JK22

Dette kom veldig overraskende på russerne på både Kherson-landtunga og Krim-halvøya, for med relemaster på sjødroner blir det mulig å fjernstyre droner på meget lang avstand som oppdaget da flere helikoptre var skutt ned under et sjøslag, og ukrainerne bruker nå andre sjødroner som miniatyr-hangarbåter hvorfra FPV-droner (og fiberoptiske droner) kan flyr dypt inn i russiskkontrollert territorier etter utvalgte målområder hvor fristende mål var funnet. Nå kan ukrainerne angripe ganske dypt inn i russernes rekker fra Dneprfloden og Svartehavet med lite synlige sjødroner med både relemaster og FPV-droner.

Slik vulgær språkbruk! Demokratismen er i menneskehetens instinkter fra for 900,000 år siden da erectusene utsettes for voldsomme genetiske endringer som skapte dagens menneskeheten, som ved dette tidspunktet var dynamiske flokkdyr som ikke fulgt et fast mønster som primatflokkene annetsteds - vi er egentlig ikke instinktive flokkindivider fra naturens side selv om vi er sosialt aktivt. Da mennene blir sexgal (det er aktuelt vitenskapelig bevist!) og kvinnene blir hemmeligholdende om egne fruktbarhet - alle andre dyr har synlige fysiske tegn på seg når disse er i "brunst" - gjør det nemlig at vi havnet i "midten". Og det er dette som gjør "enmannsstyre" og "flermannsstyre" realistisk fra meget gammelt av. Menn og kvinner blir mer sosialt oppvakt, innovativt og løsningsorientert - som mangedoblet seg etter den kognitive revolusjonen for 70,000 år siden for sapiensene. Før denne revolusjonen var sapiensene bare intelligente dyr, etterpå blir de siviliserte dyr. Med sivilisasjon oppsto det som vil lede til den moderne demokratismen som i virkeligheten har sine røtter i menneskedyrets instinkter som et sosialt dyr som ikke hadde naturgitte mønster for samliv/sameksistens med andre. Så uansett hva som enn skje; demokratismens aner betyr at menneskeheten i hele sin eksistens vil ha en tendens for å utvikle demokratiske eller liknende systemer for styring og sameksistens.

Det er ikke misbruk om majoriteten og minoriteten er i stand til å inngå kompromiss, og mye av det politiske livet innenfor et demokratisk system handler om hvordan å forhandle med hverandre som likemenn uten særrett for å finne fram til de rette kompromisser som det er mulig å leve med. Demokratikonseptet rommet så mye, men pluralisme og kompromissvillighet er sentralt. Det skje av og til at man måtte tvinge gjennom nødvendige handlinger, men det vil være en politisk handling som skaper nye betingelser og handlingsrom for fremtidige politiske manøvreringer - slik at gårdagens taperen kan bli morgendagens vinneren. Det er alltid taperne og vinnere uansett styresett.

Det er helt presist hvorfor nettet må stenges ned eller underligges et reguleringsregime med legal dekning i nettdeltagernes bakgrunn som lovlydige borgere i disses hjemlandene verden rundt. Det er for mange som mener "deres" sannhet overtriumfere alle andre sannheter og er villig til å bruke alle virkemidler for å påvirke sårbare folk med deres påstander og misinformasjon som intet anstendig mediekanal kunne akseptere, da det kan være i strid med estiske regler - og lovbestemmelser; det finnes i virkeligheten intet samfunn med "absolutt ytringsfrihet" i menneskehetens historie. Noe av det Musk driver med er på grensen av det lovlige etter britisk og tysk lov. Demokrati oppstår ikke på grunn av fri flyt av meninger, det derimot er snakk om respektabel og anstendig meningsutveksling mellom folk som forstår og respektere sentrale spilleregler for at alle skal kunne fremme sine meninger i de rette debattforumene som for to hundre år siden var snakk om samtaler i røykerom, salongsrom, ved forhandlingsbordet hvor det er lovbestemt at det skal være politiske rettigheter, som i de mange konstitusjonene og håndfestningene for eksempler fra meget gammelt av. Selv den meste tyranniske kongen kunne ikke legge seg borti meningsutvekslingene mellom adelsmenn, mellom handelsmenn, mellom prestene og mellom undersåtter om rikets tilstand så lenge de følge regler - deriblant for å unngå majestetsfornærmelse og statssvik. Det som er feilen med nettet omkring sosiale medier, blogger, suspekte og falske nettmedier er at det i virkeligheten er snakk om anarkiske tilstander med total mangel på regler. Nå er det gått så langt, at flere land har begynte å gripe inn, og i Kina har de for lengst innført praksisen om at nettdeltagelse ikke er en fritakelse fra den fysiske virkeligheten. Det blir ikke mulig å utveksle meninger fordi det har blitt spottsalg av meninger over hele fjøsa mellom ukjente som beryktede, som alle nektet å respektere hverandre som behovet for å stå ved sine påstander. Det blir for lett å lyve, overdrive, spre onde rykter (som var straffbart i menneskehetens historie, noen ganger med dramatiske straff som å få tungen skåret ut) og manipulere - det finnes folk der ute som spre usannheter, misinformasjon og sabotasje mot betaling. Demokrati forutse orden og gjensidige respekt mellom folk som overholder reglene. Men det er IKKE nettet som har kastet det liberaldemokratiske systemet ut i en eksistenskrise, det i virkeligheten bare tilskye og avverge reforminnsats til fordel for suspekte krefter som de amerikanske oligarkene, de nyliberalistiske fanatikerne som tror det er viktigere å bli rik fremfor å ivareta samfunnsinteresser og den voksende radikalistiske tendensen uansett om det er til venstre eller til høyre, som utløse uønskede og uforutsette konsekvenser.

Uansett er det militante islamister med en blodig og kriminell fortid som utgjør den utøvende makten i Syria, som ikke har fullstendig kontroll over samtidige militante og er ikke å stole på. I etterkanten av det tyske besøket har EU kommet med nye toner som kan tolkes som bevis på at det ikke finnes grunnlag for å akseptere det nye styret uten kraftige forbeholdninger - de vil få vekk flesteparten av (muslimske) syrerne som hadde vist seg integreringsfiendtlig når det handler om disse uten urban bakgrunn og en middelklassetilværelse. Men de vil ikke ha en flyktningstrøm fra Syria. Assad hadde fram til 2020 sterk støtte fordi majoriteten av det syriske folket mente rebeller var islamister og jihadister, han mistet støtten fordi han nektet å fire en tomme på alle steder i ly av destruktive Cæsar-sanksjonsregimet som burde fjernes uansett hva slags styre man har i Damaskus. Dette regimet er sterkt ulovlig, det er langt mye mer kraftigere enn sanksjonene mot Russland, som i sammenligning hadde blitt en vits. Selv disse som misliker det nye regimet vil ha sanksjonene bort. SOHR kommer med daglige rapporter om det skjer i Syria, hvor regimet fremdeles sliter svært kraftig med å sette bånd på militante, de hadde måtte sende ut spesialsoldater og sakrale autoriteter for å tvinge militante i Latakia til å løslatte flere alawittene som hadde blitt bortført. 7 ble henrettet av militante uten lov og dom i de siste 24 timer. Ved sist telling: 123 døde. Inkludert 53 døde alene i Hamaprovinsen. Den israelske bombeoffensiven fortsetter. Som forvarslet lider regimemilitsene tap fordi israelerne nå går etter mindre mål som taktiske våpendepoter og basefasiliteter, det ryktes om at en tyrkisk "frivillig" hadde blitt drept.

Det er noe i det; det har fra meget gammelt av alltid vært en todeling av menneskelig styresett; enmannsstyre mot flermannstyre - og denne todelingen som rivaliseres - og dermed munnet ut i diktatur vers demokrati, har fulgt menneskeheten helt fra begynnelsen, kanskje helt siden erectusene (Homo Erectus) levd, da kvinnemennesket kunne kamuflere sin fruktbarhet for mannsmennesket. Vi kunne studere primatsflokker i dag for å realisere at haremdanning og et strengt sosialt hierarki hvor alfamannen kunne ha befruktningsrett var vanlig for rundt en million år siden. Men selv da, kunne ikke alfamannen ha all makt uten sosial aksept fra flokken og dermed måtte ha vennskapsbånd og allianseoppbygging - som kunne sees i sjimpanseflokk og andre flokk hvor det som tilsynelatende var snakk om den sterkestes rett, vist seg å være bygd på flertallets aksept. I senere tid, da mennene ikke lenge kunne se om kvinnene var fruktbart eller ikke, samtidig som unnfangelse av barn blir mye vanskeligere slik at gjentatte samleie måtte til, fulgt dette til nye betingelser for sosial hierarki og samliv i flokken, som deretter besto av flere par med slektsbånd, som hentet fremtidige maker fra andre flokker. Det gjør at mennene måtte konkurrere med hverandre og finne nye tilværelsesmodeller - fram til jordbruksrevolusjonen for 11,000 år siden hadde dette munnet ut i meget mange forskjellige sosiale og sosialmaktbaserte løsninger som er gjenkjennelig for oss i dag; demokrati - som betyr flertallets aksept ved at disse får medbestemmelsesrett - fikk mer fastere form, og har eksistert i hver eneste sivilisasjon og kultur over hele verden. Sosialt sett var enmannsstyre bare mulig med flertallets aksept, men så kom "høvdingsretten" gjennom akkumulering av eiendeler og verdier essensielt for et samfunn, slik at en ny form for enmannsstyre basert på materiell berikning og utnyttelsesrett oppsto. Den moderne demokratismen slik vi kjenner den, har meget gamle røtter helt tilbake til primatsflokkenes ære for flere millioner år siden. Det var i antikken dette institusjonaliseres, men det har vi fra bevarte tekstkilder - fordi det har arkeologisk sett vist seg at egalitær maktfordeling med hierarki basert på sosial aksept fremfor tvang var mer utbredt enn ventet i neolitikum (8000-4000 f.kr). Vi kan fremdeles finner dette i sosialiteter i fjerntliggende land verden rundt, hvor man finner rådsforsamlinger av enhver sort fra et grisegrend til et stammeterritorium der den som besitte makten, må ha aksept fra hans likemenn eller representanter som kom fra familie/slekt eller lokalsamfunn. Dette kalles av visse for "primitiv demokrati". Selv tyranner kunne ikke tilrane seg makten uten aksept, da man ennå ikke hadde krigerklasse eller et samfunn med sterk ulikhet. Det sies at tyranni, monarki, aristokrati og oligarki (Vestens farligste fiende er på innsiden - de rike oligarkene) oppsto i bysamfunn, men det gjør også demokrati, som i likhet med alle andre styreformer institusjonaliseres i antikken, først og fremst i de greske bystater, deretter i republikker som kunne være snakk om by eller stammevelde, som Romerriket selv, men disse var svært forskjellig - athensk demokrati var "pøbeldemokrati" eller "direktedemokrati" selv om det bare var om den frie mannlige befolkningen med fast inntekt. Så kom voldsherskerretten. Dette stort sett hendt i rotløse stammesamfunn som hadde utviklet en "parasittsivilisasjon" ved å livnære seg på fastboende og velstående nabostammer gjennom bruk av vold, våpenrett, militær begavelse og autoritær lydighet vektlegges, og oppsto først i slutten på den neolittiske tiden da horder av krigerne invaderte sentrale Europa i løpet av meget liten tid. En araberhistoriker for lenge siden bemerket at historien gikk i sirkel hvor en stamme angrep og avløse en fastboende stamme, slo seg ned og siden bygd opp rikdommer og velstand, for deretter å utsettes for angrep fra andre stammer. Det blir legitimt å bruke vold for å kue all motstand, skape frykt og bygge opp et støtteapparat gjennom fordeling av ressurser som stjeles fra befolkningen. Dette er dagens autoritære styrets sanne natur. Ennå hadde flermannsstyrets idealene aldri slukket. Det er en essensiell del av menneskebevisstheten. Selv i enevoldskongedømmets dager måtte enevoldsherskeren støtte seg på sentrale prinsipper nedfestet i religion, samfunnstenkning og hierarkisystemet for å kunne regjere ukrenkelig, med meget få unntak som med gudekongene og keiserstyre i Kina/Korea var enmannsstyret aldri løsrevet fra flermannsstyret. Tsardømmet i Russland var et gudekongestyre pga. alliansen mellom fyrstehuset og kirkeledelsen i Moskva. Der hadde de nemlig seige tradisjoner for flermannsstyre som sovjet og mir som allikevel bli så tappet for all kraft, at et totalitært brutalitetsregime kunne overta i 1600-tallet. De har aldri klart å bryte seg ut av dette jernteppet, hvilken er hvorfor demokratismen har så ringe kår der i det russiske landet, en slavementalitet hadde festet seg. Vi kunne også si det samme med muslimene, som egentlig har et stort problem med å ha et så inngripende religiøst sosialkontrollapparat slik at demokrati er problematisk, for Islam hadde aldri tatt motmæle mot despotismen i kontrast til jødedommen, hvis Bibelen er full av anekdoter om sakrale-profane sammenstøter og kristendommen, som ment herskeren måtte regjere med kløkt og rettferdighet. Demokratismen er snakk om viljestyrken av den saktegående som triumfere før eller senere, fordi i et komplisert menneskesamfunn er samarbeid, aksept, legitimitet og gjensidige verdier som kravstorhet essensielt - da betyr det at enhver fremtidig styre for overlevelsens skyld er nødt til å basere seg på en legitimitet som aksepteres av flesteparten som utgjør samfunnet. Bare demokrati uansett form, liberaldemokratismen er bare en av flere modeller - kunne oppfylle slike kriterier. Alle andre styreformer basert på enmannsstyreprinsippet er utilstrekkelig i det tjueførste århundret, da disse vil ha kort varighet og kronisk ustabilitet - for selv om demokrati har en innbygd ustabilitet, kan den justeres og reformeres uten å ende sin eksistens. Og her ligger problemet med demokratiet; når den fornyes, mente det at noen må være i stand til å tjene som vakter som alarmere systemet om at det oppstå et fornyelsesbehov. Nyliberalismen - som ifølge flere er i ferd med å gli inn i neoføydalisme - har sendt det liberaldemokratiske systemet ut i en alvorlig eksistenskrise. Dette var ikke innsett inntil det var nesten for sent. Da hadde hele systemet blitt meget gjennomsyret og vanskelig å overhale bokstavelig talt.

Steng av nettet. Hvis ikke, innføre lovrammer for alle nettselskaper og nettdeltagere som må dermed følge lovene hvorfra disse kom. Hele 90 % av misinformasjonen på nettet som er til stor hjelp for oligarker, rasister, autoritære, fanatikere og ekstremister er lovbrudd på eksisterende lovverk i den store flesteparten av verdensstater, medregnet USA og Norge. En twitter/X-post kan komme med en påstand som ikke er lov etter amerikansk lov, mens en avisredaksjon som kom med den samme påstanden risikere saksøksmål, rettsforfølgelse og nedleggelse. Nettet gjør folket til den største trusselen mot demokratiet ved å fremme uvitenhet, fordommer og fordumming.

Det gjør situasjonen verre; hvis det er forskjellig behandling på hver sin kant, ment det at man ikke har kontroll.

Så langt ser det ut at det var bare begrensede vinninger; ukrainerne tok Berdin-Novosotnikskii området etter å ha avansert 2,7 km framover og lukket ned fremspringet mot Sudzha, og sikret seg nye stillinger vendt mot Bolshoe Soldatskoye - ingen av de trufne kjøretøyene har blitt dokumentert utover opptak fra fiberoptiske droner med usikker utfall, et av disse var en bergepanzer. Det russiske motangrepet var derimot langt verre; VDV panserkjøretøyer av type BMD-4D var sendt ut på ingenmannslandet i flere separate fremrykninger trolig for å sikre nye forsvarsposisjoner og gjenvinne det tapte, to ble 100 % ødelagt og to ble utslått og forlatt. De hadde angivelig marineinfanterister fra 155. marinebrigade med seg. Fra Nordøstfronten har det kommet ut at russerne nok en gang brøt seg gjennom og er bare 2 km fra selve byen Kupyansk etter å ha krysset Oskil-elven og sikret et brohode i nord for et par uker siden. De hadde brukt brohodet for å sikre den høyre flanken for russerne nord for byen, for at de kunne bryte seg gjennom og når utkantene av byområdet. Ukrainerne er isolert i byen Kupyansk med russiske styrker i alle kanter, med bare bruene mot øst tilbake under egne kontroll. De kan ikke holde stand. I Kharkiv er man i ferd med å reise forsvarsverk på vestbredden av Oskil og mot det nordre brohodet, som tyder på at en evakuering av Kupyansk dermed er under forberedelse. Men det gjort russerne litt for selvsikkert ved å sende ut panserkolonner som utslettes, den ene etter den andre, med dusinvis av ødelagte panserkjøretøyer under romjulen og siden nyttåret. PS: Det vist seg at bergepanzeret var "overalt" og truffet flere ganger med fiberoptiske droner så det er nå bare tre dokumenterte treff på panserkjøretøyer. 3 ukrainsk mot 4 russisk. Da ukrainerne angrep, var russerne i ferd med å rotere sine frontstyrkene - som var tsjetsjenere, som flyktet etter minimal motstand slik at et område på 5-8 km i omkrets gikk tapt. Dermed gikk trolig tre kompanier - to infanteri fra marinebrigader og en mekanisk fra en VDV divisjon - til angrep, mistet 4 kjøretøyer.

The Iranian rial plunged 40% in 2024, ending at 821,500 rials per dollar, while GDP per capita fell 45% since 2012 to $4,465. Chronic energy mismanagement has led to power cuts, halting schools, offices, and industrial production. Factories operate at just 41% capacity, and food production is severely disrupted. Strikes and protests highlight growing discontent: • Tehran’s Grand Bazaar traders protested inflation. • Oil workers at Abadan demonstrated over unpaid wages. • Pensioners and teachers criticized delayed welfare payments. Inflation hit 37% in November, with over 32 million Iranians living below the poverty line. Food prices have skyrocketed—meat prices quintupled, and potatoes doubled in three years. Although Tehran has eased some restrictions, like lifting the WhatsApp ban, platforms like Instagram remain blocked. While officials signal willingness for nuclear talks, doubts linger over Iran’s readiness to compromise as Trump faces domestic pressure to adopt a hardline stance. Sett med en angripers øyne betyr det at situasjonen for en bombeoffensiv mot Iran er ved å bli mulig, den iranske økonomien er på konkursens rand bokstavelig talt, Trumps kjente anti-Iran holdninger hadde utløst et stort sjokk i den iranske børsen og valutafallet falt raskere enn annetsteds - hele 40 % nedgang i ett år og landets BNP har blitt nærmet halvert på bare 12 år. Fabrikkene stenges. Jordbruksarbeidere får ikke lønn og arbeidsutstyr. Inflasjonen biter kraftigere på den iranske økonomien mer enn i resten av verden. Khamenei etter Syrias fall viser tegn på alvorlig kognitive svekkelser som tyder på at han har blitt utilregnelig, selv for hans nære, og IRGC er i harnisk over tapet av Levanten. Netanyahu aktet å ikke la Hizbollah være i fred, når våpenstillstanden går ut vil han "avslutte" arbeidet i Libanon. Syria bombes og bombes for å ødelegge alt som utgjør en potensiell militær trussel mens tyrkerne fikk klar beskjed om å holde seg unna. Det som er helt utrolig, er at houthiene bare fortsette deres angrepene med ballistiske missiler og dronefly mot Israel mens Hamas nok en gang avfyrt et par raketter, bare for å bli bombet i filler av israelerne. Biden leverte flere tusen tonn ammunisjon til Israel som dermed er beredt for større bombeoffensiver i den nære fremtiden. Det kan vite om hybris og virkelighetsflukt. Syrias fall gjør at araberstatene nå rygge enda mer tilbake pga. islamistenes kontroll i Damaskus. Siden Erdogan så langt ikke ville risikere USAs vrede fordi Trump er på vei, har Netanyahu en åpning. Men Putin vil lukke denne åpningen. Til manges sjokk vil han inngå en samarbeidsavtale av samme sort som med Nord-Korea med presteregimet i Teheran, hvor IRGC er dypt skeptisk mens man forberede seg for å lage seg atomvåpen snarest mulig. Avtalen vil undertegnes den 17. januar når den iranske presidenten besøker Moskva (dette er diplomatisk sett ydmykende for Iran fordi det skulle skje på nøytral sted eller tredjested). Netanyahu hadde i lang tid blitt irritert over Putin, men han liker ikke russerens irrasjonaliteten omkring atomvåpenpolitikk. Netanyahu vet også hvor utilregnelig og selvopptatt Trump er, da han gratulerte Biden for valgseieren var han sjokkert over Trumps ekstreme barnslige hatsutbrudd som gjør at han - i likhet med Putin som er lettere nervøst - ikke kunne føle seg sikkert på en mann som ikke er helt kognitivt oppvakt. Biden hadde snakket i det siste om å lansere et angrep på de iranske atomfasilitetene. For Netanyahu kan det mene at tiden for å ta ut Iran kan ha kommet.

Mye av den russiske kornproduksjonen foregår i klimatiske sårbare regioner med omfattende bruk av kunstgjødsel fremstilt med gass hentet fra de russiske gassfeltene og bearbeidet i gassraffinerier - et problem med overdrevne bruk av kunstgjødsel er at det kan oppstå imobilisering eller utvasking i jorda. Spesielt i jord som i utgangspunktet ikke var egnet for korn- og matplantedyrkning. Klimakrisen hadde meget destruktive følger for de russiske bøndene som opplevd kuldesjokk, sterk flom og sist ekstrem tørrvær i løpet av året 2024. Russland for bare tjue år siden var ikke selvforsynt med korn.

Babak Taghvaee er blitt helt fanatisk i hans anti-islamisme, og endog så hatsk at han har mistet all forstand, men han har påvist opplysninger som ikke kan tilbakevises. Som med syrisk TV. Her ser vi hvordan den tyske utenriksministeren utsettes for sensur fordi hun er kvinne. Det finnes et meget iboende kvinnehat i sunni-islamistiske miljø som også har vært registrert i Norge, som av en eller andre grunn var ignorert av vestlige kvinnerettighetsorganisasjoner som i det minst er ved å tvinges til å innse at disses venstreradikalistiske ideologiorientering er skadelig i det lange løpet. Fra Taliban er kvinnene i ferd med å sperres inn i harem boligrom, ordet "harem" betyr også "lukket kvinneopphold" hvor bare kvinner skulle være - fra hele samfunnet i slik grad at både islamske lærde og muslimske menn gaper i sjokk og sinne. Syria har kvinnerettigheter innbygd i den sekulære konstitusjonen som regimet vil fjerne uten å bry seg om hva som skulle komme. Det er hva så mange ikke klarer å fatte; bak det heslige og brutale diktaturet finnes det et sekulært samfunn som har en meget lang historie tilbake til den franske mandatstiden 1918-1945. Bashar al-Assad i virkeligheten overskygget et progressivt og sekulært samfunn som hadde i etterkrigstiden vært likestilt med Libanon tross kuppene og den indre uroen som skyldes den multinasjonale oppbyggingen. Syria består av flere separate historiske land. Dette kan ikke Tyskland og Vesten ignorere. Selv Erdogan kan finne dette meget problematisk. SOHR som er en velkjent menneskerettighetsorganisasjon som har høstet sterk internasjonal anerkjennelse, blir bare mer og mer bekymret over utviklingen i Syria. Lovløse tilstander hersker i store deler av landet, militante bortførte og myrdet menn, flere og flere eks-militære som statsansatte anholdes under meget spente situasjoner samtidig som "utrenskningsoperasjoner" finne sted, hvor hjemfreden krenkes i søk etter ettersøkte, våpen og annet. Flere og flere militante organisasjoner konfrontere hverandre; i al-Hasakh ble flere drept mellom to grupper som endog var i den samme militsorganisasjon. Minoritetsfolk og urbane merker at selv om de får mer mat og varer som er svært billig, har militantes nærhet blitt en kilde av bekymring og sinne. Over 110,000 flyktninger har dratt hjem fra Tyrkia, og det er oppdaget at mange av disse vant til "liberale" omgivelser i Tyrkia virker ganske delt i synet på militante. Om det ikke er nok, Netanyahu gjenopptar bombeoffensiven - enorme eksplosjoner har blitt en del av hverdagslivet mens tyrkerne fikk klar beskjed om å holde seg unna, israelerne tuller ikke. Store israelske styrker har rykket inn i Golanhøydene hvor de nå kontrollere 30 % av all strømproduksjon i Syria (ikke medregnet gass, som SDF kontrollere) og 40 % av all vann for Jordan. Det ser ut at Netanyahu har store planer på gang omkring Hizbollah i Libanon, som nektet å trekke seg nord for Litani mens LNA-regjeringsstyrkene hindres fra å rykke sydover. Til dette trenger han å eliminere Syria som en potensiell trussel. I Damaskus er det tydelig at HTS vil unngå krig med Israel, som ikke stolt på dem. Men det kan bli uunngåelig, spesielt hvis druserne skulle be om beskyttelse. Sunnimuslimene i Daraaregionen finner situasjonen meget dypt ubehagelig. Så ubehagelig, at mange flyttet ut fordi det er konstant urolig mellom folk som ikke stolt på hverandre, i midten av en økonomisk kollaps. Klimaoppvarmingen hadde gjort meget store deler av regionen som tidlig var karrige fjellørkenområder, uegnet for jordbruk - som trenger kunstig gjødsel og vanning. Mye vannet er nå under israelernes kontroll. Med andre ord - Netanyahu har hele Sør-Syrias skjebne i hans hender.

En interessant tråd om de upansrede sturm vehicles eller det som på norsk kan kalle "stormkjøretøyer". Samtidig kom det ut at det er så stor mangel på militærkjøretøyer, og så sterk taktisk bombing fra dronefly som nå er "overalt" opptil 50 km fra feltlinjen, at russerne gikk over til umarkerte sivilkjøretøyer for tropp- og ammunisjonstransport. I Kursk sløser russerne bort massevis av SAM missiler på dronefly etter dronefly. Her ser vi at mellom seks og åtte soldater satt i et stormkjøretøy som ofte er store UTV og pickup i tillegg til de kinesiskbygde golfbilene som har blitt dødsfeller for tusener av russiske soldater. Motorsykler bare benyttes for oppklarering, budtjeneste og kommunikasjonsutlegging, de har for lengst sluttet med å sende dem ut i angrep. Men de liker Lada Niva-bilen som har gode terrenggående egenskaper og "loffbrødene", de gammeldaglige varebilene av type UAZ-452. Muligens fordi disse var bygd for dårlige veger i Sovjetunionens tid. En logisk forklaring bak personbiler som var brukt i angrepsoperasjoner for oppfølgning; disse er rett og slett "bruk-og-kast" transport for soldater som skulle dit og bite seg fast, ofre deres bilene. Noen ganger var disse modifisert, som ved å fjerne dørene og dels taket på bakre del. Noen ganger hele taket. Selvmordskjøretøyer, med andre ord - selv en Loff eller en Niva er bedre beskyttet mot splinter, og disse har ikke panserbeskyttelse. Dessverre virker det. Ukrainsk artilleri kan ikke settes inn pga. speiderdronene som man nå er i ferd med å bearbeide med vepsdronene, selv om muligheten om at EW kan slå ut speiderdroner som sett i Kursk, er interessant. Det som er svært overraskende, er hvordan russerne kunne frivillig gå i døden under slike omstendigheter som ville ha fått andre til å gå til mytteri. Selv kinesiske soldater under Koreakrigen hadde protestert voldsomt mot sine offiserer, som i forveien har en streng regel om å trekke ut enheter hvis disse når 25 % tapsprosent - denne regelen er stående den dag i dag. Vi ser derimot 50 % til 75 %, selv 110 % medregnet erstatningsfolk i 100 % russiske infanterienheter...

Det er mulig, så langt er det snakk om pelotongsstore spydspissangrepenheter etterfulgt av kompanistore styrker som støttet fram på flere separate frontavsnitt, og det ser ut til å ha hendt i forkanten av et russisk natteangrep med styrker fra tre brigader som hadde vært forvarslet på den ventede ukrainske offensiven. Forberedelsene kunne sees flere dager i forveien, så russerne var derfor ikke overrasket. De var derimot helt overrasket over effekten av EW og problemet med kommunikasjoner - selv ved klarvær var speiderdronebruk og glidebombebruk problematisk. Minst 6 ukrainske panserkjøretøyer slått ut, en Abrams evakuert. Uvisst om skadeeffekt på alle, mangel på speiderdroner og altfor få fiberoptiske droner betyr at russerne vet ikke om hva de hadde oppnådd. Nå er russerne og ukrainerne i skarp strid med hverandre i ingenmannslandet i mørket. Russerne hadde nok en gang skiftet sin taktikk, de prøver seg på panserkolonneangrep i ly av mørket med IR-hemmende tiltak og lydhemmingstiltak i håp om å overraske forsvarere. Det som er merkelig, er at mens panserkjøretøyer glimrer med sitt fravær i Pokrovskfronten er det stort sett bare panserkjøretøyer i Kursk- og Nordøstfronten. Et angrep i natten ved Kupyansk gikk katastrofalt galt; hele 11 kjøretøyer gikk tapt - deriblant 4 stridsvogner og 5 BMP. De prøver seg på det samme i Kurskfronten akkurat nå.

Her er jeg enig med Kastehelmi, jeg bare kan ikke forstå hvorfor Zelenskyj valgt å ignorere den kritiske situasjonen omkring de tre K-byene - ifølge russiske kilder er 20,000 ukrainske soldater overført til Kurskfronten og grensen mot Sumy - til fordel for en offensiv som i praksis er å slå ut i et stort tomrom hvor man hadde i flere måneder vært på gradvis retirering. Det er tre soldater per ukrainer, selv hvis et gjennombrudd skje sliter man fremdeles med problemet med den syke fatalismen i de russiske soldatene som gjør at disse måtte bokstavelig talt røykes ut som rotter. Alle ukrainske offensiver i de siste to år hadde mislykket pga. suicidale russiske forsvarerne som sloss til døden fremfor å redde seg og slåss et annet sted. Allerede under Khersonoffensiven i sommeren 2022 var dette kommet som et sjokk på både ukrainerne og russiske offiserer som ikke hadde ventet seg en slik atferd. Det er for store avstander mellom taktiske viktige posisjoner med en strategisk gevinst i det lange løpet på Kurskfronten, i meget sterk kontrast til alle andre frontene - i Donbass er russerne hele tre-fire ganger nærmere sine objekter enn ukrainerne er i Kursk, hvor det er altfor langt til viktige kommunikasjoner og strategiske viktige posisjoner - som hadde gjort at de russiske offiserene ikke brydd seg i august, da disse forsto at ukrainerne ikke vil ha utholdenhetsevne for å avansere så langt. Det vist seg at de fikk rett; de avanserende kontingentene kunne ikke sikre enorme områder de kjørt gjennom, fordi de regulære styrkene var altfor sløv og altfor sterkt forsinket av sine våpnene og logistikkbehov. Men i det minst har det vært en positiv utvikling; da det vist seg at nordkoreanerne var langt dårligere enn ventet - amerikanske koreaveteraner satt tilbake med negativ inntrykk av disse som var ansett å være svært aggressiv, meget godt trent og initiativvillig, men også ganske konservativt og lite innovativt - så meget at selv kineserne mente disse var dårlig etter deres egne standard. Og de kinesiske koreaveteraner var bevæpnede sivilister med lang krigserfaring da disse "meldt seg frivillig". Russerne hadde i høsten innsett hvor dårlig de nordkoreanske soldatene var, og helt opp til kretsen omkring Putin var det røster om at disse er bruktløst. Men Putin hørte ikke på dem. Som et resultat måtte nordkoreanerne trekkes ut og dels erstattes med VDV styrker, Wagner-avdelinger og elitestyrker hentet fra Donbass. Så det ikke lenge er bare kanonføde som står i vegen for ukrainerne.

Den nye ukrainske EW er suverent bedre enn den russiske. Total avkutting på rundt førti meter, og det virker som all styring helt feilet, så det ikke var mulig å "låse" fast dronen mot det tiltenkte målet. Denne EW jammer ikke - den rett og slett skru av FPV-dronen. Bare fiberoptiske droner kan benyttes, men det er ikke mange av disse, og disse forutser meget godt trente droneoperatører fordi fiberkabler er en stor svakhet, samt at de ikke har lang rekkevidde som regel. Så disse kan bare benyttes i samarbeid med speiderdroner og spottere med kommunikasjonsutstyr.

"Masse av misinformasjon"? Den eneste måten det kunne skje på er om noen hadde infiltrert kommunikasjonsnettverket mellom de russiske militærenhetene. At feltoffiserer kunne lyve er et vanlig fenomen, men her ser der ut at det er større forvirring enn vanlig. Jeg hadde grublet på hvordan de syriske regjeringsstyrkene opplevd en strøm av falske retrettsordrer og deretter fått deres kontaktmuligheter med hverandre dels slått ut/manipulert så de endt opp med å separeres under retretten slik at de gikk i oppløsning. Selv russerne gikk på limpinnen den gang.

He also added that the use of glide bombs is difficult and inpractical in the Kursk region Interessant, disse glidebombene kan benyttes i all slags vær, men her sies det at det ikke var mangel på speiderdroner som var problemet - da må det mene at EW hadde regelrett slått ut elektronisk aktivitet, så meget at russerne tvinges til å bruke kikkerter og budbringere. Glidebombene er elektroniskstyrt.

For de som husket hva jeg hadde sagt om behovet for taktisk bombing til støtte for bakkestyrker - her er hva jeg hadde påpekt, for her har en rekke opptak avslørt at de bruker dronefly helt presist på samme måte som amerikanerne hadde brukt sine taktiske bombefly under 2.vk. Ukrainerne har klart å armere glideflyliknende dronefly kalt "Sych" som har en rekkevidde på 200 km, og deretter bygd inn bedre fjernstyreutstyr slik at disse har modent i vinteren 2024-25, og blitt helt nytt for både ukrainerne og russerne. Vil anta at disse har små 5- og 10-kgs bomber med meget kraftige eksplosiver som monteres under droneflyene. Det er også mulig at noen av Sych-droneflyene hadde mini-missiler, for både i videoen og andre opptak var det latt merke til karakteriske stand-off angrep. Ukrainerne hadde med esternes hjelp utviklet små missilvåpen på bare 12-15 cm lengde ment for å "teppebombe" himmelen på 2 km hold som luftvernvåpen.

...hva...? Enda en offensiv i feil retning? Mens misnøyen er stor blant soldatene som vet hvor viktig de tre K-byene er, spesielt Pokrovsk som trues av deres egne motstykker, russernes beste soldater? To enslige stridsvogner var alt man hadde mot russerne sørøst for Pokrovsk, og begge var tatt ut - selv om den ene kanskje hadde overlevd... Med mindre russerne og nordkoreanerne bryte sammen og løpe vekk så raskt de kan, ser jeg ikke poenget med denne motoffensiven i en så kritisk situasjon hvor Donbass bokstavelig talt hengt i en syltynn tråd. Jeg vil ha likt å se disse nye EW i Donbass fremfor i Kursk, hvor det er langt større behov for å ta ut russiske droner - spesielt speiderdroner og FPV droner selv om det er et stort spørsmål om fiberoptiske droner.

A long thread on the war and the current situation. Although the worst-case scenarios didn’t materialize in 2024, it was the most difficult period since spring 2022. There were positive developments, and bright spots, but the current trajectory is negative. First, a brief retrospective. Last winter things looked bleak. Ukraine was dealing with a deficit of manpower, low supplies of ammunition, and was only starting to establish a network of fortifications. Russia held the initiative, and the materiel advantage going into 2024. Even though Avdiivka fell, by summer it became clear that a collapse of UA frontlines was unlikely. Russia’s Kharkiv offensive was unsuccessful, and they couldn’t capitalize on the strain imposed. Early results from UA mobilization in June-July seemed positive. It looked as though 2024 would be a difficult year, but the front could stabilize come winter, assuming sustained Western support, and Ukraine could address its manpower issues. Ukraine’s manpower, fortifications, and ammunition situation was improving. Unfortunately, while the critical shortages in ammunition were rectified, the more important positive trends on mobilization, and reconstitution were not sustained. Ukraine’s manning levels continued to decline, especially among infantry units holding the front lines. Mobilization rates dropped off considerably after the summer, and although AFU has been inflicting high casualties on Russian forces, it has also been taking significant casualties and dealing with increased numbers of troops AWOL. Despite the regular calls for more Western equipment, some units had to cannibalize their crews using said Western equipment to use as infantry, and in general, more equipment is unlikely to address the deficit of men at the front, or unwillingness to serve as infantry. The front is not imploding, but Russian forces have increased their rate of gain over July-December. The most problematic area is south of Pokrovsk. Following the fall of Avdiivka, then Vuhledar, RF forces have slowly taken important anchoring positions in Donetsk. Russian forces have not been able to convert their material advantage into operationally significant breakthroughs. This is partly due to force quality issues. They assault in a way that presses the front line, but is not conducive to achieving major breakthroughs. Attacks often employ small groups of dismounted infantry, along with light vehicle, and larger mechanized assaults. This is partly reduce equipment losses, but also due to a general inability to overcome prepared defenses, covered by pervasive reconnaissance, and strike UAS. These tactics yield incremental gains. Larger assaults have proven costly to Russian forces, which cannot afford sustained equipment losses of the kind seen earlier in Avdiivka, though company sized mechanized assaults were seen throughout the fall. Russia retains an advantage in airpower conducting standoff strikes. But Ukraine’s chief challenges include mobilization and training issues, force management, and how the force has been employed. It is not just insufficient men, or how they’re employed, but both. What’s different about the current dynamic? Russia lacks a decisive fires advantage, and there is parity in tactical strike drones. In some areas Ukraine is advantaged in UAS. Yet Russian progress has been increasing over the past six months. There is a visible slowdown in December, but weather is a significant factor. Russian forces advance south of Pokrovsk, flanking the city. AFU has lost more than 50% of the Kursk salient. Despite high RF/DPRK casualties there, Russian forces continue to press the pocket. The Kursk offensive forced a shift of some higher quality Russian forces, and RF airpower, to counterattack AFU units there, but it has not led to a change in the overall dynamic in this war and RF advances in Donetsk have only accelerated since August. Ukraine’s decision to make new brigades, instead of replacing losses at the front line among the best and most experienced units, had proven to be one of the more puzzling force management choices given the battlefield situation and problems with mobilization. Western countries did not promise UA 14 brigades of equipment, or even half that number. Expanding the force with new brigades, when men are desperately needed to replace losses among experienced formations deployed on the front lines, had visible tradeoffs. Not only are the new brigades inexperienced, lacking in good leadership, and generally combat ineffective, but they are also not being employed as brigades either. Instead, battalions are detached and sent piecemeal to reinforce other units. The scandal with the French trained 155th is just the most egregious case. As was seen in 2023, new formations perform poorly in offensive and defensive roles. Requiring considerable time to gain experience, cohesion, confidence, etc. Consequently, across the front units are being detached and attached to others short of men, leading to a steady fragmentation of the defensive effort and loss of cohesion. This patchwork groupings of forces must hold the front. UA still has to address longstanding issues with basic training, and command and control. Long overdue is a transition to corps from the current makeshift OSUV-OTU structure. Some existing brigades are already at or approaching the size of divisions. Meanwhile Ukrainian UAS units serve as essential force multipliers, employing remote mining, attriting Russian units before they’re able to make contact, and keeping Russian capabilities back in the critical 0-30km zone from the front line. However, tech innovation, tactical adaptation, and better integration are insufficient to compensate for failure to address the fundamentals. Russian gains may appear unimpressive, but UA needs to address manpower, training, and force management issues to sustain this fight. The air defense situation near the front line has improved, with Ukraine scaling successful use of FPV interceptors to take down Russian UAS behind the front lines. But air defense remains a major problem, especially for defending critical infrastructure. Russian long range drone strikes have increased significantly since the summer, with numbers at 5-6x compared to this spring. These attacks now employ a significant % of decoys, imitators, and other types of drones intended to exhaust air defense. Ukraine’s own long-range strike capacity has grown immensely, holding RF infrastructure at risk. As production of drones and ground launched cruise missile grows, in 2025 it will be far less dependent on Western strike capabilities, or dealing with associated restrictions. Yes, Russian losses are significant, but current RF contract rate is still providing replacements and enabling rotations. Russian payouts and bonuses have grown astronomically, raising questions on how long they can keep this up into 2025. Eventually, no amount of RUB will be enough. You could view the current situation positively: Ukraine is grinding down Russian forces. Russian gains are small relative to costs. There has been no collapse of the front. I find this narrative superficially appealing, but I think it obscures more than it enlightens. You won’t encounter these kinds of ‘positive vibes’ at the front line, or in Kyiv either. Ukraine is losing territory. The coldest part of the winter is yet ahead. The current theory of success is unclear, or what resources will be made available by the West in 2025. Given observed constraints, Russia can't sustain this intensity of combat operations either, and faces significant headwinds in the latter half of 2025. But the current situation requires course correction. Spinning the prevailing dynamic as positive strikes me as unhelpful. Increased long-range strike capability alone is unlikely to compel Russia to negotiate as long as RF keeps making gains along the front, and increasing its own strike capacity. Stabilizing the front line is essential to buying time and forcing Moscow to reassess. AFU could attempt another offensive this winter, like the Kursk operation, seeking to shift the narrative and attain more Russian territory to bargain with. This may yield tactical successes, but will come at considerable risk to other parts of the front. The war is far from over and options remain for course correction. UA can still stabilize the front, raising the costs to Russia considerably in 2025. But the Trump administration is inheriting a weak hand, that won’t be easily rectified, lacking a common strategy with Kyiv. Ukraine and the West need to come together and form a coherent approach, tethered to the resources available, and an actual plan with steps both Kyiv and its allies must take. It will require a vision on how to stabilize the front, exhaust the RF offensive, and compel Russia into negotiations on more favorable terms. Ukraine must also receive clarity on what security guarantees, and future support it can expect to deter another war. Fra Michael Kofman i hans twittermeldingene. Kofman har felt en knallhard dom over den siste utviklingen av krigen, hvor det er blitt klart at ukrainerne motarbeides av sin utilstrekkelig evne for organisering av de væpnede styrkene under en pågående krig, og ideen om nye brigader samt motvilje mot en reorganisering selv etter sovjetisk modell har vist seg destruktivt. Zelenskyj kan ha funnet på disse "14 nye brigader" for å tvinge fram mer levering av våpen og utstyr fra NATO, men det har ikke gjort situasjonen bedre, de mobiliserte blir egentlig ikke overført dit disse trenges, og flere brigader har blitt selvstendige hærenheter som tok seg av alt inkludert trening, integrering og logistikk liksom korps i en vestlig hær. Hvilken var ikke mening. Det som er mest skadelig for Ukraina, er mangel på strategi. Og som sagt mange ganger før; alle strategiske planer falt, den ene etter den andre, uansett om de kom fra Kyiv eller andre hovedsteder, i likhet med alle fredsplaner i møte med den meget irrasjonelle og ambisiøse mannen som gamblet uten stans, brøt alle kardinalregler, forlangt og ljuget i samme pusteånd - Vladimir Putin. En mann som er en abnormalitet. Den eneste strategien som nå gjenstår, utenom kapitulasjon, er å starte en krig mot Russland og sette det russiske folket under total nedstengning - men det russiske atomvåpenarsenalet og Putins psykopatiske natur gjør det usannsynlig. Putin er en psykopat som ikke bryr seg om lidelse, død og elendighet - og hadde ønsket å bruke atomvåpen. Han skremte Musk fra vettet, og gjort Biden sterkt betenkt mens Xi gjentatte ganger måtte intervenere. Det eneste som kan stanse krigen er om Putin få samme skjebne som Karl X. Gustav og Karl 12. - hans død. Han er så monstrøst at russerne flest er meget redd for ham, mange oligarker innrømte at de anså ham som Djevelen selv, noe som ikke er lite. Alle i hans krets som mistro hverandre, lever i redsel. Hele hans makt fra toppen til soldatene som måtte "over the top", er basert på FRYKT. Putins død er det eneste som kan stanse krigen og opptrapping mot en atomkrig med NATO. Han er gal. Og han hadde vært det helt siden barndommen.

US Steel kan ikke gå tapt, ennå kan det ikke gå under som resultat av konkurs. Biden har et poeng der, ved at det ikke er forsvarlig å la en konkurrende gigant fra et annet land overta et sentralt selskap som er vitalt for den amerikanske stålproduksjonen - men den økonomiske realiteten er horribelt. Stålproduksjon er dyrt i et høykostland som USA, og det blir enda dyrere ved å vite at man måtte bekoste velferdsutgiftene for de organiserte stålarbeidere som ikke får noe som helst fra staten. Stålimport fra andre land med statlig velferdspolitikk som Canada, Sør-Korea og Mexico er et stort problem for de amerikanske stålprodusentene som produsere 74 mill. tonn - mens 39 mill. tonn importeres. "Bare" 60-70 % av behovet dekkes av amerikanerne selv. Stålprodusentene i USA kan ikke konkurrere med resten av verden, selv når kinesisk stål helt utebli fordi amerikanerne tradisjonelt fornektet statlig velferdsordning for sine industriarbeiderne siden 1960-tallet, da den ene delstat etter den andre lagt ned og overført byrdene til privatselskapene - mens den føderale USA stå maktløst. US Steel vil ha finansiell hjelp, og det får de gjennom oppkjøpet fra en pålitelig stålprodusent som er en gammel kjenning i det amerikanske stålmarkedet - 6 % av importstålet er fra Japan. Så Biden og Trump er i en umulig situasjon; de trenger å redde US Steel, men dette skyldes underforliggende årsaker som er flere tiår gammelt helt tilbake til den tid da industriarbeiderne hadde kunne stole på de delstatlige myndighetene som hadde en velferdsordning på plass for å stimulere og opprettholde industrivirksomheten. Noen må ta regningen for å ha erfarne og uerstattelige arbeidsstokk. Stålprodusentene i USA vil ha tolløkning, men de kan ikke erstatte importstålet - de hadde mistet for mye kapasitet i tiår-kollapset i 1970-1980 perioden. Og USA trenger mer stål fordi det er et skrikende behov for infrastrukturoppløftning og fornyelse av industrimarkedet... Kort sagt; USA har selv seg å takke.

Den nye justisministeren for Syria har blitt avslørt å være en bøddeldommer fra hans tid som "dommer" i opprørskontrollerte Syria hvor flere tusen var henrettet i 2012-2016 for forbrytelser som ikke er straffbart etter syrisk lov, ved å vektlegge sharia - spesielt i forbindelse med prostitusjon, narkosmugling, ekteskapsbrudd, seksuell overgrep og annet. Minst to kvinner var henrettet der han avsagt dom ifølge verifiserte dokumenterte opptak. https://en.wikipedia.org/wiki/Shadi_al-Waisi Mange av henrettelsene fordømmes av muslimske lære som påpekt at dette ikke var i tråd med shariapraksisen. Mer lik det en vil finne i Taliban, hvor de nå er i full gang med å henrette menn og kvinner i Afghanistan. Flere araberstater som Egypt og Tunisia har innført reiseforbud for disse fra Syria og dels fra Tyrkia, hvor bare disse med tyrkisk statsborgerskap kan få lov mens disse på midtetidig oppholdelsestillatelse sperres ut. Selv om Saudi-Arabia og andre gulfarabiske land nå levere mat og annet til Syria, merkes det at en voksende forsiktighet er ved å etablere seg. I USA er det en debatt på gang. De liker ikke at deres allierte i SDF er under angrep av Tyrkia, og de er i ferd med å få seriøse betenkninger - det var hvorfor de valgt å fortsette Cæsar-sanksjonene fremfor å utsette, for å avvente utviklingen før de kan ta en endelig avgjørelse.

Som et nylig innlegg bevist, er det fremdeles internasjonale frivillige som slåss for Ukraina. Disse rammes ikke av det organisatoriske rotet som skyldes manglende forberedelsesarbeid som skulle ha blitt fullført om Zelenskyj ikke hadde avblåst arbeidet. Helt siden våren 2022 var det kommet bevis på at noe var galt da mange enheter måtte støtte seg på utenlandske donorstøtte, da utenlandsk våpen var feilaktig fordelt slik at visse enheter fikk for mye mens andre fikk ingenting. I vinteren 2022-23 var det oppdaget at dårlige trente frivillige og delsmobiliserte sendes rett ut i ilden, spesielt på Bakhmutfronten - og at man ikke kunne rotere frontstyrkene for lengre R&R mer enn bare dager og uker. Dette forverrer seg etter hvert utover året 2024, da flere hundretusener måtte erstattes - bare for å oppdage at man hadde lagt til en styrkeoppbygging ved å uthule de eksisterende enheter, brigadeordningen var i virkeligheten utdatert. 105,000 døde og savnede samt 370,000 til 400,000 skadde måtte erstattes ut av en styrke som opprinnelig består av 1,1 mill. Ukraina var simpelt ikke forberedt på en langvarig krig eller en mobiliseringskrig. Det samme kunne sies om Russland hvor de fremdeles sliter med effektene av den elendige delsmobiliseringen i vinteren 2022-23, slik at de deretter "snikmobilisere" med bare 30,000 til 40,000 pr. måned som ved å suge ut dråpe etter dråpe, uten å overbelaste apparatet. Som i Ukraina var russiske styrker tvunget til å støtte seg på donorstøtte og klare seg så godt som mulig, men så skyldes dette at Putin ganske enkelt ikke bryr seg, når han konsentrert seg om ubåter, krigsskip, ICBM og bombefly. Dette er en krig der ingen av partene tar seg av sine soldatene slik de fortjener. Så mye som tre til fire millioner militære har vært involvert, og man har allerede et tap på 800,000 og 500,000 i de meste konservative estimater - 2,000,000-tallet i fremtiden er ikke utenkelig. 1,2 mill. russere ved å inkludere all tap fra døde til syke, og 600,000 ukrainerne med samme beregningsmetode. Dermed er den russisk-ukrainske krigen den tredje blodigste krigen i Europa mellom 1815 og 2025, etter de to verdenskriger når det kun gjelde de militære tapene. Så mye som 400,000 til 500,000 har blitt drept ved å inkludere alle savnede og løse anslag over sivil tap, spesielt Mariupol hvor titusener hadde forsvunnet. Det har dermed blitt ganske søkt om hvorfor russerne flest fant seg i dette. Den russiske eliten uansett hva som enn skje, vil aldri kunne unngå meget ubehagelige spørsmål, og russerne flest må erkjenne at de har et meget stort problem som gjør at alle andre ikke kan gjøre annet enn å holde avstand. Dette vil bli værende for de neste århundrene. Og ettersom Putin var villig til å bruke atomvåpen, for deretter å muliggjøre en slik utvei i fremtiden, har de et stort forklaringsproblem omkring sin maktekultur som har vist seg råttent og irrasjonelt. Ukraina har nå små utsikter for å vinne en militær seier, Biden-administrasjonen som er på vei ut, har prøvd å hvitvaske sine handlinger selv om de fremdeles vil ikke forstå at Zelenskyj kan ikke mobilisere disse i 18-24 årsgruppen uten å sette Ukrainas eksistens i fare. Europeerne har blitt sin egne verste fiende. Ingen vet hva Trump vil gjøre. I mellomtiden er ukrainerne sterkt opptatt med å bygge seg en robothær - de har startet serieproduksjon av utprøvde bakkedroner som vant flere trefninger i det siste ved å hindre russisk etableringsforsøk ettersom disse ikke fryktet noe som helst. I NATO er mange offiserer blitt svært opptatt av muligheter om å erstatte mennesker med roboter, og i Kina har de utviklet et 6. generasjons jagerfly, J-50, som kan være bemannet og ubemannet. Hvis det er noe krigen har vist, er at store hærer oppstilt med mennesker ikke kan klare seg i det digitaliserte og automatpregede globalsamfunnet. Det har blitt altfor komplisert, kostbart og ineffektivt.

https://euromaidanpress.com/2025/01/03/why-is-ukraine-losing-ground-deep-analysis-of-military-problems-in-2025/ Alle MÅ lese denne artikkelen som forklart hvorfor vi er i ferd med å tape krigen i Ukraina. Det skyldes mange faktorer som gikk sammen, ikke minst faktumet om at de ukrainske myndighetene var uten av stand til å mobilisere 1,1 mill. menn og kvinner uten å komme over i en nedspiralende forverring organisatorisk sett - akkurat hva Norge og NATO kommer til å oppleve i krig med Russland i fremtiden. Zelenskyj hadde gjort en stor feil ved å stoppe underveis i mobiliseringsorganiseringen ved å stoppe i tro på en rask seier i krigen, likedan NATO som hadde glemt hvordan en mobiliseringskrig egentlig foregår hvor staten må være opp til oppgaven. Hvis staten ikke er krigsberedt, er den dømt til å tape. Dette er den viktigste leksen fra 9. april i Norge...