeløs terroristleder, som har skumle hensikter på gang. 07. Blind Fury (1989) - som Nick Parker "I also do circumcision." Den blinde sverdmannen Nick Parker returner hjem etter lang tid over i Vietnam, kun for å finne ut at hans gamle kompis har havnet i trøbbel med mafiaen, og dette resulterer i at dem har nå kødda med feil mann, da Parker kombinerer slu virkemidler og dødelig presisjon til egen vinning for å komme til bunns i alt sammen. Ei smått undervurdert og litt glemt Rutger film, på langt nær like hardtslående som Wanted, men likefult meget underholdende og velspilt fra Hauer. 08. Surviving the Game (1994) - som Thomas Burns "Doc, sometimes you even scare *me*!" En av disse klassiske videoutleie titlene man så i en eller annen bursdag på 90-tallet, glemte både tittel og hvem som var med, men for en 10-11 åring var den vanskelig å helt glemme bort, da det er skjer mye sprø ting her. Vi følger ei gruppe rike mennesker som har jaktet og skutt det som kan krype og gå av dyrearter i skogene, så mye av spenningen er borte, og da er kanskje det å forandre litt på byttedyr ei potensiell utfordring, og en som viser seg å bli meget populær. Problemet er bare at denne gangen så har følget muligens tatt seg vann over hodet, for plutselig blir jegeren om til bytte, og ei desperat kamp for overlevelses uti ødemarka har påbegynt. 09. The Blood of Heroes (1989) - som Sallow "This is stupid. We should be fucking and drinking by now." Ei av de mer interessante og senere post-apokalyptiske filmene fra 80-tallet, hvor en brutal idrettsgren og ei gruppe ambisiøse utøvere forsøker å overvinne umulige odds. Tror faktisk manusforfatterne bakom Blade Runner står bakom denne, og ei langt mer kul og tøff alternativ idrett enn Rumpeldunk, det er sikkert og visst. Det går blodig for seg, og flotte Joan Chen ville senere spille mot Rutger i andre filmer, men denne var nok deres beste samarbeid. 10. Split Second (1992) - som Harley Stone " Now we are gonna get, bigger guns." Ei veldig cheesy men også artig sci-fi/action thriller der foregår i et regntungt futuristisk London by, hvor ei gigantisk mutantrotte slakter folk for fote, og legger igjen blodige calling cards og inn kommer Rutger som detektiv Stone og hans nye kompanjong Diiiiick Durkin, som selvsagt er den totale motpol, vel, helt til han også ser hva de har å hanskes med. Selve beistet ser vi knapt noe til i det hele tatt, men stemningen og alle de latterlige scenene bidrar i løfte en eller forglemmelig b-film opp til å bli ei meget formidabel affære, godt hjulpet av deilige Kim Catrall.

Har denne Playcom noe med gamle Playcom? Husker at de hadde 3-4 butikker rundt om i landet, den i Oslo (tidligere DVDIN eller DVD spesialisten) forsvant i 2012, mens den i Fredikstad holdt vel et par år lenger. Elkjøp og Power pleide å ha den fine tilbud på nyere og eldre film, men også Europris drev slik en tid. Alle har nå (hvert fall de sjappene en ofte besøkte) kuttet ut alt av film og musikk. Mulig noen av dem selger via nettbutikkene.

Et knippe skiver man har vært innom siste tiden: Captain Beefheart - The Mirror Man Sessions (1999) Rating: 6,5/10 Høydepunkter: Tarotplane og Kandy Korn King Crimson - In the Court of the Crimson King (1969) Rating: 9/10 Høydepunkter: 21st Century Schizoid Man Including Mirrors, I Talk to the Wind, Epitaph Including March for No Reason and Tomorrow and Tomorrow og The Court of the Crimson King Including The Return of the Fire Witch and The Dance of the Puppets Frank Zappa - One Size Fits All (1975) Rating: 9/10 Høydepunkter: Inca Roads, Can't Afford No Shoes, Sofa No. 1, Po-Jama People, Florentine Pogen, Andy og Sofa No. 2 Frank Zappa - Hot Rats (1969) Rating: 8,5/10 Høydepunkter: Peaches en Regalia, Willie the Pimp, Son of Mr. Green Genes og The Gumbo Variations Frank Zappa & Captain Beefheart - Bongo Fury (1975) Rating: 8,5/10 Høydepunkter: Debra Kadabra, Carolina Hard-Core Ecstasy, Sam With the Showing Scalp Flat Top, 200 Years Old, Cucamonga, Advance Romance og Muffin Man Frank Zappa - Zoot Allures (1976) Rating: 8,5/10 Høydepunkter: Wind Up Workin' in a Gas Station, Black Napkins, The Torture Never Stops, Ms. Pinky, Friendly Little Finger, Wonderful Wino, Zoot Allures og Disco Boy Frank Zappa - Sheik Yerbouti (1979) Rating: 6,5/10 Høydepunkter: I Have Been in You, Flakes, Broken Hearts Are for Assholes, I'm So Cute, Rat Tomago, Bobby Brown Goes Down, Baby Snakes, Tryin' to Grow a Chin, Dancin' Fool og Jewish Princess Frank Zappa - Joe's Garage Acts I, II & III (1987) Rating: 7/10 Høydepunkter: Joe's Garage, Catholic Girls, Crew Slut, Fembot in a Wet T-Shirt, On the Bus, Why Does It Hurt When I Pee?, Lucille Has Messed My Mind Up, Stick It Out, Sy Borg, Keep It Greasey og Watermelon in Easter Hay Scritti Politti - Cupid & Psyche 85 (1985) Rating: 9/10 Høydepunkter: The Word Girl, Small Talk, Absolute, A Little Knowledge, Don't Work That Hard, Perfect Way, Lover to Fall, Wood Beez og Hypnotize XTC - Fossil Fuel: The XTC Singles 1977-1992 (1996) Rating: 9,5/10 Høydepunkter: Science Friction, Statue of Liberty, This Is Pop, Are Your Recieving Me?, Life Begins at the Hop, Making Plans For Nigel, Ten Feet Tall, Generals and Majors, Towers of London, Sgt Rock (Is Going to Help Me), Love at First Sight, Respectable Street, Senses Working Overtime, Ball and Chain, No Thugs in Our House, Wonderland, Love on a Farmboy's Wages, This World Over, Wake Up, Grass, The Meeting Place, Dear God, The Mayor of Simpleton, King for a Day, The Ballad of Peter Pumkinhead og Wrapped in Grey

En stund siden man har lagt inn noen omtaler her, så skal ikke drukne tråden med lengre anmeldelser, heller legge de under "spoiler". Litt forskjellig man har sett siste tid, og starter opp med western og "hesteopera": Bad Girls (1994) av Jonathan Kaplan En gruppe med tidligere gledespiker har som mål om å søke lykken i bedre trakter. Men fortidens gamle synder skal bli vanskelig å riste av seg, spesielt når dem har en mindre hær bestående av fordrukne og skyteglade mannesvin rett i hæla. 4,5/10 The Great Silence (1968) av Sergio Corbucci "Once, my husband told me of this man. He avenges our wrongs. And the bounty killers sure do tremble when he appears. They call him "Silence." Because wherever he goes, the silence of death follows." For de uheldige beboerne som er fanget i den nedsnødde og avsidesliggende fjellbyen Snow Hill, er det kun en ting en ting som virker å gjelde, og det er lovløshet. Dette har igjen medført i at området har blitt ei uhyre populær jaktmark for blodtørstige dusørjegere, på utkikk etter raske penger. Men ikke alle har gitt etter for de hensynsløse inntrengerne, og der en nylig gjort enke bestemmer seg for å hyre inn hjelp fra en notorisk hevner ved navn Silence (Jean-Louis Trintignant), da for å ta seg av hennes tidligere ektemanns sadistiske morder (Klaus Kinski). 9/10 Keoma (1976) av Enzo G. Castellari "The price of four bullets. One, two, three, and four. Take it. It has your name on it." Etter å ha tjenestegjort i krigen, returnerer Keoma (Franco Nero) tilbake til gamle trakter. Men det som møter ham der er nesten verre enn helvete han nylig forlot, da pest og korrupsjon har forkrøplet byen og dens innbyggere. Med frykt og uvitenhet har en utspekulert businessmann ved navn Caldwell overtatt makten, alt mens Keomas "kjærlige" halvbrødre fortsatt bærer nag til at deres far (William Berger) alltids har elsket en halvblodsindianer like mye som sine egne sønner. 7,5/10 A Man Called Blade (1977) av Sergio Martino "Those who know me call me Blade. Because I've got a habit of letting this do my talking for me." En mystisk fremmed ankommer ei småby som er under kontroll av en gammel "kjenning", og det tar ikke lange tiden før de to fortsetter den personlige feiden. Men når småkongens vaktbikkje blir involvert i et mulig mytteri, og et der inkluderer kidnappingen av hans kjære datter, så gjøres det et forsøk i å begrave stridsøksa og gå sammen for å stoppe galskapen en gang for alle. 6/10 Open Range (2003) av Kevin Costner "Beautiful country. A man can get lost out here, forget there's people and things that ain't so simple as this." To aldrende cowboyer og deres yngre følgesvenner, havner i en brutal konfrontasjon for deretter å bli forsøkt presset vekk fra åpent land av ei stormannsgal Sheriff og hans utemma håndlangere. 6,5/10 High Plains Drifter (1973) av Clint Eastwood "Forgive and forget, that's our motto." En mystisk pistolmann (Clintern) med et dødelig talent, ankommer ei mindre gruveby som tynges av å ha ei stor urett liggende bakom seg. Og en spesielt vond hendelse som ikke vil forsvinne av seg selv. Da er det jo greit at deres nye gjest bistår i å hjelpe dem på veien med å friske opp hukommelsen. 7,5/10

Du er ikke alene om å forveksle disse to damene, hvert fall med tanke på film de gjorde i 80 og tidlig 90-tallet. Begge var innom mye action, skrekkfilm og en dose sci-fi, men Foster ble kanskje ikke like stort navn som Alley utover i karrieren. Shoot to Kill er en ganske så artig og spennende blanding av buddy-cop action og overlevelses thriller. Er nok også kjemien mellom Poitier og Berenger som løfter den litt ekstra, hvert fall hos meg. Tror jeg landa på ei snill 7,5/10 ved forrige besøk.

Usikker på om jeg har den i Blu-ray, men hvert fall på DVD. En av de filmene der jeg synes norske tittelen: "Flammehav" er ganske så passende og tøff, fremfor Backdraft. En av få storfilmer med brannmenn i fokus, hvert fall fra 90-tallet. Ei slags blanding av katastrofefilm og krim-thriller, mulig en viss innflytelse fra Silence of the Lambs og Hannibal Lecter med Donald Sutherland karakteren. Enda ikke brydd meg med den såkalte oppfølgeren, selv om jeg tror både William Baldwin og Sutherland har små bidrag, men stinker DTV lang vei.

Denne må jeg nok se, da Michael var en av mine store barndomshelter, og hatt en del fine gjensyn i nyere tid med Doc Hollywood, The Secret of My Success og Peter Jacksons The Frighteners, som jeg tror var hans aller siste film, eller hovedrolle.

Hadde en lengre gjensyn med alle filmene i sommer 2017, men de kom kanskje litt vel og ofte, så etter en stund ble det nesten litt vanskelig å skille dem fra hverandre. Tror jeg holdt Operasjon Egon, For Full Musikk og Tar Gull som de 3 beste, men får vel vurdere å se igjen samtlige utover året. Har du forresten sett noen av de danske filmene? Hørt at de norske visstnok følger disse veldig tett, mens de svenske seiler vel mer sin egen sjø.

Blue Öyster Cult - Fire of Unknown Origin (1981) Vært på utkikk etter denne ei stund, men når en fikk muligheten til å sikre seg den i hop med 4 andre, og til nesten samme pris som enkelte skal ha for kun 1 CD utgave av 1981 albumet, da var de ikke noe å lure på. Åpnes meget sterkt, der den fantastiske Burnin' for You er vanskelig å overgå, men tittelkuttet, Heavy Metal, Veteran of Physic Wars samt Vengeance alle er meget sterke spor. Denne ligger å vipper mellom en snill femmer og en sterkere versjon. Slettes ikke verst, og fullt mulig den skiva fra bandet man har fått mest igjen av, siden Agents of Fortune. Vil nok bryne meg på den etter å hørt gjennom de 4 andre albumene inkludert i Original Album Classics boksen. Så inntil da lander man på ei: Rating: 7,5/10 Høydepunkter: Fire of Unknown Origin, Burnin' for You, Veteran of the Psychic Wars, Heavy Metal: The Black and Silver og Vengeance (The Pact) Deep Purple - In Rock (1970) Ny runde med Purple, og dette må jo ha vært rimelig heavy saker å støte på i de tidlig 70årene. Åpningskuttet Speed King river og røsker godt fra seg, men ei som pangåpnes på ei så mektig måte, at den fort kunne ha overskygget alt som kom etter. Heldigvis, slik går det ikke, ettersom Bloodsucker, Child in Time og Flight of the Rat er minst like utslagsgivende, og ei mektig innledning. Deretter og ut makter ikke de neste sporene å helt matche den type kvalitet og nei, hadde Black Knight vært inkludert, så hadde nok ting bikka litt mer oppover. Så da stopper en på ei: Rating: 7/10 Høydepunkter: Speed King, Bloodsucker, Child in Time og Flight of the Rat

Ikke sett på veldig lenge, men huskes for noen meget minneverdige scener, samt noe fra ei frustrert brannsjef der havna i disputt med arkitekten bakom dette nye "vidunderet", og at stigebilen kun nådde 8-9 etasjer, men likevel så skulle de bygges høyere og mer utilnærmelig for brannvesenet å gjøre jobben sin. Den type disaster film som har nok medført (samt en del grufulle katastrofer for mange i virkeligheten) til at en aldri kunne tenke seg å bo noe høyere enn i maks 3-4 etasje. Det, og at en er ikke så altfor glad i å kjøre heisen for ofte.

Queen of Outer Space (1958) av Edward Bernds "We don't know how fast we were traveling. Nor, how long we were unconscious. But, of one thing I'm sure of. This is Venus!" Året er 1985, og ei gruppe med modige forskere er i full gang med å ta ferden ut mot ei større romstasjon. Men underveis blir de utsatt for et mystisk angrep der totalødelegger deres reisemål, og samtidig kommer veldig nær å gjøre det samme med deres eget fartøy. Tross av å være fullstendig ute av kurs, så makter likevel besetningen å krasjlande samt navigere seg frem til en ukjent og tilsynelatende snødekt planet. Og her skal det snart viser seg at alt er ikke så veldig annerledes enn hvordan det er nede på moder jord. Vel, om de greier å overleve sjokket om at verden de nå har ankommet, kun er bebodd av høyreiste og vakre amazonkvinner. Ei tidvis artig b-film fra en svunnen tid, hvor ei mindre besetning med menn ankommer "paradis" når fartøyet deres havner på Venus, og vel, gleden blir kortvarig når ei hevngjerrig heks av en dronning, ønsker å utrydde hele jorden, grunnet et ublidt møte for mange med det motsatte kjønn. Filmen er del i en eldre Warner Bros DVD serie med den passende tittelen "Cult Camp Collection", der en tidligere har fått mye igjen av kult-filmen Attack of the 50 Foot Woman (1958), og håpet kanskje på noe lignende med Queen of Outer Space, der åpnes meget lovende. Spesial effektene og de superbillige filmsettene, fikk meg til å le godt flere steder ut. Likte spesielt den dramatiske biten hvor gutta har innredet romskipet som om det var ei fancy stue, med lenestol, sykehusseng og dasspapir hengende på veggen. Og etter en innholdsrik 15 minutters intro, kommer filmen for alvor i gang når følget havner i klørne til en gruppe mannehatende damer, men hvor ikke alle er like hevnlystne, og enkelte planlegger et opprør for å kunne leve i harmoni med menn, fremfor sine hatske søstre. Slikt blir selvsagt ikke tatt i mot med særlig glede, og nei, videre ut får man gigantiske plastikkedderkopper og noe så fælt og ondskapsfullt som ei Beta ødelegger, som skal destruere alle menn for evig og alltid. Vel, det er kanskje ikke helt på Ed Wood Jr. nivå, men aldri et kjedelig øyeblikk, og mange vakre damer hjalp også godt på, mens de latterlige effektene og sjarmerende gjenbruken av kostymer og lignende (sikkert fra andre og bedre sci-fi eventyr), gjorde at en til slutt endte opp i en: 6/10

Daryl Hall & John Oates - Abandoned Luncheonette (1973) Har ikke akkurat hatt for mye suksess med deres mye senere 80-talls utgivelser, hvert fall i albumformatet. Joda, de inneholdt noen fantastiske hits, men særlig lenger enn det kom en aldri, og stoppet fullstendig opp med den tidvis horrible Big Bam Boom (1984), og angrer ikke et sekund på at en i stedet gikk et tiår bakover i tid. For andre skiva deres kunne ikke ha vært lenger unna de ujamne og frustrerende åttitalls utgivelsene, og ikke bare får man en enorm hit singel i She's Gone, men attpåtil ei nær komplett plate, spekket med varme, lekne, melodiske og storslagne låter, der fremhever ikke bare deres imponerende stemmeprakt men også ferdigheter som meget stødige låtskrivere: "Think I'll spend eternity in the city Let the carbon and monoxide choke my thoughts away, yeah" Legger en på den fyldige og varierte produksjonen fra Arif Mardin, så sitter man igjen med et stykke utsøkt tidlig 70-talls pop soul av den beste sorten. Rating: 9,5/10 Høydepunkter: When the Morning Comes, Had I Known You Better Then, Las Vegas Turnaround (The Stewardess Song), She's Gone, I'm Just a Kid (Don't Make Me Feel Like a Man), Abandoned Luncheonette, Lady Rain, Laughing Boy og Everytime I Look At You

Minneverdige solbriller fra filmens verden Del 2: Howling II: Your Sister is a Werewolf Bitch (1985) Det er nok få som kan entre ei vill nattklubb fylt opp med varulver, pønkere og rasshøl, og deretter få tredd på seg et par slike latterlige hvite douchebag briller, og likevel snu ei potensiell nedtur om til å bare eie hele lokalet, slik Christopher Lee endte opp å gjøre i den latterlig trashy b-film oppfølgeren til The Howling. Death Wish 2 (1982) Selv ikke de smoothe solbrillene til en ung Laurence Fishburne, maktet å beskytte ham mot vreden til Paul Kersey (Charles Bronson), og hjalp vel ikke heller på at førstnevnte brukte ei boomblaster som "skuddsikker" vest, og det gikk jo rett til helvete. Back to the Future (1985) Ikke sett på evigheter, men har ei følelse av at Doc hadde noen litt røffere utgave av solbriller enn unge Marty. The Karate Kid (1984) I likhet med Terminator er det ikke alltids solbriller ble benyttet kun for å se kul ut, men skjule mindre hyggelige detaljer. Som et ondskapsfullt rødt mekanisk øye, eller ei real blåveis etter en omgang med pryl, kvelden før. Oliver & Company (1988) Ikke bare i menneskeverden at solbriller ble et populært klesplagg for imponere med, også Disneys animerte filmer om de firbeinte i storbyen, hang seg på trenden. American Psycho (2000) Om det ikke er blåveiser eller robotøyne, så kan det jo alltids vise seg å være et vaskeekte monster på lur bakom glassene.

Er i listemodus, og tenkte å kjøre i gang ei med solbriller som hovedtema. Umulig å liste alle i en og samme innlegg, samt huske absolutt alt og enhver, så får heller prøve å bare inkludere de man kommer på her og nå. Tipper mange av disse ikoniske filmene bidro i at salget av den slags økte betraktelig, hvert fall for en stund. Minneverdige solbriller fra filmens verden Del 1: The Terminator (1984) Lenge før Arnold ble omgjort til ei vandrende spøk i de mye senere og bedritne Terminator filmene (hvem glemmer vel ikke den "hysteriske" scenen i Terminator 3, hvor Arnie ender opp med et par campy Elton John briller, jævlig moro, NOT!), men så var jo ikke solbrillene kun ment som et forsøk i å se kul eller tøff ut, men å blende inn i mengden. Og som følge av ei alvorlig skade, måtte maskinen finne den mest logiske og raske måten å komme på et billig alternativ til å dekke over sitt umenneskelige indre, og da ble jo et par mørke solbriller en grei nødløsning. Klart, hjalp jo på at han kledte dem meget godt også, og vil tro de nådde ut til langt flere potensielle kjøpere, enn da Clintern brukte samme brilletypen, knapt et år tidligere i Sudden Impact. They Live (1988) Nok ei klassisk 80-talls sci-fi-action film, og hvor en vanlig sliter (Roddy Piper) en dag snubler over et par tilsynelatende vanlige solbriller, kun for å ta dem på, og så få livet sitt fullstendig snudd på hodet. Near Dark (1987) Mulig The Lost Boys gjorde større suksess blant kinogjengerne i 1987, men tross mye tidsriktige hockeysveiser og klestrender, så kom ingen av filmens karakterer i nærheten av å fremstå like naturlig bad ass som det Bill Paxton gjorde i Near Dark. Weekend at Bernie's (1989) Alt kler den smukke, og sleske Bernie Lomax (Terry Kiser) maktet å kle solbrillene bedre enn folk flest, selv når han var dau som en sild. Blade (1998) Hva ville vel Blade og vampyrer vært uten et par tøffe solbriller? Bubba Ho-Tep (2002) Selv Elvis kan ikke unngå la brillene forbli værende igjen på nattbordet, når det skal hamles opp med eldgamle rumpesugende sjel-stjelende mumier på eldrehjemmet. Cobra (1986) Stallone forlater aldri leiligheten uten sine trofaste shades og tannpirker. Kommer ekstra godt med når en skal tøffe seg litt ekstra mot de lokale "problembarna" i nærbutikken. Crush (1993) Ikke bare barske tøffinger, vampyrer, roboter og gamle gubber som kan kle solbriller, ettersom ei meget ung Lolita aktig Alicia Silverstone var ei utmerket match i thrilleren Crush. The Blues Brothers (1980) Og ja, lista den kunne nok ha fortsatt til tidenes morgen. Får heller mekke ei del 2 en annen gang, og avslutter så med ei passende 80-talls hit om bruken av solbriller når det er mørkt ute:

En stund siden sist, men har ikke særlig interesse av å fylle igjen med alle de sette filmene og månedene siden forrige post. Så får heller kjøre ei oppsummering av siste måneds eventyr på godt og vondt: Rundt 60 filmer og hvor sikkert noen er ulike dokumentar og live show i Februar 2023 Månedens skuespiller: Robert Carlyle i Ravenous (1999) Månedens birolle: Arnold Schwarzenegger i The Terminator (1984) Månedens jævligste skuespillerprestasjon: Mange Månedens regissør:James Cameron - The Terminator (1984) Månedens gjensyn: The Terminator (1984) Månedens soleklare høydepunkt: The Terminator (1984) Månedens meget hyggelige overraskelse: Bloodmoon (1997) Månedens skuffelse: Ace in the Hole (1951) Månedens drittfilm med stoooor D!!!: Altfor mange Månedens lettglemte middelmådighet: Creed II (2018) Månedens kultfilm: From Beyond (1986) Månedens beste filmmusikk: Brad Fiedel - The Terminator (1984) Månedens "guilty pleasure": Ingen Månedens tøffing: Kurt Russell som R.J. MacReady i The Thing (1982) Månedens skurk: Arnold Schwarzenegger som The Terminator i The Terminator (1984) Månedens filmbabe: Barbara Crampton som Dr. Katherine McMichaels i From Beyond (1986) Månedens filmsitat: "The frightening thing about escape, though...the chance you might end up someplace worse." - Ravenous (1999) Topp 10 01. The Terminator (1984) - 10/10 02. The Thing (1982) - 10/10 03. From Beyond (1986) - 10/10 04. Ravenous (1999) - 9/10 05. Lonesome Dove (1989) - 8,5/10 06. Batman Returns (1992) - 8/10 07. The Omega Man (1971) - 7/10 08. How the West Was Won (1962) - 7/10 09. Bloodmoon (1997) - 6,5/10 10. The White Buffalo (1977) - 6,5/10 Ikke fullt så "topp" 10 01. Beyond the Resonator (2022) - 2/10 02. Shadowzone (1990) - 2,5/10 03. The Resonator: Miskatonic U (2021) - 3/10 04. Shrunken Heads (1994) - 3/10 05. Castle Freak (2020) - 3/10 06. No Tomorrow (1999) - 3/10 07. Dreamaniac (1986) - 3/10 08. Illegally Yours (1988) - 3/10 09. Full Impact (1993) - 3/10 10. Money Plane (2020) - 3/10 The Terminator (1984) The Thing (1982) From Beyond (1986) Ravenous (1999) Lonesome Dove (1989) Batman Returns (1992) The Omega Man (1971) How the West Was Won (1962) Bloodmoon (1997) The White Buffalo (1977) Lenge siden en har forsøkt seg på ei oversikt over hva en har tråla seg gjennom av film siste måneden, og kan vel si at det ga utslag i noen fantastiske gjensyn, men når Money Plane så vidt makter å bikke inn på lista over de mest ræva filmene, da vet en at ting har ei lei tendens til å jamne seg ut, og ikke alltid slik en helst ønsker at det skal gå seg til.

Grizzly II: Revenge (2020) av André Szöts Når hennes to små bjørnunger blir brutalt skutt og drept av en ulovlig viltjeger, bestemmer bjørnemammaen at dette skal hevnes, koste hva det koste vil. Og hva passer vel ikke bedre da, enn å legge til rette ei gigantisk rockekonsert, i nøyaktig samme område hvor en morderisk kjempe grizzly herjer rundt i skog og mark. Alltid hatt sans for Grizzly (1976), der heiv seg på trenden til Jaws (1975) og inneha et morderisk beist fra dyreriket der ødelegger sommerferien og de store planene om å tjene svære penger på utvidelse av turistindustrien. Grizzly var selvsagt ikke i nærheten av å matche nevne klassiker, men var nå likevel en av flere artige og underholdende b-film monster utgivelser fra den tid, og ble vel også såpass til hit, at det lå litt i kortet at noen omsider ville pønske ut ei billig cash-in. Grizzly II skulle jo foregå i Yellowstone Park, men ble visstnok spilt inn i 1982-83 over i Ungarn og gikk under titler som Grizzly II: The Predator og The Concert. Men i stedet for å bli utgitt sin helhet, ble filmen liggende uferdig i flere tiår før ei bootleg ankom Youtube og medførte til at etterspørselen til slutt fikk noen til å innse at her kunne man forsøke å ferdiggjøre denne tapte "klassikeren", og ja, nesten 40 år senere og The Revenge er altså det man fikk igjen. Gikk vel ikke inn med for høye forventninger, ettersom en tidlig ut skjønte hvem som hadde faktisk sett filmen og at samtlige 10/10erne virket litt for tvilsomme, som alltids med IMDb sine omtaler. Men det lages ikke for mange slasher-thrillere med ei morderisk og hevnfull mammabjørn, selv om i disse dager er det mulig at kokain bamsen og den med ei morderisk Ole Brumm, kan bistå i at det vil bli langt mer av bamse brakar-slashere fremover. Flust med kjentfolk er det jo, der Grizzly II pusher tungt på George Clooney, Laura Dern og Charlie Sheen, men denne trioen ankommer jo tidlig ut, og skrives så kjapt ut igjen, og det varer vel knapt mer enn maks 4-5 minutter i totalen. Men i 1983 var jo alle nevnte langt fra å være særlig til stjerner eller kjentfolk, Sheen skal visstnok (sies så) ha sagt nei til en rolle i The Karate Kid og heller takket ja til Grizzly II, og vel, karrieren hans kom seg jo utover det tiåret, men må likevel ha føltes rimelig kjipt å se hvor ting endte med valg av film og rolle. De som derimot henger godt med her, og var nok langt mer gjenkjennelige den gang, var Louise Fletcher og John Rhys-Davies. Men ei annen fremtidig ung stjerne var jo flotte Deborah Foreman. Det er ikke vanskelig å se hvilke scener som faktisk er fra originalen og hvilke som ser ut som de er hentet fra en langt nyere og generisk DTV/VOD drittfilm. Legg på en latterlig scene med et band som fremfører ei åpenbart splitter ny låt, midt oppi det som skal være ei typisk 80-talls konsert. Så har man alle naturscenene med rådyr, bjørnunger og solfylte trær, som også benyttes tungt for å hale tiden ut enda mer. Nevnte konsert innehar også noen av de mest bedritne 80-talls låtene og opptredener en kan huske å ha sett på veldig lenge, nesten synd de ikke er lastet opp i sin helhet, for de som sto for den mest imponerende skuespillerprestasjonen i denne filmen, var jo ikke noen av de nevnte kjentfolka, men stakkarene som faktisk hadde betalt for å oppleve slik søppelmusikk og attpåtil måtte forsøke å se overentusiastiske ut, hele tiden. Eneste grunn til at denne ikke går enda lavere i rating, skyldes noen latterlige scener hvor John Rhys-Davies kledt opp som ei Davy Crockett bjørnejeger figur, bestemmer seg for å gå til kamp med nevene løs mot denne Godzilla monster bamsen. Og der han til slutt bruker ei lasso til å hale mammabjørnen inn, for deretter å kaste seg over det som ser ut som ei gammal skinnfell, og ja, komedie gull. Dessverre tross av ei spilletid på knappe 70-75 minutter, blir det altfor mye dødtid og horrible musikkprestasjoner, så nei, langt fra tidenes verste film, men håpet jo på noe mer givende. Så da blir det ikke noe mer enn maks: 3,5/10 Pennywise: The Story of IT (2021) av John Campopiano og Chris Griffiths Ei over 2 timer lang dokumentar bakom den klassiske miniserien fra 1990, hvor en får en bra innføring i overgangen fra Stephen Kings bestselger til tv-format. Mange av skuespillerne er tilbake, mens de få som mangler er det jo ganske åpenbare grunner til at ikke kunne stille opp. Enda til gode å lese boka, så det får eventuelt bli noe man kan gjøre noe med utover høsten. Filmene som ble utgitt for par år tilbake, ga ikke noe særlig mersmak, så beste med denne dokumentaren er vel at en fikk lyst til å se igjen miniserien. Var ikke klar over at George A. Romero var tidlig ut en som kunne ha endt opp som regissør, men mulig at hans visjon ble for blodig med tanke på at det var ei tv-produksjon, og sikkert ikke så lett å få gjennom alt med den slags sensur, og hvor planen om ei oppunder 8 timer lang versjon, ble kjapt stykka ned til knappe 3. Usikker på hvilken DVD/Blu-ray denne medvirker i, ettersom en har jo filmen både i VHS, DVD og Blu-ray format, men ingen særlig til bonus materiale å finne igjen der. Vel, foruten kommentarsporet. Tviler på at en vil handle den inn for fjerde gang, så bra er den ikke, selv om Del 1 alltids er den man husker best, mens Del 2 visstnok hadde ulike manusforfattere og måtte også ta noen kreative løsninger, grunnet dårlig tid og ikke mulighet til benytte bedre effekter mot slutten, slik de sikkert helst skulle ønsket seg. De i overkant 2 timene er fordelt over i ulike kapitler, der et eget tar for seg frykten for klovner som virkelig tok av med Pennywise og Tim Currys innsats, såpass at det var bad news for de som jobbet innafor klovneyrke i virkeligheten. Alt i alt, spilletiden kunne nok ha vært nedjustert med minst en halvtime, men for blodfansen så er det nok mye av interesse å hente her. 6,5/10

Hender man begir seg ut på noe impulsive og nyere usette Stallone "klassikere", og burde ha lært leksa mi fra de tidvis fæle Escape Plan oppfølgerne, der 2ern var så dårlig at det var ikke noe morsomt en gang, bare trist å se disse aldrende heltene ta på seg slikt søppel: Backtrace (2018) Enda ei trist generisk DTV actionfilm, hvor de har huket tak i to aldrende helter og slengt inn noen fullstendig ukjente navn i de resterende rollene, og man ender opp med å se Sylvester Stallone bytte mellom å se totalt likegyldig og veldig forvirret ut, alt mens en eller annen random "stuntnakke" gjør resten av innsatsen. Matthew Modine derimot, virker å jobbe litt mer for føden, og har antageligvis bidratt litt mer enn kun å stille opp et par timer, og så forlate settet igjen. Et forsøk på å gjøre ei krim-rans thriller, med noe døll action hivd inn, men tiden sto nærmest bomstille tidlig ut, og vanvittig mye close-ups og bruk av shaky-cam, sikkert for å distrahere seerne fra et dørgende kjedelig plot og karakterer, og selv om den ikke er like fæl som Expendables 2 (som ble lagd samme året) er nok dette noe av det verste en har lidd seg gjennom som Stallone fan, de siste årene. Trøsten får være at en ikke kasta bort 159 kroner på DVD eller mer på ei overprisa import utgave, samt at det finnes visstnok en forlenget versjon, da med 5-6 minutter ekstra med "intens action". 3/10 Vel, trøsten var nå at en også koste seg med gjensynet av denne artige Rutger Hauer filmen: Split Second (1992) av Tony Maylam "We need to get bigger guns. BIG FUCKING GUNS!" London by har med årene blitt forvandlet om til å bli et søkkvått helvete, overfylt med kloakk, rotter, søppel, inkludert den menneskelige varianten. Men det er likevel noe langt mer faretruende uti alt kaoset, enn noen firbeinte hårete gnagere og regnfylte dager, ettersom byens innbyggere blir stadig påminnet om det groteske arbeidet til en brutal seriemorder, der har ei greie med å "stjele" hjertene til sine offer, og legge igjen en liten gave til politiet. Og den lite takknemlige oppgaven med å spore ned denne morderiske gærningen, havner så hos den skyteglade veteranen Harley Stone (Rutger Hauer), som har sett litt av hvert, og med seg på slep må han drasse rundt sin nyansatte yngre makker Dick Durkin, og hvor duoen snart finner ut av at det er ikke noe vanlig menneske de er på jakt etter, men en monstrøs skapning som kan dreie seg om en slags mutert blanding av menn og skadedyr. Kanskje ingen klassiker av ei Rutger Hauer film, men underholdende og tidvis komisk er den nå, der den sjokolade gnafsende og kaffe avhengige Hauer flyr rundt i London by og plaffer løs på rotter og muterte beist, mens han skriker DIIIIICK, DUUUURKIN og tar seg en time-out med sigar før det er pån igjen med brøling og mutantjakt i kloakken. Morderen flyr rundt å stjeler menneskehjerter, og legger igjen blodige skrevne visittkort på speil og overflater, og tja, de som forventer mye monster moro, vil bli kanskje litt småskuffa, for tross av å kline beistet på samtlige DVD og Blu-ray cover (ser litt ut som ei blanding av Predator og Venom), så dukker det ikke opp før det er nesten over og ut, og selv da må en følge godt med, hvis ikke vil en kanskje gå glipp av det. Heldigvis er filmen langt mer enn kun nevnte skurk, og Hauer burde fått langt mer av denne type heroiske hovedroller å bryne seg på, selv om denne kanskje ikke er helt i toppsiktet, gjør han ei meget godkjent innsats. Flotte Kim Cattrall er også med, og ler alltids godt av scenen hvor hun skriker for full hals, og Hauer kommer løpende og tror noen er i ferd med å bli drept, kun for å finne ut at dama tok feil av varmt vannet og kaldt vannet. Så har man den klassiske buddy-cop klisjeen, hardfør og grinete veteran møter streit og etter boka yngre ny makker, og i andre roller finner man Pete Postlethwaite som den stereotypiske drittsekken på arbeidsplassen, som alltids havner på kant med helten, og den sinte sjefen spilles av Alun Armstrong. Alt i alt, ikke mange årene siden forrige besøk, men kjøpt inn i høst via Blu-ray og 101 Films Cult Collection, dessverre ei så som så versjon, ble ikke spesielt imponert over bilde kvaliteten, kontra min mye eldre skandinaviske DVD, som attpåtil kom med tekst og trailer, mens eneste denne nyere inneholdt var valg av kapittel og noe klipp fra ei japansk utgave, som bonus. Men er man fan av Hauer, så hender det en double-dipper i håp om ei liten oppgradering av enkelte av hans filmer, og denne var ei litt små kjip påminnelse om at en kunne like greit bare holdt seg til den man allerede eide fra før, og brukt pengene på noe annet. 6/10 Og denne noe glemte sci-fi/action perlen fra midten av 90-tallet kvelden før der igjen: Strange Days (1995) av Kathryn Bigelow "I'm sorry this has to be your first playback." Mens resten av verden forbereder seg til den store festen der er år 2000, fortsetter den tidligere politimannen Lenny Nero (Ralph Fiennes) å leve av å selge tvilsomme private videoklipp til høystbydende i en bransje som har bare blitt tøffere og mer kravstor med årene. Så mens folk flest virker å leve i nuet, henger Nero stadig igjen i ei håpløs romantisk boble kalt fortiden. Men den slags uskyld kan aldri viske bort alt det fæle som han må igjennom, før det er så over til det neste store oppdrag. For plutselig får han slengt i fanget, et meget forstyrrende og litt vel i overkant brutalt opptak. Et som kan få fatale følger, og ikke bare for ham, om det skulle havne i feil hender. Begynner å bli en stund siden sist besøk, og må ha vært noe kluss i ratingsystemet, for ser at for 11 år siden ble det kun 6/10, men denne er da langt bedre enn en skarve terningkast 4. Filmen huskes som en av de aller siste man så før den store festen med overgangen til år 2000, og ble kjapt ei liten favoritt, som ikke lenge etter ble noe overskygget når en omsider fikk The Matrix på VHS. Strange Days og særlig Ralph Fiennes bidrag, minner jo veldig om ei blanding av Harrison Ford i Blade Runner, men kanskje i en noe mer slesk og gatesmart versjon ala James Woods fra Videodrome. Kjemien med flotte Angela Bassett er toppers, og Tom Sizemore leverte nok ei minneverdig innhopp, mens Juliette Lewis hadde man et godt øye til på den tid. Burde forsøkt å gå tilbake å se denne litt oftere, kanskje mer rundt nyttår, men glad en omsider tok et nytt gjensyn og tja, er det noe å trekke litt fra på, må det være spilletiden oppunder 2 timer og 20 minutter. Siste akt drar rimelig på, og enkelte scener bikker over i det nær småkomiske, men nei, definitivt ei som var utmerket søndagsunderholdning, og blir så med en: 8/10