Jeg argumentrer for at 22 uker er en grense som både ivaretar kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, OG ivaretar våre moralske forpliktelser i forbindelse med fosterets levedyktighet.
Altså spørr jeg de som argumenterer mot dette (og som vil ha abort til uke 40), om de mener vi skal behandle kvinner som barn som ikke er i stand til å ta rasjonelle, veloverveide valg og forstå konsekvensene av dem. I dette tilfellet er konsekvensen av å ikke ta abort før uke 22 at man MÅ gå et naturlig forløp med mindre det er medisinske årsaker til abort.
I mine øyne oppfyller det begge kravene vi har:
Kvinnen har godt tid til å innhente medisinsk informasjon og sette seg inn i problemstillingen. Hun kan bestemme over egen kropp og hva den kroppen skal forplikte seg til de neste 18 ukene.
Aborten utføres før man er kommet til et punkt der fosteret vil overleve utenfor livmoren, og man slipper moralske problemstillinger som kommer etter uke 22.
Men som alle andre inkludert jeg påpeker så er det svært svært få som tar abort så seint, og enda færre som av medisinske årsaker tar det enda senere. Men dette har jo forlengst gått fra pratisk til teoretisk diskusjon.